14.10.08
Alt skal ikke være gratis, men må vi vente i 70 år?
Med utgangspunkt i en artikkel i digi.no "
- Bør legge til rette for delingskultur" spør Olav Torvund "
Må alt som kan stjeles deles?".
Torvund siterer en uttalselse fra NRKs Erik Solheim:
NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.
NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang."
Slik jeg leser Solheims uttalelse viser den til den samme type erfaring som jeg selv har gjort opp gjennom årene. Det å rettighetsklarere musikk, video og bilder for en nettproduksjon tar mye tid, ofte svært mye tid, og rettigheten kan kun kjøpes for en avgrenset periode. Konsekvensen er at man skygger unna og ser etter andre løsninger, medmindre man rett og slett er nødt.
Et konkret eksempel: Jeg skrev for en tid tilbake en lengre gjennomgang av spillefilm, med vekt på den filmer med det en kan kalle Hollywood-dramaturgi. Ideelt sett ville jeg brukt en nyere film for å eksemplifisere for å forklare de ulike dramaturgiske grepene, men lot være fordi jeg vet at rettighets-avklaring kommer til å koste for mye. Jeg kunne muligens ha påberopt meg sitatretten, men her er det mye som ikke er avklart for filmsitaters vedkommende - jmf noen tidligere betraktninger rundt den problemstillingen, først
på Digital og sosial, så i
Vox Publica. Vel, enden på visa ble i alle fall at i stedet for å benytte en nyere film bruke jeg
1933-utgaven av King Kong i stedet.
Faktisk hjelper det ikke noe å bruke en 75 år gammel film.
Edgar Wallace døde riktignok i 1932, men mannen bak filmen
Merian Cooper døde i 1973, hvilket betyr at hans økonomiske rettigheter tilhører hans arvinger fram til 2043 i henhold til den norske Åndsverkloven. Om jeg holder koken så lenge er jeg trolig pensjonist :) Jeg må med andre ord sette min lit til sitatretten, og Google video.
Poenget er ikke annet enn at dette skaper en rekke praktiske problemer, fordi rettighetsregimene ikke er tilpasset dagens bruksmåter, og man ser seg derfor om etter andre løsninger - les: materiale der rettighetene er enklere å forholde seg til.
Samtidig er det ikke vanskelig å si seg enig med Torvund: "
Jeg ønsker også en fri kultur og det er mye i de senere års opphavsrettsutvikling som jeg sterkt misliker. Men jeg ønsker også at kunstnere og andre kulturarbeidere skal kunne leve av det de produserer. Det skal være mulig å tilby det man produserer i et marked og få inntekter hvis markedet vil ha det man tilbyr."
Problemet er imidlertid
vernetiden, som medfører at det meste av de vi kan kalle samtidskultur forsvinner fra samtiden og inn i vernetidens historiske mørke, for først kanskje å dukke opp igjen 70 år etter at opphavsmannen er død.
70 år er meningsløst lenge, og lar noen få tjene penegr på
Mikke Mus og Elvis. I den situasjonen som skapes ender priatene opp med å være de som bærer kulturen fram, og gjør den kjent for nye generasjoner.
Jeg sporet litt av her. Gisle Hannemyr har også en kommentar til Torvund - "
For fri kunnskap og kultur" - og Erik Solheim kommer med sitt tilsvar: "
TONO er ikke slemme og alt som kan stjeles skal ikke deles".
Olav Torvund kommer forresten på et seminar om opphavsrett ved Høgskolen i Bergen i morgen. Kanskje en anledning til å ta opp tråden...
Etiketter: Film, Forretningsmodeller, Opphavsrett, Åpent innhold
Et konkret eksempel: Jeg skrev for en tid tilbake en lengre gjennomgang av spillefilm, med vekt på den filmer med det en kan kalle Hollywood-dramaturgi. Ideelt sett ville jeg brukt en nyere film for å eksemplifisere for å forklare de ulike dramaturgiske grepene, men lot være fordi jeg vet at rettighets-avklaring kommer til å koste for mye. Jeg kunne muligens ha påberopt meg sitatretten, men her er det mye som ikke er avklart for filmsitaters vedkommende - jmf noen tidligere betraktninger rundt den problemstillingen, først på Digital og sosial, så i Vox Publica. Vel, enden på visa ble i alle fall at i stedet for å benytte en nyere film bruke jeg 1933-utgaven av King Kong i stedet.
6 Kommentarer:
Sjekk Lawrence Lessig "In defence of privacy", publisert i WSJ dagen etter artikkelen i digi :)
Via Morten Josefsen
Jeg hører jo til dem som etterhvert er kommet til at 70-årsgrensa for de aller fleste rettighetshavere fungerer kontraproduktivt, og støtter Venstres forslag om å fjerne grensen. Vi snakker om en ordning som ikke gavner rettighetshaveren i det hele tatt, da vedkommende faktisk er død og begravet. Kanskje kan det argumenteres med at barn og barnebarn av selvopptatte kunstnere fortjener pengene som strømmer inn - bortsett fra at pengene sjelden strømmer inn. Realiteten er at dette ofte blir en rettighet uten reell økonomisk verdi.
En mulig løsning er at etterkommerne må melde sin interesse innen et gitt tidsrom etter at rettighetshaveren er død, og erklæring om dette er satt inn i Norsk Lysingsblad. Mot et et mindre administrasjonsgebyr kan rettighetene fornyes i f.eks. 2x10 år. En slik minimal aktivitetsplikt vil gi nære etterkommere en sjanse til å få inntekter av åndsverkene, og også gi dem et incentiv til å utnytte verkene i størst mulig grad mens de har tid. Etter at 20-årsgrensen er gått ut, bør verkene falle i det fri.
Jeg må bare si meg enig Eirik. Venstre ser ut til å være det eneste partiet som evner å tenke pragmatisk omkring opphavsretten.
Du sier at rettighetsavklaring koster deg for mye. Enten kan man sitere eller ikke, 15 sekunder, 30 sekunder, ett minutt? Man må vel her forholde seg prinsippielt og ikke enkeltvis til den enkelte produsent som selvsagt er en håpløs og kostbar papirmølle. Å lenke opp til et meget lavoppløselig klipp i Google Video kan jo ikke være måten å løse det på verken praktisk eller juridisk.
Når det gjelder bruken av King Kong påberoper jeg meg selvsagt sitatretten. Hva som er et sitat er imidlertid ikke mulig å avklare. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og kan dermed også bestrides. Bruk av stillbilder fra filmen anser jeg imidlertid som uproblematisk i forhold til sitatretten. Slik jeg har valgt å gjøre det peker jeg imidlertid til bestemte sekvenser i filmen. Dette er også noe jeg mener bør kunne anses som sitat - jeg snakker om en bestemt problemstilling i en bestemt film og peker til det aktuelle stedet i filmen. Jeg synes i og for seg klippene på Google video tjener formålet, selv om de ikke er av topp kvalitet, men det er i og for seg en annen sak.
Hovedproblemet er at strengt tolket er King Kong lagt ut på Google video i konflikt med regissørens og de andre opphavsmennenes rettigheter (for norske forhold kan vi heldigvis holde produsentrettighetene utenom, da disse utgår etter 50 år). Rettighetene tilhører opphavsmennenes arvinger. Problemet er at jeg bidrar til en "tilgjengeliggjøring" på lik linje som om jeg skulle lagt en peker til en tracker på Pirate Bay, slik at folk kan laste ned filmen.
Kanskje kunne jeg løst denne konkrete saken ved å klippe ut korte sekvenser fra filmen og presentert disse som løsrevet fra helheten. I forhold til sitatretten hadde jeg kanskje hatt et bedre argument, men det reiser igjen andre spørsmål knyttet til opphavsmennenes ideelle rettigheter. Jeg ønsker derfor å vise til bestemte deler av filmen, samtidig som brukerne har anledning til å se hvordan disse delene er del av helheten.
Igjen ender jeg opp med at problemet er vernetiden, som medfører at også svært gamle verk blir problematiske å benytte.
Teksten jeg har skrevet om spillefilm for NDLA er nå tilgjengelig. Det går ikke an å navigere seg fram til den via menystrukturen, så den er kanskje ikke helt offisiell ennå :)
Grundigere behandling av 1933-versjonen av King Kong tror jeg du skal lete lenge etter på norsk...
Legg inn en kommentar