11.12.07

Forleggerforeningen vs NDLA (The Sequel)

Forleggerforeningen har ønsket NDLA alt vondt siden prosjektet så sin spede begynnelse for et års tiden siden. Siden den gang har det blitt debattert noe i offentligheten, men trolig forgått desto mer på bakrommet. Desto mer interessant når Forleggerforeningen slipper argumentasjonen sin ut i det fri, riktignok med påtatt / kjøpt "objektivitet" i form av et hastverksarbeid levert av konsulentbyrået Econ Pöyry. Det er rett og slett noe litt patetisk over denne konsulentbruken, der man forsøker å pakke sine egne særinteresser inn i et skinn av objektivitet. Plagsomt vellykket har det imidlertid ikke vært, rapporten får blant annet karakteristikken makkverk i et godt begunnet innlegg av Espen Andersen.

Nå er det dessverre slik at selv makkverk kan få betydning når det presenteres for rette vedkommende, på den rette måten, i den riktige settingen. Når skrives det mange gode tilsvar, men jo flere stemmer desto bedre.

Essensen i rapporten er at NDLA, dersom det blir en suksess, vil rasere det norske lærebokmarkedet. Generelt synes det som om Forleggerforeningen med dette klager over at verden forandrer seg, og ber om hjelp fra Staten slik at de skal slippe å omstille seg. NDLA er nemlig ikke den bakenforliggende årsaken, men kun et symptom på hvordan markedet for læremidler vil komme til å endre seg uansett.

En suksess for NDLA vil nok ha konsekvenser for den totale omsetningen til forlagene, men kanskje ikke for de summene de sitter igjen med på bunnlinjen.

Det mest kritiske premisset (riktignok så godt som ubegrunnet) i rapporten er hvorvidt et initiativ som NDLA vil medføre mindre valgfrihet, og at dette etter Forleggerforeningens mening vil ha konsekvenser for læremidlenes kvalitet på sikt. Resonnementet bygger på premisser som ikke holder i det læremidlene blir digitale. Lærere må i dag supplere den trykte læreboka med andre informasjonsressurser, noe som er arbeidskrevende dersom de nødvendige tilleggsressursene er enkelt tilgjengelige. Gitt digitalt tilgjengelige ressurser vil skolene og den enkelte lærer ønske å kunne sette sammen et læremiddel med utgangspunkt i et utvalg kvalitetssikrede ressurser. Forlagene responderer forsøksvis i forhold til dette behovet i form av å gå sammen om satsninger som Diglib. Dette er imidlertid fremdeles snakk om en "se, men ikke røre"-tilnærming, dvs lærerene kan henvise sine elever til ferdige tekster, men ingen har rettigheter til å gjøre noe med disse tekstene. Her tenker NDLA fundamentalt anderledes gjennom et lisensregime som tillater endringer, noe som er mye mer i tråd med den virkeligheten som nettressurser representerer.

Dernest kan en spørre: hvor reell er egentlig valgfriheten for den enkelte lærer i dag. Dette idealiseres i rapporten. Reelt sett ikke er knapt mulig for lærerene å orientere seg og velge fritt blant de tilgjengelige læremidlene. Med åpne, nettbaserte ressurser kan den enkelte raskere orientere seg, og ikke minst dele sine erfaringer med andre kolleger på en måte som vil medføre en langt bedre seleksjon enn den som man i praksis er henvist til når ressursene er lukket. Med åpne ressurser kan det dermed skapes et nytt marked der eksisterende og nye aktører får bedre mulighet til utarbeide konkrete undervisningsopplegg (som forsåvidt kan tilbys kommersielt) som blant annet benytter de åpne lærings-ressursene hos NDLA. Dette kan vise seg å være vel så viktig for metodefrihet og kvalitet på undervisningen som de enkelte "bøkene".

Nå er heller ikke Arne Olav helt uhildet, men dette er nok likevel en ganske objektiv virkelighetsbeskrivelse:

Det finst mange lærebøker, javisst. Men i mitt fag, som er norsk, er det i det store og heile marginale skilnader mellom desse læreverka. Vi har vald mellom læreverk som har ulik layout, til ein viss grad ulike tilnærmingar til oppgåvene, men i det store bildet handlar dette ikkje om ein valfridom med store pedagogiske eller metodiske konsekvensar. Lærebøkene er rett og slett variantar av kvarandre, tufta på det same læringssynet, med visse skilnader.

Rapporten / forleggerforeningen argumenterer som om den tradisjonelle bruken av læremidler, i form av bøker, skal sikre et mangfold som så hevdes å forsvinne med NDLA. Det kan kanskje se slik ut på makronivå, men jeg tviler sterkt på at det vil oppleves slik av den enkelte lærer. Opplever den enkelte lærer et mangfold og en valgfrihet, eller blir vedkommende i praksis stilt ovenfor et lite antall valgmuligheter, som så låser den enkelte?

Et underliggende premiss for argumentasjonen i rapporten er at de læremidlene som NDLA kommer til å tilby er direkte sammenlignbare med de læreverkene som eksisterer i markedet i dag. Altså at det kun vil eksistere en tekst som omhandler hvert enkelt tema, og at man dermed må velge å bruke denne teksten eller la være å undervise om det aktuelle temaet. Det er imidlertid ikke noe i NDLAs modell som tilsier at det ikke kan eksistere flere tekster, med ulike vinklinger, knyttet til samme tema.

Det trekkes videre opp et skille mellom det man betegner som "markedsstyrt læremiddelutvikling" og "offentlig styrt læremiddelutvikling". Her vil jeg anat at man bruker "offentlig" i betydninger knyttet til et sentralisert byråkrati. De presepektivene man har hatt på utviklingen av NDLA, slik jeg kjenner dette, er imidlertid langt sterkere knyttet til offentlig styring i betydningen "styrt" av en offentlighet. En offentlighet bestående av de som jobber i, bruker, og har interesser knyttet til skolen. Dette er noe ganske annet og mer i tråd med de kravene som vi blir stilt ovenfor som informasjonsbrukere.

Kvalitetskontroll og tilbakemelding vil med NDLA forflyttes fra et nivå der man er tvunget til å vurdere et læreverk som helhet (som oftest liker en lærer noen deler (av et læreverk), og synes andre er mangelfulle) til vurdering av enkeltartikler. Det vil trolig ikke komme til å mangle korreksjoner fra "markedet", snarere tvert imot. Det som blir forskjellig er at disse korreksjonene kan komme mer direkte, ikke gjennom et filter knyttet til kjøp og salg av gjenstander. Gjennom tilbakemelding fra brukerne kan de ulike delene av læreverket revideres når dette er nødvendig, uten at nye utgivelser er nødvendig. Dette forderer åpne ressurser, som alle ha tilgang til, noe som vanskelig kan realiseres gjennom forlagenes betalingsmodeller.
Informasjonsmarkedet er på noen områder fundamentalt forskjellig fra markedet der man transporterer fysiske produkter, noe Forleggerforeningen synes å ha problemer med å ta inn over seg.

Rapporten nevner så vidt jeg kan se ikke NDLAs tanker om gjenbruk og hvordan dette er knyttet til forskjellige lisenser. Dette er et sentralt aspekt knyttet til elevenes rolle som produsenter, da ikke forstått som tankeløs kopiering av innhold, men som en bearbeidelse av lærestoffet der man produserer egne tekster med utgangspunkt i tilgjengelig tekst, bilde, video, og lydmateriale. Nettopp et offentlig initiativ, som kjøper fri innhold for så å gjøre det fritt tilgjengelig for skoleverket, kan gjøre dette mulig. NDLA representerer her en unik mulighet til å tilføre skoleverket en sårt tiltrengt vitalisering, noe flere ministre enn utdanningsministeren (og ikke bare den forrige) burde være opptatt av.

Oppdatering 13.12.07:
Jeg hadde opprinnelig med et avsnitt om rapportens ganske ubehjelpelige forsøk på en analogi til markedet for nettaviser, men strøk dette. Olav Øvrebø formulerer imidlertid kritikken mot denne delen svært poengtert:

"Rapportens" del om mediemangfold (under pkt.4.3) fortjener et eget avsnitt. Her sammenlignes NDLA med et tenkt eksempel hvor myndighetene oppretter en offentlig eid nettavis som skal konkurrere med privateide nettaviser. Bytt ut noen ord her, for eksempel nettaviser med kringkasting og offentlig eid nettavis med NRK, og du får faktisk et prinsipielt angrep på kultur- og mediepolitikk. Og dette fra en bransje som har nytt godt av: fastprisordning, innkjøpsordning, mva-fritak...

Et sentralt poeng dette. Forlagsbransjen driver business, og tjener godt på det, men har vært flinke til å pakke dette inn i tilstrekkelige doser kultur og samfunnsnytte og fått behørig beskyttelse med det som utgansgpunkt. Når de nå begynner å kritisere andre aktører ramler det ett og annet ut av skapet.

Oppdatering 21.12.07:
Respons fra NDLA.

Foreleggerene har også vært på farten i Dagens Næringsliv for å predike det nåværende lærebokmarkedets fortreffelighet. Det fra en branske som i andre sammenhenger er snare med å understreke betydningen av statlige støtteordninger. De påstår også at brukernes frie valg er truet, men som NDLA påpeker i sitt tilsvar er denne valgfriheten fraværende i mange fag.

Espen Andersen skriver for e24:

Heldigvis går verden fremover - og i dag produseres kunnskap i stadig større grad i en elektronisk sammenheng, leveres over nettet, hvor feil kan rettes opp og mer informasjon og kraftige søkemotorer bare er noen klikk unna. Det er klart for enhver at akkurat som leksikon har gått fra være noe som står i en hylle og koster masse penger til å bli et søkefelt på en skjerm, vil lærebøker gå fra å være noe tungt, dyrt og gammelt i en ransel til noe rikt, lett og billig i skoleelevenes mobiltelefon eller webterminal. Men overgangen er ikke uproblematisk.
/../
Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og mange dyktige medarbeidere.

Etiketter: NDLA, Utdanning