Etter å ha travet rundt i Londons gater en halv dag og dratt
innom noen obligatoriske gallerier endte jeg til slutt opp på
Tate Modern. Jeg hadde
først og fremst tatt turen for å
kikke
på bygningen og hadde ikke fått med meg Olafur
Eliassons "The
Weather Project". Litt sløvt ettersom jeg
vitterlig har stått her i Bergen og bladd i boka som presenterer
prosjektet. Oppturen ble imidlertid kraftig, dette var det
tøffeste jeg har sett på lenge: Flott kombinasjon av
massivt, nystisk og enkelt. Resten av utstillingene ved Tate er sikkert
fine de også, men jeg gikk mest gjennom på autopilot og
havnet hele tiden tilbake til den store hallen.
Det er selvsagt ikke enkelt å beskrive opplevelsen, en liten
videosnutt er kanskje det nærmeste jeg kommer (lydsiden er
riktignok mitt tillegg). Lå lenge på gulvet og kikket
på alle de andre, tilsynelatende hundre meter oppe i speilet som
dekket taket. Merkelig følelse av en slags "telepresence" der
refleksjonen av hundrevis av mennesker gir en slags følelse av
samhandling. Nettopp publikum blir en viktig, nesten uvurderlig del av
instalasjonen, selv om det helt sikkert hadde vært en
opplevelse (om enn en annen) å være i dette rommet alene
eller sammen med et fåtall mennesker.
Så dersom du kommer innom London innen 21. mars så vet du
forhåpentligvis hvor du bør ta turen.
