11.10.09

Tanker om direktiv og lagring av trafikkdata

EUs datalagringsdirektiv ble vedtatt i 2006, og må et stykke på vei sees i sammenheng med USAs Patriot Act. Direktivet innbærer kort fortalt at alle tele- og nettleverandører blir pålagt å lagre trafikkdata i seks til 24 måneder. Det skal kun lagres informasjon som kan identifisere avsender og mottager, men også data om lokalisering av mobile enheter. Denne informasjonen skal være tilgjengelig for politiet (se en utfyllende oppsummering av direktivet på Wikipedia).

Selve innholdet i kommunikasjonen er det (så langt) forbudt å lagre, hvilket jo i utgangspunktet høres bra ut, problemet er bare at nettadresser (i form av IP-nummer) vil bli lagret, noe som i praksis kommer ganske nær en direkte lagring av innholdsdata. Det er svært mange opplysninger som kan lagres.

Mye dårlig kommer ofte i det godes tjeneste. Hovedmålet med direktivet er å kunne bekjempe organisert kriminalitet, terrorisme og alvorlig kriminelle handlinger, noe det jo er vanskelig å være "motstander" av. Samtidig angripes elementære borgerrettigheter, noe mange ikke synes å være klar over eller særlig opptatt av. Eller kjenner du også et lite stikk hver gang du trekker bankkortet, kjører gjennom bomringen eller når du har med deg mobiltelefonen...

Skanser som faller er svært vanskelige å ta tilbake, og striden forflyttes i stedet til neste skanse. Derfor må en alltid må spørre seg er derfor "hva blir det neste". Hvor mange skanser må falle før noen får lov til å høste de datane som Datalagringsdirektivet setter seg fore å lagre. Det som da skremmer en lovlydig borger er at noen (ikke lett å vite hvem) i en ikke alt for fjern fremtid skal kunne systematisere informasjon, som hvilke nettsider jeg har vært innom med hvem jeg har ringt, hvem jeg har sendt epost til, hvor jeg har oppholdt meg osv.

Georg Apenes har formulert seg godt om det grunnleggende spørsmålet: Hva skal til for at personopplysninger innsamlet for ett, definert formål skal kunne brukes til andre? I dagens rettssituasjon kan de aller fleste personopplysninger på visse vilkår benyttes ved oppklaring av lovbrudd. Det sier seg selv at jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Og videre I en profan versjon av det bibelske utsagn om at vi alle egentlig er syndere, slår EU-kommisjonen fast at det er en potent og legitim metode å konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem... Dette er ikke «etterforskning» men «overvåkning».

Det er liten tvil om at en rekke overgrepssaker og annen alvorlig kriminalitet ville kunne blitt oppdaget ved automatisk gjennomgang av denne typen data. Dette er da også de eneste argumentene som politi og myndigheter klarer å komme opp med. Argumentene er lette å forstå, men prisen er imidlertid vår alles frihet, en pris som tross alt er for høy å betale. Konsekvensen er nødvendigvis at politiets arbeid blir mye mindre "effektivt", men slik må det være.

Her kan du lese Justis- og politidepartements vurdering direktivet, og se hvor langt prosessen med implementering av direktivet har kommet i de ulike landene.

Etiketter: Debatt, Personvern, Ytringsfrihet