7.12.07

Exit "ansvar for egen læring"?

Slagordet «ansvar for egen læring» har blitt ansvar for egen ulykke i den norske grunnskolen. Nå tar kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell det endelige oppgjøret med metoden som har gitt tidkrevende, bråkete og resultatløst gruppearbeid i klasserommene.

Solhjell lanserer nå en firepunktsplan som skal gjøre læreren sterkere: 1. Full gjennomgang av lærerutdanningen. 2. Norske lærere skal systematisk ta mer etter- og videreutdanning. 3. Statusen til læreryrket skal heves. 4. Lærernes kompetanse i lesing og regning må styrkes.

Refser "ansvar for egen læring" - VG Nett

Ikke vanskelig å være enig i at gruppearbeid uten retning ikke har så mye for seg, men at det er målet om "ansvar for egen læring" det er noe i veien med er jeg mer usikker på. Samfunnet trenger mer enn noe annet innovatører, mennesker som evner å tenke nytt, og en må i alle fall spørre seg på hvilket nivå i utdanningssystemet elevene skal begynne å "tenke selv". Testregimene som sier at det står så dårlig til henger i seg selv ikke helt på greip (i alle fall er det noe rart med disse tallene) og forteller kanskje like mye om de som tester.

I Morgenbladet understreker Reiulf Steen, som burde være Solhjells "våpendrager" "at kva skolesyn ein har, også heng sa­man med kva samfunssyn ein har.

- Eg blir ir­ri­tert på den ein­si­di­ge skoledebatten. Pisa og na­sjo­na­le prø­var, må­ling og tes­ting er det som ein­si­dig do­mi­ne­rer den of­fent­le­ge sam­ta­len om skolen. Ein snak­kar om mat­te, språk og na­tur­fag. Vik­ti­ge ver­di­ar som skal frem­jast gjen­nom skolen som em­pa­ti, med­kjens­le og om­sorg er ik­kje mål­bart, og blir gløymd bort.

Noen ganger kan en lure på om utdanningspolitikken helst skulle sett at vi var tilbake til en virkelighet der de som ikke hadde lyst eller evner kunne reise på sjøen, eller finne seg en annen yrkesvei der de kunne begynne som ufaglært og deretter tilegne seg nødvendig, om enn begrensete, teorikunnskaper gjennom praksis. Slik er det jo ikke lenger, og skolens største utfordring er dermed den økte differensieringen. En "enkel" løsning er skilte løp for de flinke og de mindre flinke - noe som i grunnskolen vil gi oss jenteskoler med et par klasser for flinke gutter. Selv ikke OECD tror det er en god plan. Den komplekse løsningen innebærer at forskjellene må fanges opp i den enkelte klasse: Noen har rett og slett stor nytte av prosjektarbeid, og de vil etter hvert kanskje utvikle seg til gode innovatører i samarbeid som evner å samarbeide med andre. Andre kommer ingen vei med mindre noen holder dem i ørene, og noen av disse kommer til å være slik gjennom hele yrkeslivet. Ikke enkelt, men vidundermedisinen, som er bra for alt, finnes jo ikke.

I forsøk på en konklusjon: Ja til prosjektarbeid og dermed ansvarliggjøring av den enkelte, men som i alle reelle prosjekt - noen tenker konsept, noen leder, noen utfører (etter instruks), og det er sjelden de samme menneskene og det endrer seg gjerne over tid.

Etiketter: Læring, Undervisning