27.1.10

 

Forleggerforeningen samler skyts mot NDLA

Øivind Høines, leder i Nasjonal digital læringsarena (NDLA), ble intervjuet av Klassekampen den 19. Bakgrunnen er at skolebøkene har fått konkurranse fra NDLA, noe Aschehougs William Nygaard mener er konkurransevridende maktmisbruk.

Høines påpeker at forlagsmodellen slik vi kjenner i dag springer ut fra Gutenberg, og den handler om pris per solgte kopi. Når dette trues av åpne løsninger på nett, og av myndighetenes gratisprinsipp, som i praksis betyr redusert salg av skolebøker siden bøkene nå ofte lånes videre til neste årskull.

Samtidig tar Høines til orde for at vi må ta vare på papirboka:

- Forsvinner boka fra undervisningen, må det ropes varsko. Men med den samfunnsutviklingen vi har i dag, så er det et stort eksperiment å tviholde på bøker. For det gode med det digitale formatet er at det lettere kan tilpasses den enkelte elevs behov, siden medvirkning, deling og samarbeid er helt sentralt i læringsprosessen.

William Nygaard er imidlertid ikke beroliget, og fyrer av en bredside i Klassekampen den 22. :

Det frekke er Høines' retorikk. Er det noen som kan noe om moderne undervisning og produksjon av digitale læremidler for skolen, så er det de moderne undervisningsforlagene i Norge. Hans uttalelser tyder på at han allerede be?nner seg i en form for svermende isolat som gjerne skjer med miljøer som støtter seg til kunstige, ja, ulovlige privilegier med sensur som effekt. Sannheten er at forleggerne utvikler et vell av moderne og tilpassede digitale læremidler som går langt utenpå den offentlig produserte vare.

Nygaard mener at det ikke finnes noen i Europa som ligger så langt fremme som norske forlag i produksjon av digitale læremidler, men at dette stoppes av initiativ som NDLA.

I en artikkel den 18. mener William Nygaard at det er urimelig at fylkeskommunen både er produsent og innkjøper, og at dette "underminerer det åpne demokratiske samfunn" (sic!). Nygaard trekker fram en rettslig betenkning, bestilt av Forleggerforeningen, og ført i pennen av jussprofessor Olav Kolstad. Kolstad har kommet fram til at finansieringen av NDLA er i strid med EØS-avtalens artikkel 61.

Artikkel 61 nr. 1 fastsetter at støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, er uforenlig med EØS-avtalen i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene (Ref).

Det er mye som ikke henger helt godt sammen her. Jeg skal være forsiktig med å bestride Kolstads juridiske vurderinger, men heller ikke gå god for dem. Han skriver blant annet noe merkelig om NDLAs rettigheter til en publiseringsløsning som er åpen kildekode med fri lisens - formuleringer som gjør meg skeptisk til Kolstads øvrige vurderinger. En kort passus om Diglib blir også hengende i lufta, men dette får være en annen sak. Formuleringer som "Et sentralt formål med NDLA må sies å være å redusere de offentliges utgifter..." må imidlertid sies å være en meningsytring, der Kolstad et stykke på vei gjør seg til mikrofonstativ for de interessene som har betalt ham. Det er fullt mulig å se NDLA i et videre prespektiv, der man i Norge ønsker å sikre et tilfang av åpnet læringsinnhold (jmf internasjonale initiativ som Open Courseware etc).

Det hadde forresten vært interessant å vite hvilken konklusjon Forleggerforeningen hadde kommet til dersom de skulle vurdere pressestøtten, innkjøpsordningene for litteratur, en eventuell støtte til Store Norske Leksikon etc. Ordningene er selvsagt ikke direkte sammenslignbare, men jeg vil tro det er mye som forsvinner med badevannet dersom Forleggeroreningens logikk skal legges til grunn.

Kolstad nevner BBC Digital Curriculum, senere BBC Jam (som kunne blitt en glimrende tjeneste), som ble nedlagt etter en lignende klage som den Forleggerforeningen synes å forberede. Det plasserer foreningen i dårlig selskap.

Kutter vi bort alt utenomsnakket kan problemstillingen om NDLAs væren eller ikke formuleres som følger: Skal noen offentlige penger kunne brukes på innhold som befokningen kan gjenbruke, eller skal de utelukkende brukes på innhold som ikke kan brukes til annet enn å konsumeres. Dette markerer også skillet mellom den gamle måten å tenke på hvordan innhold skal produseres og distribueres i fremtiden. I mitt hode er svaret ganske opplagt.

Oppdatering 28.01.10:
Høines skriver blant annet dette i sitt svar:

Gjennom NDLA tar det offentlige et initiativ til å få ?rem frie digitale læremidler i videregående skole. Prinsippet om åpne, fritt tilgjengeige læremidler: som alle kan lese og gi innspill til, med bidrag fra en lang rekke ulike forlag og leverandøren bærer i seg dype pedagogiske så vel som demokratiske verdier.
/../
Forleggerforeningen har fått utarbeidet en juridisk betenkning som underkjenner NDLAs ?nansieringsordningi forhold til EU-regulativer. Her er alle parter tjent med trygge og avklarte rammen og jeg ser Forleggerforeningens innspill som et konstruktivt bidrag på dette området.

Etiketter: Debatt, Fremtidens læringsomgivelser, NDLA