Da jeg begynte som stipendiat hadde jeg noenlunde klart for meg
hva jeg skulle gjøre og at jeg skulle skrive på norsk. Jeg
har fremdeles noenlunde klart for meg hva jeg skal skrive om, men i
begynnelsen var stikkordet "narrativitet på web" nå er det "personlig
publisering". Blogger og wikis blir dermed kjernen av det jeg
kommer til å sysle med. Ikke minst ønsker jeg å se
på hva som skjer med disse relativt etablerte sjangrene når
en begynner å bruke mer bilder, video og lyd.
Jeg kjenner fremdeles igjen utgangspunktet, men fokus er definitivt et
annet. Det er selvsagt mange grunner til dette: I løpet av
sommer/høst har jeg jobbet ganske mye med et forprosjekt for ITU
innen "digitale læringsarenaer". Dette endte opp som et
hovedprosjekt der Mediesenteret samarbeider med Intermedia (UiB), et
privat utviklingsfirma og de store "skole-eierene" i Hordaland. Hva
prosjektet skal handle om, jo "personlig publisering"
selvfølgelig! Hva som er høna og egget her er ikke godt
å si, prosessen har i alle fall endt opp med et
forskningsprosjekt som er så interessant og så relevant at
jeg umulig kan vende ryggen til det. Arbeidstittelen er forløpig
"Dramaturgi i distribuert læring", vi får
sette oss ned å finne på noe litt mer catchy etterhvert.
Prosjektet er toårig, hvilket jo passer perfekt til mitt
tidsskjema.
Når det gjelder det å skrive på norsk var dette
både "språkpolitisk" og praktisk motivert. Jeg står
forsåvidt fremdeles på ethvert fagfelt bør formidles
på et lands eget språk. Derfor er det et ikke ubetydeklig
knefall å innrømme at jeg har bestemt meg for å
skrive på engelsk. Når jeg skal begrunne det sliter jeg
egentlig litt, også fordi det åpenbart vil være
vanskeligere for meg å skrive på engelsk. Det handler nok
mye om å presse seg selv litt, ikke bare kjøre sikkerstikk
hele veien. Når det er sagt handler nok dette litt om å
holde muligheter åpne også (hvilket jo kan være en
definisjon på å kjøre et "safe" løp), samt
fascinasjonen over å kunne skrive "for verden" snarere enn for et
lite antall interesserte i Norden.
Språkproblematikken får andre konsekvenser også, ikke
minst for bloggingen. Jeg har gjort meg mine tanker når jeg fra
tid til annen får epost fra halt andre deler av verden ala "...
seems interesting, but what does it mean? Is it in dutch?". Når
jeg sitter og skriver eposter som forklarer hva en allerede har skrevet
slår meg selvsagt at jeg kanskje burde blogget på engelsk i
utgangspunktet. Her har jeg problemer med å bestemme meg her og
ender opp med å gjøre begge deler. Denne bloggen kommer
til å leve videre, men sikkert med en noe lavere publiseringstakt
enn tidligere (noen har kanskje allerede merket en viss nedgang).
Parallelt kommer jeg til å blogge på engelsk i "Diablog". Likte det navnet,
men innser at det ikke er spesielt originalt. Det finnes i alle fall en
blogg med samme navn, men den startet 5 dager etter meg :-) Ting
av mer faglig interesse vil etterhvert havne i denne bloggen,
som en naturlig konsekvens av at jeg sitter å knotter mer
på engelsk. Jeg har hatt en ganske lang prøveperiode, men
først nå i jula fikk jeg satt meg ned for alvor og rotet
skikkelig med WordPress, et
bloggsystem basert på b2 som jeg anbefaler på det varmeste.
WordPress er muligens ikke fullt på høyde med MovableType,
men du verden så mye enklere det var å installere. Dessuten
liker jeg tanken på å være med et system på vei
opp. Wordpress er bra og lover enda bedre.
Jeg har fått oppfylt
behovet for "gadgets" i
år, men benytter sjansen til å drodle litt om neste
års potensielle julegave (til meg selv?). Sony-Ericsson leverer
forsåvidt spennende produkter her hjemme også, men det er i
Japan ting skjer for alvor. Et eksempel er Sony 505is,
en telefon/pda med 1.3 Mp kamera. Det begynner å ligne på
noe.
Ellers
kan Handspring
Treo 600 være en verdig utfordrer, men etter at Palm
kjøpte Handspring spørs det om modellen noensinne finner
veien hit. Fordelen med den er fullt QWERTY-tastatur, noe som kan
være snedig for mobilblogging. Mobil fotoblogging er jo liksom
unskyldningen for å ønske seg en slik altmulig-telefon.
Når det er sagt, det kommer nok langt billigere varianter i
løpet av neste år. Ikke minst kan kombinaksjonen av en
telefon og et kamera
som støtter Bluetooth gjøre nytten. foreløpig
finnes det ikke mange som støtter dette, men til neste jul vil
det sikkrert være ganske anderledes. Skulle ikke forundre meg om
alle digitalkamera kommer med denne funksjonen etterhvert.
Jeg regner med at 2004 blir året hvor mobil fotoblogging tar
av for alvor og at vi kommer til å få se noen nye
anvendelser av video. Mest interessant blir kanskje mellomløsningene
som ikke trekker noe definer skille mellom stillbilder og video.
Hvor grensen går mellom sekvenser
av stillbilder og video med lav frame-rate begynner jo uansett
å bli et spørsmål som det er vanskelig å
besvare.
Dette ender opp som idemyldring. Dersom det primært er mobile
enheter du er interessert i kan du stoppe her. Dersom noen tanker
omkring videoblogging er interessant for deg har du
forhåpentligvis glede av å lese videre........
Videoblogging er forløpig en øvelse
som ikke har funnet en form som egner seg for massene, slik tekst- og
fotobloggene har gjort. Forsøkene på videoblogging synes
foreløpig å havne i to kategorier, enten de som poster
videoklipp på samme måte som de ville postet en video eller
de som gjør et realtivt omfattende redigeringsarbeid på
forhånd. Sistnevnte kategori inneholder gjerne muligheter for
brukermedvirkning og grenser dermed opp mot enkle spill og andre
interaktive applikasjoner (som oftest laget i Flash). Problemet slik
jeg ser det er at førstnevnte kategori sjelden blir særlig
interessant, mens sistnevnte krever for mye av den som lager videoen
til at det rettferdiggjør å kunne karakteriseres som
"blogg".
Blogging handler om å benytte software med lavest
mulig terskel for publisering, det betyr at brukeren (enten
det er "sender" eller "mottaker") skal forholde seg til et
fåtall, enkle funksjoner. I det øyeblikk en video eller et
bilde må behandles ved hjelp ekstern programvare på
klientsiden begynner vi raskt å fjerne oss fra det blogging
handler om, kortest mulig vei mellom innkoding og publisering. Et
system for "ekte" videoblogging må derfor basere seg på at
brukerne kan poste sine videoklipp direkte til en server som så
tar seg av prosesseringen av videoklippene. Å justere
størrelse, framerate og kompresjon er noe brukeren skal kunne gi
blaffen i.
Jeg synes de meste spennende bruksmåtene er knyttet til det som
skjer i møtet mellom brukere, slik tilfellet er med mange
tekstbaserte blogger der kommentarer, nye postinger og forskjellige
former for kryssreferanser skaper "tekster" på tvers av de
enkelte bloggpostene. Når det gjelder video vil imidlertid
mediets egenskaper åpne for andre former for "samskriving" enn de
vi kjenner fra de tradisjonelle bloggene. Bak en "blogg" kan det med
andre ord ligge en spennende verden knyttet til å sette sammen
poster fra en rekke forskjellige blogger.
Utgangspunktet er at videoklipp og blider enklere lar seg "stokke"
enn hva tilfellet er for ren tekst, noe som gjør det mulig
å sette sammen filmatiske utrykk med råmateriale hentet fra
flere blogger og ende opp med noe som ikke bare blir forvirrende.
For et drøyt år siden hørte jeg Malcolm
le Grice beskrive et ekseperimentelt filmprosjekt som nettopp tok
utgangspunkt i kategorisering. Jeg fant det interessant fordi det
stemte godt overens med mine egne tanker om "kollektiv
dokumentar", noe det burde være mulig å få fart
på straks antallet mobile enheter med mulighet til å poste
video øker. En funksjon som må på plass er
imidlertid "globale kategorier", dvs kategorier som kan deles
av av et stort antall blogger slik at innholdet kan utveksles og
søkes i på en effektiv måte. Fotolog er et eksempel
på en tjeneste som allerede har noe ligenende i form av brukerkontoer som
er åpne for alle, men knyttet til spesielle tema.
Automatisk generering av sekvenser på bakgrunn av kategorisering
kan gi interessante uttrykk, men er neppe tilstrekkelig dersom en
tjeneste skal bli populær. Det postes alltid mye av varierende
kvalitet og et Slashdot-lignende system for å vurdere
klippenes kvalitet kan være en egnet måte å
filtrere på. I tillegg bør det være mulig å
flytte klipp innen et gitt utvalg og deretter lagre dette i form av et
dokument med referanser til klippene. Kan ikke skjønne annet enn
at dette bør kunne la seg realisere relativt enkelt ved hjelp av
XML / SMIL, noe som også åpner for muligheter for å
lage egne avspillere og editorer i Flash. Skjønt nettopp Flash
er kanskje det man ønsker å unngå, SMIL klinger bedre i mine
ører. En editor kan kanskje mekkes til med JavaScript, ettersom
den ikke skal gjøre stort annet enn å flytte og slette
klipp. I et anfall av pragmatisme innser jeg at mye av grunnen til at
SMIL aldri har tatt skikkelig av er Flash´s store utbredelse, men
med XML i bunnen bør det være mulig å tjene to
herrer her.
Lydsiden er kanskje den kollektive videobloggens
største utfordring. Diskontinuitet på bildesiden
er vi så vante med at det ikke innebærer noe betydelig
problem, men endringer i bakgrunnslyd, nivå og tonehøyde
oppfattes langt oftere som sjenerende. En løsniing er selvsagt
å fjerne all reallyd og la den som legger inn klippene "tekste"
dem dersom det er nødvendig. Dette vil imidlertid innebære
en betydelig innsnevring av det filmatiske uttrykket. Jeg vil tro at
den beste løsningen er å gjøre en ned- eller
opptoning i enden av hvert enkelt klipp slik at dette samsvarer med et
predefinert nivå, men om dette lar seg gjøre på
serversiden aner jeg ikke.
Mulighetene for å eksperimentere med andre former for
montasje enn den som er knyttet til overgangene mellom klipp
ligger også rimelig langt oppe i dagen. Lev Manovich snakker om "spatial montage"
i betydningen "meaningful
juxtaposition of more than one image stream within a single screen".
Den tidlige filmhistorien er full av eksempler på ulike
ekperimenter med flere filmfremvisere og parallelle
handlingsforløp, noe som forsvant og ble henvist til å
være "eksperimentell" i forhold til det filmatiske
fortellerspråket vi alle kjenner. Digital video, hypertekst og
skjermdesign endrer dette, noe vi allerede ser klare eksempler
på, kanskje særlig knyttet til TV-nyheter.
I forbindelse med videoblogger vil det være interessant å
se på hvordan "romlig montasje" kan utnyttes for å gi
"seeren" mulighet til å komponere sin egen "sendeflate" (i en
langt mer bokstavelig forstand enn hva fjernsynsfolka legger i dette
begrepet). Jeg vil ha muligheten til å lage et visuelt
kaos dersom det er det jeg ønsker, hente inn sekvenser,
flytte på dem rundt på skjermen, loope dem, endre
størrelse og avspillingshastighet og lage (og deretter lagre) et
tidsbilde med utgangspunkt i det som opptar meg og de jeg kjenner,
eller de jeg gjerne vil kjenne for den del. Poenget er at jeg skal ikke
grisle med klippene (råmaterialet) jeg skal bare ha mulighet til
å sette dem sammen på min måte. Det må
med andre ord ligge en slags
Creative Commons-lisens i bunn her, den som poster klipp aksepterer at
andre kan bruke dem under gitte forutsetninger.
Alt dette bør så vidt
jeg kan skjønne la seg realisere ved hjelp av SMIL. Dessuten
bør sekvenser kunne grenereres og utveksles ved hjelp av RSS
slik at jeg kunne lage mitt faste oppsett som hver dag viste klippene
fra mine venner/favoritter presentert på en måte som jeg
hadde kontroll over. Det er nesten så jeg tror jeg hadde
vært villig til å betale for en slik tjeneste.
I praksis må nok
"editeringsprosessen" foregå i minst to faser. Først
må jeg sette sammen noen video-strømmer ved hjelp av et
utvalg klipp. Referansene til video-strømmene må kunne
lagres og deretter "plasseres" på en flate og langs en tidsakse.
Det betyr selvsagt også at referansene til en video-strøm
kan sendes til en annen bruker som kan benytte denne i sin montasje.
Alt må i tillegg være svært enkelt, alle fancy
funksjoner må ofres dersom de ikke er enkle å bruke.
Når dette er på plass kan vi gå ut i verden å
lage kollektiv dokumentar. Jeg gleder meg, men lurer litt på hvor
lenge jeg må vente.
Hvis Telenor har lyst å finansiere noe
er det bare å ta kontakt :-) Der i gården burde de i alle
fall være interessert i applikasjoner som kan gi bruken av MMS en
skikkelig boost....
Dommen
frikjente Jon Johansen på alle punkter. Videre slås det
fast at du fritt kan ta sikkerhetskopi av dine egne filmer eller lagre
de på en harddisk. Dette gjelder selv om det står på
coveret at innholdet er kopisperret. Du kan bryte denne sperren fordi
åndsverksloven slår fast at
du har rett til å ta private kopier.
Retten slo fast at det er åndsverksloven og ikke straffeloven som
skal gjelde i slike saker.
Dommen sier dessuten: "- Det er en vesensforskjell på
å kopiere en spillefilm i
forhold til en
bok. En bok kan leses om og om igjen, mens en dvd-plate er utsatt for
skader. Kjøperen må være berettiget til å ta
en kopi".
Det hjelper ikke om platen er merket med at den er
kopibeskyttet. Et slikt ensidig forbehold bryter med de
rettighetene du
allerede har etter åndsverksloven, og gjelder derfor ikke.
Som kjøper av et produkt
må du vedta slike forbehold i en kontrakt for at de skal
være
gyldige.
Lagmannsretten viser til Erling Johannes Husabø, Straffansvarets
perifieri ?
Medvirkning, forsøk, førebuing (1999) side 100 hvor
forfatteren tar
utgangspunkt i følgende problemstilling: "Nær sagt
ei kvar vare kan bli nytta
som middel til eit
brotsverk. Visse vareslag medfører
jamvel ein påreknelig fare for å bli brukt slik.Men like
fullt er det semje om at straffansvar
normalt er
utelukka både for produsent og selger."
Retten påpeker at så lenge
varene tjener et lovlig formål, er ikke problemet så mye
å begrunne straffrihet,
men eventuelt å begrunne at salg til andre kan utløse
medvirkeransvar.
Dommen var enstemmig.
Herlig Matrix-parodi,
ikke minst fordi den også inneholder et
politisk budskap: "Join Leo as he awakens from his dreamworld of
a family farm to discover the terrible realities of modern industrial
agriculture. Moopheus the cow will be your host and will show you what
you as a consumer can do to support family farms!"
Når får vi se en tilsvarende kampanje for
økologiske landbruksprodukter her hjemme? Vi tror vanligvis at
norsk landbruk ikke er så ille, det er kanskje riktig, i det
minste foreløpig, men konstant syting om høye
matvarepriser bidrar ikke til at det er noen grunn til å se
særlig lyst på fremtiden på dette området.
estandard.no skriver: "Utdannings-Norge går nå sammen om å utarbeide et sett med maler som kan brukes av alle som ønsker å dele læringsressurser og legge ut digitalt innhold på nettet." Flott! Videre står det at "i arbeidet med å utvikle et sett med maler vil Creative Commons bli studert nøye, for å se om man her har et opplegg som det kan bygges videre på." Håper bare man ikke roter seg bort oppe i steinrøysa her. Jeg innser at amerikansk copyright-lovgivning ikke er noe som umiddelbart kan overføres til norske forhold, men samtidig er jo mulighetene for utveksling av lærestoff over landegrensene noe av de mest spennende i utdannings-sammenheng. det er vel bare å innse at innen de fleste fagfelt vil brorparten av de læringsressursene som blir produsert være på et annet språk en norsk. Dersom disse blir lagt ut med en åpen lisens vil det være et godt prosjekt å oversette de beste ressursene til norsk, noe som nødvendigvis forusetter at de lisensregimene som benyttes ikke står i motsetning til hverandre. At det etableres et avtaleverk som i det minste er kompatibelt med Creative Commons er derfor et fromt ønske.
Har lyst til å gi litt kred til folkene bak weblogg.no som ser ut til å ha
blitt en skikkelig bra produkt. De har gjort hjemmeleksa og hentet
mye av det beste som ellers finnes rundt omkring. Her får du et
subdomene under et rimelig fornuftig domenenavn, hvor du kan opprette
flere blogger. Nøkternt og funksjonelt grensesnitt, RSS,
permanente lenker, kommentarfunksjon, gode muligheter for å
editere templates. At det også er mulig å poste via SMS og
MMS er også positivt. Jeg fikk riktignok ikke til å poste
via SMS, men satser på at det kommer seg etterhvert.
Har ikke funnet noen dokumentasjon, men det trengs strengt tatt ikke.
Funksjonaliteten for å laste opp bilder er som snytt ut av nesa
på Greymatter, og det er slett ikke noe dårlig forbilde. At
ikoner genereres automatisk og at du kan justere bildestørrelsen
gjør faktisk weblogg.no hakket mer brukervennlig.
Jpeg-kompresjonen ser imidlertid ut til å være ganske
kraftig, men ikke verre enn at det er til å leve med. Bildene
havner i et arkiv alik at du enkelt kan bruke dem flere ganger. Igjen
er funksjonaliteten enkelt og forbilledlig.
Stort enklere blir det ikke å få sin egen blogg. Hadde
denne kunnet poste til min server, ala Blogger, tror jeg sannelig jeg
hadde konvertert.
Anbefales!
Jeg er alltid på utkikk etter eksempler fra teknologihistorien
hvor tekniske løsninger viser seg å ha fått andre
bruksmåter og konsekvenser enn de man i utgangspunktet så
for seg. Et slikt eksempel er stigbøylen, en enkel, men genial
konstruksjon som fikk en betydning som langt overgår mange av de
teknologiene vi anser som betydningsfulle i dag. Fant litt om dette i et
notat knyttet til faget "Demokrati og rettigheter i
Informasjonssamfunnet" ved UiO. Her kan en lese at en tror
stigbøylen først ble "utviklet av et persisk folk i
Kaukasus rundt 200-100 f .Kr, og videreutviklet i India og Kina. Det vi
vet er at stigbøylen ble brukt av nomadiske mongolene som
trengte inn i Europa i perioden 300-600 e. Kr., at de mongolske
kavaleristene derfor var helt overlegne de europeiske motstanderne i
denne perioden. /../ Resultatet var at store befolkningsgrupper,
særlig i Øst-Europa ble nærmest utryddet, og store
området dyrka mark vokste igjen som skog. Da europeerne oppdaget
hvor viktig stigbøylen var, kom det en voldsom utvikling av
så vel utstyret på hesten (seletøyet) som
klesdrakten, blant annet ridderrustningen".
Utviklingen av stigbøylen ble ikke basert på vitenskap
eller teoretisk innsikt. Vestens høyere utviklet kultur syntes
tvert imot å ha forsinket utvikling av seletøyet:
Både i Hellas og Romerriket satsen en på vogna bak, noe som
krevde veier og var lite egnet for krigføring. "Stigbøylen
ble oppfunnet og utviklet under bestemte kulturelle forutsetninger
(nomadiske krigersamfunn), men har senere fått avgjørende
betydning for utviklingen av kultur og samfunn i store deler av
verden, og på måter det var umulig å forutse,
både når gjaldt militær dominans som innen transport".
Kunne faktisk vært et eget blogg-/wikiprosjekt dette her, å
samle referanser og korte anekdoter om ulike teknologier.
Kulturnett.no
forteller at en it-politisk
strategigruppe oppnevnt av den svenske regjeringen går
inn for å åpne arkivene til Sveriges radio,
Undervisningsradioen og Sveriges television og gjøre innholdet
tilgjengelig på nett. Nå kommer riktignok dette fra en
gruppe som nopk taler it-bransjens interesser, samtidig som dette er
ganske løselig formulert i selve rapporten: "Strategigruppen
avser att i
samarbete med berörda aktörer undersöka
förut-sättningarna, bland annat juridiskt, ekonomiskt och
tekniskt, för att bevara och tillgängliggöra Sveriges
Radios och Sveriges Televisions och Utbildningsradions arkiv i digital
form". Dermed er det kanskje ikke det samme trykket bak dette
som da BBC
offentliggjorde sine planer om åpne arkiv. Noe som jo viste
seg å være adskillig lettere sagt enn gjort.
At debatten om de nasjonale krinkasternes arkiv kommer opp i flere land
er imidlertid interessant, tross de praktiske problemene. Jeg antar det
ikke tar særlig lang tid for noen tar til orde for dette her
hjemme også. Det er en god allmenkringastingstanke som burde
være velegnet for et politisk utspill.
En artikkel på Designverkstedet.dk forteller om en gruppe eldre som har produsert web-TV i et boligkompleks i Liverpool i England siden 2001. Videre fortelles det om danske SuperChannel.org en sammenslutning av 29 uavhengig kanaler, spredd over hele verden. Initiativtagerne til Superchannel er kunstnergruppen Superflex.
Skrev
litt om bruken av PowerPoint, med utgangspunkt i en artikkel i
Wired tidligere i høst. I denne artikkelen er Edvard Tufte
blant annet kritisk til hvordan bruken av PowerPoint i skoleverket
påvirker de forventningene som stilles til hvordan informasjon
presenteres.
Nå får de av oss med dypt misstro til "template-baserte"
presentasjonsverktøy flere gode argumenter. Via Eirik
fant jeg denne artikkelen i NY Times
som viser til en NASA-rapport som kom tidligere i år, i
forbindelse med undersøkelsene etter Columbia-ulykken. Her
står det : "NASA /../ had become too reliant on presenting
complex
information via PowerPoint, instead of by means of traditional
ink-and-paper technical reports. When NASA engineers assessed
possible
wing damage during the mission, they presented the findings in a
confusing PowerPoint slide -- so crammed with nested bullet points and
irregular short forms that it was nearly impossible to untangle."
I utgangspunktet høres det jo nesten utrolig ut, men tendensene
til at informasjon pakkes inn i presentasjonsformer som "skygger for"
innholdet er dessverre noe som kjennetegner statdig flere deler av
samfunnet. Marshall McLuhan får med andre ord relevans langt ut
over medieområdet.
Tufte sier "Perhaps PowerPoint is uniquely suited to our
modern age of obfuscation
-- where manipulating facts is as important as presenting them clearly.
If you have nothing to say, maybe you need just the right tool to help
you not say it". I rettferdighetens navn bør det
tilføyes at dette også rører ved et helt sett av
problemer som ikke bare er knyttet til Powerpoint, men til bruk av
datastøttet presentasjon generelt. En viktig del av
dette problemområdet er også måten utdanningsystem og
næringsliv innretter dataopplæringen. Oppleggene
knyttes nesten utelukkende til konkret programvare. Det generelle
Datakortet og LæererIKT (rettet mot lærerstanden) kan tjene
som eksempler på undervisningsopplegg som bygger på en
tankegang som dessverre gjenspeiles i bruken av datamaskiner som
presentasjonsverktøy på de fleste nivå i
utdanningsystemet. Så vidt jeg kan se er utgangspunktet et
temmelig snevert kunnskapssyn, der bruken av datateknologi knyttes til
relativt trivielle og instrumentelle måter å bruke
datamaskinen på. Konsekvensen blir fort at mange de som får
opplæring i bruk av datamaskiner også får et temmelig
snevert prespektiv på hvordan datamaskinen kan utnyttes til
kreativ problemløsning.
I forbindelse med diskusjonen omkring IKT og kompetanse ser jeg at
mange har begynt å betegne det å beherske bruk av
datamaskiner som en "fjerde" basisferdighet (eks forskning,
politikk)
ved siden av det å kunne lese, skrive og regne. Jeg synes det er
å ta det vel hardt i, men det forteller absolutt noe om
hvilken påvirkningskraft bruken av (og troen på bruken av)
datamaskiner har innenfor utdanningsystemene. Dersom tankene om en slik
fjerde basisferdighet skulle få gjennomslag får en i det
minste håpe at det ikke blir et syn på ferdigheter som noe
som er knyttet til å beherske bestemte typer programvare.
Howard Rheingold skriver om "Location-aware
Devices, Privacy, and UI Design" i The Feature. Artikkelen er verd
å lese, men diskusjonen i etterkant er kanskje det mest
interessante.
Koblingen mellom mobil enheter og posisjonering er forsåvidt en
problemstilling vi har forholdt oss til lenge, men først og
fremst er det noe vi hører om i forbindelse med straffesaker. At
mobilselskapene til enhver tid kan finne ut hvor vi befinner oss
(forutsatt at telefonen er på) er noe vi tenker mindre over til
daglig. Om ikke lenge blir vi nok nødt til å forholde oss
til dette på en langt mer direkte måte, i den forstand at vi
må bestemme hvem vi ønsker å oppgi vår
posisjon til og hvilke tilleggsdata vi ønsker å kommunisere.
Noen ganger ønsker du bare å være tilgjengelig for
den éne, andre ganger vil du kanskje ha kontakt med alle du
kjenner og vel så det. Noen får gjerne vite at du er i
nærheten, andre skjuler du deg helst for. At mobile enheter
etterhvert får innebygd GPS forsterker effekten ytterligere: Noen
ønsker du skal vite din eksakte posisjon, andre holder det at
vet om du befinner deg i byen eller ikke.
Personlig liker jeg tanken på at ingen vet hvor jeg er (noe som
sikkert skyldes at akkurat det sjelden er tilfelle over særlig
lang tid), men jeg ser samtidig en rekke spennende
anvendelsesområder knyttet til posisjonering. Sitter for tiden og
sammenfatter noen ideer knyttet til et system for videoblogging. Et av
stikkordene er "kollektiv samtidsdokumentar" hvor
mulighetene for automatisk tidfesting og posisjonering av
bilder/video/lyd kan være en interessant parametre som en kan
bruke som metadata knyttet til ulike søkefunksjoner. Det er
selvsagt en annen problemstilling hvor posisjon knyttet til et
medieklipp, ganske forskjellig fra å vite hvor en person befinner
seg i sanntid.
Bestilte meg forresten en GPS i går (i et forsøk på
å være litt i forkant av at de samme funksjonene kommer
på vanlige mobiltelefoner). Geocaching er kanskje ikke noe jeg
kommer i gang med, men jeg skjønner forhåpentligvis mer av
mulghetene når jeg sitter med nok en "gadget" i henda. Noe jeg
allerede har fått med meg er muligheten til å tracke
pssisjoner over tid og plotte disse i etterkant, noe som burde
åpne for en (interessant) tjeneste: Få plottet ruta som
ditt utvalg av bekjente har beveget seg langs innenfor et gitt tidsrom,
sendt "live" som plotting på et kart over et utvalgt
område. Tjenester som "Finnvei" gjør plottebiten allerede,
posisjoneringen er på vei, så et gjenstår egentlig
bare å sende kartplottet tilbake til din mobiltelefon. Igjen en
glimrende potensiell feature for den "kollektive dokumentaren"; hver
gang en av de utvalgte personene tar et bilde el knyttes dette til et
lite ikon som legges inn på kartet.
Noen må lage dette!
"Anders Fagerjord viser i avhandlingen Rhetorical Convergence: Earlier Media Influence on Web Media Form at mediene ikke smelter sammen slik mange trodde den digitale utviklingen ville føre til. Tvert i mot, viser Fagerjord, bidrar World Wide Web til et større mangfold av stemmer i media".
Ifølge DN sier Paul Wolfowitz: "For å beskytte amerikanske sikkerhetsinteresser er det nødvendig å begrense konkurransen om de viktigste kontraktene til selskaper fra USA, Irak, koalisjonspartnerne og land som bidrar med styrker..." Rene ord for pengene, stort tydeligere kan vel ikke koblingen mellom politikk, militærmakt og økonomiske interesser synliggjøres.
Clara Holst (1868 - 1935) var den første kvinne som forsvarte en avhandling for doktorgraden i Norge. Disputasen var i Kristiania 10. desember 1903, og mottok tittelen dr. philos to dager etterpå. Holst var i tillegg den første kvinnelige filologistudent (1889), og den første kvinnelige filologiske kandidat (1896).
Denne finnes vel overalt nå, og forteller sansynligvis sitt om hvor lite tilfeldig "I´m feeling lucky" funksjonen i Google er. Ikke vet jeg, men i alle fall; skriv "miserable failure" i Google og "jeg prøver lykken", da kommer du direkte til George Bush' biografi på det offisielle nettstedet til Det hvite hus :-)
Fotobloggen
har vært oppe en stund nå og ser ut til å trekke en
del, forhåpentligvis tilbakevendende, brukere. For min del er det
selvsagt interessant å følge med på ratingen av de
ulike bildene. I begynnelsen var jeg til tider ganske forundret over at
mange av de bildene som jeg selv syntes var ganske gode ble ratet
dårlig, men etterhvert synes det som om det begynner å bli
mer samsvar mellom hav jeg synes selv og de poengene bildene får.
Håper bare ikke folk gir plusspoeng for å "være
snille", det er jo langt fra poenget.
Klikket
meg gjennom arkivene for første gang på mange
måneder og plukket ut noen av de bildene som har fått flest
poeng. Er rimelig fornøyd med at bildet av Knut Steen Olav
Kyrre-statue får mange poeng. Selv liker jeg det bildet godt. Her
får jeg jo mye gratis da, skulpturen er utrolig tøff.
Bildet av solformørkelsen ble tatt i juni. Rødfargen
skyldes at jeg holdt en diskett foran kameraet. Bildet har mange
tekniske svakheter, men forholdet mellom lys og mørke samt
komposisjonen gjør at jeg skjønner poenggivingen.
Det
neste viser en av broene i Trekantsambandet,
fotografert fra Spissøy. Det er selvsagt manipulert i Photoshop,
noe jeg ofte har stor glede av å holde på med, men kanskje
ikke alltid med like godt resultat.
Bildet fra containerhavna i Bergen er allerede
historisk, i deb forstand at dette når ligger under stein og
betong. Det er forresten fotografert før jeg begynte å
fotoblogge, med det gamle Kodak DCS200-kameraet (jeg lar ingen
anledning gå fra meg til å skryte av Kodaks innsats
på digitalfronten for 10 (sic) år siden)-
Liker også godt dette bildet som jeg
tok i Trondheim. Om ikke annet viser det at selv svært så
hverdagslige ting kan bli bra motiv. Dessuten husker jeg at jeg var
fornøyd med meg selv da jeg tok bildet, kanskje det synes?
OK,
nå begynner det sikkert å klare seg. Et siste eksempel
får være et annet bilde fra Trondheim, tatt inne på
Munkholmen i sommer. Det er litt morsomt fordi det er tatt med et
videokamera, derfor den litt uggne kvaliteten som faktisk ender opp som
en fin effekt. Fornøyd med den ja :-)
Det kommer flere pekere etterhvert, men akkurat nå blogger
jeg via modem...
Jeg kan ikke
fri meg fra å skrive litt om at jeg ganske ofte leker med tanken
på å frikoble innhold fra (virkelige) personer. Ikke fordi
jeg
ønsker å presentere det noen andre har skrevet som mitt
eget, men fordi jeg synes det er interessant hvordan vi alle har en
tendens til å gå til de samme kildene. En
informasjonskildes troverdighet er i de fleste tilfeller knyttet til
den eller de som har "skrevet" innholdet og blir det noen har skrevet
referet et sted følger vi gjerne etter i flokk. I mange
tilfeller er dette selvsagt et utrykk for kvalitet, men med på
lasset følger faren for at alt en hyppig referet person sier
tillegges vekt, uten at innholdet nødvendigvis analyseres
kritisk. Det er mange mer eller mindre gode forklaringer på
hvorfor det er slik, men det er i alle fall arbeidsbesparende og det
kan bidra til
å bygge opp et faglig kanon.
Innenfor akademia skal publisering og aller helst publiserte artikler
(i anerkjente publikasjonser) som blir hyppig referert telle mer ved
ansettelse, opprykk mm. Hyppig publisering og deretter sitering er med
andre et kriterium for innholdets kvalitet. Det er ikke så
vanskelig å skjønne at dette kan være problematisk,
gitt flokkmentaliteten som er løselig beskrevet ovenfor. Å
publisere på annet enn engelsk blir dessuten et mindre
smart trekk;
jo større potensielt publikum desto flere potensielle sitat.
Så kommer selvsagt alle mulige tilfasninger til et slikt system
og her begynner det
som jeg synes er spennende.
Dette jeg nå skisserer er selvsagt langt fra etisk holdbart, men
et interessant tankespinn
(håper ingen blir sure :) :
Ta først en kikk på
First Monday eller Game Studies og se hvilke designmessige kjennetegn
som kartakteriserer et troverdig nettmagasin. Ikke bry deg om innholdet
ennå. Skaff deg så et domene med et rimelig obskurt navn -
trenger du hjelp kan du sjekke denne - eller gå for
Losthighway.net eller noe lignende. Det koster deg noen få
hundrelapper. Gjør en liten innsats for at
domenet ikke kan spores direkte til deg. Skaff deg en
open-source-publiseringsløsning gjør designjobben og du
begynner å nærme deg moroa. Du trenger ikke noe fancy
grafisk design: "Less is more" i denne sammenhengen, men det må
se skikkelig ut.
Nå kommer en periode med litt hardt arbeid. Du trenger
en god
miks av troverdige artikler innenfor ditt fagfelt, samtidig som du skal
etablere en gruppe fiktive og ikke minst troverdige personer.
Du begynner med andre ord med å bygge en troverdig kontekst. Husk
at du har allerede gitt f...
i etikken og start med å kopiere fra noen kilder på
nettet (dersom du holder på innenfor mitt fagfelt kan muligens dette
være et utgangspunkt), scanne artikler i bøker og
magasiner. Opphavsrett har du ikke hørt om, - du bryr deg i alle
fall ikke - skjønt du kan komme et stykke med artikler fra
kilder som allerede har falt i det fri. Faktisk kan en fundere litt
på hva som rent prinsippielt skiller denne delen av din
virksomhet fra caching av nettsider, du krediterer nemlig opphavsmannen
på formelt korrekt måte. Poenget er at det tilsynelatende
skal se ut som om de aktuelle fagpersonene har gitt sin aksept. Du
bør selvsagt ha en strategi for hvordan du håndterer
eventuelle sure henvendelser, men det er slett ikke sikkert du
får så mange. Gjør du dette godt gir du jo folk
"cred" og i beste/verste fall bidrar til å øke deres
"citation-index" og ikke minst deres "google-share". Faktisk kan du
spørre og dermed gjøre dette helt legitimt, men her er
det "skurkeperspektivet" jeg vil skissere.
Du får imidlertid ikke alt gratis, selv om du er skurk. Sentralt
i opplegget ditt er å etablere et sett fiktive fagpersoner. Det
kan du gjøre på forskjellige måter, f eks gjennom en
faglig blogg (uffda) eller ved å "produsere" artikler. Det siste
kan være arbeidskrevende ettersom innholdet selvsagt må
være av faglig høy standard. Det enkleste er
å fortsette å gi f... og kopiere vilt. Du er i godt
selskap, folk gjør dette stadig vekk til og med i eget navn
(jmf et ikke ukjent historieverk) enten det dreier seg om journalistikk
eller mer vitenskapelig publisering. (Jeg innrømmer glatt at jeg
har gjort det samme selv i form av å ta innhold fra ulike NOUer,
noe man faktisk kan gjøre uten å sitere med
åndsverksloven i hånd, riktignok kun så lenge det
dreier seg om "offentlig" informasjon. At det ikke holder i en faglig
meriterende sammenheng er en annen sak). Nå, dersom du
gjør dette godt og holder på en stund kan du etterhvert
begynne å flette inn referanser til ditt eget publiserte
materiale som i første omgang ikke må være direkte
tilknyttet "nettmagasinet" ditt. På sikt lokker magasinet kanskje
til seg andre som ønsker å publisere, da går du inn
i tilfelle inn i "hvitvaskingsfasen" hvor du sakte, men sikkert
begynner å fase ut alle bandittfaktene fra oppstartsfasen.
Når ting begynner å anta seriøse former kan du til
og med tillate deg å la magasinet anta dine egne artikler og
siterings-snøballen begynner forhåpentligvis å rulle.
Dersom du ikke vil realisere dette i fullskala kan du i stedet
gjøre "light-versjonen" i form av å legge inn referanser
til deg selv i ulike forum, blogger eller rett og slett i Wikipedia.
Men det er kanskje heller ikke så "skurkete", i det hele tatt er
det mange gråsonetilfeller her.
Tull og tøys sier du? Trolig, men noen bruker 10 timer
om dagen på å spille Everquest også, noe som
også handler om å bygge opp og vedlikeholde en virtuell
identitet. Hvorfor ikke være virtuell redaktør i stedet, i
større gard enn å spille en avatar kan den virksomheten
få positive (og selvsagt svært negative) konsekvenser i RL.
Du må selvsagt ha tid til overs, et perspektiv på minst 2-3
år og være uten alt for mange skrupler.
Denne posten vil om ikke annet virket prevantivt. Jeg har bare tenkt
tanken.....
Ola By Rise seiler opp som trener for Rosenborg. Viktig nyhet for en
utflyttet trønder som kan mimre om Ola By som vikar for moren da
jeg slet skoene på barneskolen. Husker fint lite av mannen, men
det ser i alle fall ut til at han har
humor:
– Du har vært i lagmannsretten i hele dag. Hva er du
egentlig siktet for?
– Jeg slapp siktelsen, jeg er jurymedlem og meddommer, og slapp
således billig unna rettslig sett.
– Det var en spøk.
– Jeg skjønte jo det.
– Ja, jeg vet det.
– Ok. Ringer dere fordi jeg gav Alnæs' Norgeshistorie og
Europahistorie god kritikk?
– Nei vi ringer strengt tatt fordi du er blitt trener i Rosenborg.
Byrådet i Bergen vil i årets budsjettforslag legge ned
Byantikvarens avdeling. Bergen vil da være eneste storbyen i
Norge uten et byantikvar avdeling. Bergen er den eneste storbyen i
Norge med et kulturminne på UNESCOs Verdensarvliste. Bergen er
også den eneste byen i Norge som fyller definisjonskravene til en
historisk bykjerne etter kravene i "Historic Town Charter".
Klikk deg inn på www.cultland.org/kampanje
og skriv under oppropet!
Som Hildegunn
sitter jeg å skriver på et essay i
vitenskapsteori. Det vil si; jeg
går litt på tomgang
akkurat nå så dette er et forsøk på å
finne "driven". Jeg endte opp med å legge
"open-source"-essayet
på is og gikk i stedet for å
skrive om et av årets buzzwords "digital
dannelse". (Sjekk forresten Carstens
notater fra ITU-konferansen
med samme navn. Denne artikkelen i Skolemagasinet er også verd å sjekke ut).
I dagligtalen (skjønt når sa du dannelse sist?) er
dannelse noe som gjerne knyttes til forventet "god"
oppførsel, et perspektiv jeg også har sett noen eksempler
på i forbindelse med bruken av begrepet "digital dannelse".
Piggene kom litt ut da, for jeg tror ikke dette bør dreie seg om
oppførsel i henhold til flertallets normer. Et interessant
spørsmål er om Jon
Johansen (et ikke helt tilfeldig valgt
eksempel) representerer et digitalt dannelsesideal eller ikke. Han
representerer åpenbart deler av kunnskapssiden i et slikt
dannelsesideal, spørsmålet er om han gjennom sin form for
opprør også oppfører seg "digitalt dannet" :-)
Betegnelser som gentelman-forbryter og hvitsnippkriminalitet er et
eksempel som i det minste antyder at det tidligere var mulig å
oppføre seg i tråd med samfunnets normer (tilsynelatende)
samtidig som man brøt loven. I Jon Johansens tilfelle kan det jo
synes som om det motsatte er tilfelle; han oppfører seg ikke i
tråd med det storsamfunnet forventer, men bryter ikke loven.
Nåja, kom litt ut av det der, men interessant problemstilling...
Rune
Slagstad skriver i boka Dannelsens
forvandlinger at dagens debatt
om dannelsesbegrepet synes å stå mellom to
retninger: et
kollektivt begrep som handler om hva
som er den sanne og riktige kulturarven, delvis i motsetning til et
individuelt begrep
med fokus på "jeg-kultur" og enkeltmenneskers forsøk
på å finne en egen
identitet. Dannelse kan dermed sees som "kultivering av
mennesket i overenstemmelse
med dets egen vilje" noe som kan stå i motsetning til samfunnets
ønske
om å forme innbyggerene ut fra sine behov. Det som er spennende
er at det individielle dannelsesidealet ligger nærmest det
idealet Wilhelm
Humboldt formulerte - Bildung - for 200 årsiden
og som var viktig tankegods for opprettelsen av det moderne
universitetet.
Det er neppe noen som er veldig uenig i at digitale informasjonskilder
endrer samfunnet. Riktignok kan det stilles spørsmål ved
om
de underliggende maktstrukturene endres, men måten vi mottar
og produserer informasjon på endres kraftig. Det er ikke mer enn
drøyt 15 år siden det fremdeles hang plakater på
lærestedene som annonserte med muligheten for å få
"typet" hovedoppgaver på skrivemaskin. I dag er det nesten
så en må tenke etter for å se for seg at
problemstillingen noensinne eksisterte. Dette gjelder jo ikke bare
tekst heller: Ta med deg 20 store og du kan skaffe deg all den
teknologien du trenger for å produsere og formidle alle typer
medier, dersom du er dyktig på en måte som vanskelig lar
seg skille fra det "profesjonelle" (hvordan nå det skal definers
i dag).
Det jeg forsøker å resonere meg frem til er noen argumenter for at et digitalt dannelsesideal ikke kan knyttes til studiet av tidligere tiders "skrifter". Det eksisterer ikke lenger noe generelt "kanon" som en kan peke på og alle bør kjenne for å kunne konversere "dannet". Tvert imot vil jeg argumentere for at den digitale dannelsen må knyttes til produksjonsdelen av kommunikasjonen. Idealet er evnen til å finne, sammenfatte og formulere egne tanker og ideer i relasjon til andre. Det er et krevende ideal som ser informasjon og kunnskap som noe som produseres, ikke primært noe som konsumeres. De færreste som leser dette blir vel plagsomt overrasket over at jeg kommer til å trekke inn blogger og andre former for "personlig publisering" her. Jeg ser imidlertid at dannelse alltid vil innebære et behov for å tenke helhetlig, et behov det slett ikke er sikkert realiseres best i forma av digital publisering. Hadde jeg klart å si noe fornuftig om "digital dannelse" uten å trekke inn datamaskiner hadde jeg hatt enn vinner. Jeg tror faktisk ikke det er så selvmotsigende som det kan høres ut.
Dette begynte som et svar til Jill
og Thomas'
kommentar til forrige
post. Begge kommer med vektige argumenter, som vel egentlig ender
opp med å gi et poeng til Kristin C. Jeg er selvsagt også
enig i at motivasjonen for å ta utdanning ikke bare må
være knyttet til lønn.
Det jeg tror er "nedsiden" her er at samfunnet strengt tatt ikke er
tjent med at alle tar utdanning kun for sin egen del. Nå har jeg
langt på vei gjort akkurat det og er rimelig godt fornøyd
med det valget (første selvmotsigelse!). Det største
problemet er kanskje det som omtales sist i BTs artikkel: "Signalene
markedet sender ut til norske lønnsmottakere gjør at
nordmenn har en heller lunken holdning til livslang læring".
Det kan i det minste synes som om det er et missforhold mellom behovet
for kompetanse og mangelen på uttelling ved å gjøre
en innsats for å opparbeide seg slik kompetanse. Dette handler jo
delvis om forbilder, noen ganger leker jeg med tanken på hvilken
effekt det ville hatt dersom professoren stilte i Armanidress og kom
kjørende i en Aston Martin.
Kjennere vil kanskje si at akkurat den kombinasjonen vitner om litt
"sammensatt" smak, men det får i tilfelle si mest om meg.
For sikkerhets skyld: Jeg gjør stort sett greia mi fordi jeg
synes det er gøy (det var den andre selvmotsigelsen!) og er ikke
primært drevet av noen forventning om fremtidig
lønnsmaksimering (tredje selvmotsigelse). På toppen av det
hele ønsker jeg et samfunn som tar seg råd til å
forske og undervise innen smale, "lite matnyttige" fagfelt. Den dagen
vi ikke lenger tar oss råd til det kan vi trolig pakke sammen som
kulturnasjon. Samtidig innser jeg at et slikt mangfold neppe kan holdes
oppe med fete lønninger (fjerde selvmotsidelse) ...
BT skriver at avkastningen på formell utdanning i Norge er på et bunnivå i internasjonal sammenheng. Ikke noen bombe dette her, men nå er det i det minste grundig dokumentert i form av en OECD-rapport: «Education at a Glance 2003» (PDF på 446 sider, du er sikkert mer interessert i sammendraget, men det sliter jeg med å finne :) forteller at lønnsgevinsten ved å ta høyere utdanning fremfor å nøye seg med videregående opplæring er på 35 prosent i Norge. Til sammenligning er prosenten i Ungarn 110 og i USA 86. Det bekymrer imidlertid ikke Kristin Clemet, som ikke tror det vil bli mer lønnsomt å ta utdanning i fremtiden: "- Norge ligger svært langt fremme når det gjelder å anerkjenne realkompetanse. Trenden i arbeidslivet er at utdanning relativt sett er blitt mindre viktig, mens evnen til å gjøre en bra jobb vektlegges mer".
