I samme periode har PC-bruken økt med mer enn 500%, Internettbruken har trolig gjort 10-gangen, eller mer, mens mobiltelefonen har gått sky-high. Det siste er for så vidt en mulig delforklaring på hvorfor tegneserier lider. Ungdom kanaliserer en stadig større del av pengebruken i retning av mobiltelefonen, noe som muligens slår sterkt ut for tegneseriene.

Uansett er statistikk en komplisert øvelse, ikke minst når den skal tolkes. Det vi imidlertid kan sansynliggjøre er at konsekvensene av en ti-årig medieutvikling først nå begynner å vise seg for alvor. At lesingen av papiraviser gikk ned med 10% fra 2005 til 2006 er en indikasjon på dette. Internettbruk er definitivt en del av dette bildet og her er bruken størst blant gutter/menn i alderen 16-44 år og jenter i alderen 16-24.

Fremtiden handler om mer enn forbruk

Hvordan ser fremtiden ut for dagens publisister?

En viktig praktisk forutsetning for en offentlig diskusjon er selvfølgelig tilgang til informasjon, men minst like viktig er publisistenes mulighet til å sitere på en enkelt måte, videre må det være enkelt å referere (lenke), og som aktiv bruker av innhold må jeg ha tro på at den informasjonen jeg forholder meg til er stabil over en viss tid. Alle disse forholdene er samtidig forutsetningene for personlig publisering.

Ingen av disse tre forutsetningene er imidlertid gitt, kanskje særlig når det gjelder audiovisuelt innhold: Det er langt fra trivielt å sitere, man kan peke, men sjelden til annet enn begynnelsen av en lyd- eller videofil. I de fleste tilfeller ønsker jeg å dyplenke til en spesifikk del av en slik fil.

Selv om det fremdeles er noen tekniske hindinger kan disse som oftest løses relativt enkelt. Jeg kan publisere ulike former for innhold ved hjelp av en rekke ulike gratis-tjenester, noe som introduserer et samspill mellom flere leverandører, og brrukerne bør dermed ha kunnskap om avtalerett, i tillegg til opphavsrett. De fleste "problemene" som en publisist møter er nesten utelukkende knyttet til jus.

Så over til noen parktiske eksempler som jeg har støtt på når jeg forsøker å gjøre bruk av video

Gjenbruk av eldre filmmateriale

Etter at jeg la denne filmen ut på Google video ble jeg gjort oppmerksom på at denne filmen var tilgjengelig gjennom en tjeneste kalt Filmarkivet.no. Her kan man se den samme videoen, men mot betaling. Kollegaen som gjorde meg oppmerksom på dette lurte på om jeg ikke hadde gjort dette i strid med rettighetshavernes opphavsrett. Jeg mente at dette ikke var tilfelle, men henvendte meg for sikkerhets skyld til Filmarkivet.no per epost. Etter en tid fikk jeg en epost tilbake fra Norsk Filminstitutt der jeg fortalt ikke kan publisere noe av dette materialet fordi Norsk film har overdratt rettighetene til Filminsituttet.

Jeg ble bedt om å fjerne videoen øyeblikkelig, men sta som jeg noen ganger er :) endte jeg opp med å spørre hvordan dette kunne henge sammen med Åndsverkloven § 45:

En tilvirker av lydopptak og film har, innen de grenser som følger av denne lov, enerett til å råde over opptaket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremføring av lydopptak......

Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.

Jeg fikk ikke noe svar på den andre henvendelsen om hvordan det forholdt seg med "Bergensfilmen" og §45. Jeg forfulgte ikke saken ytterligere,men kan ikke skjønne annet enn at loven tydelig klargjør at filmer som er vist i Norge for mer enn 50 år siden er fallt i det fri Dette er ikke riktig, noe Olav Torvund påpeker i sine kommentarer til min artikkel i Vox Publica (også kommentert i denne posten). Det er produsentens (i dette tilfellet Norsk Films) rettigheter som opphører etter 50 år, mens opphavsmennenes økonomiske rettigheter er uendret inntil 70 år etter deres dødsår..

Norsk filminstitutt, NRK og Nasjonalbiblioteket er institusjoner som sitter på store mengder gammel audiovisuelt materiale. Gjenbruk av dette har stort potensiale, ikke minst i undervisningssammenheng.  Bare i nasjonalbibliotekets arkiver finnes det 55.000 ruller dokumentar- og spillefilm fra ca. 1905 til ca. 1952.

Det aller meste av dette er i det fri, det digitalisereres sakte men sikker, men det er slett ikke sikkert publister får tilgang til dette.
Min "mashup" er mitt eget filmarkiv hvor jeg presenterer filmer som har fallt i det fri.

Er det nettopp gjenbruken man er redd for? Denne videoen kombinerer et klipp av Kong haakon i det han ankommer Norge for føste gang. Dette opptaket var selvsagt opprinnelig uten lyd, men jeg fant et lydklipp av kongens tale og remikset det hele. Resultatet er dermed ikke historisk korrekt, men likefullt et uttrykk som tilfører noe til de opprinnelige medie-elementene.

Egenprodusert materiale, men knyttet til andre verk

Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Dette er beslektet med neste problemstilling: sitatretten.

Jeg ser fra tid til annen ting på fjernsyn som jeg har lyst til å blogge om, og som jeg dermed er interessert i å kunne sitere fra. Et eksempel er et innslag på NRKs Kulturnytt om bloggere i Irak. Her ble jeg til slutt nødt til å benytte en screen-recorder for å få tak i de drøyt tredve skundene jeg ville sitere.

Når jeg henvender meg til NRK med spørsmål om dette er en grei form for sitat henviser NRK til sine generelle retningslinjer om opphavsrett:

Ytterligere spørsmål om hvordan dette forholder seg til min rett til å sitere henvises til "juridisk avdeling". Til slutt ender jeg opp med en hyggelig samtale med en av NRKs juridiske rådgivere, som langt på vei forteller meg hva jeg allerede har skjønt: Det lar seg ikke gjøre å si noe generelt om hvor grensene for et sitat skal trekkes, dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle - hvilket i praksis overlater vurderingen til den enklete publisist, eller til vedkommndes juridiske rådgiver (for de som kan holde seg med en slik en).

Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Dette betyr at jeg ofte er i tvil om jeg bryter loven eller ikke. Som legmann har jeg laget min egen tommelfingerregel: Om "sitatet" ikke "tømmer" originalen kan det regnes som et sitat, men dette er svært langt fra en juridisk betenkning med almenn relevans.

Klippet til høyre er et slikt eksempel hvor jeg er usikker, men som jeg mener må være et sitat. Klippet brukte jeg i forbindelse med denne posten (som forøvrig omhandler en glimrende artikkel av Wim Wenders)

Remixing

Denne filmen er i utgangspunktet et opptak fra 1919. Det viser svensken Viking Cronholm, mannen som introuserte jiu jitsu i Sverige. Han viser noen finter som jeg syntes så ut som en slags dans, noe man burde kunne legge musikk til.

Denne filmen kan jeg uten problemer publisere på Google Video, men om jeg  re-publiserer den i en weblogg med reklame blir saken fort en annenen annen. Grunnen er at jeg har benyttet We Be Gettin Busy laget av Hidden Fortress, en remix av en Beastie Boys låt som for en tid tilbake ble utgitt med en Creative Commons lisens.

Problemet er at denne lisensen er knytett til ikke-kommersiell bruk. Om jeg for eksempel benytter Revver.com (som knytter reklame til videoklippene) bryter jeg CC-lisensen for musikken

Historien begynner i 1968 med at The Beatles gir ut "The White Album". 35 år senere gir den amerikanske rap-artisten Jay-Z ut en plate som han kaller "The Black Album": "An a cappella version of this album was also released with the intention of providing material for remixes and mashups". DJ Danger Mouse tar utfordringen lager "The Grey Album", en komplett plate i form av en remisk av Beatles og Jay-Z.

 EMI og Sony som sitter på rettighetene til "The White Album" truet med rettsak, men dette vakte stor oppstandelse (for å si det forsiktig) og den 24. februar 2004 ble "Grey Tuesday" arrangert: Rundt 170 nettsteder gjør albumet nedlastbart. Over 100.000 nedlastinger i løpet av ett døgn (albumet kan fremdeles lastes ned her, via Bittorrent)

Det hele var et åpenbart brudd på opphavsretten, men på grunn av albumets popularitet og utsiktene til dårlig PR i form av en rettsak valgte de som kontrollerte de økonomiske rettighetene å avstå fra videre juridiske skritt. Videoen som ble laget til låta "Encore" er en sann svir...

Machinima

Dataspill kan brukes til mye, blant annet "machine animation" eller "machinima". I dette tilfellet har filmskaperen benyttet Half-Life 2 for å lage bildene og remikset dette med "So Cold" av Breaking Benjamin. Ta dere tid til å kikke på videoen, det er et flott stykke arbeid innenfor denne sjangeren.

Machinima er kanskje "fair use" i USA, men ikke i Norge. Er er slikt trolig ulovlig. Jeg synes imidlertid det er verd å spørre seg om dette er rimelig, selvsagt forutsatt at det nye åndsverket ikke utnyttes kommersielt.

Hva forteller alt dette?

Innhold som kan gjenbrukes er i seg selv mer interessant. Kopierbarhet er en egenskap som øker produktets verdi for både bruker og samfunn. I denne situasjonen er Amazon og Google i de fleste tilfeller bedre ressurser enn biblioteket (de representerer dagens "disruptive" tjenester).

Samtidig foregår en massiv fragmentering av "offentligheten":  På YouTube ser en for eksempel hvordan gjennomsnittsbrukeren 30 minutter video hver dag, men hver video sees ikke lenger enn i 2 minutter i gjennomsnitt. (USA Today)

Papir er foreløpig et utovertruffent medium dersom man som bruker i all hovedsak er en konsumenter av skriftlig informasjon, men hva når brukerne i større grad blir produsenter og gjenbrukere av informasjon? Videre, når denne informasjonen i økende grad blir audiovisuell tar Apples reklamefilm det meste på kornet. Når det er sagt, Apple er blant de desiderte versitingene når det gjelder propritære løsninger og DRM. Her er det med andre ord en viss avstand mellom liv og lære, noe Apple har vært mestere i å turnere i en årrekke.

Åndsverkloven står i veien for gjenbruk

Det er god grunn til å hevde at den nåværende vernetiden er meningsløs medmindre man ser det som en oppgave å verne økonomiske interesser inn i, bokstavelig talt, det hinsidige. Trolig ville de fleste åndsverk blitt laget om vernetiden ikke var lenger enn 20 år - nå er den hele opphavsmannens levetid, pluss ytterligere 70 år. Ånds-snobberi er trolig en betegnelse som kan brukes i denne sammenhengen.

Håpet er at når flere brukerne selv blir aktive produsenter får flere opp øynene for hvor tullete denne delen av Åndsverksloven faktisk er.  Enhver som har forsøkt å forklare rimeligheten i loven til en noenlunde opplyst ten-åring vil trolig vite hva jeg snakker om. "Skaden" som oppstår ved ukommerisell kopiering er nemlig svært vanskelig å forklare, både fordi det økonomiske tapet som rettighetshaverne noen ganger påberoper seg er vanskelig å verifisere (Espen Andersen forklarer på en utmerket måte hvorfor kartet ikke stemmer med terrenget i forhold til musikkbransjen), samt at nettopp bibliotekene alltid har påført rettighetshaverne denne typen "skade". Bibliotekene bør imidlertid fortsatt dyrke denne possisjonen som en rettighetsmessig oase.

Hva kan bibliotekene tilby meg?

Tricky spørsmål, men jeg tror det viktigste man gjør er å fortsette å sette gratis tilgang til informasjon i høysetet og supplere dette med muligheter for gjenbruk. Dette innebærer tilgang til lovlige kopier, men også mulighet til å lage nye kopier samt å dele informasjon med de som har samme interesser som meg. Videre bør man jobbe aktivt for "Open Access", åpne formater, og åpne lisenser.

Å spå om fremtiden er såpass vanskelig at jeg overlater til dere å velge kombinasjoner mellom to scenarier:

Scenario 1: Informasjon blir gratis

• Faglige og kunstneriske verk blir hovedsaklig finansiert gjennom direkte produksjonstøtte
• Ytterligere finansiering gjennom ulike former for sponsing og reklame
• Distribusjon blir i økende grad ivaretatt av brukerne. Det legges til rette for stadig gjenbruk.
• Bibliotekene blir et sted hvor en kan skrive / brenne ut informasjon til ulike lagringssmedier, gratis eller for en billig penge, men kanskje viktigere: 
  Bibliotekenes rolle som "døråpner" opprettholdes og forsterkes.

Scenario 2: Informasjon tilgjengelig mot betaling

• DRM (Digital Rights Management) en forutsetning for dette
• Brukerne har få muligheter til å distribuere informasjon
• Gjenbruk bare mulig dersom man betaler
• Sitatretten trues
• Bibliotekene kan på sikt legge ned fordi alt blir forhold mellom bruker og selgere av informasjon

"Rettighetslobbyen" gjør oss alle til forbrytere

Det skal lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som bruker og innholdsprodusent er man overlatt til seg selv når en skal vurdere:

• Når kan en kopisperre brytes?

• Hva er et sitat?

• Hvordan forholde seg til utenlandske verk?

Det er imidlertid vesentlig å huske at vernetiden har blitt økt en rekke ganger. Kanskje bringer det en fremtid med en langt kortere vernetid. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men fordrer langsiktig arbeid og alliansebygging.

Ungdommen går foran :)

Det bør bibliotekene også, med henvisning til den delingstradisjonen som institusjonen bygger på.