Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Etiketter: JonblOGG flytter
Interessant nok slår han fast at lærebokmarkedet tidligere har finansiert andre utgivelser, og "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Krysssubsidiering med andre ord. Det er jo en interessant konstatering i en avis som prediker at markedskreftene skal få rå. Det har de åpenbart ikke gjort tidligere heller, i en tid da forlagene kunne sende store regninger til elevene og bruke overskuddet på andre områder. Den tid er heldigvis forbi.
Grepstad kommer nok også med berettiget kritikk, men en får unektelig inntrykk av at han i hovedsak har fått med seg de tradisjonelle lærebokforlagenes innsigelser
Grepstad avslutter som følger (min utheving):
Også profesjonelle forlag kan gjere dårleg arbeid. Skilnaden er at NDLA har brukt offentlege midlar til å lage ?eire læremiddel som ikkje kan brukast. NDLA har kome ut av kontroll. Før dette året er omme, har NDLA brukt meir enn 100 millionar statskroner. Dei pengane har i røynda kome frå kunnskapsministeren. Midlane har gått til eit tiltak som kan redusere den breidda av bøker kulturministeren helst vil utvide. No må nokon snakke saman før dei seier meir om kvaliteten i skulen og mangfaldet i litteraturen.Kontrollaspektet er interessant. NDLA er et initiativ som springer ut fra alle fylkene unntatt Oslo. En av grunnene er at Oslo fylkeskommune økte om et eget prosjekt da NDLA fikk sin første tildeling. Prosjektet - Real digital - har så vidt jeg kan bringe på det rene endt opp med to betalingsløsninger: World beside og Kikora. I 2007-08 ble det brukt 13 statlige millioner på dette prosjektet (finner ikke tall for 2009). Denne pengebruken er det, så vidt jeg kan se, ingen som stiller spørsmål ved, det til tross for at ressursene ikke er tilgjengelige for folk flest. NDLA derimot, som gir alle full tilgang til det de produserer, får pepper så det holder.
Den som er litt konspiratorisk anlagt kan spekulere i om ikke hovedproblemet med NDLA er at det ikke er styrt fra Oslo, der folk "kan snakke sammen", slik at Grepstad og andre kommer tilbake dit de synes å mene at vi bør være: der skolemarkedet betaler for skjønnlitteratur mm.
En annen side av saken er den grenerelle utviklingen når det gjelder fritt tilgjengelige læringsressurser, her eksemplifisert vedOECDs rapport Giving Knowledge for Free: The Emergence of Open Educational Resources. Alt taler for at nettdistribusjon, og hyppig oppdatering, er fremtiden når det gjelder læremidler. Det fører med seg helt andre distribusjonsmodeller enn de forlagene så langt har basert seg på, noe man før eller siden må ta konsekvensen av.
Etiketter: Debatt, Medieøkonomi, NDLA
Etiketter: Memoz
Historiens erfaringer gir ikke grunn til optimisme. Land kan bygges med lov i godvær, men lov og orden er ikke tilstrekkelig ? og av og til direkte farlig ? i storm. Men hva er det da som skal verne oss når det virkelig gjelder, når vi ikke kan stole på juristene og rettsstaten? Det vi da må sette vår lit til, er det antiautoritære i folk, selve motsatsen til det i oss som vil bøye seg for autoriteter og overmakt, selv den som har legaliteten i ryggen.
Det er med andre ord ikke lov og rett som kan redde rettsstaten når den virkelig er truet, men viljen til opprør mot lov og rett, og motet til å hevde det rette selv mot retten. Evnen til å se når loven og dommen er gal, og når rettens makt er overmakt og overgrep mot rettferdigheten, er kjernen i den visdom som trengs. Før vi får jurister som kan være autoritetstro og gode jurister i godværsdager, og selvstendige opprørere i tider hvor demokrati og humanitet er truet, kan vi ikke stole på dem som forsvarere av rettsstaten.
Videoene som lå her tidligere laget mye krøll (Steve Jobs har nok et poeng når det gjelder Flash): se de her.
Etiketter: Forretningsmodeller, Journalistikk, Medieøkonomi
Dagbladet skriver at saken om "Max Manus"-opplasting tas til Høyesterett.
Saken handler om hvorvidt identiteten til den som ulovlig la ut Max Manus-filmen på nett skal utleveres. Sandrew og Filmkameratene stevnet bredbåndsleverandøren Lyse Tele/Altibox med krav om at de får vite identiteten til den som skal ha lastet opp filmen ulovlig.
Ikke noe Kafkask så langt, men det uggne er at innholdet i kjennelsene fra Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett hemmeligholdes etter ønske fra saksøkers advokater.
Saken er viktig fordi den kan danne presedens i forhold til hvorvidt private aktører skal kunne få detaljopplysninger om nettbrukere, en mulighet bare politiet har i dag. En avgjørelse vil, for å si det forsiktig, kunne ha innflytelse på folks oppfatning av den pågående diskusjonen om Datalagringsdirektivet, et direktiv som nå er ute på høring.
Ytringsfriheten - den delen som angår retten til å motta informasjon - har det ikke godt for tiden. Konsekvensen av hemmelighold av rettsavgjørelser er at vi ender opp med to debatter, en offentlig og en som kun foregår mellom de aktørene som er på innsiden.
Etiketter: Debatt, Politikk, Ytringsfrihet
Jeg må etter hvert ha et titalls forskjellige blogger som postes til ulike domener via FTP. Nå blir det en slutt på det, og jeg må finne ut av hvor innholdet skal hostes i fremtiden.
Jeg har vært ganske komfortabel med den delte løsningen som Blogger har tilbudt: databasen hos Google, statiske filer på eget domene. Nå er spørsmålet om alle filene i fremtiden skal få bo hos Google - alle eggene i en kurv?
I fjor hadde jeg en artikkel med i en antologi utgitt av Nettverksuniversitetet på TAPIR akademisk forlag. Nå er alle artiklene tilgjengelig på nett.
Etiketter: Artikler
Saken stiller spørsmål ved hva som er argumentasjonen for at politiet skal ta med seg kamera inn i folks hjem, filme det som foregår, og kringkaste det etterpå. Begrepet informert samtykke (her kan politiet lære litt av legeforeningen) synes i alle fall ikke å være en del av politiets og produksjonsselskapets vokabular. Det er ille nok i seg selv.
Direkte hårreisende blir det når en leser hva kommunikasjonsdirektør Svein Holtan i Politidirektoratet sier om saken. Han mener politiet har ivaretatt personvernet i arbeidet med «Politiet 2»:
- Vi har som sagt en veldig streng avtale med dem som produserer serien. Vi har en avtale, som er gjennomgått av alle våre jurister, som sier at det er vi som eier opptakene som blir gjort, vi er svært nøye på at ikke noen opptak skal komme på avveie.Hva? Dette kringkastes....
Så vidt jeg kan skjønne må dette gjelde retten til å bestemme over eget bilde, åndsverkloven paragraf 45c, samt selvfølgelig personvernlovgivningen. §45c gjelder riktignok retten til eget bilde knyttet til fotografi, men bør vel også gjelde for levende bilder. Skillet mellom et digital stillbilde og videobilder blir jo dessuten stadig mer uklart.
TV-programmet sladder riktignok de som er med, men det forhindrer selvsagt ikke at de er gjenkjenbare for mange - og da særlig blant de som har størst betydning, nemlig naboer, venner og bekjente.
Da Tromsø 2018 tapte i Høyesterett nylig, riktignok i en strid som gjeld økonomisk utnyttelse, ble det ikke lagt vekt at personen på bildet ikke var direkte gjenkjenbar. Gjenkjennelse på bakgrunn av andre forhold ble tillagt vekt.
Bottom line: skal politiet vifte med kamera innenfor folks privatsfære får de holde opptakene internt. Hvis ikke bør de sørge for skriftlig samtykke fra de det gjelder.
Etiketter: Journalistikk
Jeg kommer kanskje til å måtte spise i meg dette, men jeg kan ikke fri meg fra at iPad virker som en forvokst iPod Touch. iPad kommer i seks varianter, der tre har støtte for 3G, men eller synes det som om størrelsen er den største forskjellen.
På toppen av det hele vil prisen komme på i underkant av 4000 kroner, for den rimeligste versjonen, og nær det doble for den dyreste. 8000 for en, riktignok avansert, lesefjøl!!
Jeg er selv Apple bruker, men irriterer meg over det lukkete iPod-universet, som iPad ser ut til å videreføre. Det er neste så jeg håper på at dette flopper....
oppdatering 28.01.10:
Elektronisk forpost Norge er forløpig ganske alene om å komme med viktige innvendinger:
Apple lanserte nettopp iPad, som er en datamaskin i form av et lesebrett. Apple har med den DRM-teknologien som brukes i iPad gitt seg selv total kontroll over kundens datamaskin. DRM'en gir Apple full kontroll over hvilke programmer som kan brukes, og over det meste av innholdet som lagres og spilles av -- en planlagt defekt design. Siden apparatet til enhver tid er tilkoblet nettet, kan denne kontrollen utøves når som helst, helt utenfor brukerens kontroll. Dette er en meget skremmende utvikling, og utgjør et dramatisk tilbakeskritt for folks digitale rettigheter, både prinsipielt og praktisk.
Etiketter: Leseplater
Høines påpeker at forlagsmodellen slik vi kjenner i dag springer ut fra Gutenberg, og den handler om pris per solgte kopi. Når dette trues av åpne løsninger på nett, og av myndighetenes gratisprinsipp, som i praksis betyr redusert salg av skolebøker siden bøkene nå ofte lånes videre til neste årskull.
Samtidig tar Høines til orde for at vi må ta vare på papirboka:
- Forsvinner boka fra undervisningen, må det ropes varsko. Men med den samfunnsutviklingen vi har i dag, så er det et stort eksperiment å tviholde på bøker. For det gode med det digitale formatet er at det lettere kan tilpasses den enkelte elevs behov, siden medvirkning, deling og samarbeid er helt sentralt i læringsprosessen.William Nygaard er imidlertid ikke beroliget, og fyrer av en bredside i Klassekampen den 22. :
Det frekke er Høines' retorikk. Er det noen som kan noe om moderne undervisning og produksjon av digitale læremidler for skolen, så er det de moderne undervisningsforlagene i Norge. Hans uttalelser tyder på at han allerede be?nner seg i en form for svermende isolat som gjerne skjer med miljøer som støtter seg til kunstige, ja, ulovlige privilegier med sensur som effekt. Sannheten er at forleggerne utvikler et vell av moderne og tilpassede digitale læremidler som går langt utenpå den offentlig produserte vare.Nygaard mener at det ikke finnes noen i Europa som ligger så langt fremme som norske forlag i produksjon av digitale læremidler, men at dette stoppes av initiativ som NDLA.
I en artikkel den 18. mener William Nygaard at det er urimelig at fylkeskommunen både er produsent og innkjøper, og at dette "underminerer det åpne demokratiske samfunn" (sic!). Nygaard trekker fram en rettslig betenkning, bestilt av Forleggerforeningen, og ført i pennen av jussprofessor Olav Kolstad. Kolstad har kommet fram til at finansieringen av NDLA er i strid med EØS-avtalens artikkel 61.
Artikkel 61 nr. 1 fastsetter at støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, er uforenlig med EØS-avtalen i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene (Ref).
Det er mye som ikke henger helt godt sammen her. Jeg skal være forsiktig med å bestride Kolstads juridiske vurderinger, men heller ikke gå god for dem. Han skriver blant annet noe merkelig om NDLAs rettigheter til en publiseringsløsning som er åpen kildekode med fri lisens - formuleringer som gjør meg skeptisk til Kolstads øvrige vurderinger. En kort passus om Diglib blir også hengende i lufta, men dette får være en annen sak. Formuleringer som "Et sentralt formål med NDLA må sies å være å redusere de offentliges utgifter..." må imidlertid sies å være en meningsytring, der Kolstad et stykke på vei gjør seg til mikrofonstativ for de interessene som har betalt ham. Det er fullt mulig å se NDLA i et videre prespektiv, der man i Norge ønsker å sikre et tilfang av åpnet læringsinnhold (jmf internasjonale initiativ som Open Courseware etc).
Det hadde forresten vært interessant å vite hvilken konklusjon Forleggerforeningen hadde kommet til dersom de skulle vurdere pressestøtten, innkjøpsordningene for litteratur, en eventuell støtte til Store Norske Leksikon etc. Ordningene er selvsagt ikke direkte sammenslignbare, men jeg vil tro det er mye som forsvinner med badevannet dersom Forleggeroreningens logikk skal legges til grunn.
Kolstad nevner BBC Digital Curriculum, senere BBC Jam (som kunne blitt en glimrende tjeneste), som ble nedlagt etter en lignende klage som den Forleggerforeningen synes å forberede. Det plasserer foreningen i dårlig selskap.
Kutter vi bort alt utenomsnakket kan problemstillingen om NDLAs væren eller ikke formuleres som følger: Skal noen offentlige penger kunne brukes på innhold som befokningen kan gjenbruke, eller skal de utelukkende brukes på innhold som ikke kan brukes til annet enn å konsumeres. Dette markerer også skillet mellom den gamle måten å tenke på hvordan innhold skal produseres og distribueres i fremtiden. I mitt hode er svaret ganske opplagt.
Oppdatering 28.01.10:
Høines skriver blant annet dette i sitt svar:
Gjennom NDLA tar det offentlige et initiativ til å få ?rem frie digitale læremidler i videregående skole. Prinsippet om åpne, fritt tilgjengeige læremidler: som alle kan lese og gi innspill til, med bidrag fra en lang rekke ulike forlag og leverandøren bærer i seg dype pedagogiske så vel som demokratiske verdier.
/../
Forleggerforeningen har fått utarbeidet en juridisk betenkning som underkjenner NDLAs ?nansieringsordningi forhold til EU-regulativer. Her er alle parter tjent med trygge og avklarte rammen og jeg ser Forleggerforeningens innspill som et konstruktivt bidrag på dette området.
Etiketter: Debatt, Fremtidens læringsomgivelser, NDLA
I forbindelse med boka har vi satt sammen et nettsted med ressurser til hvert kapittel. Boka inneholder mange kommenterte illustrasjoner, men det sier seg selv at en bok på papir bare i begrenset grad kan synliggjøre nettbaserte ressurser. Tanken er at leserne enkelt skal kunne sjekke ut mange av de audiovisuelle fenomenene som boka omtaler, via nettstedet.
Jeg synes nettstedet inneholder mye interessant, og det vil forhåpentligvis bli enda mer nyttig når man sitter med boka i hånda.
Etiketter: Tekst 2 null
Rundt årtusenskiftet kunne Store Norske Leksikon se tilbake på 250.000 solgte boksett. Så begynte det å gå ordentlig utforbakke. Nå ber Kunnskapsforlaget om 7 millioner kroner fra Kulturdepartementet, for å dekke de årlige utgiftene til SNL.no. Denne støtten trenger de hvert år i de kommende fem årene, ellers går nettleksikonet ned for telling.
Regner vi med en relativt høy timepris, la oss si 700 kroner, skulle dette holde til 10.000 arbeidstimer. Trekker en fra en del til teknisk drift mm ender det kanskje opp som fem hele stillinger for å vedlikeholde rundt 155.000 (ifølge Wikipedia :) De fleste artiklene trenger jo ikke å oppdateres, men summen høres ikke helt urimelig ut. Særlig ikke dersom man fjerner den uelegante reklamen.
SNL får betydelig konkurranse fra Wikipedia, men Aftenposten mener på lederplass at et nettleksikon der bidragsyterne er anonyme, kun er et supplement til et kvalitetssikret leksikon der navngitte fagpersoner kan stilles til ansvar for innholdet. Det høres bra ut det, men mye tyder på at realitetene er anderledes.
De første 12 dagene fikk den nye gratisutgaven av Store Norske Leksikon på snl.no 6823 personer registrert som brukere/bidragsytere, og av disse har vel 300 frivillige bidratt med nye såkalte brukerartikler (som ikke er kvalitetssikret). De betalte fagansvarlige har skrevet 1306 nye kvalitetssikrede artikler, og har endret i over 4000 eksisterende artikler.Drøyt 1300 nye artikler i løpet av et år er dramatisk mye mindre enn hva Wikipedia kan skilte med, og noen stikkprøver er ikke oppmuntrende for SNL. Se for eksempel om vindkraftverk i SNL og Wikipedia. Her er det ganske jevnt løp, men Wikipedia setter vindkraft inn i en sammenheng, ved hjelp av en rekke linker, mens SNL er en "død" tekst. Verre blir det om man leser om solfangere, i SNL og Wikipedia. Dette er et av mange eksempler der wikipedia er mye bedre. Etter en rekke stikkprøver klarer jeg ikke å finne en eneste artikkel der SNL fremstår som bedre enn norske Wikipedia. Artikklen om Henrik Ibsen i SNL er riktignok bra, med en rekke pekere til andre sider. Wikipedias artikkel om Ibsen kommer her til kort når det gjelder biografiske opplysinger, men har til gjengjeld en mye bedre omtale av alle dikterens verk. Den generelle tendensen synes klar.
Satt litt på spissen kan en si at SNL fremstår som et tilsynelatende sikrere (mer kvalitetssikret) alternativ, men med dårligere (mindre omfattende, sjeldnere oppdatert) informasjon. Det er imidlertid påpekt at kvalitetskontrollen i SNL nok ikke er så god som det fremstilles som.
I et slikt lys tyder det meste på at det må mye mer enn 7 årlige millioner til dersom SNL skal komme på wikipedias nivå. Desuten er det mildt sagt merkelig at en bransje som i andre sammenhenger snakker svært nedsettende om statlig finansiering av kunnskapsressurser i SNLs tilfelle snur tvert om.
Skal kulturministeren bruke penger på å redde SNL bør det skje på en måte som gir penger til norsk innhold, ikke til SNL som sådan. Det betyr at innholdet som i så fall produseres for våre penger bør lisensieres fritt, på lignende vis som NDLA og Wikipedia. Dersom det blir premisset kan det være svært vel anvendte penger.
Oppdatering 21.01.10:
Karl Strømstad mener SNL taper fordi det ikke er bra nok
Store Norske leksikon sier at alle artikler er kvalitetssikret og har en fagansvarlig. Dette er langt fra sannheten. Jeg har sjekket innen et av mine interesseområder. Alle har «Redaksjonen» som fagansvarlig, noe navn er det ikke mulig å få oppgitt. Felles for disse «kvalitetssikrede» artikler er at de inneholder flere til dels grove feil. Påpeking av disse feil medfører ingen reaksjon fra redaksjonen.
Etiketter: Medieøkonomi, Åpent innhold
Og denne lydfilen (Kong Haakons tale)
Kan vi lage en film som denne:
Etiketter: Presentasjoner
