Det følgende er mine (Jon Hoems) notater fra kurset arrangert av Forskerforbundet den 24. og 25. september 2009:
Vyrje begynte med å knytte opphavsrettens til to store spørsmål: Hva som regnes som "verk" og hva som er ?plagiat?. Sakene som angår Åndsverkloven handler sjelden om tvister om lovtolkningen, men om hva loven skal gjelde.
Jorunn Fossberg var førstekonservator ved Norsk Folkemuseum hvor hun tidligere arbeidet med å lage en detaljert oversikt over norske sølvsmeder. Arbeidet ligger til grunn for "Norsk sølv", et sponset bokverk som har kostet 8-10 millioner for første bind.
Assistenten overtar prosjektet, for bind 2, i Fossbergs sykefravær. Fossberg mener det er hennes materiale, samlet inn gjennom 40 år. Det står på Norsk folkemuseum, men Fossberg mener hun har førsteretten til å forske på dette materialet.
Forlaget mener at hvem som helst bør kunne benytte materialet som ligger på Norsk folkemuseum.
Fossberg ønsker å låne arkivet for å kunne skrive sin egen versjon av bind 2. Hun gjennomfører dette og ber forlaget om å utgi den versjonen hun har skrevet. Forlaget har imidlertid allerede skrevet forlagsavtale med assistenten. Assistenten får imidlertid ikke tilgang til materialet, som Fossberg har fått låne, og Norsk folkemuseum begjærer midlertidig forføyning.
Retten måtte her ta stilling til "Adgangsrett", "Eiendomsrett" og "Opphavrett": Hvem eier arkivet? Hvem skal ha adgang til materialet? Er det opphavsrettslige problemstillinger knyttet til dette? I hvilken grad står assistentens arbeid i forhold til det arbeider som Fossberg har gjort med selve arkivet?
Forskningsmateriale, som arkivet til Fossberg, er ikke å regne som åndsverk, men sentralt i denne saken er Åndsverkloven §49, annet ledd. Denne sier noe om adgangsrett til opphavsrettslig beskyttet materiale. Retten tok kun stilling til adgangsrett, og konkluderer med at det bør være tilstrekkelig at Fossberg leverer materialet tilbake i samsvar med inngått avtale.
Opphavsmenn har generelt rett til adgang til originaleksemplaret, som de er avhengig av for å utøve sin opphavsrett. På samme måte har forskere rett til å kreve adgang til forskningsmateriale som de selv har samlet inn.
Vyrje mener det er nærliggende å anta at Folkemuseet har en eiendomsrett til det aktuelle materialet, men dette gir ikke anledning til å nekte Fossberg adgang til materialet som hun har samlet.
Vyrje viser til Kai Krüger: man må langt på vei godta at forskeren selv har eiendomsrett til sitt materiale.
Det er videre spesielle forhold knyttet til UH-sektoren. Forskere sitter med sterkere rettigheter enn hva tilfellet er i andre deler av samfunnet.
Det mest kritiske er i praksis adgangsretten. Dette finnes det imidlertid ingen lov som regulerer dette direkte. Når det gjelder eiendomsretten er negativt regulert. Man kan gjøre det man vil, så lenge dette ikke finnes lovfestete begrensninger.
Den aktuelle saken kan også reise spørsmål knyttet til arkivloven. Dersom en har en stilling der en arbeider med innsamling vil innsamlet materiale i utgangspunktet være institusjonens.
Kommunen saksøker, sammen med to bygdebokforfattere, saksøkt Gratangen kommune.
Det er allerede gitt ut flere bøker av høy kvalitet, og Salangen ønsker å videreføre prosjektet for egen regning. kommunen engasjerer en forfatter for å skrive regionens historie etter 1730. Materialet befinner seg imidlertid hos Gratangen kommune som ikke vil låne ut materialet før de har skaffet seg en oversikt over innholdet i arkivet.
Salangen begjærer midlertidig forføyning for å få tilgang til materialet i samsvar med en tidligere avtale. Arkivet innholder mye materiale som er sammenstilt av den ene bygdebokforfatteren, som nå arbeider for Salangen. Vyrje mener det er klart at forfatteren ikke kan nektes tilgang til dette materialet.
Saken vedrører også forvaltningsretten. Skjønnet som har endt med at man "låser døra" kan anses som myndighetsmissbruk - man har ikke fulgt offentlighetsloven.
Overlege Leren. Tvist om rettigheter til biologisk materiale samlet inn gjennom to forskningprosjekter. Leren satte i gang prosjektene og var drivende kraft. Retten ga Leren rett til å beholde dette materialet.
Her er det snakk om disposisjonsrett til forskningsmateriale, ingen påberoper seg eiendomsrett. Ingen lovbestemmeler regulerer dette.
Arbeidstageroppfinnerloven er ikke relevant i denne sammenhengen da denne kun regulerer patenterbare oppfinnelser. Det er betydelig forskjell mellom åndsrett og rett til oppfinnelser
Her måtte det foretas en samlet interesseavveining: Retten er enig i at arbeidsgiver har en omfattende rett til å nyttegjøre seg det arbeidstager frembringer. Men spesielt ved immateriell rett, vil arbeidstagerens eiensdoms- og utnyttelsesrett kunne slå igjennom. Hver sak må vurderes for seg. Retten la i dette tilfellet til grunn at Leren var den som definerte prosjektenes innhold. Hensynet til selve forskningen tillegges også selvstendig vekt. Retten slår fast at forskere har spesielle rettigheter.
Konsept for et fjernsynsprogram vernes ikke etter norsk rett. Formgivningen av konseptet ble anført subsidiært. Retten sier imidlertid at de to programmene er forskjellig på uttrykksplanet - kun konseptet er likt, noe som altså ikke er vernet.
For at det skal være urimelig i næringsmessig forstand må det anføres noe helt spesielt.
Skiltdommen fra 1959 sier at fortrolig kunnskap som er tilegnet gjennom et avtaleforhold hindrer en i å utnytte denne kunnskapen til konkurrerende virksomhet.
Markedsføringsloven
Det mest interessante spørsmålet er ofte ikke om noe er et åndsverk, men hvorvidt det er et plagiat
Andy Warhols Campbell suppeboks, har trolig verkshøyde. Har transformert en tredimensjonal figur til en todimensjonal fremstilling.
NRK-logoen, tilføyelse NRK1. Opphavsmannen, Ingolf Holme, påberopte seg rettigheter. Ettersom den opprinnelige logoen var utarbeidet før arbeidsforholdet startet er det helt klart at Holme har fulle rettigheter. Saken endte med forlik utenfor rettsystemet
duChamps pissoar. Et kunstverk, men dette har ikke tilstrekkelig verkshøyde i opphavsrettslig forstand.
katalogverk §43
Fotografiske bilder §43a
Titler §46
Et verk skal ha preg av opphavsmannens innsats. Et verk må være skapt av mennesker. Aleneverk
Kan også være snakk om avhengighetsverk, f eks oversettelser, fellesverk, sammensatte verk og samleverk.
Rettigheter til et verk skapt i et arbeidsforhold kan overdras til arbeidsgiver i den grad det kreves for at arbeidsavtalens formål skal nå sitt formål.
En som er ansatt i en forsker-/undervisningsstilling kan trolig nekte å legge ut presentasjonene sine eller la andre medarbeidere jobbe videre med disse. Det vil imidlertid avhenge av hva som krevdes for å utføre jobben på det tidspunkt man ble ansatt.
Formålet er gjerne innfridd i det forskeren benytter sitt eget materiale i sin egen undervisning. Presentrasjoner kan vise seg å stå dårlig alene. Den ansatte må kunne motsette seg at disse legges ut isolert. Dette kan knyttes til ideelle rettigheter.
Skal presentasjoner utnyttes ut over dette kreves en avtale, noe som igjen krever en enighet mellom avtalepartene. Nye arbeidsavtaler kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Det vises til at enkelte institusjoner benytter stillingsbeskrivelser som er foranderlige. Arbeidsrettslig går ikke dette.
FFs hovedpoeng er at den enkelte selv skal ha råderett
Samme forhold som for presentasjoner. Den ansatte bør kunne motsette seg denne typen opptak.
Forskere og universitetsansatte beholder mer av opphavsretten enn hva tilfellet er for f eks en journalist
FF mener at det neppe er nødvendig med generelle avtaler om overdragelse av opphavsrett
Oppdragsforskning kan forholde seg anderledes.
Det er forskjellige regler for konsulenter og ansatte. Innleide konsultenter beholder alle rettigheter ut over det som er eksplisitt avtalt. En konsulent som fakturerer overdrar ingen rettigheter til sin oppdragsgiver.
Viser til Filmmanusdommen, 1985 - gjengitt her, der den som tok diktat fikk anderkjent selvstendige bidrag. Denne dommen var dels relevant for tvisten mellom Hans Petter Moland og Kristin Amundsen om manus til Aberdeen.
Økonomiske rettigheter §2
Ideelle rettigheter §3
Etterligningsvern §4
Opphavsretten kommer kun til anvendelse derom en etterligning fremkommer gjennom en bevisst handling fra den som "kopierer". Likheter kan oppstå tilfeldig. En må bevisst gå inn for å produsere et plagiat.
Viser Bart Simpson, som er en klar henvisning til Munchs "Skrik". Vyrje viser dette med henvisning til sitatretten.
Parodier står i en særstilling - her tillates ganske mye
Viser til plagiatstriden - Hamsun og Dostojevski
Dag Thorenfeldts bilder av Høyrepolitikere. Brukt av Sosialistisk ungdom. Setter bildet inn en helt ny sammenheng.
Vyrje argumenterer for at dette var en parodisk, politisk vinkling. Denne saken ble løst gjennom forlik.
Men forvekslingsfare er ikke noe som vedrører opphavsretten
Litteraurvitenskap, kunst og jus "lever i hver sin verden"
Andy Wahrols "plagiat" av Munch
Viser til Napster.no saken, der man ikke tok stilling til lenker til lovlig utlagt materiale.
Jusen i dag sier at man kan lenke til lovlig utlagte filer.
Det er slått fast i lovs form at forskningsresultater skal formidles - de kan ikke holdes hemmelig.
Foreløpig ikke noen avklaring omkring rettigheter til publisert materiale
Store populærvitenskapelige verk har vært en betydelig inntekstkilde for enkeltpersoner. Det samme kan gjelde lærebøker. Universitetet kan benytte sine rettigheter som arbeidsgiver til å stille krav, men dette er neppe formålstjenlig.
De største problemene er gjerne knyttet til de ideelle rettighetene.
Open access - bygger på prinsippet om at universitetets berettigelse er å gjøre forskningsresultatene kjent for så mange som mulig. Open access sliter fordi mange kommer i en situasjon der man ikke kan publisere åpent, fordi dette stenger for meritterende publisering.
Lite tjent med "hjemmesnekrete" løsninger for arkivering på instistusjonsnivå.
Fremdeles kjekt å ha et trykt eksempler i hånden, samt kvalitetssikring der publisister har et profesjonelt forhold til fagfellevurdering. Bernt mener at en ikke bør gå inn for tiltak som aktivt undergraver disse publiseringskanalene
Over tid er det som kun er publisert på papir en dårlig kanal. I praksis forsvinner innholdet fra offentligheten. Det å publisere bare på papir "burde derfor være forbudt", nærmest en "akademisk forbrytelse"
De kommersielle publiseringskanalene er blitt et problem i andre deler av verden, på grunn av eskalerende kostnader. Gjelder særlig tidsskrifter, noe som er en uholdbar situasjon. Et svik mot prinsippet om at kunnskap er en global verdi.
Bernt mener at det ikke er legitime grunner for ikke å publisere artikler på nett etter f eks 6 måneder.
Tid er begrensningen - trenger kanaler som gjør at man raskt finner fram til relevant materiale innen ulike fagfelt
Ikke bare en fagforeningssak eller en sak for den enkelte institusjon. Den primære motparten er det store akadmiske verdenssamfunn. Spørsmålene burde være gjenstand for internasjonale avtaler. Vanskelig å få til, men de nordiske landene kunne velge å gå foran.
Mener standarder bør defineres gjennom lovgivning. Håper på at det blir utredet nye bestemmelser i UH-loven med tanke på allmen tilgjengeliggjøring av forskningsresultater.
En genrell forpliktelse til å gjøre resultater fra forskning tilgjengelig, slik at det kan komme samfunnet til nytte. Mener derfor det kan være en god måte å anvende penger dersom man betaler noe for å gjøre kunnskap mer tilgjengelig for flere.
Stadig oftere blir det snakk om et sameierskap, der institusjonen i enkelte prosjekter går inn med betydelige ressurser. Et prosjekt fordrer en avtale der den enkeltes rettigheter og plikter kan avtales i mer detalj. Kan ikke lage et generelt regelverk, men kan utarbeide maler for et avtaleverk.
Regelen er at opphavsmannen kan motsette seg bruk av ikke-publisert materiale. Dette må i tilfelle knyttes til en avtale.
Kommentarer til Bernt: Mener Departementet handlet klokt da de behandlet Bernt-utvalgets rapport. Blant annet ivaretok man hensynet til de som vil publisere for å hindre patentering. Skal ikke gjøre noe som avgrenser forskerens rett til å publisere der vedkommende selv ønsker
Anbefaler Stortingsmelding 30 "Klima for forskning" kap 12, som gir en god oversikt over tenkningen.
Presset er ganske entydig i retning av økt effektivisering, knyttet til hvordan resultater kommer til "nytte". Lite press i retning av å gjøre universitetene til kommeriselle aktører. Virksomheten skal i økende grad komme samfunnet til nytte. En del av dette bildet er knyttet til kommersialisering, men det er ikke noe press i retning av at institusjonene skal ha en direkte rolle. Det blir trolig over tid mer begrenset med tanke på hva en kan forske på. Mindre problemer knyttet til å publisere der man selv ønsker.
Kommentar til juristenes gjennomganger: Bred forståelse for et vern av institusjonene mot å bli rent kommersielle enheter. Man oppfattes imidlertid som en institusjon der det er mindre kontroll, noe som det er mindre forståelse for i samfunnet forøvrig. Dette kommer trolig til å lede til økte dokumentasjonskrav, noe som igjen vil gi mer byråkrati. Påpeker at man kan bruke bistandsmidler for å gi fattige lang tilgang til kunnskap.
Ledende unisversiteter, som MiT, går klart i retning av offentlig tilgjengeliggjøring. Når MiT gjør dette får det konsekvenser for andre ledende universiteter. Har institusjonene i Norge ambisjoner om å være i førstedivisjon får dette betydning.
Institusjonenes handlingsrom er under press. Staten kan vise til en klar realvekst i makrotallene, samtidig som man på institusjonsnivå opplever mindre handlingsrom. Betydelig press i retning av å vise at man utnytter ressursene bedre- tidsregistering kan bli en del av dette bildet.
Mulige interessekonflikter i samarbeidsforhold med eksterne kommersielle aktører. Ofte et samrøre mellom forskerens personlige interesser, kommerielle aktører og institusjonens. I samarbeidsprosjekter med næringsliver kan det også være spørsmål om forskningstid innebærer en ulovlig subsidiering av kommersielle aktører. Vil trolig måtte ende med mer kontroll.
Sedvaner i den norske UH-sektoren, som betyr at institusjonene ikke ensidig kan vedta f eks open access. Må blant annet ta hensyn til at man har et lavt lønnsnivå.
Universitetet er i utgangspunktet interessert i å legge til rette for open access. Forlagene er imidlertid svært sterke. Det som gir grunn til optimisme er at store aktører som Harvard og MiT beveger går klart i retning av Open Access.
Haugstad nevner Sejerstedt II utvalgets innstilling er ventet innen kort tid (uke 41) - håper den er klar til seminaret i Trondheim den 2. oktober 2009.
Den videre prosessen vil antagelig måtte innebære en samordning av institusjonenes policy
En må ned i det enkelte case for å se hvor en faktisk er uenig. Nevner et eksempel knyttet til ansatte som flytter fra en institusjon ti en annen. Skal institusjonen kunne kreve bruk av upublisert materiale - man har gjerne et reelt behov for å sikre seg en bruksrett av forelesningsmateriale. Klar problemstilling med hensyn til hva man gjør med presentasjoner. Elektroniske publikasjoner. Ressursen penger kan få en høyere status enn den ansattes tid - det er slett ikke selvsagt at det må være slik.
Presiserer at det følgende gjelder opphavsrette. Mye av det som er skrevet og dels vedtatt mangler nemlig elementær innsikt i forhold til det vesentlige skillet mellom patent og opphavsrett
Elektroniske bøker kommer, men om det kannibaliserer papirbokmarkedet ved man ikke sikkert.
Belønningssystemer: MiT belønner innenfor systemet, mens man i Norge belønner utenfor institusjonen. Hvordan godgjøre de som publiserer mye?
Kunnskap er fri, ingen kan ta eierskap til kunnskap. Selv om man har funnet ny kunnskap har man ikke enerett til dette straks man offentliggjør dette. Hvordan man presenterer kunnskap kan imidlertid være vernet.
Retten til å utnytte kunnskap kan være begrenset, men da snakker vi kun om patent. Det som er patentert kan også formidles, men ikke utnyttes fritt kommersielt.
UH-sektoren skal utvikle og formidle ny kunnskap (noe som først og fremst skje gjennom undervisning)
Kunnskap er en "gave" til samfunnet, men det å utvikle læremidler er ikke nødvendigvis en del av primæroppdraget. Å fembringe opphavsrettlig vernete verk er en vesentlig del av våre arbeidsoppgaver, men arbeidsgiver har ikke inntekt av å selge eksemplarer eller hente inn inntekter på andre måter
Instusjonene har derfor lite behov for å begrense de ansattes rett til å utnytte egne arbeider. Dette er kun aktuelt når det kommer i konkurranse med institusjones kommersialisering av den ansattes arbeid
Institusjonen kan altså ha interesse av å utnytte verk i egen virksomhet, men trenger ikke å overta rettigheter for å oppfylle dette. Det praktiske kan enkelt ordnes gjennom en ikke-eksklusiv lisens.
Spørsmålet er dessuten bare aktuelt i forhold til ikke-publisert materiale
Torvund er skeptisk til at dette skal kunne kreves. I et godt fagmiljø sirkulerer denne type materiale ganske fritt. Kan utarbeides etter særskilt avtale
Man bruker i stor grad andres verk i sin egen undervisning. Utnyttelse i egen institusjon kan begrunnes i selve ansettelsesforholdet, men Torvund mener at utnyttelse i hele sektoren innebærer en vederlagsfri ekspropriasjon.
Når det gjelder doktoravhandlinger og masteravhandlinger er det absolutt ingen grunn til at man skal fraskrive seg rettigheter, men foktoravhandlinger bør man kunne kreve at gjøres offentlig tilgjengelig. Man gir ikke fra seg noen rettigheter selv om man må gjøre noe fritt tilgjengeli.
Overdragelse av rettigheter gir ingen rett til å gjøre endringer i det aktuelle materialet.
Det kan være lovlig å opptre uetisk. Ifølge Åndsverkloven kan man fritt "stjele" andres ideer, menforskningsetisk vil dette være svært betenkelig.
Kun den faktiske presentasjonen av kunnskap er vernetav Åndsverkloven.
Skal alltid ivareta opphavsmannens ideelle rettigheter
Litt skeptisk til at man skal kunne overdra bruken av materiale. Lite problem i praksis, man omarbeider for at presentasjonen skal passe til hvordan man selv vil legge frem et materiale. Torvund har selv benyttet podcast (opptak av forelesninger). Tenker at forelesingen primært er for de som er til stede. Har gjerne ikke et veldig gjennomarbeidet manuskript, men legger likevel opptakene ut til de studentene som er tatt opp på det aktuelle kurset. Min kommentar: Problemstillinger knyttet til oppdatering. Hvordan får den enkelte mulighet til å revidere det som allerede ligger ute.
Ingen av de som har meldt seg inn i Forskerforbundet har gitt fagforeningen rett til å forhandle kollektivt med tanke på å gjøre avtaler. Om Staten skulle komme med krav på dette området vil FF kunne avvise dette på grunn av at man ikke har de nødvendige fullmakter fra medlemmene.
Et spørsmål om hva avtalen man har med Kopinor regulerer. Her har det skjedd noe, man kan i noen grad legge slike filer på læringsplattformen. Men dette gjelder foreløpig kun ikke-systematisk utlegging av materiale. Kan ikke legge ut tradisjonelle kompendier med den avtalen man har per i dag.
Studentene kan kopiere til privat bruk, men institusjonen kan ikke legge til rette for dette. En kan stille spørsmål om hvordan dette stiller seg i forhold til lenker.
Kom inn gjennom et EU-direktiv i 1991, men det er ikke klart definert hva dataprogrammer faktisk er. Står også svært lite avklarende i det aktuelle direktivet.
Studentene har i utgangspunktet ikke lov til å gjøre dette. En forelesning er et åndsverk og opptak krever dermed samtykke. Det er også et spørsmål hvordan det skal bruke (om det kun er snakk om privat bruk)
Det er allment akseptert at dette ikke er å anse som tilgjengeliggjøring, men det kan kun lenkes til materiale som er gjort tilgjengelig på lovlig vis
Systematisk lenkling til materiale kan imidlertid være problematisk.
Creative Commons er et sett av standardavtaler der en stiller sine verk til disposisjon for andre innenfor gitte rammer:
Dette er ikke snakk om å frasi seg opphavsrett, men CC-lisenser er konkrete avtaler om bruk.
Problemstillinger knyttet til at det ikke skal betales vederlag for denne typen bruk inn i Kopinor-systemet.
Torvund mener at man stort sett kan gjøre det man har behov for å gjøre innefor Kopinoravtalen. Kopinor gjør en beregning med tanke på hvor stor andel som er gjort tilgjengelig på en måte som utløser betaling. Slik sett er det viktigere å tilgjengeliggjøre enn å CC-lisensiere.
Min kommentar: Skille mellom hvordan man lisensierer ulike typer innhold. Kun tekstlig innhold vedrører Kopinor. Man kan la vanlig opphavsrett gjelde for tekst, men CC-lisensiere bilder og illustrasjoner etc.
Torvund påpeker at Kopinor ivaretar en kollektiv ordning for vederlag for bruk. Enn så lenge genererer materiale som er gjort tilgjengelig digitalt lite inntekter, og gir dermed heller ikke grunnlag for å "hente penger ut av systemet".
Kopinor tar vederlag per kopiert side. Dette får konsekvenser for fag som stort sett publiserer korte artikler.
Tellekantsystemet har en innvikrning på vilke publiseringskanaler man velger
Bernt: trykkebidrag har man hatt tidligere også. Ikke noe i veien for at man skulle kunne søke om midler til publisering i Open Access.
Kostnader til publisering i open access bør holdes isolert fra den enkeltes forskningsmidler. Torvund: redd for at man kan komme i en situasjon der man i et fagmiljø må prioritere hvilke artikler som skal publiseres. Denne problemstikken må løses.
Kan man finne frem til et system der midlene som løses ut fra Staten år til å betale for open acess publisering? Institusjonen kan allerede velge å gjøre dette, men det forutsetter at man prioriterer dette. Torvund: Det må komme friske penger inn, ellers vil man spise av det som går til forskningsmilder.
Kommentar fra salen: Noen av midlene som bibliotekene i dag betaler for tilgang bør kunne omdisponeres på sikt. Det vises til "Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter", et dokument som har en uklar status, og som kom ut nærmest som en "arbeidsulykke".
Det kommer stadig flere spørsmål fra ansatte som ikke vet hvor de skal henvende seg for å få svar på spørsmål. Per i dag finnes det ikke et felles kompetansesenter, noe som gjør at man lett kan ende opp med ulike løsninger på grunnplanet. Jo flere avtaler man får på dette området desto flere spørsmål vil komme.
Mye er samfunns- og institusjonspolitikk, ikke alt er juridiske problemstillinger i utgangspunktet. Dette
er imidlertid store spørsmål som vedrører institusjonenes identitet. Man har til dels startet på et nivå der abstraksjonsnivået har blitt for stort.
Etiketter: Opphavsrett
3 Kommentarer:
En interessant problemstiilling som er knyttet til dette er sosiolog Willy Pedersens ønske om å trekke seg fra en NRK-serie, etter at intervjuet er gjort.
Ser en på et intervju som et samarbeidsverk, der både intervjuer og intervjuobjekt har rettigheter, synes det hele i utgangspunktet klart. Spørsmålet blir imidlertid hvilke avtaler NRK har gjort med Pedersen på forhånd.
Får håpe NRK ikke setter seg på bakbeina, for om de gjør det vil trolig andre måtte tenke seg grundig om før de stiller opp for pressen.
Assistenten til Jorunn Fossberg overtar prosjektet til Bind 2 i Fossbergs sykefravær: Inngår deretter avtale med forlaget om utgivelse av bind 2. Dette lukter svidd - Assistenten har altså fått full tilgang til Fossbergs arbeid og forskningsmatriale gjennom 40 år !Med andre ord- assistenten har beriket seg (stjålet) på Fossbergs forskningsdokumenter- dokumenter Fossberg har opphavsrett til - det burde være innlysende - hvis ikke er det fundamentalt galt med vårt rettssystem og lov om opphavsrett. Jorunn Fossberg fortjener oppreisning - hun alene bør stå for opphavsretten til Bind 2- ikke assistenten - et skammelig tyveri - som Norsk Folkemuseum - sponsorer ikke kan være bekjent av !!
Nå kjenner ikke jeg denne saken ut over det som er referert her. Det kan godt hende at det er snakk om et delt eierskap mellom Fossberg, assistenten og Norsk folkemuseum. Hvorvidt Fossberg har opphavsrett til materialet er heller ikke opplagt, og dette kan uansett ikke kalles tyveri. Om de involverte er behandlet på en skikkelig måte er en annen sak.
Opphavsretten til Bind 2 av bokverket vil avhenge av hvem som faktisk har skrevet det. Hvem som har samlet inn grunnlagsmaterialet påvirker ikke dette.
Det som imidlertid er klart er at Fossberg har rett til å få adgang til materialet hun har samlet inn, også etter at arbeidsforholdet er avsluttet - jmf Åndsverkloven §49.
Legg inn en kommentar