I en kronikk tar noen av de som står bak oppropet til orde for at opphavsretten er en av bærebjelkene i vårt moderne demokrati og kunnskapssamfunn. De henviser blant annet til «The Statute of Anne», fra 1709. Et svært vesentlig poeng er imidlertid ikke tatt med: The Statue of Anne ga nemlig et verk vern i fjorten (14) år, "from the Day of the First Publishing the same, and no longer".
Dette er ganske så vesentlig - det lovverket som vi har i dag gir nemlig opphavspersonen full råderett over den økonomiske utnyttelsen av et verk i 70 år etter vedkommendes død. Som jeg har skrevet om tidligere er dette meningsløst lenge:
Les: Alt skal ikke være gratis, men må vi vente i 70 år?
Hvordan åndsverkslovgivningen har fått lov til å utvikle seg slik har jeg spekulert en del på, og jeg tror et svar er som følger: I motsetning til mange andre felt i samfunnet har opphavsretten fått lov til å utvikle seg uten at folk flest har brydd seg. Tidligere, i en tid med fysiske kopier, kunne man stort sett bare benytte et verk på måter som var noenlunde i samsvar med loven. for de fleste spilte det ingen rolle om de ikke kunne redistribuere innholdet i en bok, rett og slett fordi arbeidet med å lage en skikkelig kopi tok for mye tid. Dermed var det kun de med kommersielle interesser og de som produserte åndsverk som kom til å forholde seg til lovens praktiske konsekvenser. Dermed har de med (egen)interesser knyttet til distribusjon av åndsverk sakte men sikkert kunnet utvide vernetiden, uten at det fikk noen praktiske konsekvenser for sluttbrukerne.
Problemet er dermed at vernetiden stadig har blitt utvidet, aldri redusert. Det er ikke så rart. Bernkonvensjonens Artikkel 19 sier nemlig: "Bestemmelsene i nærværende konvensjon er ikke til hinder for å kreve anvendelse av mer vidtgående bestemmelser som måtte være fastsatt i et unionslands lovgivning." Med andre ord vil bestemmelsene kun kunne bli "mer vidtgående" over tid, noe de da også har blitt.
Med datamaskinen og digitalisering av innhold har dette endret seg radikalt, og lovverket får med ett større praktiske konsekvenser for hver enkelt av oss. Med det kommer også følgene av den lange vernetiden tydligere frem, og stadig flere vil trolig komme til å stille spørsmål ved rimeligheten av at et åndsverk utgitt i dag først blir et fellesgode etter 70 til +/- 150 år.
Det er nemlig ikke slik at opphavsretten kan sidestilles med eiendomsretten. De aller fleste verk bygger på ulike måter, og i varierende grad på andre verk - vi lar oss inspirere av hverandre. Et åndsverk er derfor et fellesgode som tilhører samfunnet, men samfunnet gir opphavspersonen råderett over verket i en avgrenset periode.
I 1700-tallets England anså man at det var rimelig at opphavspersoner fikk råde over verket i 14 år, deretter var det fritt. Eneretten til å tjene penger var altså mye kortere enn hva den er i dag, og det i en tid da produksjonskostnadene, knyttet til eksemplarfremstilling, var astronomiske i forhold til hva de er i dag.
Hva som er "grådighet" avhenger av øynene som ser, men det er neppe noen tvil om at motivene for den betydelige utvidelsen kun er økonomisk motivert. Når en samtidig vet at de aller fleste verk har tømt sitt inntjeningspotensiale kun noen få år etter at de er utgitt, så blir konsekvensen at loven i all hovedsak gavner de "store", mens majoriteten av verk i praksis blir "låst inne" uten å komme samfunnet til gode.
Spørsmålet samfunnet alltid må ta stilling til er hvordan man skal veie individuelle økonomiske interesser opp mot samfunnets interesser. Fra et samfunnsmessig ståsted bør en spørre: Hva er det minste vern, som får et tilstrekkelig antall mennesker til å produsere åndsverk av kvalitet. Svært ofte har nok de svarene en kommer til lite med rent økonomiske inscentiver å gjøre...
Etiketter: Opphavsrett
3 Kommentarer:
Dette var et veldig bra innlegg! De fleste i samfunnet ønsker et rikt kulturelt innhold. De fleste er også rasjonelle individer som forstår økonomiske prinsipper: Hvis en artist, forfatter eller kunstner ikke får penger for sitt åndsverk, så forsvinner grunnlaget for å skape noe nytt. Du spør hva som bør være det minste vern, det mener jeg er navngivelse. Det kan selvsagt bli et problem med enkelte som bare kopierer rått og tar inntekten for seg selv, men realistisk sett tror jeg ikke dette vil være noe problem. Hvis Narvesen kun solgte for egen gevinst, ville de fjernet næringsgrunnlaget for bladene og hyllene ville blitt tomme. Hvis Amazon sluttet å gi musikkere og forfattere penger for bøkene de solgte, ville det blitt massive opprop mot Amazon og en stor kundeflukt. Amazon ønsker heller ikke å ødelegge grunnlaget for sin egen forretning, nemlig åndsverket til tusenvis av kreative mennesker.
Navngivelse er det eneste man kan forvente, så kan man inngå frivillige avtaler med distributører og produsenter om markedsføring og distribusjon. I et fritt marked burde vi se den mest riktige fordelingen av fortjeneste og mengde av kultur. Hva er vitsen med å bruke millioner av kroner på teaterstykke som kun noen ytterst få mennesker får se ("Vildand" oppsetningen i Bergen)?
Min oppfordring er at artister begynner å ta i bruke Creative Common Attribution lisens for sine verk som en motstand mot dagens åndsverklovgivning som kriminaliserer hele samfunnet og av praktiske årsaker ikke lengre kan håndheves på et fornuftig nivå.
Ett skritt om gangen, legg ut noen sanger fra hele musikkplaten. Legg ut en bok du har skrevet for en stund tilbake som ikke lengre bringer så mye inntekt, da tror jeg gjerne at flere vil se økt inntekt fremfor å tviholde på rettighetene på et åndsverk som har utlevd sin initielle inntektsstrøm.
Les min kronikk "Dele - ikke kriminalisere" på min blogg: http://digitallivsstil.no/news/show/127151.
Sondre: Mange interessante betraktninger i kronikken din. Du nevner også et poeng som jeg ikke tok med, nemlig at Staute of Anne ga mulighet for å fornye den økonomiske beskyttelsen av et verk med ytterligere 14 år, dersom dette var interessant etter at de første fjorten årene med automatisk vern var over. Dette var et godt prinsipp, og det viste seg at de fleste verk var uten økonomisk betydning for opphavspersonen etter den første perioden.
Poengene dine knyttet til Vildanden synes jeg også det er vel verd å diskutere. En kan absolutt se for seg en utvidet "formidlingsplikt" i sammenhenger der et kulturuttrykk mottar betydelig offentlig støtte.
Når det gjelder kommentaren og utsagnet om at "navngivelse er det eneste man kan forvente" så er jeg på ingen måte enig med deg. En del tekster og bilder som jeg selv produserer (da tenker jeg ikke primært på denne bloggen) deles med en CC-lisens, men i de aller fleste tilfeller foretrekker jeg en lisens som kun tillater fri ikke-kommersiell bruk. Jeg synes så definitivt det er i drøyeste laget å be en som produserer åndsverk om dele disse på en måte som åpner for fri gjenbruk i enhver sammenheng.
Jeg synes det er flott at folk deler det de produserer, og jeg har i enkelte sammenhenger stor nytte av f eks fotografier som fritt kan brukes i alle sammenhenger, også kommersielle.
En bok jeg skrev for noen år siden (som solgte sine tusen eksemplarer), fagstoffet til studiet jeg driver og for den saks skyld hele hele avhandlingen min ligger fritt tilgjengelig. Disse tekstene er imidlertid ikke CC-lisensiert. For bokens del er det noe jeg vurderer sterkt, men for de øvrige tekstene vil jeg, enn så lenge, holde litt igjen.
For faglitterære forfattere kan en CC-lisens fort bli problematisk fordi de fleste lisensene medfører at forfatteren ikke blir beretttiget til støtte via de kollektive vederlagsordningene (for teksters del er dette snakk om midlene som kommer via Kopinor). Inntil dette er løst på en mer tidsmessig måte holder nok de fleste klokelig litt igjen.
Mitt anliggende er vernetiden. For å være konkret: Dersom jeg fikk fullt vern av bøkene jeg er med på å skrive i 10 år, med en mulighet for å forlenge dette i ytterligere 10 år, så ville ikke dette på noen måte gjøre meg skeptisk med tanke på å gå i gang med et nytt prosjekt. Jeg tviler også sterkt på at det finnes mange kulturarbeidere som ville slutte å produsere verk av samme kvalitet som de gjør i dag, dersom vernetiden var maksimalt 20 år. Fra et samfunnsmessig ståsted ville dette vært et gode. Fra noen få individers ståsted ville det gitt dårligere vilkår, men dette skulle jeg gjerne hatt konkrete tall på. For de aller fleste opphavspersoners vedkommende er inntjeningen på back-katalogen nær null etter 10 år.
Dagbladet skriver at det er tilnærmet tverrpolitisk enighet om at et utvalg og/eller en offentlig utredning/NOU må ta for problemstillingene knyttet til fildeling.
En kan jo håpe at en tar opp problemstillingene i full bredde og inkluderer spørsmål knyttet til vernetiden. Jeg tror dette er det området en kan gjøre betydelige endringer med stor effekt og liten "skade".
Det er imidlertid et svært langt lerret å bleke, men Åndsverkloven skal jo revideres og det er ingen naturlov som sier at den stadig skal bli mer restriktiv.
Legg inn en kommentar