28.8.08

Utdanningsforbundet vil ikke dele...

På bloggen til NDLA kan en lese at Utdanningsforbundet aktivt fraråder sine medlemmer å dele eget innhold på den planlagte delingsarenaen i NDLA. Det som står nedenfor er i stor grad det samme som det som kan leses i bloggposten, men det er såpass oppsiktsvekkende at jeg gjengir mye av det her.

Det nevnte brevet tar punktvis for seg de ulike problemstillingene som legges til grunn for denne frarådingen:

• Det er uheldig at fylkeskommunene som har fått ansvar for at elevene i videregående opplæring har gratis læremidler, samtidig opptrer alene som produsent og godkjenningsinstans for læremidler.

NDLAs svar: Dette beror nok på en misforståelse. Fylkeskommunene opptrer ikke alene om dette. NDLA kjøper inn læremidler for over 50 % av prosjektmidlene. Det er og viktig å ta inn over seg at fylkeskommunene har ansvar for læremiddelsituasjonen i den videregående skolen. I den grad lærere og elever ønsker å dele eget innhold, som kan benyttes i undervisningsøyemed, er det fylkeskommunes oppgave å tilrettelegge for dette. Alternativet er å henvise elever og lærere til løsninger som gir dem lavere grad av kontroll.

• NDLA bygger i hovedsak på idéen om at lærere og elever skal stille lærestoff gratis til disposisjon for NDLA med bare et minimum av rettigheter etter åndsverksloven i behold. Det er et svært dårlig signal til de ansatte at fylkeskommunene som arbeidsgivere søker å redusere egne ansattes rettigheter iht. åndsverksloven mest mulig.

NDLAs svar: På dette punktet ser det ut til at Utdanningsforbundet velger å misforstå NDLAs løsning, som gir mulighet for deling for dem som ønsker å benytte det. NDLA bygger på de samme prinsippene som i dag er normen for brukergenerert delt innhold på internett. NDLA arbeider for at de som ønsker å dele sitt innhold bruker et rammeverk som er tilpasset dette formålet. NDLA vil ikke tilby løsninger for deling som gir lavere frihet for bruk av læremidler enn det som i dag finnes på for eksempel Wikipedia. Det er imidlertid avgjørende at brukeren her har et selvstendig og opplyst valg. NDLA legger til rette for at brukere selv tar avgjørelser på et best mulig informert grunnlag.

Min kommentar: Her velger NDLA å være snille i kommentaren, for Utdannigsforbundet presenterer her en påstand som med all ønskelig tydelighet synliggjør at de ikke vet hva de snakker om. I tilfelle NDLA er det snakk om å produsere og/eller dele innhold med denne Creative Commons lisensen, som forutsetter at alle andre enn forfatteren kan bruke verket forutsatt at gjenbruk er ukommerisell, at opphavsmann krediteres og at man deler det nye verket på samme vilkår. Forfatteren beholder selv alle økonomiske rettigheter til verket. Dersom forfatteren skulle finne på å gå til et forlag, og dermed signere Normalkontrakten, fraskriver vedkommende seg disse økonomiske rettighetene og overdrar disse til forlaget. for forfatteren er dette langt mindre gunstig enn de vilkårene som NDLA tilbyr.

Denne komentaren gjelder også neste punkt:

• For lærere som ønsker å satse seriøst på læremiddelproduksjon, vil bortfall av økonomiske incentiver trolig redusere motivasjon og muligheter til å gjøre en innsats på dette området. Det er dessuten urimelig å tro at lærere ønsker å utføre slikt gratisarbeid for arbeidsgiver samtidig som gamle ordninger for godtgjøring vil gjelde for leveranser til forlag som leverer til NDLA.

NDLAs svar: For Lærere som utenfor arbeidstiden ønsker å produsere læremidler, gis det lik mulighet for å tilby dette igjennom innkjøpsprosessene i NDLA. Dette kan enten gjøres i samarbeid med forlag, eller direkte til NDLA. Lærebokforfattere har i mange tilfeller magre betingelser ved tradisjonell forlagsdrevet lærebokproduksjon. Dette vet vi godt, siden mange av NDLA-medarbeiderne også er tradisjonelle lærebokforfattere. For lærere som er engasjert i NDLA, med arbeid for å tilrettelegge innhold i lag 1 (redaksjonelt kvalitetssikret innhold), oppnår man betingelser som hverken deltakere eller fagforeningene har funnet grunn til å kritisere, snarer tvert imot. Når Utdanningsforbundet videre tror at få eller ingen lærere ønsker å dele sitt eget innhold med andre, på en felles delingsarena (uten å få økonomisk kompensasjon), vet en at de tar feil. Denne delingsaktiviteten eksisterer allerede, men på arenaer utenfor skolen, og i løsninger som ikke tilbyr god kontroll for den enkelte bruker.

• Selv om staten har pålagt NDLA å bruke minst 40 % av prosjektmidlene til innkjøp av kommersielt produserte læremidler, vil det kunne redusere et allerede beskjedent profesjonelt læremiddelprodusentmiljø vesentlig. Og etter at det statlige økonomiske engasjementet nå vil opphøre, finnes det ingen garantier for at denne praksisen til bli videreført.

NDLAs svar: NDLA bruker i dag mesteparten av sine midler på kjøp av læremidler i markedet. Dette er fordi markedet evner å levere produkter med god kvalitet og rett pris. Her er det derfor grunn til optimisme mht til ulike kommersielle tilbyderes mulighet til å få selge læremidler.

Min kommentar: Skal tro på hvilket grunnlag de påstår dette? Det ligger i utdanningens natur at det alltid vil være behov for å fornye læremidler. Markedet vil alltid være der. Om forfattere som leverer innhold av høy kvalitet ikke kan levere til NDLA i fremtiden vil det selvsagt være aktører som vil fylle et eventuelt tomrom. Vi snakker her om et marked på 600 millioner i året...

En har heller ikke tatt inn over seg hvordan en delingsøkonomi fungerer. Dersom jeg har en følelse av at andre kan utnytte mitt arbeid kommersielt vil jeg alltid tenke meg om noen ganger før jeg gir et bidrag til en innholdsressurs. Om jeg derimot er sikret at andre ikke kan bruke mine bidrag til økonomisk vinning er jeg derimot langt mer villig til å yte min skjerv.

• NDLA har avvist Utdanningsforbundets krav om at alle læremidler som tas inn i "lag1" fra "lag2", skal godtgjøres på samme måte som forlag avtaler godtgjøring til læremiddelprodusenter i dag. I stedet vil NDLA gjøre alle som legger stoff på "lag2" oppmerksom på at de dermed frasier seg alle økonomiske rettigheter til stoffet dersom det brukes av NDLA eller andre på en ikke kommersiell måte.

NDLAs svar: Gjennom den planlagte delingsarenaen vil lærere få mulighet til å bidra med eget innhold. Når de deler her vil de overføre generell bruksrett til allmennheten for all ettertid. NDLA og fylkeskommunene vil dermed ikke være i en særstilling mht. til bruk av innholdet. Forfatteren beholder sine ideelle rettigheter (dvs. sikrer seg å bli sitert og beskyttet mot ærekrenkelser slik loven tilsier). Dette er normale rettighetsprinsipp som gjelder for f.eks fri programvare og annet fritt innhold på nett.

Min kommentar: Premisset er galt og tilsvaret ikke helt presist. Forfatteren gir jo kun fra seg rettigheter til ukommerisell bruk. Vedkommende har selv full anledning til å utnytte verket som han/hun måtte ønske. Modellen vil her ofte være at man "gir noe bort", men bruker dette materialet som en del av en større helhet (f eks en bok) der man tar seg betalt. Dette passer kanskje dårlig med hvordan forlagene i dag driver butikk, men åpner for muligheter for forfatteren.

• Når fylkeskommunene både har ansvar for at elever får gratis læremidler og samtidig virker som læremiddelprodusenter, vil det lett kunne utvikle seg monopollignende tilstander i læremiddelmarkedet. Det vil kunne virke uheldig på tilgangen til varierte læremidler som bygger på ulike pedagogiske idéer og læringssyn.

NDLAs svar: Fylkeskommunen har totalansvaret for læremiddelsituasjonen innen videregående opplæring. I dette ligger det også et ansvar for innkjøp av læremidler, samt tilpasning og tilrettelegging for god bruk i skolen.

Min kommentar: Så Utdanningsforbundet mener altså at dagens læremiddelmarked gir en god variasjon med tanke på "pedagogiske ideer og læringssyn"??? Dere kan jo selv tenke litt gjennom dette og se om dere kommer på mange gode eksempler...

• Når fylkeskommunene på sentralt nivå bestemmer hvilke læremidler som skal stilles gratis til disposisjon for elevene i de ulike fag, reduserer man lærernes profesjonelle handlingsrom. En slik utvikling er etter vårt skjønn i strid med målet i Kunnskapsløftet om å styrke lærernes profesjonelle handlingsrom.

NDLAs svar: Mangfoldige og rike digitale læringsressurser, gjerne kombinert med klassesett av bøker, legger til rette for metodefrihet. NDLAs læringsressurser gir ikke én vei igjennom innholdet, men gir utgangspunkt for flere. Videre vil det til alle kompetansemål knyttes opp ulike ressurser. Disse ressursene vil gi lærere og elever et reelt mangfold og mulighet til individuell tilpassning.

• Uansett tilgang på andre læremidler enn de som produseres av NDLA, vil skolelederne, lærerne og elevene kunne bli stilt overfor en praktisk økonomisk situasjon som gjør det umulig å velge andre læremidler enn de som produseres av NDLA. Når de 18 fylkeskommunene nå har vedtatt å bruke minst 10 % av midlene de får fra staten for at elevene skal få gratis læremidler til NDLA-prosjektet, viser det at skolene ikke får noen innflytelse over hvordan disse midlene skal brukes.

NDLAs svar: Midler som brukes på å kjøpe inn og utvikle læremidler igjennom NDLA gjør samlet sett skolene i stand til å løse oppgaven med å få læremiddelbudsjettet til å strekke til. Dette gir i praksis en større frihet til å velge læremidler, spesielt i fag som tradisjonelt har fått lavere prioritering.

• KS, på vegne av fylkeskommunene, nekter å inngå en sentral særtariffavtale om arbeidsbetingelser for de fylkeskommunalt tilsatte som frikjøpes fra deler av sin stilling for å arbeide i NDLA-prosjektet. Pr. i dag er disse arbeidsbetingelsene kun avtalt gjennom personlige arbeidsavtaler. Utdanningsforbundet mener at slike betingelser skal avtales gjennom tariffavtale.

NDLAs svar: Samtlige prosjektdeltagere blir i dag frikjøpt fra sin ordinære stilling i en fylkeskommune/ skole. Det er rimelig å anta at deres betingelser blir best ivaretatt igjennom de gjeldene arbeidsgiver/- taker-forhold. Det lokale fagforeningsapparatet vil her kunne gi nødvendig støtte.

Min kommentar: "Personlige arbeidsavtaler" - presis hva forfattere i dag inngår med et tradisjonelt forlag. Hvorfor er ikke Utdanningsforbundet på banen og ber om tariff her?

Kommentarene på NDLA-bloggen bør også leses....

Oppdatering 06.09.08:
Venke Vik kommer med et tilsvar i form av en artikkel i Utdanningsnytt. Her kan en blant annet lese følgende:

Utdanningsforbundet har i denne sammenhengen valgt å stille seg solidarisk med forlagsbransjen og fører til torgs argumenter som like gjerne kunne kommet fra bransjen selv. Utdanningsforbundet velger å se bort fra de mulighetene etableringa av Ndla gir til lærere som er opptatt av fag og erfaringsdeling. Utdanningsforbundet velger også å se bort fra at utvikling av nettressurser i stor grad går hånd i hanske med tilpassa opplæring.

Det er forunderlig at Utdanningsforbundet ikke tar inn over seg de mulighetene Ndla gir lærerne til å fri seg fra forlagenes styring av innholdet i læremidlene. Uansett hvordan en snur og vender på det, er det en ytterst eksklusiv gruppe som er med på å bidra inn i læremiddelproduksjonen i dag. Den er eksklusiv, først og fremst fordi forlagene gir dem tilgang til sitt produksjonsapparat og denne tilgangen er sterkt begrensa. Den er også eksklusiv fordi forlagene og andre (les Utdanningsforbundet) insisterer på at de nærmest er alene om å forvalte kvalitet.

Oppdatering 16.09.08:
Skal tro hvordan det nevnte forbundt forholder seg til at Store Norske Leksikon blir fritt tilgjengelig fra årsskiftet.

Etiketter: NDLA, Opphavsrett, Utdanning, Åpent innhold