22 Kommentarer:

Den 18 mars, 2007 08:54, skrev  Leif dette:

"Never search for plagiarism yourself again? An end to all irritations and qualitatively better papers? No problem. With Ephorus, you will prevent plagiarism without any additional effort."
Jeg er usikker på om det er Ephorus It's Learning bruker, men uansett har jeg testa ut plagieringskontrollen flere ganger. Jeg ønsker den hjertelig velkommen. Om den legitimerer slapp pedagogisk praksis? Har man fire klasser i tunge skriftlige fag, så ville man ikke kommet med noe sånt sludder. Jeg tar imot en strøm av innleveringer som jeg med dagens karakterregime skal karaktersette. Selv har jeg tre klasser i norsk i videregående skole.
Men:
a. plagieringskontrollen "tar" ikke alt
b. plagieringskontrollen fungerer som et "ris bak speilet"
c. vi må stadig jobbe med hva ryddig og profesjonell kildebruk er. Elevene må rett og slett øve seg.
d. vi må jobbe med å utvikle nye oppgavetyper og vurderingsformer. Hvordan kommer for eksempel de "sammensatte tekstene" inn i norskfaget? For å sette det på spissen, plagieringskontrollen fanger ikke opp tekster som består av lyd, stillbilde, video, hypertekst osv (og takk for det)

Konklusjon - det er ingen motsetning mellom de gode rådene fra Stig Roland Rask i KK-stiftelsen og bruk av "plagieringskontroll"

 

Den 18 mars, 2007 19:59, skrev  Jon dette:

Leif, du har helt rett i at det ikke trenger å være noen motsetning her. Et av rådene til Stig Roland Rask er å bruke søkemotorer flittig, noe som i og for seg kan sammenlignes med å bruke en plagieringskontroll.

Utsagnet om "slapp pedagogisk praksis" må vel forstås som satt på spissen, men jeg deler den underliggende bekymringen for at denne typen kontroll kan bli en sovepute som forsinker en videreutvikling av nevnte praksis.

Jeg har ellers ingen førstehånds kjennskap til hvordan problemstillingene knyttet til plagiering best håndteres i videregående skole. Mine betraktninger er først og fremst knyttet til høyere utdanning, men jeg vil tro at dette har en viss relevans på andre nivå også.

Med en fare for å bli litt "høytflyvende" ser jeg den økte bruken av plagiatkontroll som en del av en langt større, og mer bekymringsfull, utvikling hvor man på alle områder i samfunnet innfører kontrollrutiner. Fra dette prespektivet er jeg redd at fremtidige beslutningstakere vil være i besittelse av en lavere bevissthet omkring de problemtiske sidene ved systematisk kontoll. Blant annet fordi dette er noe de vil ha blitt vant til i skoleverket. Nettopp derfor gjør jeg meg til talsmann for at kontroll i størst mulig grad skal utøves sosialt - noe som fordrer åpenhet - og ikke i form av tekniske verktøy for kontroll der den enkelte ikke har innsyn.

 

Den 18 mars, 2007 22:11, skrev  Morten Fahlvik dette:

Det er viktig at denne debatten kommer opp. For meg kan det virke som om mange ønsker debatten avsluttet lenge før den egentlig begynner og ønsker plagiatkontrollverktøyene velkommen med åpne armer. Etter min mening ser vi konturene av en gigantisk teknologioptimisme i Norge. ....eller er det et forsøk på å vri seg ut av et vanskelig problem ved å betale seg ut gjennom å kjøpe et vidunderverktøy?

?Tenk om vi hadde en maskin som kunne ta den vanskelige jobben med å ta jukserne.?

?Bare vi blir kvitt plagieringen, så blir vi kvitt juksingen også!?



...men hvem er det som har avgrenset juks til kun å omfatte plagiering eller tekstlikhet som det egentlig dreier seg om?

Her er det nærliggende å mistenke leverandørene av plagiatkontrollverktøy for å være de største pådriverne. I tillegg ser vi også at Fronter og IT Solutions er svært aggressive i sin markedsføring av plagiatkontrollverktøy. Det kan virke som om markedet for salg av LMS?er er ferdig i Norge. Fronter og IT Solutions har solgt der det er mulig og må se seg om etter andre inntjeningsmuligheter. Hva kan passe bedre enn å sette likhetstegn mellom plagiering og juks? Med på listen må vi også sette skoleeierne som naturligvis ønsker verktøy for å avskaffe juksing. I stedet for å ta den lange veien om å endre arbeidsmetoder og oppgavetekster ønsker man seg en rask og lettvindt løsning der ny og moderne teknologi kan gjøre jobben.

Det store spørsmålet er imidlertid hvor stor andel av de som jukser henter tekster fra andre? De smarte jukserne sørger for å få skrevet originalmateriale for seg fremfor å hente ferdigskrevne tekster fra Internett. En tekst som er skrevet av en annen elev, foreldre eller en annen konsulent vil aldri kunne bli tatt for plagiering. For å kunne bli tatt i plagiering må teksten foreligge publisert et eller annet sted. Nye tekster som er skrevet i samarbeid med andre eller av andre vil naturligvis ikke bli fanget opp av plagiatkontrollen.

.... og skulle jeg finn på å skrive en artikkel basert på noe av innholdet i dette diskusjonsinnlegget, vil jeg sikkert bli anklaget for å plagiere meg selv.

...men for å starte med å svare på et spørsmålet fra Leif om plagieringsløsningen som benyttes i IT?s learning er Ephorus. Leverandøren er svært forsiktig med å oppgi hvor verktøyet leter når en tekst skal plagiatkontrolleres. Jeg har forståelse for dette da noe av poenget er å gi inntrykk av at det kontrolleres alle steder samtidig som man sikkert allerhelst vil at noen skal fanges framfor å fortelle at vi sjekker nettsted slik og slik.

En av konkurrentene til Ephorus, Urkund, oppgir tre problemområder når det gjelder plagiering:

Internett

Forlagsmateriale

Student/(elev)materiale



Jeg vil fokusere på forlagsmaterialet og siterer Urkund.no:

Forlagsmaterialet omfatter flere hundre millioner bøker, oppslagsverk, vitenskapelige artikler etc. En del finnes tilgjengelig i elektronisk form via spesielle databaser, andre finnes bare i papirutgave. Den store mengden materiale betyr at hvis man bare har en mistanke om plagiering, men ingen sikker oppfatning om hvilken kilde som er brukt, er det nesten umulig å spore kilden for plagiering fra forlagsmateriale.

Kilde: http://www.urkund.no/no/The_Problem_Sources.asp

Med andre ord, elever som skriver av lærebøkene vil bare bli tatt av plagiatkontrollen hvis en annen elev også skriver direkte av den samme læreboken. Dermed er vi like langt.

...men hvis vi lager en liste over hva vi forbinder med juks, vil plagiering utgjøre en svært liten del av juksingen. Første utfordring er å definere juks. I et intervju fra juni 2005 trekker daværende leder i Studentenes Landsforbund frem viktigheten av å klargjøre hva som er juks.
Kilde: http://www.ba.no/nyheter/irix/article1615447.ece

En rekke utdanningsinstitusjoner og skoleeiere har unnlatt å gjøre dette. Det kan da være vanskelig å anklage studenter og elever for juks. NTNU er en av dem som har satt juksing høyt på dagsorden og har laget en oversikt som gjør det tydelig for studentene hva som anses som juks ved eksamen, hjemmeoppgaver og semesteroppgaver. Kilde: http://www.ntnu.no/studier/eksamen/fusk
Høgskolen i Vestfold har en obligatorisk erklæring som skal leveres inn sammen med alle skriftlige innleveringer. Man skal være en kald fisk om man ved hver innlevering lyger.

Kilde: http://www-lu.hive.no/documents/obligatorisk_erklaring.pdf
Det er også litt synd at man må mistenkeliggjøre elever og studenter ved innlevering av arbeid som ikke er gjort på skolen i et lukket rom og med kontroll. Men nå det er sagt så foregår det juks i stor stil ved ordinær eksamen også. Følgende scenario er hentet fra virkeligheten og er selvopplevd på Storetveit skole en gang på 80tallet. (navnene er endret)

Senario fra ungdomsskolen.

Eleven Torbjørn er en ressurssterk elev. Han er ferdig med heldagsprøven i norsk allerede etter to timer. Torbjørn er en smart gutt og vet at lærerne mest sannsynlig vil gi en dårligere karakter om han forlater eksamen tidlig. Han vurderer det slik at lærerne sikkert ikke vil gi S om han leverer tidlig og at sjansene er større for god karakter om det kan se ut som om han har jobbet lenge med teksten før innlevering. Han velger å vente med innlevering til den tildelte eksamenstiden er omme. I stedet for å kjede seg, velger han å skrive en stil på bestilling fra en annen elev. Eleven Erling er ikke spesielt flink i norsk. Gjennom skoleåret har karakterene stort sett lagt på NG. Når han får et tilbud fra Torbjørn om konsulenthjelp på eksamen slår han til. Torbjørn går i gang med å skrive stil nr. 2. Torbjørn er som tidligere nevnt en smart gutt og vet at han ikke kan skrive en avansert tekst som Erling skal levere inn. Torbjørn velger å skrive plankeoppgaven for Erling. I tillegg legger han inn en del skrivefeil og noen litt dårlig formulerte setninger slik at læreren ikke vil fatte mistanke. Stilen kalibreres mot et nivå tilsvarende G. Begge guttene er fornøyd med opplegget. Torbjørn får tiden til å gå og tjener seg en 50 lapp. Erling får en karakter høyere enn det han pleier. Kanskje er belønningen hjemme litt ekstra lommepenger slik at investeringen på 50 kroner betaler seg fort tilbake.

Begge elevene leverer inn en original tekst. Det vil i dette tilfellet ikke være mulig for plagieringskontrollen å avdekke dette som juks. Det er enkelt å skissere flere scaniarioer der plagiatkontroll kun blir et blindspor i forhold ti lå avdekke juks.

Senario 1:

Student får en tidligere student til å skrive en besvarelse. Dette er et originalarbeid som ikke fanges opp av plagiatkontrollen, men like fult juks.

Senario 2:

En student får foreldre til å hjelpe til med skriving av besvarelse. Deler av teksten skrives av studentens mor som er ekspert på området. Teksten blir et originalarbeid som ikke tidligere er publisert.

Dette tilfellet av juks fanges ikke opp en plagiatkontroll.

Senario 3:

Studentene begynner å skrive slik vi ønsker at de skal skrive akademiske tekster.

Definere en problemstilling

Bygge opp en argumentasjon og resonnement underbygget av henvisninger og sitat fra litteratur. Mengden sitater med rettmessige kildehenvisninger øker i tekstene noe som medfører økt tekstlikhet mellom de innleverte tekstene i et studentkull.



Plagiatkontrollen rapporterer om tekstlikhet i de fleste innleverte tekstene. Alle tekstene som blir merket med mulighet for plagiat må undersøkes manuelt og klareres. Dette medfører mye merarbeid for lærerne. Ved universitetet i Bergen ble 4000 besvarelser ved Ex.Phil kjørt igjennom plagiatkontrollen. Av disse ble 801 rapportert som mulige plagiat og måtte kontrolleres manuelt av administrasjonen. 16 av besvarelsene ble sendt videre til en faglig komitè og en ble avdekket som juks.

Kilde: http://www.uib.no/utdanningsutvalget/innkall-og-refUU/2005/Mote_5_07062005_ref.htm
Senario 4:

Dette er ikke et scenario som viser manglende mulighet for å avdekke juks, men illustrerer en annen problemstilling som kan oppstå.

En elev skriver en tekst som kommer på avveie. Eleven kan ha glemt å logge seg av datamaskinen slik at andre har fått tilgang til teksten eller at noen har fått låne den til gjennomsyn etc. Noen publiserer denne teksten anonymt på nettet. Når plagieringskontrollen kjøres, vil eleven som har skrevet teksten bli tatt for plagiering.

Et teknisk uløselig problem!

I Informasjonsbrev fra its learning 16. feb. 2007 trekkes noen flere problemer med teknologien frem.

Til de av våre kunder som benytter plagieringskontrollen.

Vi har funnet at elever forsøker å lure plagieringskontrollen i itslearning på følgende to måter:

1) Lage pdf med bilde av teksten i stedenfor teksten. Lærer ser ikke forskjell, og ingen ting blir avslørt.

2) Finne engelske tekster som de selv oversetter.

Vi vil i samarbeid med tredjepart se på mulige automatiske løsninger på punkt nummer 1.

Hva betyr dette? At man ikke har en god løsning på problem nr 2? Problem nr 2 er svært vanskelig og ikke umulig å løse problem med tekniske hjelpemidler. Løsningen på dette problemet er å gjøre noe med oppgavene og arbeidsmetodene.

Jeg er klar over at lærerne har en stor oppgave med å lese igjennom alle innleveringene og at det kan være sterkt ønskelig å ha verktøy som avslører juksemakerne. Problemet er at teknologi ikke kan løse et sosialt eller pedagogisk problem. Hvis man hele tiden skal true med tekniske løsninger i stedet for å jobbe med problemet, er det større sannsynlighet for at elevene vil jobbe med å overvinne teknologien framfor å bruke like mye energi på skrive egne tekster. Samtidig må lærere og skoleeiere bruke mye energi for å avdekke juksemakerne.

I listen med de 10 rådene mener jeg at råd nummer 3 er der man må starte. Hvis det er slik at samme oppgaver blir gitt år etter år er det lett å skjønne at mange faller for fristelsen og plagierer tidligere innleverte besvarelser. Utfordringen til lærerne er å lage oppgaver som eliminerer mulighetene for plagiering.

Poenget mitt er at vi må demme opp mot overdreven teknologioptimisme og moderere lovnadene fra markedsføringen av plagiatkontrollverktøyene. Leverandørene vil neppe modere lovnadene selv så dette må brukerne gjøre. Ephorus og lignende verktøy avdekker tekstlikhet, ikke juks og hvis man lager en liste over tiltak for å unngå juks, så kommer plagiatkontroll langt ned på listen. Det er en rekke andre og langt viktigere tiltak som må komme først. Listen er allerede laget av Stig Roland Rask og finnes på http://forbruker.no/jobbogstudier/studier/article1329985.ece

... og til slutt. Selv med en løgndetektor kan vi aldri være 100% sikker på om innlevert arbeid er originalarbeid. Det handler om å eliminere mulighetene for juks framfor å jobbe 110% med å avdekke juks.

(...det ble et langt innlegg dette, men det er en viktig sak!)

 

Den 19 mars, 2007 00:45, skrev  Jon dette:

Morten, med dette tar du sjangeren bloggkommentar til et nytt nivå. Det slår meg at du kanskje kunne trenge din egen blogg :)

Ellers er jo påstandene om kjøp og salg knyttet til hjemmearbeider ved BI et eksempel på en form for juks som overhodet ikke vil bli fanget opp. Det er neppe et problem som er unikt for BI.

 

Den 19 mars, 2007 15:14, skrev  Tommy dette:

Stig Rolands første råd er kanskje det viktigste: Dersom man legger mer vekt på vurdere prosessen underveis minimaliserer man motivasjonen og muligheten for fusk. Dette henger sammen med hva man blir målt på, og derfor er det så viktig at man nå sitter skikklig trykk på å utvikle bedre metoder for individvurdering. For det er faktisk slik at selv om teknologien legger til rette for plagiering, så legger den også praktisk til rette for helt nye måter å gi elevene tett oppfølging og vurdering underveis. Men, det er klart at dersom det fortsatt er slik at det er den stilen man klarer å produsere på terminprøven og på eksamensdagen som teller mest, så er kanskje teknologien mer til skade enn til nytte (i noen fag)?

 

Den 19 mars, 2007 21:14, skrev  Jørn Hoelstad Pettersen dette:

Jeg vet ikke hvem det er Morten Fahlvik refererer til når han snakker om den gigantiske teknologioptimismen i Norge som skulle ønske å kvele en debatt om plagiat og kildebruk eller å "vri seg ut av et vanskelig problem ved å betale seg ut gjennom å kjøpe et vidunderverktøy". Hvis det er utdrag fra reklamemateriellet til ephorus/it's:learning som Leif siterer i sitt innlegg, tror jeg de flest lærere vil være tilstrekkelig oppegående til å fatte at det kan være en smule avstand mellom en slik tekst og den virkelighet den foregir å beskrive.

Fahlvik bruker mye plass på detaljert å beskrive noe som for alle lærere er selvinnlysende: elevene kan jukse på andre måter enn ved å kopiere og lime fra digitale kilder. Men det forhindrer ikke at plagiatkontrollverktøy kan ha en viss verdi. Jeg synes det blir for sært når ett av rådene for å oppdage plagiering er at man skal sitte og lime inn mistenkelige setninger i Google selv for eventuelt å finne kilden det er kopiert fra. Da kan ikke innvendingen være at pedagogikken er for slapp, da er det at lærerne ikke bruker nok tid på meningsløse oppgaver som kunne utføres raskere av en tjeneste som ehporus.

Jeg tror lærere flest er fullt klar over at det er mange utfordringer knyttet til å gjøre elevene mer selvstendige i forhold til kilder. Men som det er blitt antydet i andre innlegg her også, dette er ikke et enkelt felt. Det er heller ikke alltid like lett å sette seg ned og diskutere slike mer prinsipelle spørsmål i en travel hverdag. Slapp pedagogikk? Ja, kanskje, hvis idealet er at alt skal vurderes ikke bare i forhold til produkt, men også prosess. Men hvorfor har ikke prosessorientert skriving slått gjennom som det eneste saliggjørende i skolen, dersom det både er utviklende for elevene og en måte å forebygge plagiat? Sannheten er vel at vi "slappe" lærere har mer enn nok med å vurdere sluttproduktene av mesteparten av det elevene skriver. Elevene skal skrive jevnlig, de skal ha karakterer, de skal ha ting tilbake helst før det har gått altfor lang tid. Og vi har faktisk ganske mange elever å forholde oss til (jeg har personlig bare 100 i mine forskjellige klasser, andre har flere). Skal vi i tillegg se på og kommentere alt underveis, kanskje flere ganger, ville arbeidsbyrden bli utålelig for mange.

Jeg tror mange er interessert i alternative måter å jobbe på, men å beskylde oss for å være intellektuelt slappe og naive teknologioptimister er kanskje ikke den mest fruktbare måten å invitere til debatt på.

http://www.itslearning.com/AFK/JHP/blog/

 

Den 19 mars, 2007 23:33, skrev  Jon dette:

Jørn: Vi kan vel alle enes om at det finnes en rekke mulige måter å jukse på, og at en plagiatikontroll kan begrense noen av disse og kommer til kort ovenfor andre.

Videre har du nok rett i at mye av grunnen til at prosessorientert skriving ikke har slått gjennom er at det kan bli for arbeidskrevende. Samtidig er det jo nettopp det prosessorienterte arbeidet vi må forsøke å ta tak i på en konstruktiv måte. Jeg har vanskelig for å se at en kommer forbi å måtte bevege seg i retning av ulike former for underveis-evaluering, men en må skille mellom hvorvidt denne evalueringen er summativ (gjerne knyttet til karaktersetting av del- og sluttprodukt) eller formativ (knyttet til siktemål om å forbedre prosessen fram mot et produkt / en innlevering). Når det gjelder formativ evaluering bør det være mulig å tenke i retning av at deler av evalueringsarbeidet kan overlates til elevene.

Her er igjen mitt perspektiv i hovedsak begrenset til høyere utdanning hvor det trolig er enklere å ansvarliggjøre studentene i forhold til ulike evalueringsoppgaver enn hva tilfellet er i videregående skole. På NVU-konferansen i forrige uke hadde jeg gleden av å introdusere Astrid de Mora som presenterte NKIs erfaringer med læringspartnere, en problemstilling som blir behandlet i større bredde av Morten Flate Paulsen i hans e-bok for læringspartnere. Her skisseres metoder som kan bidra til å lette presset på læreren når det gjelder formativ evaluering.

Når det gjelder sluttevalueringen viser Tommy til det som jo er den vanligste praksisen i dag. Her forventes det at elevene leverer besvarelser der det faglige innholdet er tilnærmet likt, men formulert med egne ord og strukturert på en måte som er elevens egen. Kompetansen som skal til for å produsere slike tekster kan komme til å handle mye om reformulering ("med egne ord"), mens det en ideelt sett ønsker er en større grad av nytenkende tilnærming. Noe som neppe kan forventes av en elev i en tradisjonell eksamens-situasjon.

Vet sannelig ikke om jeg klarte å formulere dette særlig klarere. Denne diskusjonen trekker opp så mange perspektiver at jeg har problemer med å samle trådene. Får forsøke å at en utskrift og gå gjennom dette litt mer systematisk: mer herom siden.....

 

Den 21 mars, 2007 10:55, skrev  Morten dette:

Det er en viktig debatt dette. Summen av alle innleggene her er med på å få alle kortene på bordet. Det er viktig å få mange synspunkter og erfaringer fra ulike utgangspunkt. Det handler om å tenke igjennom og beskrive arbeidsmetoder + vurdere hvilke hjelpemidler man kan trekke inn for å sikre seg at man får jobbet slik man ønsker. I denne prosessen må man stille spørsmål ved teknologi som introduseres og vurdere om kvalitetene ved teknologien sammenfaller med de ønskene man har til teknologien. (Dette er i liten grad gjort ved innføring av LMS'er.) Teknologi er aldri verdinøytral og får alltid konsekvens for hvordan man jobber og tenker.

Når det gjelder min påstand om teknologioptimisme, så er den absolutt til stede. Jeg kan ikke gå nærmere inn på opphavet uten å samtidig utlevere enkeltpersoner, men jeg ser i mitt arbeid at optimismen er på alle nivå i norsk skole/utdanning. Målet mitt er å få frem bevisthet om hva maskinene kan og ikke kan. Et annet spørsmål er om teknologioptimismen er et uttrykk for et ønske om å flytte ansvar bort fra en selv og inn i et system. Det er alltid kjekt å ha noen å skylde på.

Listen over 10 tiltak trekker frem plagiatkontroll som ett av 10 tiltak. For å få bukt med juks må det settes i gang flere tiltak samtidig og plagiatkontroll kan være et av dem. Jeg tror også at plagiatkontroll kan ha en preventiv effekt, men da må også kontrollen fungere. Det nytter ikke med et ris bak speilet, hvis riset ikke virker. Jeg har f.eks. tatt ut en tekst hentet fra https://bora.uib.no/ og kjørt denne igjennom Ephorus. Resultatet gav 0% tekstlikhet. Jeg venter fremdeles på svar fra leverandørene av plagiatkontrollen om forlagsmateriale er med i grunnlaget for plagiatkontrollen. Et annet spørsmål som også bør besvares er om plagiatkontrollen kontrollerer tekster som ligger inne i LMS'er, f.eks. prosjektgrupper i IT's learning. Det har liten hensikt å kontrollere eksterne papermills hvis man ikke samtidig også sjekker i eget "reir".


...men juks er som sagt et sammensatt problem og det må jobbes med flere tiltak samtidig. Universitetet i Bergen går foran med et godt eksempel med arbeidsgruppen som skal jobbe med etikk i utdanning. Se også nyhetsartikkel fra UiB - På Høyden.

 

Den 21 mars, 2007 21:13, skrev  Jørn Hoelstad Pettersen dette:

At det må jobbes med flere tiltak samtidig er jeg helt enig i. Og jeg synes det ser spennende ut det som dette etikkutvalget ved UiB skal jobbe med. Samtidig slår det meg at man sitter på hver sin haug og definerer hva som er etisk og uetisk, med det resultat at hva elever og studenter opplever blir slått ned på vil variere etter studiested.

I videregående skole er vi etter min mening på rask vei mot en ganske kaotisk situasjon når flere eksamener til våren skal arrangeres med forberedelsestid der elevene har tilgang til alle hjelpemidler i opptil 48 timer. Det de måtte google seg fram til på denne tida skal de kunne bruke i digitalt format på eksamen ? men hvordan? Såvidt jeg vet har Utdanningsdirektoratet ingen mening om saken, og hva som er gjeldende praksis på den enkelte skole vil sikkert variere. Heldigvis er jeg ikke sensor i vår for første gang på mange år ? jeg tror de som skal evaluere årets oppgaver i engelsk, for eksempel, skal få en alle tiders frustrerende jobb med å sortere ut hva som er plagiat og hva som ikke er det.

Debatt om disse spørsmålene er høyst påkrevd, og for oss i videregående skole tror jeg det hadde vært veldig nyttig også å høre om de som styrer våre eksamensordninger ? som i sin tur styrer mye av praksisen i skolen ? har noe å melde i det hele tatt.

 

Den 22 mars, 2007 10:19, skrev  Jon dette:

Jeg kjente ikke til artikkelen i På Høyden ("Flere plagierer") som Morten henviser til, men den er svært interessant. Ikke minst fordi intervjuet med Jude Carroll fremhever at man må skille "mellom fusk, i betydningen bevisst omgåelse av reglene, og plagiat, der det like gjerne kan være manglende kompetanse og forståelse for kildebruk som ligger til grunn".

Mortens påpekning av usikkerheten om hva en plagiatkontroll faktisk fanger opp er jo også ganske sentralt, og understreker vel av slike tjenester først og fremst har en avskrekkende effekt. Hadde man vært like godt hjulpet med: "Vi har "Roger", han leser alt, oppdager alt, og kommer og tar deg om du forsøker noe snusk" :)

I bunn ligger spørsmål knyttet til hvordan man etabelerer god kildebruk. Det å kopiere fra andres tekster er jo noe av essensen i det å skrive fag-tekster, noe vi minst kan føre tilbake til Newton ("... standing on the shoulders og giants"). Noe av det kopierte materialet omskriver man, noe siteres direkte, men alt skal refereres til på en skikkelig måte og sammenstillingen må være rimelig unik, helst supplert med den enkeltes eget tankegods.

Gode arbeidsrutiner knyttet til gjenbruk av eget og andres materiale er noe som må læres. Jeg har ikke noen tall på dette, men med utgangspunkt i hvordan mine egne barn jobber og noen spørsmål rettet til studenter som nylig har avsluttet videregående synes det ikke som om det å referer til kilder på en skikkelig måte har fått den plassen det fortjener i skolen. Elevene (i det minste de jeg har spurt) får beskjed om å oppgi kilder, men får lite eller ingen rettledning i hvordan dette faktisk skal gjøres. Jeg må sjekke hvordan det ligger an med hensyn til opplæring i sitatbruk mm på lærerutdanningen. Ringen sluttes kanskje her, for den beste rettledningen i kildebruk, som jeg kan finne, er skrevet av Leif Harboe, som osgå la inn den første kommentaren.

Helt på tampen deler jeg mye av Jørns bekymring omkring digital eksamen. Faktisk har jeg ennå til gode å se noen god forklaring på hva digital eksamen er ment å tilføre ut over eventuelle rasjonaliseringgevinster knyttet til det faktum at besvarelsene vil foreligge digitalt. Interessant nok var et av effektmålene at "Digital eksamen skal ha en påviselig positiv effekt på elevenes læringsutbytte" (se Skolenettet) Fant man ut at digital eksamen hadden en slik effekt, eller holder man på med å finne ut av det fremdeles?

Jørn synes videre å ha rett i sine utsagn om Utdanningsdirektoratet. Jeg finner ingen informasjon om hvordan digital eksamen er tenkt gjennomført i praksis. Det er laget veiledninger for sensorer go det finnes informasjon til forsøksskolene. Det må jo finnes retningslinjer for hvordan eksamen faktisk skal gjennomføres, men jeg finner det altså ikke.

 

Den 22 mars, 2007 23:50, skrev  A. Aaberge dette:

Dette var en høyst interessant diskusjon!

Jeg har vært lærer på vgs i tre år.
1 år: Erfarte plagiat fra elever (som gikk i på tredje allmennfag, og var særdeles overrasket!!).
2 år: Underviste med fokus på kildebruk, fremdeles problem med plagiat, men mer på setningsnivå enn på avsnittsnivå, og mye bokmålifisering av nynorsk.
3 år: Lærte rett og slett elevene mine å skrive:
- hvordan blir teksten din?
- oppbygging av setninger
- valg av ord
- oppbygging av avnsitt
- oppbygging av en tekst
- Har nylig funnet:

http://folk.uio.no/khflyum/femavsnittsmetoden/

Innholdet til teksten ble samlet inn i forkant.

Skulle tro de kunne skrive, men med dette fokuset, ble de rett og slett mer bevisst over/interessert i selv å formulere det de skulle skrive om, enten det var samfunnsdiskusjon eller filmanalyse.

Jeg fikk elevene til å sjekke hverandres tekster underveis etter bestemte kriterier og gi tips. Og de fikk vurdering på hvor godt bearbeidet fremstillingen var/ og hvor enhetlig stemme den hadde.

Kvalitet satte jeg foran kvantitet og selv svakere elever leverte etterhvert godt skrevet oppgaver. Men oppgavene ble ofte kortere enn tidligere. Dette er selvfølgelig ingen vanntett løsning. Men mitt bestemte inntrykk er at de fleste elevene faktisk ikke ønsker å plagiere/jukse. De fleste ønsker å forstå hvordan de skal skrive en tekst og de ønsker å få tilbakemeldinger på den, enten det er fra medelever eller lærer.

Jeg mener teknisk plagiatkontroll overhodet ikke er noen god løsning. Det må finnes mange løsninger for organisering av undervisningen som hindrer dette. Vi må bare finne det opp.

Skriftlig eksamen er helt klart et problem for seg. Jeg mener egentlig at eksamen ikke er noen god løsning for sluttvurdering på et skoleår/en skolegang overhodet.

Skulle jeg ha foreslått en avluttende eksamen, måtte det vært lokale, individuelt tilpasset en/to/tre dagers oppgave(r) som ble utformet av et lærerteam med bakgrunn i elevens tverrfaglige mappe (i LMS). Eleven skulle da selv kunne velge en muntlig eller skriftlig eksamen.

 

Den 25 mars, 2007 22:57, skrev  Jon dette:

Synes siste kommentar er direkte oppmuntrende. Dette handler mye om metoder for å etablere gode skrivevaner.

Det er vel hevet over tvil at de fleste elevene ikke har noe ønske om å jukse. På Urkund.no henvises det imidlertid til en svensk undersøkelse foretatt av KTH?s studentavis Osqledaren blant studenter på tekniske høyskoler i Sverige. Denne viste det at 17% av studentene i undersøkelsen kunne tenke seg å jukse, blant annet ved å plagiere. Et tall som trekkes fram flere steder for å legitimere at plagiatkontroll er nødvendig.

Undersøkelsen viste imidlertid også at oppfatningen om hva som er juks varierer. Kun 76% av studentene som mente at det er juks å skrive av en innleveringsoppgave i stedet for å gjøre den selv, noe som vel bør tyde på at enkel opplysning om de faktiske forhold kan ha mye for seg.

Hvis 24% ikke er klar over at plagiering regnes som juks er det ikke så merkelig at 17% kan tenke seg å benytte seg av det.

Et annet forhold som jeg har diskutert med flere i de siste dagene, og som nok må ende opp som en egen post, er tillit. Det at andre gir oss tillit er viktig for alle og enhver, men kanskje særlig for de som skal lære seg å ta ansvar (blant annet for egen læring). Jeg vil påstå at det knapt er noe som er så viktig for selvfølelsen som det å motta en annens (f eks lærerens) tillit for deretter å oppfylle denne tilliten. jeg vil også påstå at mennesker med god selvfølelse, og som er gitt tillit, sjelden jukser. Her har jeg ikke noen tall å banke i bordet så det får stå som min subjektive oppfatning.

Det jeg imidlertid mener man kan si med sikkerhet er at den gjennomførte trusselen om kontroll som en plagiatkontroll innebærer gjør det umulig å gi elevene tillit. Dermed får de heller ingen mulighet til å erfare hvordan det er å bli gitt, og oppfylle, tillit i en undervisningssituasjon.

Akkurat det kommer skolen til å tape stort på....

 

Den 25 mars, 2007 23:25, skrev  Jon dette:

Må bare supplere med denne:

"Tillit varer lengst"

Det ser ut til at mennesker blir ærligere når noen stoler på oss. Derimot svindler vi gjerne dem som betviler vår redelighet, selv om vi ikke har noe å vinne på det.

 

Den 29 mars, 2007 11:21, skrev  Leif dette:

I vgs sliter vi litt med å kombinere formativ og summativ vurdering. Jeg fikk nylig beskjed om at i følge ny forskrift skal hver terminkarakter følges av individuelle råd og veiledning til den enkelte elev. Så jeg skal skrive litt over 200 veiledninger i forbindelse med karakteroppgjør i desember. Tanken er kanskje god... Og for å bruke ordet vanskelig en gang til, det er vanskelig å gi konstruktive tilbakemeldinger (og å ta imot dem) når man enten har mange elever (over 100 som regel) eller har mange fag (en elev i vgs vil som regel ha 7-8 fag). Jeg har forøvrig også i de siste månedene brukt "fem-avsnittsmalen" fra Flyum som har snekra gode opplegg som han bruker på sine skrivekurs ved UIO. Jeg kunne nok tenkt meg at en delte skoleåret i to. En periode med undervisning og mye formativ vurdering, og så en periode (1. april og utover) der en hovedsakling jobba med summativ vurdering. Jeg synes forøvrig at siste innlegg på en god måte viser god pedagogisk praksis, men gode skriveopplegg der elevene alene eller sammen med andre jobber med tekstutvikling, utelukker ikke plagieringskontroll til slutt. Rådet fra svensken Rask og andre, er forøvrig at en ved hjemmearbeid, prosjektarbeid osv. også skal ta inn utkast i flere faser.

 

Den 30 mars, 2007 20:06, skrev  Jørn Hoelstad Pettersen dette:

Til Jons siste innlegg: er det en rimelig tolkning av undersøkelsen at 24% av høgskolestudenter ikke vet at det er fusk å skrive av en annens besvarelse? For meg fortoner det seg naivt, for å si det veldig, veldig forsiktig. Derimot ville jeg ikke bli det minste forbauset om dette skulle tolkes slik at de ikke synes det er noe alvorlig å gjøre det. "Alle" gjør det, ikke sant? Men prøv følgende test: hvor mange av disse 24 prosentene ville fortelle til læreren at de har skrevet av? Hvis de er så uskyldsrene som du antyder, har de jo ingenting å skjule? De skulle vel bare bli takknemlige for å bli reddet ut av sin mangeårige villfarelse?

Jeg er helt enig i at det er et mindretall som fusker. Derfor er det også irriterende å måtte bruke uforholdsmessig mye tid på å finne ut hvor de har hentet kildene de ikke har oppgitt, slik at man kan konfrontere dem med det. En liten tidsbesparelse i form av automatisk plagiatkontroll kan være greit i en travel hverdag. Men så må vi selvfølgelig gjøre masse andre ting i tillegg.

Ellers er det åpenbart at vårt syn på den virkning det har på mennesker å vise dem tillit, også er litt forskjellig. Generelt synes jeg det høres rimelig ut at jo mer tillit du viser noen, desto ærligere blir de. Men derfra til å si at det er trusselen om plagiatkontroll som gjør det umulig å gi elevene tillit, er å tillegge dette verktøyet vel stor betydning. Kanskje henger dette sammen med mitt syn på hva skolen slik vi kjenner den i dag er, og hva den kan bli. Jeg skrev litt om det på min egen blogg i forbindelse med begrepet School 2.0.

En del av de som prediker dette begrepet mest lidenskapelig har jo konkludert med at man må vekk fra skolen som sådan og over til Læring 2.0: elevene skal få lære når de vil og hva de vil og i det tempoet de vil, og de skal søke informasjonen med Web 2.0-verktøyene sine i spontant etablerte globale nettverk, osv. Professor Wim Veen snakket for øvrig om det samme på en brukerkonferanse for it's:learning-brukere i Bergen i januar. Det er vakkert, det er visjonært, men som den gamle grinebiter jeg er så klarer jeg jo ikke å holde tilbake et lite: Ja, men ...

Jeg tror jo at det ? uansett hvor fantastiske læringstilbudene måtte bli - alltid vil være et lite snev av «Unbehagen in der Kultur» ved utdanning. Hvis samfunnet skal kunne stille noen som helst krav til utdanningsinstitusjonene, altså at de ikke bare skal være til for individets skyld, så kan trolig ikke alt være like lystbetont. Når noe ikke er lystbetont, så er det nok noen som vil være fristet til å ta noen snarveier for å unngå ubehaget. Men det er altså mitt pessimistiske menneskesyn. Det hjelper liksom ikke med ett eksperiment som viser at noen er villige til å gamble noen kroner uten sikkerhet for investeringene.

Til A Aaberge: mange gode tiltak i det du skriver, men det blir litt problematisk når din løsning på skriftlig eksamen blir at det skal være valgfritt om man vi ha muntlig eller skriftlig. Hvordan tester du kompetansemål som går på å skrive ved en muntlig eksamen?

 

Den 04 april, 2007 11:48, skrev  Jørn Hoelstad Pettersen dette:

Et poeng til Jon og dere andre som er skeptiske til elektronisk plagiatkontroll: i USA har nå high school-elever saksøkt Turnitin, et av firmaene som leverer en slik tjeneste, for brudd på opphavsretten. Siden det er USA, tar de skikkelig i, og krever $150.000 pr oppgave de har måttet levere inn via Turnitins system, tilsammen $900.000 pr elev.

Elevene er ikke myndige, men faren til en av dem uttaler seg vel på en måte som Jon og andre plagiatkontrollmotstandere vil nikke anerkjennende til:

"You can't take a person's work and run it through a computer and make an honest person out of them," Wade said. "My son's major objection is that he does not cheat, and this assumes he does. This case is not about money, and we don't expect to get that."

Artikkelen siterer også en ekspert på opphavsrett som mener elevene har en god sak:

Andrew Beckerman-Rodau, co-director of the intellectual property law program at Suffolk University Law School, said that although the law regarding fair use is subject to interpretation, he thinks the students have a good case.

"Typically, if you quote something for education purposes, scholarship or news reports, that's considered fair use," Beckerman-Rodau said. "But it seems like Turnitin is a commercial use. They turn around and sell this service, and it's expensive. And the service only works because they get these papers."

Så nå får vi vel bare vente på første søkmål mot it's:learning her i landet.

 

Den 05 april, 2007 11:56, skrev  Jon dette:

Jørn: Jeg er egentlig ikke så glad i tallmagien, og ironi er nok ikke min sterkeste side. Poenget med å trekke frem de 24% (som "ikke vet hva fusk er") var at den samme undersøkelsen benyttes for å argumentere for at 17% kan tenke seg å fuske. En kan saktens argumentere for at det ene tallet er galt og at det andre er riktig, men jeg tror det forteller mest om undersøkelsens troverdighet. Altså: Det er god grunn til å anta at antallet fuskere er adskillig lavere enn 17%.

Når det gjelder forholdene knyttet til tillit tror jeg faktisk jeg har et poeng. Elevenes bevissthet om at de blir automatisk kontrollert fratar læreren muligheter knyttet å gi tillit. Om jeg har rett i at dette er et fundamentalt problem kan nok diskuteres, men jeg ser igjen dette i et videre perspektiv der skolen er i ferd med å bli en del av / bidra til en negativ samfunnsutvikling i retning av flere kontrollmekanismer. De langsiktige konsekvensene tror jeg er svært uheldige.

Eksempelet du viser til fra USA er jo temmelig outrert, men det har jo noen prinsipielle sider som kan være interessante her hjemme også. Ikke minst knyttet til en generell mistenkeliggjøring av alle elever.

Jeg synes også det er interessant at plagiatkontroll-systemene åpenbart ikke kan respektere robots.txt (filen som forteller søkemotorer hvilke kataloger de ikke skal indeksere på en bestemt server). Denne brukes som argument av Google og andre søkemotorer for at de kan indeksere alt som ikke er eksplisitt unntatt i robots.txt. Jeg husker ikke de konkrete sakene i farten, men dette mener jeg bestemt er anfør som argument også i juridiske tvister. Dersom noen (plagiatkontrollørene) kan gi blaffen i de instruksene som gis i robots.txt vil det gjøre at allerede urent farvann enda mer uoversiktelig. La gå, dette er et litt speisielt tilfelle, men det anskueliggjør likefult en av mange konsekvenser som kommer som en nisse på lasset i det man innfører tekniske løsninger som en plagiatkontroll.

 

Den 05 april, 2007 22:39, skrev  Jørn Hoelstad Pettersen dette:

Det er sikkert Astberger'n min som gjør at jeg ikke skjønner ironi, så det er min feil. Tallmagi til side, så mener jeg at det er et problem at noen få - etter min erfaring færre enn 25%, færre enn 17% også ? men noen, fusker ganske så bevisst. Når du snakker om tillit er det også snakk om at de som prøver å oppnå et godt resultat på redelig vis skal ha tillit til at du faktisk klarer å luke ut juksingen i størst mulig grad. Konkurranse elever imellom er ikke det som primært opptar dem, men de er seg også bevisst at karakterene faktisk er det som i stor grad avgjør hvem som kommer gjennom nåløyet til de mest attraktive studiene.

Jeg lurer på om noe av uenigheten mellom oss bunner i forskjellig virkeområde. I grunnopplæringen (grunnskole/vgs) er det en fundamental tvetydighet i lærerrollen: vi skal veilede, og vi skal karaktersette/ vurdere/ tallfeste (les: rangere/sile). Jeg kjenner ikke UH-systemet, men det er mulig at dere slipper den siste rollen, at all vurdering sendes over til andre/eksterne sensorer. Da er det klart lettere å jobbe med å oppnå tillit.

Som Leif var inne på ovenfor, prøver Kunnskapsløftet å klargjøre de to sidene ved dobbeltrollen jeg nevnte ved å presisere forskjellen mellom underveisevaluering (formativ vurdering) og sluttevaluering (summativ vurdering). Jeg synes dette er prisverdig, men vi har et stykke vei å gå før vi får hamret dette ut i praktisk virkelighet. Leifs forslag om å bare drive formativ vurdering de første månedene av skoleåret, for så å starte den summative vurderingen langt ut på våren, virker urealistisk for mine 16-17-årige elever. Noen vil være modne nok til å forholde seg konstruktivt til dette, mange vil garantert tolke det slik: «Vi behøver ikke jobbe før i april, for det er da karakterene teller». Men, igjen, dette er bare min pessimistiske natur ...

Ellers bidrar vel den lille saken om Turnitin (og medfølgende teknikaliteter om robots.txt og caching i Google, med mer) til å understreke at opphavsrettsbegrepet er litt flytende for øyeblikket. Det forhindrer ikke meg i å underkjenne en bevarelse levert inn av en mine elever hvor over 50% av teksten er kopiert og limt fra Internett uten en eneste kildehenvisning.

Noen ting er uklare, og noen er litt klarere.

 

Den 06 april, 2007 00:36, skrev  Jon dette:

Man slipper nok ikke unna dobbeltrollen i UH-sektoren heller. Med innføringen av Kvalitetsreformen fikk den enkelte institusjon i stor grad anledning til å velge hvorvidt man skal benytte ekstern sensor eller ikke. Samtidig fulgte krav til tettere oppfølging av studentene gjennom semesteret. Slik sett er nok ikke situasjonen i høyere utdanning helt ulik videregående skole: Foranledningen til denne posten var da også en pågående diskusjon om en eventuell innføring av plagiatkontroll ved Høgskolen i Bergen.

Så vidt jeg kan se er ingen uenige om de grunnleggende premissene for vurdering: Kopiering uten kildehenvisnig er selvsagt stryk. Det og ikke ha kildehenvisninger kvalifiserer gjerne i seg selv til stryk, selv om en ikke kan påvise kopiering.

Mitt "problem" er knyttet til automatikken (at alle kontrolleres uansett) og at dette kan bli en sovepute som forsinker en nødvendig utvikling av oppgaveformulering, veiledningsmetodikk, og evalueringsform.

Når det gjelder sensur er jeg slett ikke fremmed for at det kan være nyttig å ha et verktøy som lar meg sjekke en tekst på en mer effektiv måte enn hva jeg oppnår ved å benytte Google ol. Men rent prinsipielt er dette en løsning jeg kun ønsker å benytte når jeg har en mistanke om at en tekst inneholder elementer av fusk (det skjer med en og annen tekst, så og si hver eneste gang jeg har et oppgavesett foran meg). Med andre ord: Jeg vil, som sensor, være den som avgjør hvorvidt en plagiatkontroll skal gjennomføres eller ikke. Dermed kan jeg beholde den grunnleggende tilliten til studentene selv i situasjoner hvor jeg både er veileder og en av sensorene. Så kommer riktignok spørsmålet om jeg faktisk kan stole på kontrollen, men det er strengt tatt en annen sak.

 

Den 09 april, 2007 14:53, skrev  jeanette tranberg dette:

Hvis du ønsker kan du lese denne kommentaren med lenker på Diginalet:
http://ikt-diginalet.blogspot.com/2007/04/legitimerer-teknisk-plagiatkontroll-en.html#links

I min foregående blogpost på Diginalet informerte jeg om den nye: Plan for kunnskapsdannelse. I bloggposten henviser jeg til: at UD i refleksjoner knyttet til teknologiske utfordringer reiser spørsmålet om skoleledelsen har valgt å se lett på den digitale delen av Kunnskapsløftet, eller om det er en lav bevissthet om det helheltlige og komplekse forholdet mellom teknologi, pedagogikk og organisasjon.

Jeg mener - på bakgrunn av 4 års erfaring hvor IKT har vært en integrert del av undervisning ved Høgskolen i Vestfold avd. for lærerutdanning - at diskusjonen her er et vitnesbyrd som langt på vei bekrefter UD's antydnniger i refleksjon, og som også sammenfaller med mine erfaringer som student.

I de tre første årene av utdannelsen, var undervisningen preget av at IKT ble innført som et nytt element sammen med en innføring hvor et sosiokulturelt læringssyn som den pedagogiske plattform var helt sentralt. LMS ble brukt for å stimulere til digital kompetanse og åpen mappemetodikk for å praktisere og stimulere kulturen av læringssynet - kulturen for læring. Prosessorientert skriving var en av metodene i løpet av de første årene som var vellykket, fordi man integrerte den prosessorienterte skrivingen med en prosessorientert metodikk, nemlig publisering i åpne mapper preget av åpenhet, med fritt innsyn og sosial kontroll. Bruken hadde altså en helt klar hensikt og var preget av meningsfylde. En oppgave kunne se omtrent slik ut:

Svare på del a) - i henhold til kriterier og frist for så å publisere denne slik at den er åpen for innsyn
Utføre del b) - lese meddelevers oppgave som ligger åpne. Lese teksten og prøve å forstå den andre, slik at ny forståelse oppstår og slik at man trekke hverandre videre i utvikling.
Frivillig etterarbeid med videreutvikling av teksten etter kommentering/vurdering, og som en eventuell forberedelse til presentasjonsmappe.

I prosessorienter skriving i tradisjonell undervisning ville læreren kanskje ha samlet inn alle utkastene, både en og to og tre ganger kanskje (for en jobb!!! - minner ikke om latskap nei ...) og vurdert teksten - som et sluttprodukt? I vår sammenheng - prosessorientert metodikk, ved bruk av åpne digitale mapper - delegerte veileder en del av denne jobben til medelever, en del av vår oppgave var å kontrollere gruppemedlemmers tekster, både en og to og kanskje et tredje utkast innen en viss tidsfrist. Veilder kontrollerte så at den formelle delen av oppgaven var i orden for at oppgaven kunne godkjennes (at fristen var holdt, at vi hadde publisert en tekst slik at andre kunne kommentere, og at tekstene hadde kommentarer), og ga underveis i prosessen veildening i forhold til fagspesifikke mål. Her kunne vi avtale tider pr. e-post, eller rive fatt i veileder som tittet innom klasserommet i ny og ne. I tillegg ble arbeidsmengden delt opp hvis det var tverrfaglige oppgaver, mellom flere lærere, slik at det ble betydelig mindre på hvert hode.

Det siste og fjerde året ble spesielt, og var det året hvor alle brikkene falt på plass. De foregående tre, var preget av hva Karlsen og Wølner i boken: DENFEMTE GRUNNLEGGENDE FERDIGHET, kaller lappeteppetenkning, hvor man ikke kommer i dybden og ikke lykkes helt med endringer som IKT krever - eller åpner for om man vil (mine ord). De lærere som ikke lyktes i å nå denne dybden i å integrere IKT - hvor målet selvfølgelig er å øke læringsutbytte - mislyktes nok ikke fordi de var slappe, tvert i mot som nevnt over. Jeg tror de hang fast i den akademiske tradisjon (hvor foresten, men med uten sammenlinkning kontroll er en sentral del av lærerens virke i forhold til det å sikre kvalitet), og det er selfølgelig mange grunner til det. Rom ble som kjent ikke bygget på en dag ... Teknologien var kanskje mer synlig enn pedagogikken synes mange.

Forfatterne av boken - som forøvrig også er to av mine tre veiledere det siste året - har flere års erfaring, og sier at bruk av digitale medier handler om skolen som organisasjon, det kollegiale miljøet og ledelsens holdning til satsing på bruk, men at det viktigste er lærerne og deres muligheter for kompetanseutvikling. Og at dette innebærer omstillingsevne, planlegging og ressursmessige opptrappingsplaner fra sentrale myndigheter, fra skoleeiere og fra skolen selv. Plagiatkontroll kan vel vanskelig diskuteres løsrevet fra sin kontekst - som flere har vært inne på.

Problemet - eller kanskje en del av problemet i problemet - med teknisk kontroll er kanskje at fokuset ikke ligger på læringen men mer på undervisningen. Hva er det vi kontrollerer - egentlig? En av mine nyervervede erfaringer som lærer dette første året er hvor lett det er å falle i fellen med å velge metoder og pedagogikk etter den gamle akademiske tradisjon og organsasjonssamfunnets normer fordi man er en del av det overnevnte lappeteppet, og ikke etter hvordan vi i dag vet at elevene lærer best. Resultatet blir naturlivis kortsiktig læring, istedet for livslang læring. Læringsstrategi er som kjent en mangel i det norske elevkullet i følge undersøkelser. Grunnen til at man ønsker livslang læring er jo nettopp at samfunnet som - på grunn av teknologien - er underlagt hyppige forandringer og skiftninger, slik at det å lære å lære blir viktigere enn fagspesifikke mål. Etikken er, som David Warlick sier, egentlig den eneste bærende i en usikker fremtid.


IKT - med hyperlenking og samarbeidslæring ved bruk av åpne digitale mapper - er et ypperlig verktøy som stimulator læring av etikk synes jeg. Plagiatkonroll og LMS brukt som en lukket læringsarena gjør at vi mister denne muligheten til autentisk læring. Det viktigste jeg lærte det sise året - jeg sier det igjen og igjen - er å se etter muligheter ikke begrensninger. Da får man utviking, ikke stagnasjon. Man skal selvfølgelig være kritisk, men bør være konstruktiv kritisk slik at fremdriften sikres.

Fordi vi tradisjonelt sett er vant til å tenke på produkter som endelige, så hindrer vi i en del tilfeller utvikling av kreativitet. Unger i dag har ikke denne respekten for produkter. De mikser og lager nye utgaver, kreative og fantastiske nye produkter. De ser på produkter som råmateriale, der hvor vår generasjon ser et ferdig produkt. Fusken handler kanskje ikke bare om letteste vei mot et mål, men kanskje i noen tilfeller også om ren skapeglede som innebærer engasjement og hardt arbeid - her med tanke på multimediale tekster. I undervisningen er vi heldigere stilt med noen paragrafer som gjør bruk av opphavsrettet materiale tilgjengelig likevel, vi må bare gjøre noen grep (som feks. publisering med passord eller vi kan velge bruk av Creative Commons). Denne muligheten har ikke ungene hjemmefra, derfor er det viktig å kunne utnytte dette i skolesammenheng, vi må lære dem hvordan ting kan gjøres etisk riktig.

Bruken av hypertekster er kanskje vanskelig nettopp fordi meningen faller bort hvis man ikke er i en kultur som stimulerer til kunnskapsdeling innen et kollektiv, som vi kan lese på s. 47 i Karlsen og Wølner's bok så: trekker veksler på hverandres kunnskaper og viser år evne til å knyttte oss opp mot andres bidrag slik at det skaper mening og forståelse (Wenger 1998) Lenken forteller altså om produsentens evne til å forstå, ved at man låner andres kunnskap med referanse i egen tekst ? ikke kopi! Man kan vise sin forståelse ved at man låner av andres kunnskap (ved bruk av hyperlenker eller sitater) og vever den nye kunnskapen inn med en dialog - i en refleksjontekst. Vi får da et praksisfelleskap som kan gjøre seg nytte av andres kunnskap uten å kopiere eller stjele tekst. Det faglige innholdet blir nok ganske likt siden målet er felles, men veien til målet - som kommer frem i refleksjonsteksten - vil være ulik og tankene omkring prosessen og den individuelle dialogen som også kanskje baseres på en personlig logg, vil være ulik og unik.

Jeg kan bare huske ett enkelt tilfelle av juks det tredje året (selv om det godt kan hende i realiteten var flere), hvor en student kopierte tekst fra flere studenters tidligere publiserte oppgaver. Det ble selfølgelig avdekket av en annen student som gikk inn for å lese mappen - les: for å lære - av medstudenter. Kollektiv kontroll altså.

Jeg ønsker vel med dette innlegget egentlig bare å dele mine erfaringer med å si at jeg synes metodene brukt ved IKT i læring på Høgskolen i Vestfold fungerte, og jeg er overbevist om at det er fordi de har klart å sette integreringen av teknologi inn i en helhet, og at de har kommet dit gjennom refleksjon over erfaringer. Når teknologien ble usynling ble pedagogikken synlig!

Jeg har på bakgrunn av mine erfaringer valgt å bruke weblogg som mappeverktøy. Weblogg fungerer som vi ser av artikkelen og dens kommentarer godt som kommunikasjonsverktøy og stimulerer til deling av kunnskap gjennom språket - som feks i denne teksten. Blogpostens tittel virker å ha en stor betydning i forhold til det å engasjere til debatt, noe jeg lærte mye av.

Alle bidragsyternes kommentaer på dette temaet var nyttig for meg - på tross av at det kanskje var innlysende for noen - spesielt kanskje den detaljert beskrivelse til Fahlvik siden jeg ikke har så lang erfaring som lærer. Og jeg anbefaler deg Fahlvik å få deg din egen blogg hvis du ikke har en. Ikke bare fordi jeg og flere med meg kan lære av deg, men også fordi du kan lære mye selv, men det vet du kanskje :O) allerede ...

Jeg kan fortsette og skrive 198 sider til for jeg liker å skrive, men da vil vel mine veiledere saksøke meg for plagiat, så les heller boken selv hvor de kommer med mange gode tips for organisering, hvilke tiltak man bør jobbe med og hvilken ende man begynner, hvordan kilderefanse får den plass den fortjener i skolen, hvordan en digital eksamen kanskje kan ha en god effekt på læringsutbytte, osv. Boken gir ingen svar på om teknisk plagiatkontroll legitmerer en slapp pedagogisk praksis, men gir kanskje noen svar ved å bruke andre alternativer. Og du vil kanskje også få noen ideer for hvordan du selv kan komme opp med nye løsninger i din klasse for å komme fusken til livs hvis du ønsker plagiatkontrollen dit peppern gror fordi du tror har mer tro på kommunikasjon (http://www.infodesign.no/2005/04/lms-versus-personlig-publisering.htm) - så da benytter jeg anledningen til å si takk for den Jon, den har vært uvurderlig i å forstå nytten av teknologi som kommunikasjonsmiddel i åpne læringsrom.

 

Den 10 april, 2007 23:12, skrev  A. Aaberge dette:

Jeg fikk spørsmål om hvordan det er mulig å teste skriftlige kompetansemål på eksamen ved en muntlig eksamen.

Jeg mener at mappen, og elevens refleksjon over mappen, i stor grad dekke skriftlige kompetansemål, selv om skriftlige tekster er blitt bearbeidet over tid, eller i samarbeid med andre vil de være gode grunnlag for vurdering.

Om emne likevel skulle komme opp i en muntlig eksamen, ser jeg ikke noe problem i at eleven forteller om for eksemple fem-avsnittsmetoden og sentrale grammatiske regler eller fortellerteknikk i fiksjon.

Jeg mener eksamen egentlig er viktigere som et avslutningsrituale for 12 årig skolegang, enn som måleenhet for hvor godt eleven egentlig skriver.

Som elev er eksamen en utrolig utakknemlig situasjon, der eleven har ingenting å si, og der dagsformen kan være helt avgjørende for prestasjonen, både når det gjelder muntlig og skriftlig.

Jeg skulle ønske avslutningseksamen på VGS gav elevene rammer for å vise seg frem fra sin beste side.På meg virker det som om elever som har et valg, selv mellom kun to muligheter, eier situasjonen (undervisningsopplegget, eksamen, prøven..) på en helt annen måte, og dermed mestrer og presterer med mer overskudd.

Ellers takk til et interessant og langt (!) innlegg fra jeanette tranberg.

 

Den 28 april, 2007 00:35, skrev  Jon dette:

Nært beslektet diskusjon på Espen Andersens blogg. Han skriver blant annet:

"Til lærerne der ute: Slutt med sytingen og bli gode på elektronisk basert kunnskap, søketeknologi, og effektiv bruk av data. Til elevene: Det hjelper ikke å drasse inn masse hjelpemidler hvis du ikke har kunnskaper nok til ikke å trenge dem. En av mine studenter dukket opp på en eksamen med en 80-liters ryggsekk full av bøker og notater. Han gjorde det ikke bedre enn de andre av den grunn, kanskje snarere tvert i mot, siden han trodde svaret lå i bokstabelen heller enn i eget hode.

Edvard Munch sa engang at han ikke fryktet sin tids nye teknologi - fotografiet - så lenge det ikke kunne brukes i himmelen eller helvete. De lærere som frykter Internett, har ganske enkelt ikke forstått hva kunnskap i et kunnskapssamfunn er. Jeg håper ikke de får lov til å sette dagsorden ut fra den oppfatningen."

Espen nevner plagiatkontroll som et virkemiddel, men dette er sekundært. Hans hovedanliggende er at de premissene som nettet skaper for informasjons- og kunnskapsproduksjon må få følger for hvordan eksamen gjennomføres.