Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.
På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.
Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).
Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.
Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."
Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.
Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?
Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.
Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.
Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.
Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.
Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project.
"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.
Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.
Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!
Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår
Etiketter: Opphavsrett, Politikk, Åpent innhold
7 Kommentarer:
En ting er nå hvem som har rettighetene, men i dette tilfellet sitter vel Norsk Filmstudio eller Filmarkivet også med eiendomsretten til den (eneste) fysiske kopien av materialet? Da er det antakelig de som setter betingelsene, hvor urimelige de enn måtte virke.
Når det gjelder individuelle rettighetshavere, kan åpenbart ikke en statlig institutsjon gå og ut si at de bare gir blaffen i dem og i lovverket. En annen sak er at man kanskje kunne funnet en mer kreativ løsning.
Erlend: Du har nok helt rett i at tilgang til den fysiske kopien stiller Norsk Filmstudio i en spesiell posisjon.
Enig i at Staten ikke kan si at de gir blaffen i lovverket, men i praksis kan de knapt gjøre noe annet. Dessuten, i de tilfellene hvor man ikke sender honorarene videre til etterlatte vil jeg mene at det er mer umoralsk å ta seg betalt for innholdet enn hva tilfellet ville vært dersom man gjorde det fritt tilgjengelig. Poenget er vel at dette lett ender opp som en tragisk runddans der innholdet blir lite tilgjengelig samtidig som arvingene ikke får betalt. Det verste fra to verdener...
Når det gjelder de nevnte filmrevyene er det trolig ikke et praktisk problem da disse nok har fallt i det fri.
For å være klar på det: Ønsket mitt er ikke at man skal begynne å tøye loven i statlig regi, men at Norsk Filmstudio, Nasjonalbiblioteket m fl skal pålegges (politisk) å gjøre materiale som har fallt i det fri tilgjengelig for gjenbruk. Så får vi se hvordan det går med det mye lengre løpet knyttet til å få en kortere vernetid for åndsverk.
I en artikkel på digi.no under overskriften "Bør offentlige data være gratis" trenger IT-ministeren å lese nettopp slike innlegg som det over. Se her: http://www.digi.no/810631/bor-offentlige-data-vaere-gratis
Tove: Tilgang til offentlige data (trafikkinformasjon. statistikk, kart, værmeldinger etc) er en beslektet problemstilling. I de tilfellene burde det være enda letter for Staten.
Mitt anliggende i denne omgang er at ABM-sektoren, NRK oa får på plass en strategi for hvordan de skal håndtere materiale som er fallt i det fri, det vil si: der de økonomiske rettighetene er gått ut.
Fornyingsminsisteren har lansert et eget nettsted som går rett inn i denne problemstikken: Deltemeninger.noHer skriver blant annet Erik Solheim om allmenkringkasterens rolle i fremtiden:
Allmennkringkasteren bør derfor åpne opp, dele og gjøre tilgjengelig. Under lisenser som tillater publikum å benytte innholdet utover det å se og lytte. Allmennkringkasteren kan være med på å utstyre folket med en verktøykasse i tillegg til å utstyre dem med informasjon, underholdning og opplysning. En verktøykasse med musikk, bilder og video som publikum kan bruke i sine egne produksjoner. Som det kan bruke for å ta debatten videre, leke med historier, lære, analysere og være kritisk.
Dette var timing: På det nye nettstdet Deltemeninger.no står det mye om deling av offentlig og privat informasjon: Hendrik Storstein Spilker har skrevet om alternative forretningsmodeller for digital musikkdistribusjon, Håkon Wium Lie om at offentlig informasjon bør være gratis, Heidi Arnesen Austlid om fri programvare som fritt kan deles også kan anne grunnlag før lønnsomhet, Eirik Solheim om framtiden for offentlig finansiert llmennkringkasting, og Gisle Hannemyr om hvorvidt det er pengene som skal få styre innholdet i de digitale nettene.
Stadig mer:
"Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturar" - Dokumentet i pdf-format (2,8 Mb)
Legg inn en kommentar