Rundt årtusenskiftet kunne Store Norske Leksikon se tilbake på 250.000 solgte boksett. Så begynte det å gå ordentlig utforbakke. Nå ber Kunnskapsforlaget om 7 millioner kroner fra Kulturdepartementet, for å dekke de årlige utgiftene til SNL.no. Denne støtten trenger de hvert år i de kommende fem årene, ellers går nettleksikonet ned for telling.
Regner vi med en relativt høy timepris, la oss si 700 kroner, skulle dette holde til 10.000 arbeidstimer. Trekker en fra en del til teknisk drift mm ender det kanskje opp som fem hele stillinger for å vedlikeholde rundt 155.000 (ifølge Wikipedia :) De fleste artiklene trenger jo ikke å oppdateres, men summen høres ikke helt urimelig ut. Særlig ikke dersom man fjerner den uelegante reklamen.
SNL får betydelig konkurranse fra Wikipedia, men Aftenposten mener på lederplass at et nettleksikon der bidragsyterne er anonyme, kun er et supplement til et kvalitetssikret leksikon der navngitte fagpersoner kan stilles til ansvar for innholdet. Det høres bra ut det, men mye tyder på at realitetene er anderledes.
De første 12 dagene fikk den nye gratisutgaven av Store Norske Leksikon på snl.no 6823 personer registrert som brukere/bidragsytere, og av disse har vel 300 frivillige bidratt med nye såkalte brukerartikler (som ikke er kvalitetssikret). De betalte fagansvarlige har skrevet 1306 nye kvalitetssikrede artikler, og har endret i over 4000 eksisterende artikler.
Drøyt 1300 nye artikler i løpet av et år er dramatisk mye mindre enn hva Wikipedia kan skilte med, og noen stikkprøver er ikke oppmuntrende for SNL. Se for eksempel om vindkraftverk i SNL og Wikipedia. Her er det ganske jevnt løp, men Wikipedia setter vindkraft inn i en sammenheng, ved hjelp av en rekke linker, mens SNL er en "død" tekst. Verre blir det om man leser om solfangere, i SNL og Wikipedia. Dette er et av mange eksempler der wikipedia er mye bedre. Etter en rekke stikkprøver klarer jeg ikke å finne en eneste artikkel der SNL fremstår som bedre enn norske Wikipedia. Artikklen om Henrik Ibsen i SNL er riktignok bra, med en rekke pekere til andre sider. Wikipedias artikkel om Ibsen kommer her til kort når det gjelder biografiske opplysinger, men har til gjengjeld en mye bedre omtale av alle dikterens verk. Den generelle tendensen synes klar.
Satt litt på spissen kan en si at SNL fremstår som et tilsynelatende sikrere (mer kvalitetssikret) alternativ, men med dårligere (mindre omfattende, sjeldnere oppdatert) informasjon. Det er imidlertid påpekt at kvalitetskontrollen i SNL nok ikke er så god som det fremstilles som.
I et slikt lys tyder det meste på at det må mye mer enn 7 årlige millioner til dersom SNL skal komme på wikipedias nivå. Desuten er det mildt sagt merkelig at en bransje som i andre sammenhenger snakker svært nedsettende om statlig finansiering av kunnskapsressurser i SNLs tilfelle snur tvert om.
Skal kulturministeren bruke penger på å redde SNL bør det skje på en måte som gir penger til norsk innhold, ikke til SNL som sådan. Det betyr at innholdet som i så fall produseres for våre penger bør lisensieres fritt, på lignende vis som NDLA og Wikipedia. Dersom det blir premisset kan det være svært vel anvendte penger.
Store Norske leksikon sier at alle artikler er kvalitetssikret og har en fagansvarlig. Dette er langt fra sannheten. Jeg har sjekket innen et av mine interesseområder. Alle har «Redaksjonen» som fagansvarlig, noe navn er det ikke mulig å få oppgitt. Felles for disse «kvalitetssikrede» artikler er at de inneholder flere til dels grove feil. Påpeking av disse feil medfører ingen reaksjon fra redaksjonen.
Jeg er straks på tur for å holde et innlegg med tittelen "Ta ansvar for din stemme på Nettet". Anledningen er et seminar arangert ved HiBs Avdeling for helse og sosialfag, der man diskuterer "Deltagelse, fellesskap og innflytelse":
TV 2 vil inn i skolene skriver Bergens Tidende. TV 2 vil tilby barne- og ungdomsskolene digitale læremidler med utgangspunkt i tilgjengelig arkivmateriale.
I utgangspunktet et utmerket tiltak, men det har en diger flipside. Nyhetsdirektør Kjell Øvre Helland sier nemlig følgende:
- Vi håper å kunne tjene penger på dette allerede i 2010. Hvis staten legger forholdene til rette. En av forutsetningene må jo være at ikke lisensfinansierte NRK, og andre som er finansiert av det offentlige, tilbyr tilsvarende tjenester (min utheving)
BT viser til situasjonen i Sverige og Storbritannia, hvor de lisensfinansierte kringkasterne må holde seg unna undervisningsmarkedet.
Det er bare å håpe at myndigheten er på vakt, for det som jo skjedde i Storbritania er nærmest en offentlig tragedie: BBC hadde nemlig en knallgod tjeneste - BBC Jam - så god at det ble for godt til å være sant. Kommersielle aktører saksøkte BBC og fikk medhold med henvisninger til regler vedtatt av EU. Dermed var det slutt på et godt gratistilbud til skolene. Den samme skjebnen led Creative Archive, som BBC måtte oppgi i 2006 etter å ha misslyktes med å få til tjenelige avtaler med rettighetshavere.
I Norge fikk dessverre skolefjernsynet en stille død for noen år siden, og tråden er ennå ikke tatt skikkelig opp via NRKs nettsider. Potensialet er imidlertid enormt, men en får indelig håpe at det som eventuelt kommer i fremtiden blir åpne ressurser. Fremtidens læringsressurser bør være gratis tilgjengelig, og TV2 representerer i så måte ikke fremtiden...
Prinsipielt mener regjeringen at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forskning, skal være åpent tilgjengelige. Regjeringen forventer at andelen offentlig finansierte vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig, skal øke betydelig. Forskere skal imidlertid ikke pålegges å legge ut artikler i åpne arkiver dersom forlagene ikke tillater dette.For å bidra til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelig vil regjeringen:
etablere Norsk vitenskapsindeks (NVI) som et felles, nasjonalt forskningsinformasjonssystem for norsk forskning
ta opp behovet for at institutter, universiteter, høgskoler og helseforetak utvikler egne retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskaplige artikler
utvikle en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelige.
Ingen "pisk" med andre ord, ikke noen gulrot heller - dermed betyr det vel at ståa kommer til å bli mye det samme. Dette var slappe greier! En kunne jo sagt at offentlig støttede prosjekt skal publiseres åpent. Pengene styrer, og dette ville raskt kunne gjøre noe med tingenes tilstand.
Norsk vitenskapsindeks (NVI)
Det foreslås at det blir etablert en felles database for vitenskapelig publisering - en norsk vitenskapsindeks - som skal inngå i et nytt, felles forskningsinformasjonssystem for norsk forskning. Det forutsettes at alle enheter og institusjoner i universitets- og høgskolesektoren, i instituttsektoren og i spesialisthelsetjenesten som utfører forsking, skal registrere sine vitenskapelige publikasjoner i den nye databasen.
Krysspostet flere steder. Publiser gjerne en kopi eller en lenke.
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?
Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.
På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.
Dårlig butikk
Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).
Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.
Tvilsomt om rettigheter
Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."
Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.
Så hvorfor slippes ikke dette fri?
Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?
Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.
Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.
Cut the Crap!
Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.
Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.
"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.
Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.
Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!
Sitter på NVU-konferansen, som i år handler mye om deling av innhold på nettet. I den konteksten fremstår denne pressemeldingen som en pussighet. Tittelen "Viktig første steg mot nettilgang til norsk litteratur" burde være "Uheldig første steg mot nettilgang til norsk litteratur". Man presenterer nemlig en strategi, som ikke ser ut til å fange opp skillet mellom verk som har fallt i det fri og verk der de økonomiske rettighetene fremdeles gjelder. Kommentert av Eirik Newth.
Du kjenner igjen en taper når du leser ting som dette: Materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser.
Dette bør en ikke bruke penger på!
Minner meg om dette, et annet ABM-prosjekt, som dessverre er håpløst, og et svært dårlig tilsvar på de utfordringene som sektoren må forholde seg til. Nå har vi ikke sett løsningen for tilgjengeliggjøring av litteratur, men det lover ikke godt.
Sektorens ønske om å lukke inn innholdet er fascinerende. Samtidig kommer denne "saksbehandlingen" ganske nær noe som minner om korrupsjon. Eirik sier det slik: "Det anses åpenbart som så viktig å presse modellen gjennom at ingen har sett det problematiske i at et utvalg der Kopinorsjefen og Nasjonabiblioteksjefen utgjør flertallet, anbefaler at Kopinorsjefen får i oppdrag å forhandle med Nasjonalbiblioteksjefen?"
Oppdatering:
Eirik Newth har laget en Facebookgruppe "for alle som mener at bøker som er falt i det fri, og som skannes inn for norske skattemidler av Nasjonalbiblioteket, skal gjøres FRITT tilgjengelig for brukere i inn- og utland. Vi kan ikke finne oss i at kulturarven vår forvaltes på denne måten...
Spørsmål Trine Skei Grande (V): Vil statsråden vurdere andre modeller for tilgjengeliggjøring av materiale på nett fra Nasjonalbibliotekets samlinger, som på en bedre måte ivaretar allmenn tilgjengelighet enn hva som tidligere er opplyst?
Begrunnelse Undertegnede viser til pressemelding på Kultur- og kirkedepartementets nettsider datert 17. mars d.å vedr. tilgjengeliggjøring av materiale på nett fra Nasjonalbibliotekets samlinger. Iflg. pressemeldingen vil materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser. Etter undertegnedes mening er ett av hovedpoengene med å digitalisere verkene i Nasjonalbibliotekets samlinger at verkene blir mest mulig tilgjengelig for flest mulig - ikke at det legges en rekke begrensninger på dem. For eksempel er det poeng å legge til rette for at materialet kan leses både på en pc uten nettilgang eller på annen leseplattform, eller at interesserte med utenlandske IP-adresser kan lese materialet, noe modellen skissert i pressemeldingen ikke legger opp til.
Initiativ som D&B slepp òg kritikken som har kome nettopp mot delingsarenaen til NDLA frå Utdanningsforbundet, som nokså kategorisk har fråråda lærarane sine å dele. Deling vil seie det same som å jobbe gratis, og det vil ikkje fagforeininga ha noe av. Pedagogiske vinstar? Irrelevant. Interessante læringsteoretiske og ?politiske initiativ? Gløym det.
Likevel: Det morosame i denne samanhengen, og ekstra morosamt for dei av oss som har deltatt i diskusjonane med Utdanningsforbundet, er at kunnskapsministeren vår, Bård Vegar Solhjell, roser nettopp eit slikt initiativ som dette som innovativt. Er det ikkje tankevekkjande at dei fleste av oss (dykk, for eg er ikkje medlem av Utdanningsforbundet lenger) er organisert i ein organisasjon som dreg i motsett retning?
Mange gode poenger her. Mange ønsker faktisk å dele, fordi de ser at de selv har nytte av det. Nytteverdien kan arte seg forskjellig, men for de fleste innebærer det at man får videreutviklet og supplert egne læringsopplegg, samtidig som man blri del av et nettverk av likesinnede. Det skal bli spennende å se hvilken side av gjerdet de fleste kommer til å falle ned på. Jeg vil tro at det blir stadig flere som får øynene opp for at dette slett ikke er så dumt, og at forbedrete undervisningopplegg og resursser, der en selv har innflytelse på hvordan de utvikles, har mye for seg.
De som ser for seg et yrkesliv i skoleverket bør kjenne sin besøkelsestid.
Apropos, lærerutdanningen skal jo reformeres: St.meld. nr. 11 (2008-2009) begynner med "Lærer for framtiden", men dette kapittelet sier ikke noe om deling. Slike tanker bør komme på plass snarest, ikke bare for selve delingens del, som er viktig nok, men like mye fordi en vesentlig konsekvens er lagbygging. Det å være del av et fellesskap "with a mission" er kanskje det aller viktigste når en skal bygge en yrkesgruppes selvfølelse, og synliggjøre at læreryrket i bunn og grunn er noe av det mest spennende en kan holde på med.
Kort oppsummert: Verden beveger seg i retning av at kostnadene ved distribusjon av informasjon blir stadig lavere, noe som får konsekvenser (jmf SNL.no) enten en liker det eller ikke. Folk som jobber med informasjon, og formidlingen av denne gjør klokt i å orientere seg i retning av det som uansett kommer. En vil møte mange positive oppdagelser på veien, straks en begynner å se litt anderledes på ting. At Utdanningsforbudet ser ut til å være de siste som dette går opp for får så være. Ting kommer til å endre seg der i gården også, men som lærer er det trolig lurt å ligge litt i forkant.
SNL.no ble lansert i ny form i dag. Det er all grunn til å ønske "nykommeren" velkommen.
Jan Omdahl mener at det så langt er 1 - 0 til Wikipedia, og det er lett å si seg enig etter noen stikkprøver. Eksempelvis om passivhus i Wikipedia og i SNL. Kortversjonen: Wikipedia lenker bedre og er så vidt jeg kan se bedre illustrert.
Legg forresten merke til at de samme reklamene er klistret opp over samtlige artikler på nettstedet. En får for SNLs del håpe at trykket fra annonsører blir større med tiden. Det er jo dette de skal leve av.
Nå er SNL helt ferskt, og en må gi det tid til å finne en endelig form, men det er noe med konseptet som lugger. På min lille vandring gjennom Store Norske var det ikke så rent få råtne lenker jeg kom over, samtidig som mangelen på lenker mellom artiklene gjør bruksverdien av SNL mindre.
På Wikipedia er skillet mellom å lese og skrive minimalt. Oppdager du en feil kan den rettes i løpet av sekunder, uten å måtte logge seg på. De fleste gangene jeg gjør noe på Wikipedia er det denne typen små endringer det dreier seg om. Mange bekker små gir i sum en bedre brukeropplevelse.
Hørte nettopp Johan Tønnesson (ingen artikkel i SNL, som jeg kan finne) som mente at Wikipedias praksis er for liberal, og at SNLs kvalitetskontroll er nødvendig. Det som imidlertid slår meg er at SNL nok har stempelet "Kvalitetssikret", men artiklene inneholder jevnt over få linker til kilder. At artiklene "eies" av en artikkelforfatter hever også listen for innspill, og min spådom er at mange av artikkelforfatterne på SNL vil bli ganske alene om å oppdatere innholdet. Wikipedia vil oppdateres langt hyppigere, nettopp på grunn av en mindre autoritær struktur. For de aller fleste brukeres vedkommende vil hyppig oppdatering være viktigere enn kvalitetsstempelet. Da selvsagt forutsatt at Wikipedia ikke blir belemret med masse faktiske feil, men det er det neppe noen grunn til å tro at vil bli tifelle. Tvert imot vil trolig SNL på nett medføre en kvalitetsheving av Wikipedia - og forhåpentligvis også vice versa.
Interessant at flere av artiklene er "frie": Lisensen medfører at andre kan kopiere, endre og videreformidle bidraget fritt så lenge a) man gir nye gjenbrukere den samme rettigheten (lisensen), og b) man krediterer bidragsyteren og Store norske leksikon som hhv. opphavsmann og kilde. For spesielt interesserte kan nevnes at lisensen tilsvarer Creative Commons-lisenstype 4 - by-sa. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening gjør oppmerksom på at bidrag publisert med slik fri lisens ikke kvalifiserer til NFF-stipend.
Legg merke til den siste linjen. Det er nok en aldri så liten turn-off for mange av de en kan tenke seg som potensielle bidragsytere. Mens manglende NFF-stipend nok noe de fleste wikipedianere bryr seg mindre om.
På dager preget av et optimistisk sinnelag tenker jeg at det nåværende systemet for akademisk publisering skal dø, på samme måte som aviser på papir etter hvert vil forsvinne. Det vil ta tid, men det vil skje.
Problemet er at utviklingen av fagene kan risikere å tørke ut i mellomtiden. Nylig fortalte en masterstudent meg at hun hadde benyttet noe jeg hadde skrevet, noe som alltid er hyggelig. Problemet var bare at dette gjaldt en artikkel, som nylig kom ut i en bok. Empirien som artikkelen viser til gjaldt blant annet eLogg, noe som begynner å bli fire-fem år gammelt. Mye av det gjelder fremdeles, men "time to market" blir jo lang da.
Det var professor Reidar Conradi ved NTNU i Trondheim som i Aftenposten tok bladet fra munnen. Han uttalte at publiseringssystemet til akademiske tidsskrifter er i krise. Forskningsnyheter som trykkes, kan være flere år gamle. Fordi alle forskere nå må publisere hyppig for å gjøre karrière, har både antall artikler og tidsskrifter økt kraftig.
Dette har ført til køer og store problemer i tidsskriftene. Forsker Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo hengte seg på og uttalte at «det er så mye galt med tidsskriftmodellen at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne».
Ifølge Espen Andersen Ting må i alle fall endres - hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.
Arne Olav Nygard skriver også om "Publiseringskrisa": Det er derfor rart at ein i ei tid med så store endringar i medielandskapet nettopp i akademia, med sine behov for å formidle og setje dagsorden, ikkje er blant dei første som tenkjer nytt. Og ekstra rart er det at publiseringskanalane for refleksjonar knytt til digital tekstkultur så til dei grader er vikla inn i heilt andre verdisystem. Skal eg publisere ein artikkel som til dømes tar utgangspunkt i observasjonar av ungdommar medan dei nyttar sosiale kanalar på nett, vil dette gjennom tradisjonelle fagfellevurderte tidsskrift kome på trykk eit par år etter at det har blitt gårsdagens nyheiter.
Det er to tungstveiende grunner til krisen: for det første det faktum at de fleste akademikere gjør karrierer innenfor "siloer", der det å bli sosialisert inn et fags tenkemåte er det vesentligste. Nå ville ethvert fag opphøre som fagområde dersom man slutter med en konservativ / konserverende tilnærmimg til faget. I alle fall slik vi tenker fag i dag - det er kanskje noe av problemet. Uansett, (u)kultur endres langsomt medmindre man introduserer nye intensciver. Det bringer oss til den andre siden av problemet: hvordan man belønner vitenskapelig virksomhet. I tillegg til at systemet er ineffektivt sørger det nåværende finansieringsystemet for å dytte fagfolk i retning av uheldige tilpasninger: for eksempel medfører "betaling" per artikkel at forskere faktisk oppmunteres til å spre det som er mest interessant tynnest mulig utover. For all del ikke publiser alt i en artikkel, klarer du å koke suppe på en spiker er det det beste. Videre innbyr systemet med forhåndsgodkjenning av publiseringskanalene til ulike former for "korrupsjon".
Men det er håp. Så lenge flere og flere vil etterspørre aktuell informasjon, fremfor gammel, tror jeg vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning av at forskere vil preferere åpne kilder, og dermed også anstrenge seg for å gjøre sine egne resultater fritt tilgjengelige. Foreløpig motarbeides dette imidlertid aktivt gjennom krediteringsystemets utforming.
Overskriften skal selvsagt ikke tas 100% bokstavelig, men illustrerer for så vidt noe jeg nettopp postet til fotostudentene:
Det foregår for tiden en interessant debatt om bildebruk på Journalisten.no. Bakgrunnen er at mane blogger bruker bilder uten å betale, eller spørre om lov. Fotografen krediteres heller ikke.
Nå finnes det også mange eksempler fra pressen, så hvem som bryter loven er i og for seg ikke det mest interessante. Det debatten imidlertid illustrerer er de problemene som oppstår når kostnaden ved å publisere og mangfoldiggjøre bilder blir tilnærmet null. Dette er en åpenbar utfordring for de som ønsker å leve av å ta bilder - alle former for digitalt kopierbart innhold, for den saks skyld.
Mange kunne kanskje hatt nytte av å lese Chris Andersons artikkel Free! Why $0.00 Is the Future of Busines. Han skriver blant annet: "Over the past decade, however, a different sort of free has emerged. The new model is based not on cross-subsidies ? the shifting of costs from one product to another ? but on the fact that the cost of products themselves is falling fast." Dette gjelder i høy grad for digitale fotografier.
For å anskuliggjøre hva Anderson snakker om. På en tjeneste som Flickr finner du i skrivende stund 11.555.083 bilder som du kan bruke til hva du vil forutsatt at du henviser til fotografen (vær imidlertid varsom med bilder av personer, her slår andre regler inn). Dette vil trolig øke til15 millioner bilder i løpet av dette året. De fleste av bildene er neppe særlig interessante, men det finnes mange fotografier av høy kvalitet. Ved hjelp av gode søketjenester er det relativt enkelt å finne bilder som kan illustrere en artikkel eller nyhetssak,
Med andre ord. Tyvlån av bilder er ikke kjernen av problemet. "Problemet" er i mange sammenhenger at bilder er gratis.
Anderson trekker opp tre scenarier, som en innholdsprodusent (f eks en fotograf og/eller skribent) gjør lurt i å tenke gjennom:
scenario - kunden betaler for eksklusivitet :
Low-cost digital distribution will make the summer blockbuster free. Theaters will make their money from concessions ? and by selling the premium moviegoing experience at a high price.
scenario - innholdet betales gjennom reklamefinansiering og sponsing :
Ads on the subway? That's so 20th century. By sponsoring the whole line and making trips free, the local merchants association brings grateful commuters to neighborhood shops.
scenario - produktet pakkes inn gjennom bundling (kjøp noe for å få noe annet gratis) :
It's a free second-gen Wiii! But only if you buy the deluxe version of Rock Band.
Al Jazeera lanserer 12 videoer i broadcastkvalitet med materiale fra Gaza. Videoene med den minst restriktive Creative Commons (Attribution) lisensen. Det er på alle måter snakk om videoer av kringkastingskvalitet, og hver video har egne informasjonssider. Videoene kan brukes fritt, så lenge Al Jazeera krediteres, også av konkurrerende fjernsynsselskap.
Et av de mange flotte bildene viser Stalheim hotell. Fotografert av Axel Lindahl en gang før 1900. Originalen sees nedenfor.
Library of Congress viser hvordan det skal gjøres og har nok en gang sørget for å dele kulturarven slik det høver seg på nettet. Denne gangen legger de ut en rekke postkort, i første omgang fra Sverige, Norge og Danmark. Mange av bildene fra Norge er naturlig nok fra Vestlandet, turistmål nr 1 på slutten av 1800-tallet.
Bildene finner du på Flickr Commons. I en diskusjonstråd finner du også en rekke før-og-nå-bilder. Hvis du vil se alle de 6500 bildene, sjekk ut Photochrom Print-samlingen hos Library of Congress.
Postkortene ble hovedsaklig gitt ut mellom 1890 og 1910s, og er produsert av Photoglob Company i Zürich, Sveits, og Detroit Publishing Company i Michigan. Trykkene ble solgt som souvenirer og ofte samlet i album eller i en ramme. Det fargerike bildene ser ut som fotografier, men er faktisk blekkbaserte fotolitografier. Prosessen forklares på denne siden.
The Library of Congress har satt sammen denne samlingen fra to kilder med bilder i nær opprinnelig kvalitet. I 1985 ble bildene frav Europa og Midtøsten kjøpt fra Galerie Muriset i Sveits. Bildene fra nordamerika ble, i 2004, donert fra Howard L. Gottlieb.
Oppdatering: En ting er at det virker som om norske arkiver og biblioteker "gjemmer bort" innholdet sitt, men hva med rene nettsatsinger som Kulturnett Norge. Der finness det til og med en egen side om dokumentaristiske fotografi. Jeg er spent på hvor lang tid det tar før det dukker opp en lenke til Flickr her, eller om den i det hele tatt kommer...
Februar nærmer seg med stormskritt, og da kommer SNL med innholdet åpent på nett. Målet er at rundt 1000 fagansvarlige (se listen så langt) skal sørge for kvalitetssikret innhold. De fagansvarlig kan redigere eksisterende artikler, skrive nye, og vurdere om nyskrevne artikler fra brukerne fortjener å tas inn i leksikonet.
Jeg er spent på hva som blir brukernes incitament til å bidra. Får man synliggjort sitt eget navn i større grad enn på Wikipedia? Det ville i tilfelle kunne motivere noen. Det springende punktet tror jeg imidlertid blir lisensieringen. Dersom en ikke får betalt, som bruker som gir et bidrag, vil det være sentralt (i alle fall i mitt hode) hvilke rettigheter man overdrar til SNL. Dersom innholdet får en "åpen" lisens kan det være interessant å bidra, men hvis det er tilfelle kopierer man jo gjerne innholdet over til Wikipedia i samme slengen. Dersom innholdet ikke får en åpen lisens, men brukerne ender opp med å "gi bort" innholdet til SNL, som så tar eksklusiv kontroll, tror jeg SNL skal komme til å slite.
Uansett, det blir interessant å se hvordan dette blir utformet. Jeg sitter nå og skriver på et bokkapittel om en artikkels liv på Wikipedia, og det synes åpenbart at dette kapittelet ikke blir ferdig før jeg kan gjøre en sammenligning med SNL. Håper med andre ord at de får fart på seg straks vi ser januar.
Norske Wikipedia har mer enn 200.000 artikler, SNL rundt 150.000. I tillegg kommer mer enn 40.000 artikler på den nynorske delen av Wikipedia. SNL ligger etter, i volum, men trolig foran med hensyn til kvalitet. Det blir spennende å se om de to kan trekke hverandre i positiv retning.
Min spådom er at SNL vil komme til å slite dersom de skal honorere de fagansvarlige. 1000 stykker som legger inne i gjennomsnitt en halv time i uka gir 25.000 timer i året, noe som fort koster minst 10 millioner i året. I tillegg kommer en rekke andre kostnader. Det vil ikke forundre meg om SNL regner med 30 millioner pluss (man antydet 25 millioner for mange år siden). Jeg ser av en tidligere bloggpost om dette at SNL budsjetterer med 125.000 brukere i uken. SNL vil kanskje oppnå bedre tall, men min tommelfingerregeler at kontekstbasert reklame via Google gir ca 150 dollar per 20.000 sidevisninger. La oss si at en bruker i snitt er innom 2 sider. Da operer vi med 250.000 sidevisninger, noe som gir følgende regnestykke:
(250000/20000)sidevisninger *150 dollar *7 dollar per krone *365 dager = 4,5 millioner kroner i året, da gitt en dollarkurs på 7 kroner. Joda, SNL vil bruke andre kanaler, og vil nok kunne hente mer enn 150 dollar per 20.000 sidevisninger, men jeg tviler litt på at det greier å ta 7-8 gangen! Problemet er jo at de ikke vil henvende seg til brukere som er ute for å kjøpe noe, og brukeropplevelsen vil forringes betydelig dersom de køler på med merkevarebyggende reklame. Da vil det reklamefrie Wikipedia fremstå som et langt mer tiltalende alternativ.
Vi får se. SNL har kanskje et innholdsmessig fortinn (det avhenger imidlertid av fagfelt), men står ovenfor store bruksmessige og kommersielle utfordringer...
Nyttårsutfordring består i at jeg har begynt å oversette Googles energiplan for 2030, noe jeg endte opp med etter å ha sett denne videoen. Dokumentet inneholder mye interessant, og kan med fordel leses på engelsk. Jeg ser imidlertid for meg at mange av perspektivene kan få større spredning dersom de finnes på norsk.
<Oppdatering 01.01.09>:
Hvorfor begynne med dette? Jo, mange av de synspunktene som kommer frem i dokumentet, og de beregningene som ligger til grunn, deles trolig av den kommende amerikanske regjering. Mye av dette kommer man til å gå i gang med, og jeg tror/håper at man vil lykkes. Målet er å redusere behovet for fossilt brennstoff dramatisk i løpet av de neste 22 21 årene. For oss her hjemme gjelder det å følge med i timen, og henge seg på...
Dokumentet er automatisk oversatt og inneholder nå både engelsk originaltekst og en foreløpig norsk oversettelse (som må sjekkes). Jeg jobber meg gjennom dokumentet når jeg har tid, men er takknemlig for bidrag og kommentarer. Rediger gjerne teksten dersom du har litt tid til overs, og send utfordringen videre.
Universitetsmuseene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim gjør sine bildearkiv tilgjengelig via en søkbar portal. Hovedsakelig er bildene tatt av museenes egne fotografer.
På Forskning.no kan jeg lese at fotoportalen er finansiert gjennom et spleiselag av de fire universitetsmuseene. Portalen har kostet mellom 400 000 og 500 000 kroner /../ I tillegg kommer kostnadene ved arbeidet med å digitalisere bildene.
Jeg gjorde et søk på "Thingvellir" og fant 21 bilder, som jeg ikke får lov til å bruke, og som i tillegge er utstyrt med vannmerke og i kjip oppløsning. Usikker på hvem dette er interessant for.
Hadde museene tatt folk på alvor ville de i det minste sørget for å gjøre materialet tilgjengelig med en ikke-kommerisell lisens. Men her vil man heller selge.
Siden portalen ikke lar meg linke til et søk, får det duge med et skjermdump. Her har jeg søkt på Amundsen, og finner en rekke interessante historiske bilder. Disse er såpass gamle at fotografene ikke lenger har noen økonomiske rettigheter til bildene. Likevel får jeg ikke bruke bildene, og er dermed henvist til Google. Et alternativ er Wikimedia commons.
Dette er jo bare trist, og viser med all ønskelig tydelighet hvordan museene gjør seg nærmest irrelevant som informasjonskilde. Sammenlign dette med f eks det Library of Congress gjør med bilder på nett.
89% av studentenes søk starter med en søkemotor. Bibliotekenes websider ble kun valgt av 2% av studentenes som start for søk etter informasjon. Google var den mest brukte søkemotor med 62% av totalt antall svar, Yahoo! Kom på andreplassen med 18%. En får unektelig følelsen av at bibliotekene er på vikende front...
Nå viser dette riktignok til en begrenset studie, men bekrefter likevel at biblioteket ikke er veldig relevat når studenter skal begynne å orienterie seg om et sakskompleks.
Nå er det jo blant annet dette problemet behovsanalysen skal ta tak i, og en får håpe at de tar konsekvensene av de utfordringene som skisseres. et grensesnitt som kun søker i "kvalitetssikrede" kilder, dvs bøker og innkjøpte digitale tidsskrift, kan kanskje forbedre bibliotekets prosentandel noe - kanskje en dobling, til 4-5% ??
Skal bibliotekets nettsider være relevante må de sørge for at det søkes også i åpne kilder, som ikke er kvalitetssikret. A9 er kanskje en tjeneste en kan lære noe av.
Det skal godt gjøres å konkurrere med Googles søkemotor. Selv om innholdet ikke er kvalitetssikret sørger Pagerank for at relevansen som oftest er høy. If you can't beat them... - Google-søk bør med andre ord integreres i Bibsys sine søk med fokus på å skape merverdi ved å kombinere åpne og lukkede (bøker og tidsskrifter) kilder.
(Forsknings) Bibliotekene må få opp farten. Hvordan det skjer er kanskje usikkert, men noen av de tjenestene som man fremdeles yter lokalt vil marginaliseres med flere og bedre nettbaserte tjenester. Man trenger med andre ord å se seg om etter andre oppgaver. I rapporten kan en lese: "Det har vært drastiske prisøkninger på vitenskapelige tidsskrifter de siste årene. De dominerende forlagenes leveranser gjennom såkalte Big Deals har undergravd bibliotekenes økonomi. Et annet hinder for bibliotekenes rolle som formidlere har vært begrensinger i rettigheter til bruk, særlig av digitalt materiale. Som motvekt har det vokst fram en internasjonal bevegelse som aktivt arbeider for såkalt Open Access, aktivt støttet av bibliotekene. Dette burde forskningsbibliotekene spille på, i større grad enn i dag, hvor man stort sett opererer som arkivarer (?). Det er enormt mye penger i omløp, og bibliotekene burde kunne ha som strategi å administrere open access tidsskrifter. Da snakker jeg om redaksjonell drift, organisering av reviewing, lobbyvirksomhet mot sponsorer etc. Ambisiøst, ja, men det må det være. Så spørs det om denne sektoren er i stand til å ta ballen...
Oppdatering:
Forskjellige tjenester selvsagt, men ved en tilfeldighet ble Bloglines, Blogger og Bibsys liggende ved siden av hverandre i nettleseren. Det gir også noe å tenke på.
På Norges forskningsråds nettsider kan en lese at forskere som bruker "moderne IKT-infrastruktur" til å dele kunnskap med andre, kan oppnå mer i løpet av kortere tid.
- Fremdeles finnes det mange forskere som ikke innser at de kan forske mer effektivt når de tar i bruk e-vitenskapens muligheter, sier Gudmund Høst i Forskningsrådet. Artikkelen sier mye om "E-vitenskap" på et teknisk nivå (deling av data, prosessorkraft og infrastruktur), men dette handler også om pedagogisk samarbeid.
- Vi er få mennesker i Norge og i de andre nordiske landene, og forskerutdanning er i sin natur høyt spesialisert. Når vi forener kreftene, kan vi gi spesialiserte forskerkurs til flere mennesker og dermed forbedre forskerutdanningen. Samtidig utvikles personlige nettverk mellom mennesker tidlig i deres. forskerkarrierer. Slik nettverksbygging vil være en bærebjelke i å styrke Norden som en foregangsregion for forskning og innovasjon basert på e-vitenskap, sier Høst.
Jeg merker meg at det ikke står noe om Open Access, fri tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. For å ta "en Rema": det enkleste er ofte det beste. Skal tro hva som ville skjedd dersom Forskningsrådet hadde brukt noen millioner på å etablere og støtte åpne fagtidsskrifter. Et problem med Open Access er jo at siden innholdet er fritt tilgjengelig lar det seg vanskelig gjøre å ta seg betalt, noe som gjør at alt redaksjonalt arbeid må finansieres gjennom frivillighet og ulike former for sponsormidler.
Nå kjenner jeg ikke tidsskriftsøkonomien i detalj, men det er alltid morsomt å leke med tall. La oss si at et tidsskrift gir ut 4 nummer i året, med ca 10 artikler i hvert nummer, og hvor det koster 400 kroner i året å abonnere. Vi tar i og sier at de har 1000 abonnenter. 400.000,- i faste inntekter finansierer neppe hele gildet, men her skal en jo ta kostnader til papir, trykk, porto, kundehåndtering mm. Vi kutter så godt som alle disktribusjonskostnader og legger artiklene på nett. Hva vil dette koste oss?
Publisering gjør vi via et enkelt publiseringssystem, uten å fire en millimeter med hensyn til kvalitet. La oss sette av 50.000,- til en skikkelig jobb med å tilpasse et publiseringsystem, selvsagt basert på åpen kildekode. Det første året lar vi det bli med dette, men de påfølgende årene bruker vi disse midlene på illustrasjoner og fornying av innpakningen av artiklene.
La oss si at vi må vurdere 100 artikler årlig, hvorav 50 publiseres. Papirtidsskriftene bataler normalt ikke noe for peer-reviewing, men vi ønsker her å gi litt til de som yter en innsats og honorerer hver reviewer med kr 1000,- . Vi trenger i alle fall to fagfeller per artikkel, og svir med det av 200.000,- på dette tiltaket.
Gitt at vi forholder oss til de nevnte 400.000,-, sitter vi igjen med 150.000,-. Disse pengene bruker vi til drift og sekretariat.
Med en dose egeninnsats, som UH-sektoren er velkjent med, kan disse summene kuttes betraktelig. F eks kan en nok basere seg på at fagfeller gjøre denne jobben i sin arbeidstid, betalt av intitusjonene. Uansett, for 400.000,- snakker vi butikk, og burde kunne holde et nettbasert tidsskrift oppe på et høyt nivå, både når det gjelder faglig innhold og formidlingen av dette.
Dersom jeg ikker er helt på jordet ville 4 årlige millioner fra Forskningsrådet kunne finansiere ti kvalitetstidsskirft. Sekretariatfunksjonen kunne settes bort til institusjoner innen UH-sektoren i Norge. Vinn, vinn: bedre tilgang, større spredning, og raskere spredning av informasjon. Resultat: høyre innovasjongrad (innovasjonsmeldingen - "Et nyskapende og bærekraftig Norge" - kom i dag) og bedre forskning.
Når vi først er inne på denne prismodellen (salg kombinert med gratis nedlasting) passer det å nevne The Public Domain: Enclosing the Commons of the Mind. Denne boken er lisensiert med en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike License.
Forfatteren sier som så: If you like it, please consider buying a copy.
Why am I allowing you to copy the book for free? And why is Yale University Press letting me? To understand why I am doing it, watch this video by Jesse Dylan. And if you want to understand why it makes economic sense to my publisher, read this short article.
Her står det mye bra som de rette instanser bør ta til seg:
Forvaltningen må åpne opp og tilgjengeliggjøre offentlig elektronisk informasjon, data og metadata, slik at borgere (og private aktører/utviklere) kan anvende, publisere og dele denne informasjonen i nye former og kontekster. Dette krever i større grad felles og/eller standardiserte publiseringsløsninger for både stat og kommune. Dette vil kunne skape tjenester og informasjon tilbake til det offentlige, gjennom en kombinasjon av offentlige data (som for eksempel kartdata) og andre tilgjengelig data (les Mashups), samt bemyndige borgerne til å ta ansvar og informere seg selv og andre. Det offentlige kan dermed bruke flere ressurser på tilgjengeliggjøring av offentlige metadata og data på et universelt format, og på den måten øke kvaliteten på tjenester og informasjon i andre enden.
Som jeg skulle sagt det selv, og det har jeg da også - senest for et par dager siden :)
Å motarbeide åpenhet er ikke forenlig med målsetningen om at offentlig virksomhet skal være åpen og gjennomsiktig. Kapittel 7.3 demonstrerer hvilke muligheter som oppstår med såkalte «mashupløsninger». Per i dag, er dessverre dette vanskelige å iverksette i en norsk kontekst på grunn av utpregede lukkede informasjonsutvekslingsløsninger innen offentlig sektor. For å stimulere til økt åpenhet bør man også vurdere premiering i form av økt støtte til de delene av offentlig sektor som er gode på åpenhet og tilgjengeliggjøring...
For å skape mest mulig etterrettelig informasjon og innovasjon bør forvaltningen åpne opp og frigjøre offentlige data slik at disse kan gjenbrukes i nye kontekster og for utvikling av nye tjenester. Det finnes per i dag få eller ingen gode mekanismer som muliggjør det å laste ned store datasett, metadata fra det offentlig (kommune og stat) for å kunne skape alternative tjenester som f.eks They Work For You eller EveryBlock. I stor grad er metadata fra offentlig forvaltning ikke-eksisterende.
Videre krever en slik strategi at IKT-politikken ser på brukerne som en samarbeidspartner (og ikke en passiv mottaker). eForvaltningen bør på en best mulig måte utnytte overskuddet og kreativiteten blant befolkningen. I tillegg krever det at forvaltningen legger opp til et datagrunnlag som er søkbart og tilgjengelig for uavhengige aktører utenfor forvaltningen. Standardisering og åpne kildekoder er stikkord. Sentrale forslag er i tillegg å inngå samarbeid med såkalte eGovgeeks, samt å legge til rette for at brukerne kan hjelpe hverandre i et nytt offentlig egov-wikipedia, og å integrere offentlige tjenester i andre relevante brukerskapte fora.
Dette var kun en smakebit. Rapporten bør leses i sin helhet!
Kartdata burde være offentlig informasjon, men dette ser ut til å sitte langt inne. Jeg hadde et håp om at det kunne blitt en bedring her, men Regjeringen vedtok nylig en ny forskrift til offentlighetslov hvor de fremdeles holder på at Statens kartverk skal ta betalt for kartdata.
Jeg har tidligere vært inne på at dette har svært lite for seg: "Salg av disse dataene skjer gjennom Ugland IT, og det tilbakeført 11,5 millioner kroner til staten i form av royalties for salg av kartdata. Kartverket betegner selv dette som et beskjedent beløp, men her er det vel rettere å si at det er latterlig lite (rundt 2,4% av utgiftssiden)."
Staten pålegger kommunene å holde kartverket oppdatert, samtidig som den overtar disse dataene vederlagsfritt. At dette ikke skal komme innbyggerne til gode gjennom bedre karttjenester er mildt sagt merkelig. Dette handler jo om arbeidsplasser i Ugland IT, men en frigivelse av kartdata vil garantert skape flere jobber enn de rundt 40 som i dag jobber med dette.
Det tåpelige er at jo lenger dette pågår desto mer avhengig blir vi av Googles karttjenester. Noe skjer tilsybelatende: GeoDep skal gi "saksbehandlerne mulighet til å klippe ut kartutsnitt og legge på egen informasjon, lime inn, lagre og sende ut et bearbeidet utsnitt". Fin tjeneste til sitt bruk, men vi snakker på ingen måte om gjenbukbare data.
MTV Music gir tilgang til hele arkivet til MTV. rimelig bra kvalitet er det også :)
Skal tro om noen hiver seg rundt og lager en tjeneste som hotlinker dette i et helt annet grensesnitt, ala det Songza gjør mot YouTube, men med visning av videofilene. En aldri så liten VJ-tjeneste for eksempel...
Torvund siterer en uttalselse fra NRKs Erik Solheim:
NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.
NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang."
Slik jeg leser Solheims uttalelse viser den til den samme type erfaring som jeg selv har gjort opp gjennom årene. Det å rettighetsklarere musikk, video og bilder for en nettproduksjon tar mye tid, ofte svært mye tid, og rettigheten kan kun kjøpes for en avgrenset periode. Konsekvensen er at man skygger unna og ser etter andre løsninger, medmindre man rett og slett er nødt.
Et konkret eksempel: Jeg skrev for en tid tilbake en lengre gjennomgang av spillefilm, med vekt på den filmer med det en kan kalle Hollywood-dramaturgi. Ideelt sett ville jeg brukt en nyere film for å eksemplifisere for å forklare de ulike dramaturgiske grepene, men lot være fordi jeg vet at rettighets-avklaring kommer til å koste for mye. Jeg kunne muligens ha påberopt meg sitatretten, men her er det mye som ikke er avklart for filmsitaters vedkommende - jmf noen tidligere betraktninger rundt den problemstillingen, først på Digital og sosial, så i Vox Publica. Vel, enden på visa ble i alle fall at i stedet for å benytte en nyere film bruke jeg 1933-utgaven av King Kong i stedet.
Faktisk hjelper det ikke noe å bruke en 75 år gammel film. Edgar Wallace døde riktignok i 1932, men mannen bak filmen Merian Cooper døde i 1973, hvilket betyr at hans økonomiske rettigheter tilhører hans arvinger fram til 2043 i henhold til den norske Åndsverkloven. Om jeg holder koken så lenge er jeg trolig pensjonist :) Jeg må med andre ord sette min lit til sitatretten, og Google video.
Poenget er ikke annet enn at dette skaper en rekke praktiske problemer, fordi rettighetsregimene ikke er tilpasset dagens bruksmåter, og man ser seg derfor om etter andre løsninger - les: materiale der rettighetene er enklere å forholde seg til.
Samtidig er det ikke vanskelig å si seg enig med Torvund: "Jeg ønsker også en fri kultur og det er mye i de senere års opphavsrettsutvikling som jeg sterkt misliker. Men jeg ønsker også at kunstnere og andre kulturarbeidere skal kunne leve av det de produserer. Det skal være mulig å tilby det man produserer i et marked og få inntekter hvis markedet vil ha det man tilbyr." Problemet er imidlertid vernetiden, som medfører at det meste av de vi kan kalle samtidskultur forsvinner fra samtiden og inn i vernetidens historiske mørke, for først kanskje å dukke opp igjen 70 år etter at opphavsmannen er død.
70 år er meningsløst lenge, og lar noen få tjene penegr på Mikke Mus og Elvis. I den situasjonen som skapes ender priatene opp med å være de som bærer kulturen fram, og gjør den kjent for nye generasjoner.
Leif Harboe reflekterer over at en kan laste ned hele Wikipedia. Den norskeversjonen tar 361 mb, og får dermed plass på et hvilket som helt lagringsmedium.
Interessant med den tanke på norskeksamen i mai 2009 - den halvveis absurde situasjonen at du kan bruke alt du måtte ha på harddisken, men at du ikke kan hente inn informasjon på selve eksamensdagen når du ser hva oppgaven går ut på. Det skal man ut i fra læreplanen ha funnet ut av.
I januar 2009 vil Store norske leksikon gjøre innholdet fritt tilgjengelig, og man innser dermed at det ikke finnes noe alternativ til gratis på nettet. Samtidig åpnes det for at alle som ønsker det kan legge inn artikler på sine interessefelt. Dette vil selvsagt kreve aktiv "røkting", og en kan søke om å bli fagansvarlig på en rekke fagområder. Målet er etterhvert å få opp mot 1000 fagansvarlige.
Den mest synlige forandringen er selvsagt gratis tilgang, men de andre endringene er vel så viktige:
Åpning av redigeringen. Riktignok forbeholdt de fagansvarlige.
Åpning for brukerartikler: Utenfor nettstedets kvalitetssikrede kjerne kan brukerne bidra med artikler om nye temaer, omskriving av eksisterende artikler, bilder m.m.. Forslag kanaliseres til fagansvarlige for vedkommende fag for evaluering for opptak i den kvalitetssikrede kjernen.
- I mine ører høres dette ut som en blåkopi av NDLAs tanker om et "lag 2" med brukerskapt innhold, noe som lover godt:
Lag 2: Ein "FagWiki" er ein arena for samhandling og deling. Innhald som lærarar og elevar legg ut på FagWikien skal kunne omarbeidast, omstrukturerast og/eller utvidast av ein annan brukar - slik vi kjenner det mellom anna frå Wikipedia - den frie encyklopedi.
Åpning av programvaren (åpen kildekode eller open source): Fri tilgang for alle programmerere til å bruke den nyutviklede programvaren i egne programløsninger.
- Flottings. Igjen med tanke på NDLA og andre aktører på innholdsmarkedet (noen bør snakke med hverandre). At man svir en million i stedet for å bygge videre på Mediawiki eller lignende får så være.
Åpning for artikler på nynorsk.
Ifølge Dagbladet er det budsjettert med 125.000 unike brukere per uke i løpet av det først året, og med lønnsom drift innen utgangen av det tredje året. Det høres ut som en noenlunde realistisk målsetning, i alle fall dersom man allierer seg med partnere som kan generere trafikk (noen bør hviske "NRK" i øret til Giske). Olav Øvrebø viser til Spiegel Wissen som aktivt kobler nyheter med materiale fra leksikon. Han påpeker videre at denne modellen har et stort potensiale, og bør gjøre Store Norske til en svært interessant partner for norske leverandører av nyheter.
Aftenposten skriver at Nasjonalbiblioteket skal bidra med lister med anbefalt utdypende lesning. Videre at Statens senter for arkiv, bibliotek og museum vil bidra med en million kroner hvert av de kommende tre årene for å sørge for tilrettelegging mot landets museer, biblioteker og arkiver.
Men hva med lisensieringen? Noe det ikke sies et kvekk om er under hvilke betingelser brukerne forventes å bidra. Antar at det legges opp til en viss honorering av de fagansvarlige, skjønt jeg finner ikke noe om dette. Er det videre mulighet for en viss økonomisk gevinst for en bidragsyter? Jeg tviler på det, og i så tilfelle deler jeg denne bekymringen. Nå antar jeg imidlertid at økonomisk kompensasjon, ala Google Knol, ikke vil være et tema. Neste spørsmål blir dermed hvilke incitamenter finnes for at folk skal bidra. Mens det er hyggelig å skrive litt gratis for Wikipedia (fordi jeg vet at innholdet vil være fritt) vil jeg neppe springe i retning av Store Norske medmindre de gjør det mulig å velge en ikke-kommersiell lisens (slik blant andre Knol gjør).
Jeg tror Store Norske og det norske Wikipedia i hovedsak vil appelere til ulike bidragsytere, men at konkurransen vil kunne tjene begge. Men andre ord en fin dag for både innholdsprodusenter og -forbrukere...
Nå kan jeg neppe beskyldes for å følge nøye med i amerikansk politikk, og Sarah Palin har jeg først hørt om i dag. Jeg var innom Wikipedia.no i en annen forbindelse, og fra forsiden når jeg en relativt fyldig artikkel om Palin. Her kan en se noe av dynamikken som gjerne oppstår rundt en artikkel i det den får fornyet aktualitet: Fra en drøy linje i februar 2007, via et bilde lagt til åtte måneder senere, finner artikkelen sin nåværende form i løpet av noen ettermiddagstimer i dag.
De fleste som leser denne bloggen vet jo dette allerede, men for å kakke inn en åpen dør: Hvilket læreverk kommer i nærheten av å ha tilsvarende informasjon om hun som kan komme til å bli USAs neste visepresident? Eller den andre visepresidentkandidaten, eller de to presidentkandidatene McCain og Obama.
Lærebøkenes svakheter kan vel knapt synliggjøres bedre.
Oppdatering 01.09.08:
Olav Øvrebø peker til en artikkel i NY Times som tar for seg hvordan McCain-kampanjen editerte artikkelen om Sarah Palin i forkant av at hun ble lansert som visepresident-kandidat. At Wikipedia har betydning er det ingen tvil om.
While ethically suspect, the idea that a politician would try to shape her Wikipedia article shouldn?t come as a surprise. In modern politics, where the struggle is to ?define? yourself before your opponent ?defines? you, Wikipedia has become an important part of political strategy. When news breaks, and people plug a name into a search engine to find out more, invariably Wikipedia is the first result they click through to; it is where first impressions are made.
Se Yochai Benkler snakke om "Open-source economics":
Jeg var i møte med en forlegger i går. Vedkommende fortalte at han hadde kolleger som var genuint opprørte over at folk kunne finne på å produsere innhold og gi det vekk - da med refereanse til Wikipedia. Disse folka kommer til å slite...
Dersom du ikke har tid til å se hele videoen, sjekk ut det siste minuttet: neste gang du hører om noen som tar patent, eller legger begrensinger på hvordan et produkt kan benyttes, eller for den saks skyld aktivt motsetter seg deling av ressurser - spør deg selv: I hvilken grad handler dette om at noen ønsker å berike seg på bekostning av min frihet? Ofte kommer jeg til svar som jeg ikke liker...
På bloggen til NDLA kan en lese at Utdanningsforbundet aktivt fraråder sine medlemmer å dele eget innhold på den planlagte delingsarenaen i NDLA. Det som står nedenfor er i stor grad det samme som det som kan leses i bloggposten, men det er såpass oppsiktsvekkende at jeg gjengir mye av det her.
Det nevnte brevet tar punktvis for seg de ulike problemstillingene som legges til grunn for denne frarådingen:
Det er uheldig at fylkeskommunene som har fått ansvar for at elevene i videregående opplæring har gratis læremidler, samtidig opptrer alene som produsent og godkjenningsinstans for læremidler.
NDLAs svar: Dette beror nok på en misforståelse. Fylkeskommunene opptrer ikke alene om dette. NDLA kjøper inn læremidler for over 50 % av prosjektmidlene. Det er og viktig å ta inn over seg at fylkeskommunene har ansvar for læremiddelsituasjonen i den videregående skolen. I den grad lærere og elever ønsker å dele eget innhold, som kan benyttes i undervisningsøyemed, er det fylkeskommunes oppgave å tilrettelegge for dette. Alternativet er å henvise elever og lærere til løsninger som gir dem lavere grad av kontroll.
NDLA bygger i hovedsak på idéen om at lærere og elever skal stille lærestoff gratis til disposisjon for NDLA med bare et minimum av rettigheter etter åndsverksloven i behold. Det er et svært dårlig signal til de ansatte at fylkeskommunene som arbeidsgivere søker å redusere egne ansattes rettigheter iht. åndsverksloven mest mulig.
NDLAs svar: På dette punktet ser det ut til at Utdanningsforbundet velger å misforstå NDLAs løsning, som gir mulighet for deling for dem som ønsker å benytte det. NDLA bygger på de samme prinsippene som i dag er normen for brukergenerert delt innhold på internett. NDLA arbeider for at de som ønsker å dele sitt innhold bruker et rammeverk som er tilpasset dette formålet. NDLA vil ikke tilby løsninger for deling som gir lavere frihet for bruk av læremidler enn det som i dag finnes på for eksempel Wikipedia. Det er imidlertid avgjørende at brukeren her har et selvstendig og opplyst valg. NDLA legger til rette for at brukere selv tar avgjørelser på et best mulig informert grunnlag.
Min kommentar: Her velger NDLA å være snille i kommentaren, for Utdannigsforbundet presenterer her en påstand som med all ønskelig tydelighet synliggjør at de ikke vet hva de snakker om. I tilfelle NDLA er det snakk om å produsere og/eller dele innhold med denne Creative Commons lisensen, som forutsetter at alle andre enn forfatteren kan bruke verket forutsatt at gjenbruk er ukommerisell, at opphavsmann krediteres og at man deler det nye verket på samme vilkår. Forfatteren beholder selv alle økonomiske rettigheter til verket. Dersom forfatteren skulle finne på å gå til et forlag, og dermed signere Normalkontrakten, fraskriver vedkommende seg disse økonomiske rettighetene og overdrar disse til forlaget. for forfatteren er dette langt mindre gunstig enn de vilkårene som NDLA tilbyr.
Denne komentaren gjelder også neste punkt:
For lærere som ønsker å satse seriøst på læremiddelproduksjon, vil bortfall av økonomiske incentiver trolig redusere motivasjon og muligheter til å gjøre en innsats på dette området. Det er dessuten urimelig å tro at lærere ønsker å utføre slikt gratisarbeid for arbeidsgiver samtidig som gamle ordninger for godtgjøring vil gjelde for leveranser til forlag som leverer til NDLA.
NDLAs svar: For Lærere som utenfor arbeidstiden ønsker å produsere læremidler, gis det lik mulighet for å tilby dette igjennom innkjøpsprosessene i NDLA. Dette kan enten gjøres i samarbeid med forlag, eller direkte til NDLA. Lærebokforfattere har i mange tilfeller magre betingelser ved tradisjonell forlagsdrevet lærebokproduksjon. Dette vet vi godt, siden mange av NDLA-medarbeiderne også er tradisjonelle lærebokforfattere. For lærere som er engasjert i NDLA, med arbeid for å tilrettelegge innhold i lag 1 (redaksjonelt kvalitetssikret innhold), oppnår man betingelser som hverken deltakere eller fagforeningene har funnet grunn til å kritisere, snarer tvert imot. Når Utdanningsforbundet videre tror at få eller ingen lærere ønsker å dele sitt eget innhold med andre, på en felles delingsarena (uten å få økonomisk kompensasjon), vet en at de tar feil. Denne delingsaktiviteten eksisterer allerede, men på arenaer utenfor skolen, og i løsninger som ikke tilbyr god kontroll for den enkelte bruker.
Selv om staten har pålagt NDLA å bruke minst 40 % av prosjektmidlene til innkjøp av kommersielt produserte læremidler, vil det kunne redusere et allerede beskjedent profesjonelt læremiddelprodusentmiljø vesentlig. Og etter at det statlige økonomiske engasjementet nå vil opphøre, finnes det ingen garantier for at denne praksisen til bli videreført.
NDLAs svar: NDLA bruker i dag mesteparten av sine midler på kjøp av læremidler i markedet. Dette er fordi markedet evner å levere produkter med god kvalitet og rett pris. Her er det derfor grunn til optimisme mht til ulike kommersielle tilbyderes mulighet til å få selge læremidler.
Min kommentar: Skal tro på hvilket grunnlag de påstår dette? Det ligger i utdanningens natur at det alltid vil være behov for å fornye læremidler. Markedet vil alltid være der. Om forfattere som leverer innhold av høy kvalitet ikke kan levere til NDLA i fremtiden vil det selvsagt være aktører som vil fylle et eventuelt tomrom. Vi snakker her om et marked på 600 millioner i året...
En har heller ikke tatt inn over seg hvordan en delingsøkonomi fungerer. Dersom jeg har en følelse av at andre kan utnytte mitt arbeid kommersielt vil jeg alltid tenke meg om noen ganger før jeg gir et bidrag til en innholdsressurs. Om jeg derimot er sikret at andre ikke kan bruke mine bidrag til økonomisk vinning er jeg derimot langt mer villig til å yte min skjerv.
NDLA har avvist Utdanningsforbundets krav om at alle læremidler som tas inn i "lag1" fra "lag2", skal godtgjøres på samme måte som forlag avtaler godtgjøring til læremiddelprodusenter i dag. I stedet vil NDLA gjøre alle som legger stoff på "lag2" oppmerksom på at de dermed frasier seg alle økonomiske rettigheter til stoffet dersom det brukes av NDLA eller andre på en ikke kommersiell måte.
NDLAs svar: Gjennom den planlagte delingsarenaen vil lærere få mulighet til å bidra med eget innhold. Når de deler her vil de overføre generell bruksrett til allmennheten for all ettertid. NDLA og fylkeskommunene vil dermed ikke være i en særstilling mht. til bruk av innholdet. Forfatteren beholder sine ideelle rettigheter (dvs. sikrer seg å bli sitert og beskyttet mot ærekrenkelser slik loven tilsier). Dette er normale rettighetsprinsipp som gjelder for f.eks fri programvare og annet fritt innhold på nett.
Min kommentar: Premisset er galt og tilsvaret ikke helt presist. Forfatteren gir jo kun fra seg rettigheter til ukommerisell bruk. Vedkommende har selv full anledning til å utnytte verket som han/hun måtte ønske. Modellen vil her ofte være at man "gir noe bort", men bruker dette materialet som en del av en større helhet (f eks en bok) der man tar seg betalt. Dette passer kanskje dårlig med hvordan forlagene i dag driver butikk, men åpner for muligheter for forfatteren.
Når fylkeskommunene både har ansvar for at elever får gratis læremidler og samtidig virker som læremiddelprodusenter, vil det lett kunne utvikle seg monopollignende tilstander i læremiddelmarkedet. Det vil kunne virke uheldig på tilgangen til varierte læremidler som bygger på ulike pedagogiske idéer og læringssyn.
NDLAs svar: Fylkeskommunen har totalansvaret for læremiddelsituasjonen innen videregående opplæring. I dette ligger det også et ansvar for innkjøp av læremidler, samt tilpasning og tilrettelegging for god bruk i skolen.
Min kommentar: Så Utdanningsforbundet mener altså at dagens læremiddelmarked gir en god variasjon med tanke på "pedagogiske ideer og læringssyn"??? Dere kan jo selv tenke litt gjennom dette og se om dere kommer på mange gode eksempler...
Når fylkeskommunene på sentralt nivå bestemmer hvilke læremidler som skal stilles gratis til disposisjon for elevene i de ulike fag, reduserer man lærernes profesjonelle handlingsrom. En slik utvikling er etter vårt skjønn i strid med målet i Kunnskapsløftet om å styrke lærernes profesjonelle handlingsrom.
NDLAs svar: Mangfoldige og rike digitale læringsressurser, gjerne kombinert med klassesett av bøker, legger til rette for metodefrihet. NDLAs læringsressurser gir ikke én vei igjennom innholdet, men gir utgangspunkt for flere. Videre vil det til alle kompetansemål knyttes opp ulike ressurser. Disse ressursene vil gi lærere og elever et reelt mangfold og mulighet til individuell tilpassning.
Uansett tilgang på andre læremidler enn de som produseres av NDLA, vil skolelederne, lærerne og elevene kunne bli stilt overfor en praktisk økonomisk situasjon som gjør det umulig å velge andre læremidler enn de som produseres av NDLA. Når de 18 fylkeskommunene nå har vedtatt å bruke minst 10 % av midlene de får fra staten for at elevene skal få gratis læremidler til NDLA-prosjektet, viser det at skolene ikke får noen innflytelse over hvordan disse midlene skal brukes.
NDLAs svar: Midler som brukes på å kjøpe inn og utvikle læremidler igjennom NDLA gjør samlet sett skolene i stand til å løse oppgaven med å få læremiddelbudsjettet til å strekke til. Dette gir i praksis en større frihet til å velge læremidler, spesielt i fag som tradisjonelt har fått lavere prioritering.
KS, på vegne av fylkeskommunene, nekter å inngå en sentral særtariffavtale om arbeidsbetingelser for de fylkeskommunalt tilsatte som frikjøpes fra deler av sin stilling for å arbeide i NDLA-prosjektet. Pr. i dag er disse arbeidsbetingelsene kun avtalt gjennom personlige arbeidsavtaler. Utdanningsforbundet mener at slike betingelser skal avtales gjennom tariffavtale.
NDLAs svar: Samtlige prosjektdeltagere blir i dag frikjøpt fra sin ordinære stilling i en fylkeskommune/ skole. Det er rimelig å anta at deres betingelser blir best ivaretatt igjennom de gjeldene arbeidsgiver/- taker-forhold. Det lokale fagforeningsapparatet vil her kunne gi nødvendig støtte.
Min kommentar: "Personlige arbeidsavtaler" - presis hva forfattere i dag inngår med et tradisjonelt forlag. Hvorfor er ikke Utdanningsforbundet på banen og ber om tariff her?
Oppdatering 06.09.08:
Venke Vik kommer med et tilsvar i form av en artikkel i Utdanningsnytt. Her kan en blant annet lese følgende:
Utdanningsforbundet har i denne sammenhengen valgt å stille seg solidarisk med forlagsbransjen og fører til torgs argumenter som like gjerne kunne kommet fra bransjen selv. Utdanningsforbundet velger å se bort fra de mulighetene etableringa av Ndla gir til lærere som er opptatt av fag og erfaringsdeling. Utdanningsforbundet velger også å se bort fra at utvikling av nettressurser i stor grad går hånd i hanske med tilpassa opplæring.
Det er forunderlig at Utdanningsforbundet ikke tar inn over seg de mulighetene Ndla gir lærerne til å fri seg fra forlagenes styring av innholdet i læremidlene. Uansett hvordan en snur og vender på det, er det en ytterst eksklusiv gruppe som er med på å bidra inn i læremiddelproduksjonen i dag. Den er eksklusiv, først og fremst fordi forlagene gir dem tilgang til sitt produksjonsapparat og denne tilgangen er sterkt begrensa. Den er også eksklusiv fordi forlagene og andre (les Utdanningsforbundet) insisterer på at de nærmest er alene om å forvalte kvalitet.
Siste album fra den kanten er The Slip, som selvsagt kan lastets ned gratis:
as a thank you to our fans for your continued support, we are giving away the new nine inch nails album one hundred percent free, exclusively via nin.com.
the music is available in a variety of formats including high-quality MP3, FLAC or M4A lossless at CD quality and even higher-than-CD quality 24/96 WAVE. your link will include all options - all free. all downloads include a PDF with artwork and credits.
for those of you interested in physical products, fear not. we plan to make a version of this release available on CD and vinyl in july. details coming soon.
Ikke bare kan platen lastes ned som MP3-filer, du får den også i tapsfrie format, du kan spille den direkte fra nettstdet, og laste alt materialet ned i form av en fullkvalitets flersporsversjon på 1,5 gigabyte. Hensikten med den siste versjonen? Fansen lager remixer, massevis og mye som absolutt er verd å høre på. Remixene deles selvsagt også via nettstedet.
the slip is licensed under a creative commons attribution non-commercial share alike license.
we encourage you to remix it
share it with your friends, post it on your blog, play it on your podcast, give it to strangers, etc.
God business er det også, musikken selges nemlig i en rekke ulike formater. Et tidligere album Ghosts I-IV har for eksempel solgt for 750.000 dollar, og det bare av den mest eksklusive pakken. Markedet segmenteres altså fra gratis, der man konkurrerer med fildelingen, til produkter for dedikerte fans og samlere, som er villige til å betale 300 dollar.
Nine Inch Nails selger i utgangspunktet godt og klarer seg dermed utmerket uten hjelp av et plateselskap, men hva med en liten artist i Norge? Jeg tror det vil fungere aldeles utmerket, formen og ambisjonsnivået for selve nettsiden vil nok være anderledes, men prinippet om å både dele og selge, samt la fansen lage remisker kan adopteres.
I 2002 gikk Stortinget inn for å legge til rette for en åpen kanal i Norge: "Regjeringen vil rydde plass for en landsdekkende åpen TV-kanal i det nye digitale bakkenettet. Kanalen skal være ikke-kommersiell, og alle grupper og organisasjoner skal få lage programmer." I Stortingsproposisjonen blir det påpekt at de reklamefinansierte kringkasterne vil være avhengige av store seertall, noe som fører til at "smale programmer, minoritetstilbud, eksperimentelle forsøk og analytisk dybde blir marginalisert." Åpenbart en riktig analyse, noe som medførte at man så behovet for Åpen kanal.
En mindre del av kapasiteten, inntil 2 Mbit/s, skal stilles til rådighet på rimelige vilkår til en ikke-kommersiell kringkaster eller såkalt åpen kanal.
Først i mai i år ble konsesjonen for åpen kanal endelig tildelt Foreningen Frikanalen. Siste oppdateringer på nettsidene tilsier oppstart i august, med følgende sendeskjema (gjelder alle ukedager):
Kl. 12.00: Religion/livssyn
Kl. 12.30: Åpen kategori ( beregnet for enkeltpersoner og stoff som ikke lar seg kategorisere)
Kl. 13.00: Andre ( skal fange opp de kategorier som faller utenfor rubriseringen)
Kl. 13.30: Velferdsorganisasjoner
Kl. 14.00: Minoritetsorganisasjoner
Kl. 14.30: Solidaritet- og bistandsorganisasjoner
Kl. 15.00: Beredskapsorganisasjoner
Kl. 15.30: Barne- og ungdomsorganisasjoner
Kl. 16.00: Idrett
Kl. 16.30: Samfunnsmessige interesseorganisasjoner
Kl. 17.00: Kultur
Spør du som meg, hvor er "skolefjernsynet"? Det er ikke helt enkelt å se hvor fremtidens folkeopplysning skal finne sin plass. Her kommer jeg omsider til det som gjorde at jeg begynte å skive på dette: Holmes Wilson fra Participatory Culture Foundation, som forteller om Miro:
Vox Publica fortsetter sin serie der de spør forskere om deres forhold til Wikipedia. Diskusjonen er riktignok mest aktiv på Eirik Newth sin blogg, men all ære til Vox Publica for å dra debatten i gang, samt sørge for nye stemmer i denne sammenhengen. Sist ut er klimaforsker Helge Drange, som kommer med et vesentlig poeng:
"Jeg synes at det er naturlig at forskere bidrar, og mener at forskere burde bidra mer. Samtidig er en av styrkene ved Wikipedia nettopp det at man ikke trenger en PhD-grad for å publisere noe; alle bør kunne få bidra. Wikipedia er en fantastisk og unik ressurs fordi den er global, den er tilgjengelig for alle (24 timer i døgnet), den er gratis, og man er ikke avhengig av å bruke store papirmengder slik som er tilfelle med tradisjonelle leksikon. En annen fordel med Wikipedia er at kunnskapen oppdateres kontinuerlig."
Drange rører ved et sentralt poeng, nemlig hvorvidt offentlig finansierte forskere faktisk burde føle en forpliktelse til å bidra til åpne resursser. Det er nok et syn som sitter langt inne, og Wikipedia er selvsagt ikke en formidlingskanal som konkurerer med meriterende publiseringskanaler (noe som er en egen diskusjon). Wikipedia er imidlertid en informasjonsressurs som er mye brukt blant skoleelever, enten man liker det eller ikke, og det er kanskje her man når noen av de viktigste målgruppene når det gjelder formidling (prioritert av Departementet er det vistnok også). Forskningsjournalistikken er dessuten under pari samtidig som det er vanskelig å slippe til i radio og fjernsyn. Dermed er det kanskje bedre dersom forskere tar skjeen i egn hånd.
Når har den manglende tilgangen på frie kartdata vært etterlyst lenge, og flere har tatt til orde for en demokratisering av kartdata. Forbrukerinspektørene på NRK stilte spørsmål ved om kartdata må betraktes som offentlig informasjon, og om kartverket burde følge meterologisk institutt, som i fjor innførte prinsippet om at værdata skal være gratis tilgjengelig. Statens kartverk ber nemlig om unntak, og ønsker fremdeles å kjøre et kommersielt løp.
Openstreetmap
Kartverket skriver i sitt svar på kritikken at de samarbeider med landets kommuner og andre nasjonale geodataprodusenter. Kommunene er pålagt å levere kartdata, noe vi alle betaler for over skatteseddelen. Kartverket opplyser at det offentlige i fjor brukte 467 millioner kroner på ajourhold og forvaltning av kartdata. Salg av disse dataene skjer gjennom Ugland IT, og det tilbakeført 11,5 millioner kroner til staten i form av royalties for salg av kartdata. Kartverket betegner selv dette som et beskjedent beløp, men her er det vel rettere å si at det er latterlig lite (rundt 2,4% av utgiftssiden).
Samfunnsmessig må det da være langt bedre å slippe disse dataene fri.
Det er kanskje ikke sikkert at sjøkart i papirform vil bli så mye billigere, men vi kunne fått en rekke nye elektroniske tjenester. Per i dag er vi henvist til å bruke en stor amerikansk aktør (all ære til Google for en velfungerende tjeneste, men det er jo ingen gratis lunsj), eller OpenStreetmap, et frivillig prosjekt som kunne nytt godt av offentlige data (delt med en CC "attribution share alike"-lisens).
La oss endelig håpe at Statens kartverk blir instruert til å gjøre kartdata fritt tilgjengelig. Noen av de elleve millionene man tjener på dagens lisensiering vil man fremdeles kunne hente inn fra kommersielle aktører som ikke vil distribuere sitt sluttprodukt fritt.
Eirik Newth linker til Jon Michelet, som har gjort seg noen erfaringer med nettdistribusjon:
Det slo meg da jeg var ferdig med arbeidet at denne raskt skrevne boka ikke var egnet til å trykke på papir, men at den var velegnet for publisering på internett. Det viste seg at jeg hadde rett i denne tanken om boka som nett-bok. Responsen har overgått alle mine forventninger! Boka ble lagt ut på nettet den 13. februar 2008. Fram til påsken 2008 hadde hjemmesiden hatt godt over 5000 besøkende, og det kommer stadig nye lesere til boka. Svært mange av dem har tatt kontakt med meg via epost eller brev. Selv om jeg har vært forfatter helt siden 1975, har jeg aldri før opplevd maken til kontakt med leserkretsen.
Mitt ringe bidrag i samme ånd finnes nå her. Jeg har planer om å gjøre boken tilgjengelig i et bedre format, men dette får duge inntil videre.
Jeg sitter og leser korrektur og har kommet dit hvor jeg kommer litt inn på kringkastingselskapenes bruk av sine arkiver. Settingen er undervisning, hvor potensialet for å nå ut til unge brukere burde være til stede. Om ikke annet som en alternativ til tanketomme såpeserier.
NRKs styre vedtok i desember 2001 å avvikle Undervisnings- og Kunnskapsredaksjonene. Det blir ikke produsert eller sendt flere språk og kulturprogram. Programmene denne siden referer til, er derfor historie.
Hvilken strategiske tanker styret har hatt, eller blitt utsatt for, lurer jeg fremdeles på. Skjønt det ble vel egentlig sagt ganske klart:
Strategien de siste månedene har vært å finne samarbeidspartnere for å etablere et frittstående selskap, NRK Kunnskap, som skal levere undervisningsopplegg på kommersielt grunnlag.
Og hva har kommet ut av dette? nrk.no/skole ønsker deg velkommen, på "kommersielt grunnlag", med et imøtekommende "401 Unauthorized". De gidder ikke en gang lage en side som forklarer ståa!
Dette er trist når en vet at det lages, og har blitt laget, svært mye bra i NRK. For ett år siden kunne det virke som det var et slags lys i tunnellen. Målet var et klipparkiv med 10 000 klipp innen 2009. Departementet la til om med til grunn at tjenesten skal tilbys gratis i den grad driftskostnadene ikke avhenger av antall brukere.
Nå har en jo begynt å skjønne at det er noen skjær i sjøen, blant annet på grunn av problemer med ESA. Som Einar Berg resonnerer seg fram til handler trolig dette om hvilke tjenester en allmennkringkaster har lov til å tilby uten å komme i konflikt med konkurranseloven, og andre lover. Det samme som senket BBCs Creative Archive og BBC Jam med andre ord.
Hmm, en kan sikkert skylde på ESA, men med det blir jo dette et politisk problem, noe både Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet bør føle et betydelig ansvar for. Tror ikke de skal ha store problemer med å finne alliansepartnere på dette området i andre europeiske land.
Og hvem er det egentlig som skal beskyttes? TV2? Et selskap som i en årrekke har hatt tilgang til seddelpressa med statlig velsignelse. Vi har fått mer fjernsyn, det er så, men kvaliteten har vel ikke blitt bedre, Tippekampen er borte, Skolefjernsynet likeså... Jo,jo, jeg vet at dette er komplekst, men konsekvensene er jo bare kjipe.
Det blir jo stadig tydeligere at fri konkurranse og markedstenkning ikke løser alle problemer: Miljø, energi, matvarer, kunnskapsformidling etc...
Oppdatering (litt senere på dagen): Jo mer en kikker på dette desto mer mistrøstig blir det. Programserien "Drømmen om Norge" finnes på nett i form av tre hundre artikler og oppgaver. Glimrende, det er bare en liten hake ved det hele: "På grunn av rettighetsavtaler kan du dessverre ikke lenger se programmene i reprise." Jeg har et lite håp om at utviklingen går i retning av at kostnadene til nødvendige rettigheter regnes inn ved lignende produksjoner, men jeg er stygt redd det kan bli lenge til. Det er jo intet mindre enn tragisk at slikt skal bli liggende å støve ned i arkivene. Materialet kunne trolig vært revitalisert gjennom gjenbruk, med samfunnsmessig gevinst.
På en samling ved høgskolens forskningsseksjon fikk jeg litt (etter mitt syn høyst ufortjent) pepper for min påstand om at fagbibliotekene vil utraderes dersom de følger et tankesett som er basert på at informasjon formidles via trykte skrifter. Nå er jeg svært begeistret for biblioteker, men det bør jo ikke forhindre et visst klarsyn.
Nå skal en jo heller ikke kikke særlig langt for å se hvor det bærer: I forrige uke stratet Greenbook - DigitalForlaget, et initiativ det er all grunn til å ønske velkommen. Universitetet i Stavanger (UiS) har med dette lansert Norges første digitale forlag beregnet på læremidler. Når sier de at de "kanskje" også er verdens første digitale forlag, men det må være en sannhet med en haug med modifikasjoner.
At en norsk undervisningsinstitusjon drar i gang dette er interessant i seg selv, og vil forhåpentligvis bidra til at man raskt får på plass et system for fagfellevurdering og påfølgende notering på listen over forlag som gir publiseringspoeng.
Planen er å levere noe mer enn bare en digital bok. Forlaget skal kunne levere en lydfil i tillegg til en digitalisert tekst. Tekstene skal også kunne suppleres med animasjoner, spill og video.
Forlaget hever også listen for royalties til et nivå som begynner å ligne noe. De vil tilby forfatterne 26 til 30 prosent royalty, det dobbelte av hva de får i dag gjennom tradisjonell publisering. Markedet for akademisk publisering er jo nærmest mer lukrativt enn å pushe dop, så det bør finnes muligheter her.
På den nevnte samlingen ble det forslått at HiB burde satse på å bli best på formidling - både forskningsformidling og almenrettet formidling. Om det skal bli en strategi er det nok på tide å få opp farten.
Cory Doctorow er en mann med mange talenter, de fleste med utspring i hans virke som forfatter. Ulikt de fleste av sine kolleger har Doctorow for vane å "gi vekk" bøkene sine, i dette tilfellet Little Brother som kan lastes ned gratis på forfatterens nettsted.
For me - for pretty much every writer - the big problem isn?t piracy, it?s obscurity (thanks to Tim O?Reilly for this great aphorism). Of all the people who failed to buy this book today, the majority did so because they never heard of it, not because someone gave them a free copy. /../ The good news (for writers) is that this means that ebooks on computers are more likely to be an enticement to buy the printed book (which is, after all, cheap, easily had, and easy to use) than a substitute for it. You can probably read just enough of the book off the screen to realize you want to be reading it on paper.
So ebooks sell print books. Every writer I?ve heard of who?s tried giving away ebooks to promote paper books has come back to do it again. That?s the commercial case for doing free ebooks.
"Lillebrødrene" som kjemper mot overmakten er en tydelig referanse til George Orwells "Storebror". Doctorow beskriver et samfunn i en ganske nær fremtid som er gjennomsyret av overvåkning. mange av de fenomenene som beskrives er fremskrivninger av eksisterende løsninger, for eksempel dette prosjektet fra Dallas, hvor villstyrige skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker - via Eirik Newth:
det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg?
...jeg produserer dokumenter i et ganske stort omfang. Disse dokumentene er mitt levebrød. Og jeg ønsker dem på et filformat jeg føler meg trygg på, i dag og i fremtiden.
Filformater angår i dag folk flest. De burde også oppta våre folkevalgte. /../ Kan det være så vanskelig å enes om et åpent format for alle dokumenter? Ingen kan i dag si meg hva som er fordelen ved OOXML. Jeg ser ingen annen vinner i dette spillet enn dette ene store amerikanske datafirmaet. Jeg har brukt utelukkende fri programvare i mange år. Alle mine manus blir til i programpakken OpenOffice, som er fritt tilgjengelig for alle å bruke. PC-ene mine kjører alle Linux, som også er fri programvare. Og jeg lagrer helst manusene mine i formatet ODF.
Hva er så viktig med denne saken? Den er etter mitt skjønn viktig både av rettslige og økonomiske grunner. Den har med vår felles fremtid å gjøre. Den har med fattige og rike land å gjøre. Filformater er bærere av all informasjon i vår moderne verden. At disse skal dikteres av en verdensomspennende "avgift" til ett enkelt selskap, må da være innlysende galt i alle frittenkende menneskers øyne - uavhengig av nasjonalitet og politisk oppfatning?
Mange mener at tellekantregimet forkludrer mye for omløpet av informasjon om forskningsresultater. Reidar Conradi, informatikkprofessor ved NTNU, vil gjøre noe med det og har skrevet brev til det mest prestisjetunge tidsskriftet på sitt fagfelt. Han påpeker at på grunn av lang ventetid vil den forskningen som publiseres ofte være tre til fem år gammel idet den blir publisert.
- Vi er husmenn i eget hus, fagforlagene er de eneste som tjener på at vitenskapelig produksjon måles i antall publiserte artikler i fagtidsskrift, sier Conradi til Universitetsavisa, og vil ha faglig publisering over på nett.
Det mest forstemmende med denne tilstanden er at alle jobber gratis ? både forfatterne, redaktørene og de som skal godkjenne manuskriptene for publisering ? mens forlagene tjener store penger.
- De har skrudd opp prisene så mye på abonnement at bibliotekene tappes for budsjettmidler og må si opp viktige abonnementer. Slik kan det ikke fortsette, konkluderer Conradi.
Her er det bare å slutte seg til og ønske det nåværende publiseringsregimet dit pepperen gror. Elsevier hadde i 2006 et samlet overskudd på mer en 2 milliarder Euro. Dette er ikke penger som kommer forskningen til gode, men til syvende og sist en direkte årelating av de samme budsjettene som burde gå til forskning og utvikling. Noen ler hele veien til banken, og akademia sitter igjen som "nyttige idioter".
På bakgrunn av forrige post er det med litt tungt hjerte at jeg også sier meg enig med Conradi når han forteller at han enklest finner sine "fagfellers arbeider ved å google", og at biblioteket i den sammenhengen er irrelevant.
Legg til det svakt håpløse i at papirpubliseringen, sammen med tilgangsbegrensning til eventuelle digitale ressurser, medfører at et lite mindretall får reell tilgang til forskningsresultater. Jeg har i alle fall problemer med å se hvordan det kan oppfylle forskningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag.
Kanskje er konsekvensen av dette at fagbibliotekene forsvinner i sin nåværende form og at midlene i stedet kan brukes på et system som kan bistå forskere med open-access publisering, både lokalt og nasjonalt. Er det en umulig tanke å se for seg at midlene som i dag benyttes for å kjøpe tilgang til den informasjonen, som forskningsistitusjonene i utgangspunktyet betaler for å få produsert, i stedet benyttes til skikkelig fagfellevurdering innen et open-acess-system?
Jeg kan nok knapt kalles en bibliotekbruker lenger, men det handler mest om hva jeg etterspør og mindre om biblioteket som samfunnsbyggende institusjon. Dette handler mest om det siste: fascinasjonen for biblioteket som et sted der kunnskap voktes.
På vei hjem fra BlogTalk08 i Cork stoppet jeg i Dublin og fikk noen timer i byen før flyet gikk hjemover. Utstyrt med et skikkelig dårlig kart satte jeg meg fore å legge turen innom Guiness-byggeriet, men bestemte meg for å stikke innom Trinity College på veien. Lykken står som kjent den svimete bi, for inne på univeristetsområdet så jeg et skilt som viste veien til utstillingen om "Book of Kells".
Book of Kells er et bibelmanuskript fra 800-tallet kjent for sine vakre illustrasjoner. Spot on! Ikke minst fordi jeg i mitt innlegg på BlogTalk gjorde et poeng av hvordan bilder organiserer informasjon romlig. Når det gjelder nettpublisering er dette et område liten grad er blitt teoretisert omkring - "undertheorized" ifølge Mark Bernstein.
Utstillingen om Book of Kells var flott den, vi snakker tross alt om det som av mange blir regnet som verdens peneste bok, men det var likevel først på vei ut at oppturen begynte for alvor. Utgangen var nemlig lagt gjennom The Long Room.
For Star Wars-kjennere (jeg er riktignok ikke blant dem) kan det være moro å vite at The Long Room er forbilde for Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Likheten er såpass påfallende at Trinity College vurderte å gå til sak (ref Wikipedia). I alle fall et rom som oste av lagret kunnskap.
Spennende var det også å se det pågående restaureringsarbeidet: Papir og lærinnbinding er i høyeste grad forgjengelig og mange av bøkende må gjennom en omfattende prosess for ikke å gå i oppløsning.
Jeg vandret videre med mitt dårlige kart og satte kursen i retning St. Patrick katedralen (info på norsk - PDF). Jonathan Swift (1667 - 1745) - forfatteren av Gullivers reiser (finnes forresten som lydbok via det glimrende prosjektet Librivox.org - hadde jeg ikke vært belemret med et knippe talefeil skulle jeg satt i gang med den norske versjonen... ). Vel Swift var altså prest her i 30 år (1713-1745) og ligger begravet i kirken.
Før jeg kom til katedralen passerte jeg imidlertid en liten inngang med et knapt synlig skilt og med ett sto jeg inne i det som viste seg å være Irlands første offentlige bibliotek (også det med informasjon på norsk), grunnlagt av erkebiskop Narcissus Marsh i 1701 (altså et lite hundreår før offentlige bibliotek så dagens lys her hjemme).
Biblioteket er såpass gammelt at det er et eksempel på hvordan interiøret ble laget den gangen bøkene var lenket til bokhyllene. Ikke "lenket" i metaforisk forstand, men rent fysisk. Avlukkene som leserene ble låst inne i sammen med sjeldne bøker kan du også se her. Biblioteket har 80 inkunabler i hyllene...
Ifølge den svært imøtekommende guiden var Marsh opptatt av matematikk, og ikke minst øynet jeg en faglig link da jeg fikk vite at Marsh særlig jobbet med refleksjon og refraksjon. Nå viste det seg at jeg bommet litt her, for Marsh var mer interessert i lyd enn i optikk: I 1683 skrev han Essay on the Doctrine of Sounds, Containing some Proposals for the Improvement of Acoustics.
The paper was remarkable because of Marsh's use of three new words. He used diacoustics to describe the study of refracted sound, catacoustics for that of reflected sound, and most important of all, he was the first scientist to use the word microphone. (Ref)
Som om dette ikke var nok, på flyet hjem leste jeg Jon Hustads Knut Olav Åmås artikkel om situasjonen for bibliotekene i Norge der han blant annet presenterer Finlands kraftige satsing på et høyt utviklet biblioteksystem som en delforklaring på landets suksess med leseferdighetene i skolen. Til sammenligning ligger Norge på bunn i Norden når det gjelder utlån og bevilgninger pr. innbygger...
Joda, papir kan resirkuleres, men det er neppe noe kongeargument for tidsskrifter på papir Foto: arlen
Alle vi som jobber som teknisk administrative personale ved HiB, og som går under den lite flaterernde forkortelsen TAP ;), har vært på todagers samling. En anledning til å snakke med bibliotekarene, som jeg ikke ser så ofte lenger. I den forbindelse kom jeg til å fortelle at jeg for flere år siden begynte å skrive inn følgende forbehold når jeg bestilte bøker via Bibsys: "Ikke lån inn denne boken dersom den ikke finnes i Bergen". Jeg hadde nemlig en rekke ganger opplevd å bestille bøker som fantes på universitetsbiblioteket i Bergen og endt opp med å få bøker sendt fra Tromsø, Trondheim, Oslo etc. Tanken på hva det koster og hvor unødvendig denne transporten av informasjon på papir er fikk meg til å holde opp med det.
Plinius kommer med et tilsvar der han som vanlig argumenterer godt.
Jeg vil for egen del tilføye miljøargumentet. Bøker er så sin sak, så lenge de ikke sendes land og strand rundt, men tidsskrifer er forhåpentligvis i ferd med å bli en anakronisme på papir. Det gir i alle fall liten mening å bruke betydelige ressurser på å trykke og distribuere innholdet på papir. En problemstilling er selvsagt at noe av den miljømessige gevinsten ved å distribuere digitalt forsvinner i den grad leserne skriver ut egne kopier, men dette gjelder langt fra alle lesere og ikke alle artiklene.
I Bergen ble det nylig foreslått å snu på det nåværende regimet med uadressert reklame. I stedet for "Reklame, nei takk" foreslår man et generelt forbud medmindre du aktivt sier "Reklame, ja takk". En god ide, men grafisk bransje blir selvsagt forbannet, og reklamebyrene finner løsninger for addressert reklame. Men noe er på gang, og papirpusherne har en dårlig sak på litt sikt.
Når det gjelder fagtidsskrift er så vidt jeg kan se det eneste argumentet for papirkopien at man trenger å selge eksemplarer. Jeg imøteser med forventning et forslag fra de som støtter disse utgivelsene i retning av "papirdisturibusjon betyr ingen støtte".
Miljøregnskap er riktignok en komplisert affære, men jeg skulle gjerne sett en sammenligning av hva et lest eksemplar på papir bidro med i forhold til en elektronisk versjon.
- Wikipedia og Store Norske Leksikon er to forskjellige ting. Vårt leksikon er en lett søkbar og daglig oppdatert informasjonsdatabase, toppgarantert av de fremste fagfolk vi har på alle områder. Det er en nasjonal kunnskapsbase, vil jeg påstå. Løsrevet informasjon om dette og hint kan man jo finne overalt på nettet.
At Wikipedia og Store Norske er to forskjellige ting er det ingen tvil om, men der Store Norske åpenbart må se tilbake på sin storhetstid blir Wikipedia bedre og mer omfangsrikt for hver dag som går. Det er mange sider ved en informasjonskildes sukess og betydning som kunnskapsbase - tilgjengelighet og gjenbrukbarhet er kanskje i fred med å bli de viktigste.
Oppdatering 22.02.08: At Store norske sliter i motvind understrekes av at det tyske leksikonet Brockhaus har besluttet å gjøre åpne en gratis leksikonportal fr 15. april (via Eirik Newth)
Wikipedia på bokmål/riksmål gjennomførte fra juni 2007 til januar 2008 en artikkelkonkurranse, der bidragsytere på Wikipedia ble oppfordret til å skrive fremragende artikler om temaer som er for dårlig dekket på norsk.
Danmarks Radio er nemlig klar til at lancere det nye TV-koncept »Bonanza«, hvor danskerne kan være med til at vælge de første hundrede DR-programmer, der skal findes frem fra DRs gemmer, digitaliseres og offentliggøres.
Fra i dag kan danskerne finde klippene på dr.dk/bonanza, og i løbet af vinteren og foråret skal seerne i én kategori ad gangen vælge 100 programmer ud blandt de 1000 klip, som de helst vil have, at DR digitaliserer først og lægger på dr.dk i fuld længde.
Enkel tilgang til historiske arkiver er viktig, både for kultur, media og utdanning. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg i Danmark. (via NRK beta)
Den smått pretensiøse overskriften skyldes ikke bare at jeg har skrevet om Nettsteder for NDLA, og får drive litt reklame for min egen tekst. Den er riktignok bearbeidet språklig av redaksjonen, en jobb jeg er glad for å slippe :)
Teksten kan man selvsagt ha ulike meninger om, men prosessen og tekstens muligheter for et videre liv synes jeg det er verd å kommentere. Om ikke annet så som en betraktning omkring betydningen av NDLA.
William Nygaard og leder i Forleggerforeningens læremiddelutvalg, Tom Skovdahl, var for en tid tilbake ute og uttalte seg om det de kaller «statsforlag». I denne forbindelse preseterer de å si følgende:
"- NDLA vil i realiteten bli et statsforlag, og fordi læremidlene tilbys gratis vil markedet forsvinne for frie forlag. Det vil bety ensretting, mindre mangfold og et mer autoritært samfunn."
Jeg synes det er smått utrolig hva disse gutta har mage til å lire av seg. Jeg antar de er sitert korret når det videre står at det "... ikke spiller noen rolle om læremidlene kommer som tradisjonelle bøker eller i digital form". Dette er etter mitt syn nærmest vrøvl, selv om en nok må ta høyde for at uttalelsene er mer strategiske enn et direkte uttrykk for forlagenes virkelighetsbilde. Skulle imidlertid dette være forlagenes oppriktige mening ser jeg blålysene i horisonten.
At fremtidens læremidler vil foreligge i digital form er jo nettopp det som er fundamentalt forskjellig, og som åpner for helt andre bruksmåter enn detradisjonelle, papirbaserte læremidlene. Teksten jeg har skrevet for NDLA kunne nok vært presentert i en bok, og teksten i seg selv ville kanskje til og med tjent på det. Men det er jo ikke her forskjellen ligger, det som er nytt med teksten - som ellers er ganske tradisjonell, uten interaktive muliheter - er dens gjenbrukbarhet. Som bruker av denne teksten gir lisensen deg frihet til:
å dele - å fremstille eksemplarer og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten
å bearbeide - å tilpasse verket og å skape adaptasjoner
På følgende vilkår:
Navngivelse. Du skal navngi opphavsmannen til verket som angitt av rettighetshaver og lisensgiver (men ikke på en slik måte at det ser ut som om disse støtter deg eller bifaller din bruk av verket).
Ikkekommersiell. Du kan ikke bruke dette verket til kommersielle formål.
Del på samme vilkår. Dersom du endrer, bearbeider, gjenbruker eller bygger videre på dette verket, kan du kun dele eller spre resultatet under en lisens som er den samme, eller lik, denne.
Mine rettigheter som forfatter er dessuten ivaretatt på en måte som skiller seg vesentlig fra hva tilfellet ville vært dersom jeg skulle gått inn på en standardavtale med et forlag. I så tilfelle ville jeg fraskrive meg så godt som alle økonomiske rettigheter, vanligvis med en royalty-avtale til gjengjeld. Som leverandør til NDLA beholder jeg og min arbeidsgiver langt flere rettigheter. Ethvert av lisensvilkårene kan nemlig bli frafalt dersom du får tillatelse fra rettighetshaveren. I begge tilfeller beholder jeg mine ideelle rettigheter.
Kort oppsummert: Alle kan bruke teksten min til å lage nye verk, så lenge de ikke bruker det til kommersielle formål, og så lenge de navngir meg som opphavsmann. en lærer kan altså kopiere, og tilpasse teksten til sine behov uten å måtte bekymre seg for problemstillinger knytett til økonomi. Jeg kan samtidig utnytte teksten som jeg måtte ønske, det til tross for at jeg har fått betalt for å skrive den.
Når NDLA får i gang neste fase med et rammeverk som legger til rette for effektiv gjenbruk av tekstene (f eks et wiki-lignenede system) kan tekstene utvikles videre gjennom aktiv bruk, og med stadig tilbakekobling der innspill med høy kvalitet kan kjøpes ut og tas inn i det sentrale læreverket. Dette vil være et syetm som setter innholdet og dets kvaliteter i sentrum samtisig som det er det stikk motsatte av "ensretting", "mindre mangfold" og et "autoritært samfunn".
NDLA er kanskje ikke en gave til forlagene, men både forfattere, brukere og kvaliteten vil på sikt kunne tjene svært mye på den modellen som prosjektet står for. Derfor er det synd at Kunnskapsdepartementet ikke helt våger å satse fullt ut på prosjektet.
Yess, dette ser kanskje ut som en liten ting, men forhåpentligvis er det også et viktig skritt på veien mot forfatterverktøy som støtter de samme standardene. Jeg har lenge irritert meg over at kommuner og fylker i praksis gjør folk til skurker gjennom å inistere på at skoleverket skal benytte MS Word (som de skal betale for) i stedet for Open Office (som er gratis, og minst like godt).
Ser en ennå litt lysere på det kan kanskje folk begynne å bruke HTML mer aktivt, noe som i seg ville være et betydelig skritt i retning av økt digital kompetanse... Nåja, det ville være i overkant optimistisk, en får glede seg over det følgende:
Regjeringen har vedtatt at all informasjon på statlige nettsider skal være tilgjengelig i de åpne dokumentformatene HTML, PDF eller ODF. Tiden hvor man fant offentlige dokumenter kun tilgjengelig i Microsofts Word-format vil med det gå mot slutten.
- Alle skal ha lik tilgang til offentlig informasjon. Fra 2009 vil innbyggerne kunne velge hvilken programvare de vil bruke for å få tilgang til offentlig informasjon. Regjeringens beslutning vil også bedre konkurransen mellom leverandører av kontorprogrammer, sier IT-minister Heidi Grande Røys.
Dette er regjeringens vedtak:
HTML skal være primærformatet for publisering av offentlig informasjon på Internett.
PDF (1.4 eller nyere eller PDF/A - ISO 19005-1) er obligatorisk i tilfeller hvor man ønsker å bevare opprinnelig utseende på et dokument.
ODF (ISO/IEC 26300) skal anvendes til å publisere dokumenter som skal kunne endres etter at du har lastet det ned, for eksempel skjemaer som skal fylles ut av brukeren.
- Norge har lenge manglet en politikk på programvareområdet. Dette gjør vi nå noe med. Denne regjeringen har bestemt at IT-utviklingen i offentlig sektor skal basere seg på åpne standarder. Vi vil i fremtiden ikke akseptere at statlige virksomheter låser brukere av offentlig informasjon til lukkede formater, sier Grande Røys.
Kravene vil tre i kraft 1. januar 2009 for statlige virksomheter. Fornyingsdepartementet setter nå i gang et forskriftsarbeid som skal gjøre kravet obligatorisk også for kommunale virksomheter.
Dette begynner å komme seg. Nå kan jeg i alle fall sette inn en video fra NRK (i det minste fra "Alltid moro") på en ekstern nettside. Så vidt jeg kan se mangler det fremdeles mangler mulighet for å sette inn- og ut-punkt, men dette er likevel et skritt i riktig retning.
NRK benytter imidlertid en ekstern tjeneste (så vidt jeg kan se), og videoene inneholder ingen tilbakepeker til NRK. Det er en mulighet de bør benytte. Når det er på plass er det ingen grunn til at dette ikke skal kunne slippes via nyhetsredaksjonen, og med ett vil vi ha et svært anvendelig verktøy i undervisningen, og en klar konkurrent til TV2s samarbeid med DigLib. ....i alle fall de av oss som holder oss til publiseringsløsninger der vi faktisk får lov til å lime inn den nødvendige koden :)
Jeg har ikke fulgt så godt med på hva som skjer med Filmarkivet.no i det siste. Tidligere har jeg vært innom dette en rekke ganger, første gang for snart tre år siden under overskriften "Innesperring av norsk kulturarv". I frustrasjon over tjenestens mangler dro jeg i gang min egen versjon av Filmarkivet. Siden har det tydligvis skjedd en del, og denne posten er mest for å komme litt ajour.
Utgangspunktet er Ole A. Werrings artikkel i Dagbladet, som igjen viser til Gunnar Iversens "Vår skjulte filmarv". Begge understreker at en levende filmarv er en forutsetning for å videreutvikle norsk film på en god måte.
I forlengelsen av dette skriver assisterende direktør i NFI, Erlend Jonassen, et svar til Kurt Georg Gjerde, gjengitt i Rushprint. Gjerde klager over at Filmarkivet.no bare er tilgjengelig for Windowsbrukere. I følge Jonassen er Norsk filminstitutt "hjertelig enig med ham":
Helt siden Filmarkivet.no ble lansert for tre år siden, har dette vært en vesentlig svakhet. Årsaken har naturligvis vært at det bare har vært Microsofts produkter som i tilstrekkelig grad har ivaretatt rettighetshaverne legitime rett til å verne seg mot piratkopiering.
Her er det kanskje på sin plass med en liten kommentar: For det første er det ingen grunn til at den vern om økonomiske interesser knyttet til nyere verk skal medføre at også verk som er fallt i det fri "vernes" på samme måte. Jeg mener Filmarkivet.no kunne hatt en delt strategi på dette området fra den dagen de lanserte tjenesten. Dernest mener jeg det er grunn til å diskutere hvor grensene for "rettighetshavernes legitime rett". Som jeg også har vært inne på en rekke ganger er det god grunn til å diskutere hvorvidt denne retten, dersom resultatet er utstrakt bruk av restriktive teknologier (som DRM), hindrer andre rettigheter. Eksempler er sitatretten og rettigheter knyttet til ytringsfriheten, som også omfatter retten til å kunne motta informasjon.
Uansett, Jonassens gladmeldingen er at "Med støtte fra Høykom og i samarbeid med Høgskolen i Østfold har vi gjennomført prosjektet "Filmarkivet.no med åpne standarder" og mener vi har en god løsning på sikkerhetsutfordringene. Noe teknisk arbeid står igjen, men vi har nå godt håp om at vi skal kunne lansere tjenesten på Mac og Linux i januar neste år."
Dessverre er det ikke sikkert dette hjelper så mye. jeg stiller meg derfor bak Karsten Meinich i Rushprint som avslutter med følgende håp for fremtiden: "Rushblogg håper nå at neste steg blir å frigjøre så mye av materialet på Filmarkivet som mulig - filmene som ikke trenger å låses, bør heller ikke være låst."
Bibliotekenes valg er ifølge Plinius representert ved NDLA og DigLib. Det første alternativet står for åpent og gratis tilgjengelig innhold, det siste er en forlengelse av "bok-regimet".
Vi går inn i en historisk konflikt mellom ulike måter å organisere digital kunnskapsproduksjon på: lukket eller åpen. Læringsmarkedet er ett av flere eksempler. Musikkbransjen er et annet. Vitenskapelige tidsskrifter et tredje. Den digitale kulturarven et fjerde.
Spørsmålet om hvilke produksjons- og forretningsmodeller man skal gå for er svært aktuelt både for bibliotekene og utdanningssektoren. Begge disse institusjonene er imidlertid knyttet til idealer om folkeopplysning og lik tilgang til innhold og kunnskap, hvilket bør gjøre valget relativt enkelt...
Joi Ito rapporterer fra en fotokonkurranse arrangert av Creative Commons China i samarbeid med nasjonalbiblioteket Beijing. 10,000 personer, både amatører og profesjonelle, sendte inn sine bidrag, alle med ulike CC lisenser. Bildene ble bedømt i tre kategorier: Samfunn, natur og portretter. Vinnerene er presentert på en egen webside.
Ito legger ikke fingrene imellom når han karakteriserer enkeltes forhold til åpne lisenser:
While we have silly people in the West saying that for every free photo on Flickr a professional photographer loses their job, we have professional photographers in China licensing their best works under CC licenses. As far as I could tell, the amateur and professional photographers seemed integrated and supportive of each other.
Rundt årtusenskiftet kunne Store Norske Leksikon se tilbake på 250.000 solgte boksett. Så begynte det å gå ordentlig utforbakke. Nå ber Kunnskapsforlaget om 7 millioner kroner fra Kulturdepartementet, for å dekke de årlige utgiftene til SNL.no. Denne støtten trenger de hvert år i de kommende fem årene, ellers går nettleksikonet ned for telling.
Regner vi med en relativt høy timepris, la oss si 700 kroner, skulle dette holde til 10.000 arbeidstimer. Trekker en fra en del til teknisk drift mm ender det kanskje opp som fem hele stillinger for å vedlikeholde rundt 155.000 (ifølge Wikipedia :) De fleste artiklene trenger jo ikke å oppdateres, men summen høres ikke helt urimelig ut. Særlig ikke dersom man fjerner den uelegante reklamen.
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?
Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.
SNL.no ble lansert i ny form i dag. Det er all grunn til å ønske "nykommeren" velkommen.
Hørte nettopp Johan Tønnesson (ingen artikkel i SNL, som jeg kan finne) som mente at Wikipedias praksis er for liberal, og at SNLs kvalitetskontroll er nødvendig. Det som imidlertid slår meg er at SNL nok har stempelet "Kvalitetssikret", men artiklene inneholder jevnt over få linker til kilder. At artiklene "eies" av en artikkelforfatter hever også listen for innspill, og min spådom er at mange av artikkelforfatterne på SNL vil bli ganske alene om å oppdatere innholdet. Wikipedia vil oppdateres langt hyppigere, nettopp på grunn av en mindre autoritær struktur. For de aller fleste brukeres vedkommende vil hyppig oppdatering være viktigere enn kvalitetsstempelet. Da selvsagt forutsatt at Wikipedia ikke blir belemret med masse faktiske feil, men det er det neppe noen grunn til å tro at vil bli tifelle. Tvert imot vil trolig SNL på nett medføre en kvalitetsheving av Wikipedia - og forhåpentligvis også vice versa.
Al Jazeera lanserer 12 videoer i broadcastkvalitet med materiale fra Gaza. Videoene med den minst restriktive Creative Commons (Attribution) lisensen. Det er på alle måter snakk om videoer av kringkastingskvalitet, og hver video har egne informasjonssider. Videoene kan brukes fritt, så lenge Al Jazeera krediteres, også av konkurrerende fjernsynsselskap.
Postkortene ble hovedsaklig gitt ut mellom 1890 og 1910s, og er produsert av Photoglob Company i Zürich, Sveits, og Detroit Publishing Company i Michigan. Trykkene ble solgt som souvenirer og ofte samlet i album eller i en ramme. Det fargerike bildene ser ut som fotografier, men er faktisk blekkbaserte fotolitografier. Prosessen forklares på denne siden.
The Library of Congress har satt sammen denne samlingen fra to kilder med bilder i nær opprinnelig kvalitet. I 1985 ble bildene frav Europa og Midtøsten kjøpt fra Galerie Muriset i Sveits. Bildene fra nordamerika ble, i 2004, donert fra Howard L. Gottlieb.
Februar nærmer seg med stormskritt, og da kommer SNL med innholdet åpent på nett. Målet er at rundt 1000 fagansvarlige (se listen så langt) skal sørge for kvalitetssikret innhold. De fagansvarlig kan redigere eksisterende artikler, skrive nye, og vurdere om nyskrevne artikler fra brukerne fortjener å tas inn i leksikonet.
Jeg gjorde et søk på "Thingvellir" og fant 21 bilder, som jeg ikke får lov til å bruke, og som i tillegge er utstyrt med vannmerke og i kjip oppløsning. Usikker på hvem dette er interessant for.
Siden portalen ikke lar meg linke til et søk, får det duge med et skjermdump. Her har jeg søkt på Amundsen, og finner en rekke interessante historiske bilder. Disse er såpass gamle at fotografene ikke lenger har noen økonomiske rettigheter til bildene. Likevel får jeg ikke bruke bildene, og er dermed henvist til Google. Et alternativ er Wikimedia commons.
I Bibsys' behovsanalyse kan en lese:
Skal bibliotekets nettsider være relevante må de sørge for at det søkes også i åpne kilder, som ikke er kvalitetssikret. A9 er kanskje en tjeneste en kan lære noe av.
Bloggen som politiskt vapen, av Henrik Alexandersson, kan bestilles som PDF eller i trykt form.
Når vi først er inne på denne prismodellen (salg kombinert med gratis nedlasting) passer det å nevne The Public Domain: Enclosing the Commons of the Mind. Denne boken er lisensiert med en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike License.
Kartdata burde være offentlig informasjon, men dette ser ut til å sitte langt inne. Jeg hadde et håp om at det kunne blitt en bedring her, men Regjeringen vedtok nylig en ny forskrift til offentlighetslov hvor de fremdeles holder på at Statens kartverk skal ta betalt for kartdata.
Et konkret eksempel: Jeg skrev for en tid tilbake en lengre gjennomgang av spillefilm, med vekt på den filmer med det en kan kalle Hollywood-dramaturgi. Ideelt sett ville jeg brukt en nyere film for å eksemplifisere for å forklare de ulike dramaturgiske grepene, men lot være fordi jeg vet at rettighets-avklaring kommer til å koste for mye. Jeg kunne muligens ha påberopt meg sitatretten, men her er det mye som ikke er avklart for filmsitaters vedkommende - jmf noen tidligere betraktninger rundt den problemstillingen, først på Digital og sosial, så i Vox Publica. Vel, enden på visa ble i alle fall at i stedet for å benytte en nyere film bruke jeg 1933-utgaven av King Kong i stedet.
Nå kan jeg neppe beskyldes for å følge nøye med i amerikansk politikk, og Sarah Palin har jeg først hørt om i dag. Jeg var innom Wikipedia.no i en annen forbindelse, og fra forsiden når jeg en relativt fyldig artikkel om Palin. Her kan en se noe av dynamikken som gjerne oppstår rundt en artikkel i det den får fornyet aktualitet: Fra en drøy linje i februar 2007, via et bilde lagt til åtte måneder senere, finner artikkelen sin nåværende form i løpet av noen ettermiddagstimer i dag.
Jeg var i møte med en forlegger i går. Vedkommende fortalte at han hadde kolleger som var genuint opprørte over at folk kunne finne på å produsere innhold og gi det vekk - da med refereanse til Wikipedia. Disse folka kommer til å slite...
Ikke bare kan platen lastes ned som MP3-filer, du får den også i tapsfrie format, du kan spille den direkte fra nettstdet, og laste alt materialet ned i form av en fullkvalitets flersporsversjon på 1,5 gigabyte. Hensikten med den siste versjonen? Fansen lager remixer, massevis og mye som absolutt er verd å høre på. Remixene deles selvsagt også via nettstedet.
God business er det også, musikken selges nemlig i en rekke ulike formater. Et tidligere album Ghosts I-IV har for eksempel solgt for 750.000 dollar, og det bare av den mest eksklusive pakken. Markedet segmenteres altså fra gratis, der man konkurrerer med fildelingen, til produkter for dedikerte fans og samlere, som er villige til å betale 300 dollar.
Jo mer en kikker på dette desto mer mistrøstig blir det. Programserien "Drømmen om Norge" finnes på nett i form av tre hundre artikler og oppgaver. Glimrende, det er bare en liten hake ved det hele: "På grunn av rettighetsavtaler kan du dessverre ikke lenger se programmene i reprise." Jeg har et lite håp om at utviklingen går i retning av at kostnadene til nødvendige rettigheter regnes inn ved lignende produksjoner, men jeg er stygt redd det kan bli lenge til. Det er jo intet mindre enn tragisk at slikt skal bli liggende å støve ned i arkivene. Materialet kunne trolig vært revitalisert gjennom gjenbruk, med samfunnsmessig gevinst.
Her er det bare å slutte seg til og ønske det nåværende publiseringsregimet dit pepperen gror. Elsevier hadde i 2006 et samlet overskudd på mer en 2 milliarder Euro. Dette er ikke penger som kommer forskningen til gode, men til syvende og sist en direkte årelating av de samme budsjettene som burde gå til forskning og utvikling. Noen ler hele veien til banken, og akademia sitter igjen som "nyttige idioter".
På vei hjem fra BlogTalk08 i Cork stoppet jeg i Dublin og fikk noen timer i byen før flyet gikk hjemover. Utstyrt med et skikkelig dårlig kart satte jeg meg fore å legge turen innom Guiness-byggeriet, men bestemte meg for å stikke innom Trinity College på veien. Lykken står som kjent den svimete bi, for inne på univeristetsområdet så jeg et skilt som viste veien til utstillingen om "Book of Kells".
Utstillingen om Book of Kells var flott den, vi snakker tross alt om det som av mange blir regnet som verdens peneste bok, men det var likevel først på vei ut at oppturen begynte for alvor. Utgangen var nemlig lagt gjennom The Long Room.
For Star Wars-kjennere (jeg er riktignok ikke blant dem) kan det være moro å vite at The Long Room er forbilde for Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Likheten er såpass påfallende at Trinity College vurderte å gå til sak (ref Wikipedia). I alle fall et rom som oste av lagret kunnskap.
Før jeg kom til katedralen passerte jeg imidlertid en liten inngang med et knapt synlig skilt og med ett sto jeg inne i det som viste seg å være Irlands første offentlige bibliotek (også det med informasjon på norsk), grunnlagt av erkebiskop Narcissus Marsh i 1701 (altså et lite hundreår før offentlige bibliotek så dagens lys her hjemme).
