Jeg må ærlig innrømme at jeg har hatt store problemer med å ta begrepet multimodal i bruk, etter først å ha vært svært nysgjerrig på dette (for snart seks år siden). Multimodalitet betegner kombinasjonen av to eller flere tegnsystemer, men lesningen av Multimodal discourse ble ingen opptur for min del. Mye av grunnen var nok at jeg nok la en del i begrepet, før jeg fikk lest noen av bøkene, forventninger som ikke helt ble innfridd.
Et innledende "problem" er at dersom det finnes multimodalitet må det også finnes monomodalitet, samtidig som det knapt lar seg gjøre å finne eksempler på slike medier. Ren ASCII-tekst er nok ganske monomodal, men straks en innfører et snev av typografi og layout blir modalitetene flere.
Kanskje er dette et spørsmål som bunner i hvor en "kommer fra". Fra den rene tekstforskningens ståsted (der en kun tar for seg skriftbaserte tekster) blir nettmedienes tekster svært komplekse. Med det utgangspunktet er det naturlig å se etter tilnærminger som tar opp i seg at tekstene får en stadig høyere grad av semiotisk kompleksitet. For filmviteren som hele sitt yrkesaktive liv har arbeidet med å produsere for datamediene blir imidlertid "bildet" noe anderledes.
For et drøyt tiår siden kom Espen Aarseth en omfattede "kritikk av det ukritiske og unyanserte begrepet "interaktivitet", og demonstrerer at det vanlige skillet mellom elektroniske og papir-baserte tekster er mer ideologisk enn reelt". Nå er det begrepet multimodalt som er adoptert i vide kretser, og en lignende kritikk kan dermed fremsettes i dag.
Den gang mente jeg at Aarseth kunne ha valgt å nyansere og klargjøre begrepet interaktivitet fremfor å "erstatte det" med begrepet ergodisk. Er noe av det samme på spill i forhold til at man nå benytter multimodalt fremfor det velbrukte multimedialt? I mange sammenhenger virker det i alle fall som om multimodale medier brukes synonymt med at et medium kan være multimedialt. Et realt moteord med andre ord?
Nå rommer det nok mer. Det er ganske åpenbart at det er nyttig å innføre et analytisk skille mellom selve mediet (f eks boken) og de modalitetene som mediet kan romme (bl a selve teksten, valg av skrifttyper, layout, bilder og illustrasjoner) der hver av disse modalitetene har ulikt, men dels overlappende potensiale (affordanser). Så langt alt vel, men i det en skal forstå og beskrive hvordan komplekse uttrykk blir meningsbærende kommer en ikke utenom betydelige sosiale forhold knyttet til en tekst, noe som tilsynelatende kan fanges opp gjennom å innføre en rekke affordanser. Noe som lett gjør det hele temmelig grøtete. Derfor var det med et snev av skrekkblandet fryd jeg nærmet meg et forskerseminar om multimodalitet.
Mer herom siden...
Etiketter: Multimodalitet
1 Kommentarer:
Lisbeth sine bilder fra oppholdet.
Legg inn en kommentar