20.3.09

Vernetid, litt referat og noen betraktninger

På årets NVU-konferanse ble opphavsrett diskutert. Innenfor en knapp tidsramme fikk man bare en smakebit på de ulike perspektivene, og mye ble ikke berørt i det hele tatt. Kort oppsummert: Yngve Slettholm (Kopinor) mente den nåværende loven er god, men at man må finne løsninger som bedre ivaretar rettighetshavernes interesser i en digital tid. Thomas Gramstad (Creative Commons Norge og Elektronisk forpost Norge) tok til orde for at det nåværende regimet gjør oss alle til lovbrytere, og at man i langt større grad må tillate privat distribusjon - forutsatt at dette er ukommersielt. På disse premissene bør kultur og kunnskap kunne deles fritt, ifølge Gramstad (da med EFN-hatten på). Sigrid Tollefsen (Univeristets og høgskolerådet) talte på vegne av en sektor som dytter nærmere 70 millioner i retning Kopinor. Undervisningssektoren betalte i 2007 drøyt 166 millioner til Kopinor. i tillegg kommer noen tiltalls millioner fra kommuner, kirke og stat. Samme år betalte ut 174,7 milloner til rettighetshavere i inn og utland. Hallgerd Benan, leder av UiOs Gruppe for digitale medier i læring, representerte i dennne sammenhengen brukerne. Hun tok til orde for at sektoren burde gå sammen om en felles rådgivningstjeneste - det er liten tvil om at mange lurer på hva som faktisk er tillatt på opphavsrettens område. Forvirringen var betydelig for noen år siden - det har neppe blitt særlig bedre.

Blant de temaene som ikke ble diskutert var vernetiden. Via Einar Berg fant jeg artikkelen Trues den litterære arven av digital teknologi?, skrevet av John-Willy Rudolph, nå direktør i Kopinors utviklingsfond i 1997. Det er lett å være enig med Einar i at artikkelen inneholder noen påstander som i dag fremstår som pussige, men mitt fokus blir litt anderledes.

Rudolph skrev nemlig: "Enkelte land har innført lovgivning som medfører en plikt for alle som gir ut åndsverk som har falt i det fri til å betale royalty til kreativitetsfond som kan sikre grunnlaget for at både nye og gamle verk kan utgis, såkalt Domain public payant (DPP). Ganske nylig ble dette systemet innført i Polen. Da kravet om DPP i sin tid ble reist av tyske forfattere, valgte tyske lovgivere i stedet å utvide vernetiden fra 50 til 70 år. Gjennom et direktiv har EU senere harmonisert vernetiden tilsvarende i samtlige medlemsland. Norge har med grunnlag i EØS-avtalen og uten debatt også iverksatt direktivet, og det ventes at USA vil følge etter. European Writers' Congress (EWC), den største sammenslutningen av skribenter i verden, krever fortsatt at DPP skal innføres. Med utvidelsen av vernetiden har lovgiverne vel ønsket å legge kravet dødt.

Man kan spørre om utvidelsen av vernetiden til 70 år var så klokt. Utvidelsen skaper til dels enorme praktiske problemer. Opphavsretten går i arv, og (mange) fjerde generasjons etterkommere kan dermed sitte på rettighetene. I slike tilfeller kan det bli umulig å spore opp rette vedkommende for å få samtykke til å utgi et verk. Innføring av domain public payant ville kanskje på en bedre måte kunnet skape balanse mellom elektroniske og tradisjonelle utgivelser."

Siden den gang har dette problemet blitt enda tydeligere. Åndsverkloven opererer med en vernetid som er meningsløst lang, så lang at det er vanskelig å se at det tjener rettighetshaverne, samtidig som det er en åpenbar ulempe for resten av samfunnet.

Vernetiden favoriserer forlag, plateselskap og filmprodusenter, selv om deres rettigheter er av vesentlig kortere varighet, rett og slett fordi det blir en for stor oppgave for enkeltpersoner å spore opp alle rettighetshavere, og deres arvinger. Nå lurer jeg virkelig på om de nevnte selskapene faktisk godtgjør rettighetshavere (da tenker jeg spesielt på arvinger): Har for eksempel Norsk filminstitutt et system som medfører at de godtgjør alle rettigetshaverne når de forlanger betaling for å vise eldre filmer på Filmarkivet.no? Jeg fikk i sin tid opplyst at Filminstituttet håndhevet rettighetene til Norsk film (spørsmålet gjaldt "Bergensfilmen" fra 1942). Noe som ikke er riktig, da produsentrettighetene kun varer i 50 år. Jeg lurer.

Om ikke annet anskueliggjør dette at den lange vernetiden er problematisk, av rent praktiske årsaker, slik John-Willy Rudolph påpekte for mer enn ti år siden. Finnes det noen som jobber for kortere vernetid? Det er i tilfelle en tung jobb, som må heves opp på et internasjonalt nivå. Kanskje en jobb for Electronic Frontier Foundation?

En fornuftig ordning hadde vært å gått ganske mange skritt tilbake, til et system der verk var automatisk vernet i en periode som ga oppgavsmannen gode muligheter til å få inntjening på et verk - for eksempel 20 år. Dersom man fremdeles så økonomiske interesser i et verk etter denne perioden burde denne kunne forlenges ved at opphavsmannen eller vedkommendes arvinger aktivt ba om dette. Dette er forslått av flere, men finnes det noen som systematisk jobber mot å få dette gjennomført?

Etiketter: Opphavsrett