«Missing links»
- om mangelen på horisontal navigering i hypertekster

Publisert 25.10.2002 - sist oppdatert 05.01.03 av Jon Hoem

Artikkelen tar utgangspunkt i «Map-Based Horizontal navigation in Educational Hypertext»

Hva er «horisontal navigering»

Ideen om hypertekst har et av sine utgangspunkt i Vannevar Bushs artikkel «As We may Think», skrevet allerede i 1945. Bush innførte her begrepet «assosiativ indeksering»; forstått som en informasjonsstruktur hvor forskjellige noder ble knyttet til hverandre via lenker som reflekterte brukerns interesser og behov.

Med World Wide Web har vi langt på vei fått et medium som realiserer Bush's visjoner, men assosiative hypertekster er likevel ikke et utbredt fenomen. De fleste hypertekster på nettet er derimot hierarkiske, gjerne med en hovedside som peker «ned til» underliggende enkeltsider. På det nivået i hyperteksten hvor det meste av innholdet befinner seg er det som oftest få «horisontale lenker» som knytter relaterte noder til hverandre. Konsekvensen er at man ikke får utnyttet mediets egenskaper og ender opp med å presentere tekster på en måte som ofte kunne vært gjort vel så bra i en bok.

Nyhetsmediene på nettet er kanskje de som er flinkest til å utnytte horisontal navigering, emneportaler som Yahoo og SOL m fl er eksempel på dette. Spesielt i nyhetsmediene dreier dette seg hovedsakelig om «maskingenererte pekere»: i prinsippet kan systemet kan gjenkjenne enkeltord eller fraser (f eks et firma eller navnet på en person) og knytte den aktuelle noden til andre noder der disse ordene forekommer. Navigasjonen blir dermed «horisontal», men kan neppe sies å ha noen «assosiative kvaliteter».

«Horisontal navigering» og læring

Paradoksalt nok er det i mange tilfeller i undervisningssammenheng at vi finner betydelig mangel på horisontale navigasjonsmuligheter. Dette til tross for at netopp muligheten til å knytte sammenhenger internt i et fagstoff byr på åpenbare pedagogiske muligheter. Spesielt tydelig kommer dette til uttrykk i ulike studiestøttesystem (LMS - learning Management Systems) som i de fleste tilfeller nesten utlukkende legger opp til vertikal / hierarkisk navigasjon. Dette er en av grunnene til at det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt det virkelig er snakk om "learning management", og ikke bare "content management".

Det er flere grunner til at studiestøttesystemene ikke legger særlig til rette for horisontal navigasjon :

• En åpenbar årsak er det faktum at det er arbeidskrevende å knytte sammenhenger mellom relaterte noder. Spesielt når flere mennesker skal jobbe med å legge inn og revidere innholdet parallelt oppstår det mange potensielle problemer knyttet til oversikt og oppdatering.
• Å strukturere informasjon som hypertekst involverer ofte annen kunnskap en den faglige innholdsleverandørene sitter på
• Rent teknisk er det ikke en triviell problemstilling å legge til rette for horisontale lenker
  • Når et dokument legges inn i et LMS kan man enkelt etablere en maskingenerert forbindelse fra en meny eller hovedside til det aktuelle dokumentet / noden. Å lage en peker fra en spesifikk del av nodens innhold er derimot et langt mer sammensatt problem, blant annet fordi man må endre innholdet i stedet for bare å peke til det.
• Sist, men ikke minst: Bruk av horisontale lenker kommer raskt i konflikt med nåtidens mantra innen datasøttet undervisning, nemlig tanken om modulisert innhold i form av såkalte «læringsobjekter»
  • Tanken bak læringsobjekter er at innhold skal kunne gjenbrukes i så stor grad som mulig. Et enkelt objekt skal kunne brukes i mange ulike sammenhenger, noe som bryter fundamentalt med horisontal navigering som jo nettopp forutsetter at innholdet settes inn i en bestemt kontekst.

Mangelen på horisontal navigasjon får lett uheldige konsekvenser i form av redusert brukervennlighet. Straks et sammensatt materiale presenteres som en hierarkisk (altså hovedsakelig vertikal) struktur blir brukeren hovedsaklig henvist til en lineær lesemåte. I noen sammenhenger kan selvsagt dette sies å være en fordel; f eks når fagstoffet inneholder kompliserte resonnement. I slike tilfeller bør en imidlertid spørre seg om skjerm-medier er best egnet, spesielt tatt i betraktning at det meste av dagens lærestoff finnes i form av tekst.

«Læringsobjekter»

Arbeidet med læringsobjekter er nært knyttet til ønsker om effektivisering gjennom gjenbruk av læringsressurser. Det er imidlertid høyst usikkert om man oppnår mer effektiv undervisning ved å benytte læringsobjekter som en bærende bestanddel i et undervisningsopplegg. For øyeblikket ser utviklingen til å være drevet framover av ulike LMS-leverandører ettersom stadig flere utdanningsinstitusjoner tar slike system i bruk. Hver enkelt institusjon bygger opp en viss brukerkompetanse, men siden de kjøper «nøkkelferdige» system blir de ikke sittende med noen for for utviklerkompetanse. Det er imidlertid grunn til å gjøre oppmerksom på at det er stor forskjell på bruks-, evaluerings- og utviklerkompetanse, samtidig som alle disse formene for kompetanse er nødvendig for å bygge opp å videreutvikle et helhetlig studietilbud med høy kvalitet. Dersom institusjonenen kun kjøper LMS-løsninger og fyller disse med læringsobjekter vil ikke lærekreftene komme til å opparbeide seg den nødvendige kompetansen.

I selve ideen om læringsobjekter ligger det implisitte motsetninger. I en pedagogisk sammenheng er synes det diskutabelt hvorvidt det har noe særlig for seg å bygge opp et læringsforløp basert på objekter, som i utgangspunktet er laget for å brukes på tvers av fag og studieretninger.Gjenbrukbarhet krever dessuten små læringsobjekter som hver for seg vil ha relativt liten pedagogisk verdi. Dersom ikke objektene inngår i en større sammenheng blir bruken av læringsobjekter lett tilfeldig, en form for «Clip Art Instruction» der kvantitet kan gå på bekostning av kvalitet. Det synes dermed å ligge an til en betydelig potensiell konflikt mellom økonomisk effektive læringsobjekter og kvalitativt gode pedagogiske opplegg (se forøvrig Hoel:2002 ).

Læringsobjekter synes nettopp å være best egnet innen emner som i utgangspunktet er tverrfaglige. Paradoksalt nok er det nettopp innen tverrfaglige emner at behovet for og effekten av horisontale lenker vil være størst.

Noen mulige løsninger

Horisontale lenker kan i de fleste tilfeller legges inn manuelt, men dette er arbeidskrevende og bryter som nevnt med prinsippene for bruk av læringsobjekter. I de tilfellene hvor enten utgangspunktet eller målet for en lenke kan endres eller fjernes vil man uansett ha et problem knyttet til oppdatering.

• Brusilovsky og Rizzo beskriver en løsning de kaller «concept-based» navigasjon. Siktemålet er å synliggjøre sammenhenger mellom relaterte noder på best mulig måte. I stedet for å legge inn direkte lenker mellom nodene valgte man å en rekke noder som samler peker til noder som kan sees i sammenheng med hverandre. Lenkene blir generet, men på grunnlag av en aktiv kategorisering fra forfatterenes side.
  

  Metoden gir oversikt på ulike nivå, samtidig som den åpner for horisontal navigasjon. Siden det ikke er pekere direkte mellom nodene på «innholdsnivået», men via minskes risikoen for at brukeren skal følge lenker som vedkommende ikke finner relevante. Nodene på menynivået innholder en kort forklaring av det aktuelle «konseptet» og pekere til alle relaterte sider.

  Fordelen med systemet er at en node på innholdsnivået kan fjernes eller flyttes uten at forfatteren behøver engste seg for om dette medfører «råtne lenker» fra andre noder i systemet.
  Ulempen er først og fremst at metoden er arbeidskrevende.
  

Gitt en virkelighet der faglig innhold utvikles og oppdateres i et samarbeid mellom flere personer, kanskje lokalisert på forskjellige steder i verden, synes ulike former for dynamisk generering av lenker å være den beste løsningen. Det er allerede utviklet en lang rekke verktøy for horisontal navigasjon i hypertekster. Problemet med dynamiske systemer er at sjansene er store for at systemet presenterer lenker som ikke er relevante sett fra den enkelte brukers ståsted.

mere herom siden ...