7.9.09

Yamaha NS-1000 blir stuevennlige

Etter mange år har tiden omsider kommet til at jeg får byttet ut mine gamle Dali DaCapo, som har vært med meg i nærmere 20 år - jeg liker god lyd, men bytter sjelden utstyr.

Når jeg først bytter blir det imidlertid ikke til noe nytt, men til en av høytalerhistoriens klassikere: Yamaha NS-1000 (NS = "Natural Sound") kom på markedet i 1975 og ble produsert i en ti års tid. Den består av et 30 cm basselement med papir/fibermembran, en 8 cm dome med et berylliumbelegg på en aluminiumsmembran og det samme på den 3 cm store diskanten. De var, og er, svært følsomme med en virkningsgrad på 90 dB. Beryllium-elementene er det som virkelig gjør denne høytaleren, med en transparens i diskant og mellomtone som er en fullgod erstaning for det nærmere en meter lange båndelementent i DaCapoen. Sistnevnte har dessverre et basselement som på ingen måte står i forhold til diskant og mellomtone, og det er først og fremst her NS-1000 kommer til å tilføre noe nytt i stua.

Et problem løst, men to nye introdusert: For det første, NS-1000 krever en forsterker som matcher. Mindre gode forsterkere kommer til kort, og her er jeg nok ikke godt nok bestykket - skulle noen ha en egnet rørforsterker for salg, så er jeg kanskje interessert. Dessuten er høytaleren bygget for menn :) Dvs den egner seg ikke særlig for en stue som skal deles med kone og barn. Derfor dette lille innbyggingsprosjektet.

NS-1000 er en trykkammer-høytaler, og jeg håper derfor jeg slipper unna med dette. Flott bjørkefiner, i sider og bak, massiv treplate på toppen (vurderer stein), og en halv lecablokk i bunn. Det hele plassert på hjul, da ekvipasjen nok nærmer seg femti kilo. Fronttrekk er ikke på plass ennå, men det kommer. Vips er det hele mer stuevennlig...

NS-1000 var en påkostet høytaler, men som det dessverre ikke er noe stort marked for i dag. Desto mer fornøyd blir en imidlertid ved å ha et par i stua.

Mye av 80-tallets studioproduksjoner ble mikset til høyttalere som dette, noe som definitivt roper på LP-samlingen og Ariston'en. Platespilleren fant veien til loftet midt på 90-tallet, men heldigvis har jeg beholdt LPene. Synes nesten synd på de som solgte LPene for å konvertere til CD. Nå gjenstår det bare å få pakket CD-ene på en harddisk og rydde plass til vinylen.

Forresten ganske morsomt dette: at CDene, som liksom skulle vare evig, forsvinner, mens vinyl for alvor er på vei opp igjen. Jeg vurderer seriøst remastert Beatles dersom disse kommer i LP-utgaver - foreløpig ser det ut til at det fremdeles er Cd som gjelder her.

Etiketter: Lyd