Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Interessant nok slår han fast at lærebokmarkedet tidligere har finansiert andre utgivelser, og "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Krysssubsidiering med andre ord. Det er jo en interessant konstatering i en avis som prediker at markedskreftene skal få rå. Det har de åpenbart ikke gjort tidligere heller, i en tid da forlagene kunne sende store regninger til elevene og bruke overskuddet på andre områder. Den tid er heldigvis forbi.
Grepstad kommer nok også med berettiget kritikk, men en får unektelig inntrykk av at han i hovedsak har fått med seg de tradisjonelle lærebokforlagenes innsigelser
Grepstad avslutter som følger (min utheving):
Også profesjonelle forlag kan gjere dårleg arbeid. Skilnaden er at NDLA har brukt offentlege midlar til å lage ?eire læremiddel som ikkje kan brukast. NDLA har kome ut av kontroll. Før dette året er omme, har NDLA brukt meir enn 100 millionar statskroner. Dei pengane har i røynda kome frå kunnskapsministeren. Midlane har gått til eit tiltak som kan redusere den breidda av bøker kulturministeren helst vil utvide. No må nokon snakke saman før dei seier meir om kvaliteten i skulen og mangfaldet i litteraturen.Kontrollaspektet er interessant. NDLA er et initiativ som springer ut fra alle fylkene unntatt Oslo. En av grunnene er at Oslo fylkeskommune økte om et eget prosjekt da NDLA fikk sin første tildeling. Prosjektet - Real digital - har så vidt jeg kan bringe på det rene endt opp med to betalingsløsninger: World beside og Kikora. I 2007-08 ble det brukt 13 statlige millioner på dette prosjektet (finner ikke tall for 2009). Denne pengebruken er det, så vidt jeg kan se, ingen som stiller spørsmål ved, det til tross for at ressursene ikke er tilgjengelige for folk flest. NDLA derimot, som gir alle full tilgang til det de produserer, får pepper så det holder.
Den som er litt konspiratorisk anlagt kan spekulere i om ikke hovedproblemet med NDLA er at det ikke er styrt fra Oslo, der folk "kan snakke sammen", slik at Grepstad og andre kommer tilbake dit de synes å mene at vi bør være: der skolemarkedet betaler for skjønnlitteratur mm.
En annen side av saken er den grenerelle utviklingen når det gjelder fritt tilgjengelige læringsressurser, her eksemplifisert vedOECDs rapport Giving Knowledge for Free: The Emergence of Open Educational Resources. Alt taler for at nettdistribusjon, og hyppig oppdatering, er fremtiden når det gjelder læremidler. Det fører med seg helt andre distribusjonsmodeller enn de forlagene så langt har basert seg på, noe man før eller siden må ta konsekvensen av.
Etiketter: Debatt, Medieøkonomi, NDLA
Dagbladet skriver at saken om "Max Manus"-opplasting tas til Høyesterett.
Saken handler om hvorvidt identiteten til den som ulovlig la ut Max Manus-filmen på nett skal utleveres. Sandrew og Filmkameratene stevnet bredbåndsleverandøren Lyse Tele/Altibox med krav om at de får vite identiteten til den som skal ha lastet opp filmen ulovlig.
Ikke noe Kafkask så langt, men det uggne er at innholdet i kjennelsene fra Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett hemmeligholdes etter ønske fra saksøkers advokater.
Saken er viktig fordi den kan danne presedens i forhold til hvorvidt private aktører skal kunne få detaljopplysninger om nettbrukere, en mulighet bare politiet har i dag. En avgjørelse vil, for å si det forsiktig, kunne ha innflytelse på folks oppfatning av den pågående diskusjonen om Datalagringsdirektivet, et direktiv som nå er ute på høring.
Ytringsfriheten - den delen som angår retten til å motta informasjon - har det ikke godt for tiden. Konsekvensen av hemmelighold av rettsavgjørelser er at vi ender opp med to debatter, en offentlig og en som kun foregår mellom de aktørene som er på innsiden.
Etiketter: Debatt, Politikk, Ytringsfrihet
Høines påpeker at forlagsmodellen slik vi kjenner i dag springer ut fra Gutenberg, og den handler om pris per solgte kopi. Når dette trues av åpne løsninger på nett, og av myndighetenes gratisprinsipp, som i praksis betyr redusert salg av skolebøker siden bøkene nå ofte lånes videre til neste årskull.
Samtidig tar Høines til orde for at vi må ta vare på papirboka:
- Forsvinner boka fra undervisningen, må det ropes varsko. Men med den samfunnsutviklingen vi har i dag, så er det et stort eksperiment å tviholde på bøker. For det gode med det digitale formatet er at det lettere kan tilpasses den enkelte elevs behov, siden medvirkning, deling og samarbeid er helt sentralt i læringsprosessen.William Nygaard er imidlertid ikke beroliget, og fyrer av en bredside i Klassekampen den 22. :
Det frekke er Høines' retorikk. Er det noen som kan noe om moderne undervisning og produksjon av digitale læremidler for skolen, så er det de moderne undervisningsforlagene i Norge. Hans uttalelser tyder på at han allerede be?nner seg i en form for svermende isolat som gjerne skjer med miljøer som støtter seg til kunstige, ja, ulovlige privilegier med sensur som effekt. Sannheten er at forleggerne utvikler et vell av moderne og tilpassede digitale læremidler som går langt utenpå den offentlig produserte vare.Nygaard mener at det ikke finnes noen i Europa som ligger så langt fremme som norske forlag i produksjon av digitale læremidler, men at dette stoppes av initiativ som NDLA.
I en artikkel den 18. mener William Nygaard at det er urimelig at fylkeskommunen både er produsent og innkjøper, og at dette "underminerer det åpne demokratiske samfunn" (sic!). Nygaard trekker fram en rettslig betenkning, bestilt av Forleggerforeningen, og ført i pennen av jussprofessor Olav Kolstad. Kolstad har kommet fram til at finansieringen av NDLA er i strid med EØS-avtalens artikkel 61.
Artikkel 61 nr. 1 fastsetter at støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, er uforenlig med EØS-avtalen i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene (Ref).
Det er mye som ikke henger helt godt sammen her. Jeg skal være forsiktig med å bestride Kolstads juridiske vurderinger, men heller ikke gå god for dem. Han skriver blant annet noe merkelig om NDLAs rettigheter til en publiseringsløsning som er åpen kildekode med fri lisens - formuleringer som gjør meg skeptisk til Kolstads øvrige vurderinger. En kort passus om Diglib blir også hengende i lufta, men dette får være en annen sak. Formuleringer som "Et sentralt formål med NDLA må sies å være å redusere de offentliges utgifter..." må imidlertid sies å være en meningsytring, der Kolstad et stykke på vei gjør seg til mikrofonstativ for de interessene som har betalt ham. Det er fullt mulig å se NDLA i et videre prespektiv, der man i Norge ønsker å sikre et tilfang av åpnet læringsinnhold (jmf internasjonale initiativ som Open Courseware etc).
Det hadde forresten vært interessant å vite hvilken konklusjon Forleggerforeningen hadde kommet til dersom de skulle vurdere pressestøtten, innkjøpsordningene for litteratur, en eventuell støtte til Store Norske Leksikon etc. Ordningene er selvsagt ikke direkte sammenslignbare, men jeg vil tro det er mye som forsvinner med badevannet dersom Forleggeroreningens logikk skal legges til grunn.
Kolstad nevner BBC Digital Curriculum, senere BBC Jam (som kunne blitt en glimrende tjeneste), som ble nedlagt etter en lignende klage som den Forleggerforeningen synes å forberede. Det plasserer foreningen i dårlig selskap.
Kutter vi bort alt utenomsnakket kan problemstillingen om NDLAs væren eller ikke formuleres som følger: Skal noen offentlige penger kunne brukes på innhold som befokningen kan gjenbruke, eller skal de utelukkende brukes på innhold som ikke kan brukes til annet enn å konsumeres. Dette markerer også skillet mellom den gamle måten å tenke på hvordan innhold skal produseres og distribueres i fremtiden. I mitt hode er svaret ganske opplagt.
Oppdatering 28.01.10:
Høines skriver blant annet dette i sitt svar:
Gjennom NDLA tar det offentlige et initiativ til å få ?rem frie digitale læremidler i videregående skole. Prinsippet om åpne, fritt tilgjengeige læremidler: som alle kan lese og gi innspill til, med bidrag fra en lang rekke ulike forlag og leverandøren bærer i seg dype pedagogiske så vel som demokratiske verdier.
/../
Forleggerforeningen har fått utarbeidet en juridisk betenkning som underkjenner NDLAs ?nansieringsordningi forhold til EU-regulativer. Her er alle parter tjent med trygge og avklarte rammen og jeg ser Forleggerforeningens innspill som et konstruktivt bidrag på dette området.
Etiketter: Debatt, Fremtidens læringsomgivelser, NDLA
Forslaget, som skal behandles i nasjonalforsamlingen over nyttår, er basert på franske helsemyndigheters analyse av 2500 internasjonale studier om mobilbruk. 11% av disse (275 forskningsrapporter), viser at mobilstrålingen utgjør en helserisiko.
Jeg antar det franske forslaget også inneholder et forslag om forbud mot trådløse nett på skolene, da dette nok er et større strålingsproblem.
Statens Strålevern har lenge hevdet at det ikke finnes grunnlag for å snakke om en risiko, men Strålevernet har omsider kommet på banen og det er satt ned en gruppe som skal utrede spørsmålet:
Hensikten er å se nærmere på forvaltning og regelverk vedrørende elektromagnetisk stråling i forbindelse med plassering av mobilmaster, basestasjoner og trådløse nettverk.Skjønt dagen før kom det en pressemelding som forteller at strålevernmyndighetene ikke ser noen grunn til å redusere eksponeringen fra mobile basestasjoner og trådløse nettverk.
Gruppen skal blant annet ha medlemmer fra det norske og svenske universitets- og høyskolemiljøet, Helsedirektoratet, Statens strålevern, Post- og teletilsynet og Arbeidsforskningsinstituttet. I tillegg skal Foreningen for el-overfølsomme (Felo) få tilbud om å stille med en observatør i ekspertgruppen. Gruppen skal ferdigstille sin rapport innen utgangen av 2010.
Det jeg lurer på er om strålevernet eller andre har målt strålingen i et klasserom der 30 elever fyrer opp sine bærbare maskiner, alle med trådløst nettverk.
Etiketter: Debatt, Mobilstråling
La oss begynne med Haaland Matlary:
En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som også vises i ytre oppførsel.
At dannelse har med respekt å gjøre er det lett å si seg enig i, men jeg får til tider følelsen av at den "respekten" som man snakker om er den ytre høfligheten, utmerket fremført av Al Pacinos rolletolkning av karakteren Michael Corleone, i Coppolas filmtriologi The Godfather, samt den "respekten" som skyldes frykt og underdanighet. Filmen The Godfather illustreres da også glimrende med korset som styrer marionetten. Vel oppfører marionetten seg dannet, men ikke ut fra sine frie vilje.
Hva som er respektfull fremferd og høyverdige kulturuttrykk forandrer seg med tiden. Det gjør nødvendigvis forståelsen av disse uttrykkene også, og med det rammene for dannelse. Dermed blir nødvendigvis det å "oppføre seg dannet" en relativ størrelse.
Trolig skal vi være glade for at nordmenn flest ikke lenger er "dannede", slik en forsto dette for femti, hundre eller 150 år siden.
Så over til Uthaug, som også snakker om dannelse. Han skriver blant annet:
"Kulturens hensikt er å danne en personlighet, å forme en ansvarsbevisst og våken borger, ifølge det klassiske ideal. Ifølge det samme ideal er det tvilsom om rockekonserter, som fôrer sansene mer enn intellektet, faller inn under et slikt kulturbegrep..."Det er det "utvidete kulturbegrep" Uthaug vil til livs: klassisk musikk er bra, rock er ikke bra, og så bortetter...
Jeg skal la de politiske sidene ved innlegget ligge, men siden jeg allerede har begynt å snakke om film: både fotografi og film, anvendt i kunst, brukte lang tid på å oppnå bred anerkjennelse som medier som kunne frembringe "høyverdige" kunstuttrykk. I dag er vi i en situasjon hvor nettopp fjernsynet går gjennom den samme transformasjonen - kanskje best synliggjort gjennom amerikanske HBO. Skulle Gudfaren-triologien blitt laget i dag hadde den høyst sansynlig blitt laget for fjernsyn. Nå vil kanskje ikke Uthaug og Matlary anerkjenne Coppolas filmepos som kunst, men det får være en annen sak. Hvis så er tilfelle vil jeg se på det som nettopp mangel på "dannelse". Om ikke lenge kommer dataspillene til å begynne på den samme "dannelsesreisen", om den ikke allerede har begynt.
Både Matlary og Uthaug snakker om kultur og dannelse ut fra et perspektiv som ble til da dette var størrelser som kunne defineres innenfor en engere krets, i en tid da det å ta høyere utdannelse var forbeholdt de få. Alle de som falt utenfor de dannede sirkler, og det var de aller fleste, ble aldri synlige i den offentligheten hvor dannelsen ble definert og vedlikeholdt (Dette holder man forsøksvis på med fremdeles, med Aftenposten som den arenaen hvor de dannede får definere seg selv). Det ligger et åpenbart maktperspektiv her - kall det gjerne dannelsens andre ansikt - som en i det minste kan håpe på at statsviteren Matlary kan evne å se.
Når medievirkeligheten gir flere mulighet til å komme til orde blir det selvsagt vanskeligere å opprettholde definisjonsmakten over hva dannelse faktisk innebærer. Det tror jeg er en god ting...
Oppdatering: 28.20.09:
I Dannelsesutvalgets innstilling heter blir det vist til en rapport fra Yale som lister opp hvilke egenskaper man ønsker hos studentene. Listen kan tjene som et utgangspunkt for hva vi i dag bør forstå med "dannelse":
Selve innholdet i kommunikasjonen er det (så langt) forbudt å lagre, hvilket jo i utgangspunktet høres bra ut, problemet er bare at nettadresser (i form av IP-nummer) vil bli lagret, noe som i praksis kommer ganske nær en direkte lagring av innholdsdata. Det er svært mange opplysninger som kan lagres.
Mye dårlig kommer ofte i det godes tjeneste. Hovedmålet med direktivet er å kunne bekjempe organisert kriminalitet, terrorisme og alvorlig kriminelle handlinger, noe det jo er vanskelig å være "motstander" av. Samtidig angripes elementære borgerrettigheter, noe mange ikke synes å være klar over eller særlig opptatt av. Eller kjenner du også et lite stikk hver gang du trekker bankkortet, kjører gjennom bomringen eller når du har med deg mobiltelefonen...
Skanser som faller er svært vanskelige å ta tilbake, og striden forflyttes i stedet til neste skanse. Derfor må en alltid må spørre seg er derfor "hva blir det neste". Hvor mange skanser må falle før noen får lov til å høste de datane som Datalagringsdirektivet setter seg fore å lagre. Det som da skremmer en lovlydig borger er at noen (ikke lett å vite hvem) i en ikke alt for fjern fremtid skal kunne systematisere informasjon, som hvilke nettsider jeg har vært innom med hvem jeg har ringt, hvem jeg har sendt epost til, hvor jeg har oppholdt meg osv.
Georg Apenes har formulert seg godt om det grunnleggende spørsmålet: Hva skal til for at personopplysninger innsamlet for ett, definert formål skal kunne brukes til andre? I dagens rettssituasjon kan de aller fleste personopplysninger på visse vilkår benyttes ved oppklaring av lovbrudd. Det sier seg selv at jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Og videre I en profan versjon av det bibelske utsagn om at vi alle egentlig er syndere, slår EU-kommisjonen fast at det er en potent og legitim metode å konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem... Dette er ikke «etterforskning» men «overvåkning».
Det er liten tvil om at en rekke overgrepssaker og annen alvorlig kriminalitet ville kunne blitt oppdaget ved automatisk gjennomgang av denne typen data. Dette er da også de eneste argumentene som politi og myndigheter klarer å komme opp med. Argumentene er lette å forstå, men prisen er imidlertid vår alles frihet, en pris som tross alt er for høy å betale. Konsekvensen er nødvendigvis at politiets arbeid blir mye mindre "effektivt", men slik må det være.
Her kan du lese Justis- og politidepartements vurdering direktivet, og se hvor langt prosessen med implementering av direktivet har kommet i de ulike landene.
Etiketter: Debatt, Personvern, Ytringsfrihet
- Ifølge statistisk sentralbyrå vil det være to millioner med innvandrerbakgrunn i Norge i 2050. Jeg tror ikke man skal starte så tidlig med å gi slipp på norsk kultur. Snarere tvert; det er slik at vi som kommer utenfra, må tilpasse oss kulturen vi flytter inn i, og ikke motsatt. Da jeg kom til Norge for 38 år siden, visste vi at vi kom til et helt nytt land, og at vi måtte tilpasse oss den kulturen som var her i vesten. Det skulle bare mangle.At kultur er en relativ størrelse er så sin sak, men enn så lenge skal det godt gjøre å avvise at nasjonen Norge er tuftet på en arv fra kristendommen - enten man liker det eller ikke.
