4.6.05

Viktig dag for åndsverkloven

I dag tar Odelstinget forslaget til ny åndsverklov opp til behandling, noe som har fått rettighetsorganisasjonene til å gå svært sterkt ut med helsides annonser i gårsdagens aviser. Har stilles det likhetstegn mellom kopiering til ukommersiell bruk og tyveri, noe som forhåpentligvis er endelig lavmål for denne debatten. Ironisk nok synes det her som om "radikale" kunstnere står last og brast med Regjeringen, som også bruker betegnelsen "tyveri". Unyansert blir en for svak formulering i denne sammenhengen. Fordummende er en bedre betegnelse på slik språkbruk i en sak som involverer mye mer enn privat-økonomiske hensyn.

Inntil videre får en kanskje være litt romslig og ta dette som uttrykk for stor engasjemnet, hvilket jo kan være bra dersom det ikke går på bekostning av evnen til å tenke klart.

Bak annonsen står blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), en forening  jeg er medlem av, og som dessverre har profilert seg med et lite nyansert syn på de problemstillingene som digitale medier stiller oss ovenfor. Eirik Newth har skrevet et utmerket tilsvar i form av et åpent brev til Stortingets kulturkomite hvor han tar til orde for at det ikke er noe i det nye forslaget til åndsverkslov som fratar han insentivet til å skrive nye bøker.

Annonsemakerne oppsummering av hensikten med åndsverkloven er det imidlertid lett å slutte seg til: Loven skal "gjøre det mulig for opphavsmenn og andre rettighetshavere selv å bestemme over utnyttelsen av egne verk. Samtidig skal alle sikres tilgang til verkene som er del av vår felles kultur". Videre påpekes det korrekt at "balansen mellom rettighetshavere og brukere er forrykket av den teknologiske utviklingen". Men, når man så konkluderer med at "Regjeringens forslag til revisjon av åndsverkloven bidrar til å gjenopprette balansen", da faller jeg for alvor av.

Logikken i dette må, så vidt jeg kan skjønne, ta utgangspunkt i at digitale medier generelt og Internett-mediene spesielt har medført at opphavsmenn til åndsverk i dag har mindre kontroll med sine verk enn hva tilfellet var den gang man kun forholdt seg til analoge medier. Spørsmåldet blir hvordan man takler denne utfordingen. Slik jeg ser det kan man (slik jeg opplever rettighetsorganisasjonene) forsøke å beholde noe i nærheten av det samme regimet for digitale medier, eller man kan (slik jeg forstår forslaget til åndsverkslov) forsøke å tilpasse loven til en annen virkelighet. I det første tilfellet synes det som om man vil forsøke å opprettholde en situasjon som tidligere var tilpasset de analoge medienes egenskaper ved å innføre begrensninger på dagens medier. Det er en særdeles lite fremtidrettet strategi, langt bedre vil det være å erkjenne at dagens medier forrykker tidligere tiders forretningsmodeller og at man uansett vil tvinges i retning av et regime der forholdet mellom produksjon av åndsverk og økonomisk kompenasjons endres. De intitusjonene vi i dag har for publisering av ulike medieuttrykk har ikke alltid vært der, og det er heller ingen grunn til at de skal være det i fremtiden. Det er snakk om mellomledd, som har hatt stor betydning for kulturens utvikling, men som det betyr ikke at denne utviklingen stopper om dersom disse institusjonene forsvinner eller endres radikalt.

Det er mange sider ved dette, men forslaget om "stilltiende samtykke" / krav til tydelige klausulering synes å være et kjernepunkt i rettighetsorganisasjonenes argumentasjon mot lovforsalget. Samtidig er det på dette punktet man kan bevege seg i retning av et regime som er bedre tilpasset en ny virkelighet i forholdet mellom produsent og konsument. I et brev til trond Giske påpekes det at "klausulering av stoff på Internett er ikke et krav fra lovgiver i andre land vi kjenner til". Dette er opplagt ikke uproblematisk, gitt at Bern-konvensjonen sier at det ikke stilles spesielle krav til et verk (ut over kravet til verkshøyde) for at det skal ha rettslig vern som åndsverk. Samtidig er det opplagt problematisk når det i overnevnte artikkel sies "Rettighetshaver med stoff på nettet har selvsagt samtykket i at det fritt kan leses på skjerm", men at man ikke tillater andre former for fri bruk utenfor privatsfæren. Avgrensingsproblematikken blir massiv, og kan føre ut i en endeløs debatt om hva man for teksters vedkommende definerer som "leses på skjerm". Kan jeg for eksempel fritt lage en lokal kopi av en nettside på intranettet, eller høre et radioprogram på en venns MP3-spiller? Eksemplene er utallige og synliggjør et reelt behov for et klausuleringsregime som gir den enkrelte opphavmann muligeheter til å differensiere mellom ulike former for konsum og gjenbruk. Så får de som motsetter seg all gjenbruk synliggjøre det, mens andre kan differensiere og tillate bruk, og gjenbruk under gitte forutsetninger.

Nettopp denne åpningen i lovforslaget om utvidet ikke.komersiell bruk kan vise seg å være en nødvendig pådriver for et lisensieringsregime som er bedre tilpasset en digital medievirkelighet. Creative Commons er foreløpig det beste eksemplet på dette, et initiativ som bør oppmuntres og videreutvikles. Kombinert med 50 millioner kroner i året som kompensasjon til rettighetshavere synes dette som et fornuftig regime.

Det er viktig å huske at åndsverklovens hensyn til opphavsmannens interesser er bare den ene siden av lovens hensikt, minst like viktig er samfunnets muligheter til å nyttegjøre seg de verkene som blir produsert. Dette vil alltid være en avveining, og jeg er på et prinsippielt grunnlagt sterkt tilbøyelig til å vektlegge kollektivets interesser strekere enn privatøkonomiske interesser.