13.2.09

Akademisk publisering i krise

På dager preget av et optimistisk sinnelag tenker jeg at det nåværende systemet for akademisk publisering skal dø, på samme måte som aviser på papir etter hvert vil forsvinne. Det vil ta tid, men det vil skje.

Problemet er at utviklingen av fagene kan risikere å tørke ut i mellomtiden. Nylig fortalte en masterstudent meg at hun hadde benyttet noe jeg hadde skrevet, noe som alltid er hyggelig. Problemet var bare at dette gjaldt en artikkel, som nylig kom ut i en bok. Empirien som artikkelen viser til gjaldt blant annet eLogg, noe som begynner å bli fire-fem år gammelt. Mye av det gjelder fremdeles, men "time to market" blir jo lang da.

Petter Gottschalk skriver i Aftenposten "Det akademiske publiseringssystemet er i krise":

Det var professor Reidar Conradi ved NTNU i Trondheim som i Aftenposten tok bladet fra munnen. Han uttalte at publiseringssystemet til akademiske tidsskrifter er i krise. Forskningsnyheter som trykkes, kan være flere år gamle. Fordi alle forskere nå må publisere hyppig for å gjøre karrière, har både antall artikler og tidsskrifter økt kraftig.

Dette har ført til køer og store problemer i tidsskriftene. Forsker Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo hengte seg på og uttalte at «det er så mye galt med tidsskriftmodellen at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne».

Ifølge Espen Andersen Ting må i alle fall endres - hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.

Arne Olav Nygard skriver også om "Publiseringskrisa": Det er derfor rart at ein i ei tid med så store endringar i medielandskapet nettopp i akademia, med sine behov for å formidle og setje dagsorden, ikkje er blant dei første som tenkjer nytt. Og ekstra rart er det at publiseringskanalane for refleksjonar knytt til digital tekstkultur så til dei grader er vikla inn i heilt andre verdisystem. Skal eg publisere ein artikkel som til dømes tar utgangspunkt i observasjonar av ungdommar medan dei nyttar sosiale kanalar på nett, vil dette gjennom tradisjonelle fagfellevurderte tidsskrift kome på trykk eit par år etter at det har blitt gårsdagens nyheiter.

Det er to tungstveiende grunner til krisen: for det første det faktum at de fleste akademikere gjør karrierer innenfor "siloer", der det å bli sosialisert inn et fags tenkemåte er det vesentligste. Nå ville ethvert fag opphøre som fagområde dersom man slutter med en konservativ / konserverende tilnærmimg til faget. I alle fall slik vi tenker fag i dag - det er kanskje noe av problemet. Uansett, (u)kultur endres langsomt medmindre man introduserer nye intensciver.
Det bringer oss til den andre siden av problemet: hvordan man belønner vitenskapelig virksomhet. I tillegg til at systemet er ineffektivt sørger det nåværende finansieringsystemet for å dytte fagfolk i retning av uheldige tilpasninger: for eksempel medfører "betaling" per artikkel at forskere faktisk oppmunteres til å spre det som er mest interessant tynnest mulig utover. For all del ikke publiser alt i en artikkel, klarer du å koke suppe på en spiker er det det beste. Videre innbyr systemet med forhåndsgodkjenning av publiseringskanalene til ulike former for "korrupsjon".

Men det er håp. Så lenge flere og flere vil etterspørre aktuell informasjon, fremfor gammel, tror jeg vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning av at forskere vil preferere åpne kilder, og dermed også anstrenge seg for å gjøre sine egne resultater fritt tilgjengelige. Foreløpig motarbeides dette imidlertid aktivt gjennom krediteringsystemets utforming.

Etiketter: Forretningsmodeller, Informasjonsfrihet, Publiseringsregimer, Åpent innhold