Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Oppsummert som følger:
Med utgangspunkt i ulike kommunikasjonsmønstre diskuteres de endringene som oppstår når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik blant annet Wikipedia eksemplifiserer. De generelle utviklingstrekkene blir diskutert med tanke på hvordan en forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Hvordan legge best mulig til rette for kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold?
Ting har det med å forandre seg litt når en begynner å konkretisere ideene, men slik ser i alle fall presentasjonen ut:
Det hele var et litt dristig prosjekt, gitt at jeg ikke har forsket konkret på Wikipedia. Samtidig har jeg holdt på ganske mye med forholdet mellom individuelle og kollektive bidrag, om enn i andre sammenhenger. Betydningen av "åpne systemer" er også noe jeg har vært opptatt av.
- Williamson har gjeve viktige bidrag når det handlar om korleis økonomiske aktivitetar bør organiserast, det være seg internt i bedrifta, gjennom kontraktar eller samarbeid med andre, eller overlate til marknaden. Ronald H. Coase fekk nobelprisen i økonomi for ideen til dette perspektivet i 1991, mens det er Williamson som har bygd rammeverket rundt det, sier Sven Haugland ved Institutt for Strategi og ledelse ved NHH.
- Elinor Ostrom har undersøkt i kva grad ulike aktørar bidreg i forvaltning av fellesgode. Ho tek utgangspunkt i studiar av konkrete case i ei rekkje land, og har gjort ein del overraskande observasjonar. Til dømes syner det seg at mange aktørar bidreg meir enn ein skulle tru. Og dersom ein har ein fri og demokratisk organiseringsprosess blir bidraga større og reguleringa av ressursbruk ofte betre enn om aktørane blir pålagt ein styringsstruktur som er pålagt av staten eller private institusjonar, sier Eirik Gaard Kristiansen ved Institutt for samfunnsøkonomi, også han fra NHH.
Jeg henger meg på begrepene "Styringskostnader" og "Transaksjonskostnader" og hvordan noe av Wikipedias suksess kan forklares ved at man har en modell som balanserer forholdet mellom indivd og kollektiv på en måte som holder disse kostnadene nede. Det hjelper selvsagt at folk bidrar gratis, men da hadde hatt liten betydning dersom systemet ikke lot dem bidra på en effektiv og ubyråkratisk måte. De som bidrar investerer sin egen tid, noe som også har en verdi som den enkelte sjelden er interessert i å sløse bort.
At Store norske leksikon ikke lykkes skyldes at man ikke har klart å få tilstrekkelig mange til å bidra med gratis arbeid. Trolig er det en for komplisert prosess knyttet til kvalitetskontroll mm, noe som fører til at "kostnaden" blir for høy for mange potensielle bidragsytere. Mangelen av en fri lisens gjør dessuten sitt til at det blir vanskelig å skape følelsen av et kollektivt prosjekt, som er en av forutsetningene for Wikipedias suksess. Det er ikke mangelen på flere millioner som gjør at SNL ikke lykkes, men en modell som gjør at de bruker for lang tid på å røkte informasjonen sin.
Jeg gjorde forresten et poeng av at det ikke nødvendigvis er antall feil i en publikasjon som er det avgjørende, men hvordan feil oppdages og rettes. Skal man bruke millioner på å holde norsk språk ved like er trolig de pengene best anvendt på Wikipedia. Dessverre for de tradisjonelle forlagene kommer nok også den dagen da flinke lærere tar inn over seg hvordan informasjon best spres og gjenbrukes, noe som vil gi prosjekter som NDLA vind i seilene. Foreløpig er jo dette et prosjekt som trenger betydelig fødselshjelp, men de underliggende problemstillingene knyttet til produksjon og revisjon av informasjon er sammenlignbare på mange nivåer. Forstå meg rett: jeg tror ikke at NDLA kan wikifiseres totalt - grunnen er at et pensum nødvendigvis er en styrt prosess, noe som involverer betydelige styringskostnader. Deler av prosessen, som kan tillates å leve et friere liv, kan imidlertid åpnes opp (sammenlign lysbilde 11 og 12) noe NDLA kan få til dersom de får skikk på delingsarenaen. Foreløpig er løsningen alt for dårlig. Mye kunne nok vært gjort bare ved å installere en Wikimedia-løsning fremfor å rote seg bort i et egenprodusert rammeverk.
For høye kostnader, knyttet til folks tid, er en skikkelig snublestein. Jeg advarte derfor mot en eventuell utvikling av Wikipedia i retning av økt fokus på individualisering, der man forutsetter pålogging og sporing av hvem som har kommet med hvilke bidrag (det var flere av innlederne som tok til orde for det). I alle fall ville dette være en en real obstruksjon for min del. Riktignok bidrar jeg ikke så ofte, men likevel atskillig mer en en gjennomsnittlig nettbruker, og det skjer nesten alltid uten å være pålogget Wikipedia. Under konferansen ble det da også bekreftet at en betydelig andel bidrag kommer anonymt.
Spørsmålet blir så hvordan, eller om Wikipedias suksess kan overføres til andre områder, som utdanning og formidlingsarbeid. Her er mitt perspektiv videre enn det å se på Wikipedia som modell alene, jeg er mer interessert i de fenomenene som Wikipedia er en represenrtant for. Her snakker jeg litt om kommunikasjonsmønstre, men sneier også innom åpne innovasjonsprosesser på slide nr 10. Poenget mitt er at prosesser som styres mot konkrete mål øker styringskostnadene, samtidig som det stenger for informasjon som noen anser som mindre relevant. At alt kan ha høy relevans for noen er Wikipedias styrke.
Selv om mediehverdagen vår har forandret seg radikalt de siste 20 årene, noe som har fått konsekvenser for kommunikasjonsmønstrene, sitter vi fremdeles med medieorganisasjoner som er fundert på en strategisk tankegang hvor kontroll er ansett som vesentlig. Wikipedias styrke ligger i det kollektive, der indvidier må forholde seg til hverandre taktisk, og hvor sentralisert kontroll er nærmest umulig.
Her kommer igjen en liten advarsel til Wikipedia-miljøet: Som 90-9-1-regelen illusterer (lysbilde 25) er det en svært liten gruppe som bidrar mye. For Wikipedias del er dette i all hovedsak menn (kun 13% kvinner). På onsdag ble det snakket om omdømmebomber i forhold til Wikipedia, men den lave kvinneandelen anser jeg som et mye større problem.
Via noen eksempler på tjenester som enten er blitt til på grunn av kollektiv innsats, eller kunne tjene på det, kommer jeg til tanker omkring fagfellevurdering etter publisering (som jo Wikipedia må sies å eksemplifisere) og om dette kan være en modell innen akademisk publisering. Tanken er så absolutt tenkt av flere, blant andre Kathleen Fitzpatrick og Steve Jones m fl.
Så en av mine kjepphester, nemlig at undervisningen har blitt mer lukket gjennom at vi har tatt i bruk læringsplattformer som gjemmer innholdet for omverdenen. Noe som jo står i skarp kontrakst til utviklingen i retning av Open courseware.
Her avsluttet jeg, men de siste sidene er forsåvidt kun en annen vinkling på disse problemstillingene, da knytett til hvordan data kan raffineres gjennom kollektive prosesser før kunnskap internaliseres på et individuelt nivå og legges til hver enkeltes viten.
Jimmy Wales ble spurt, i Dagsavisen, om hvorfor Store Norske Leksikon har mislykkes?
Svaret kan også tjene som en oppsummering av mitt foredrag:
- Vi må innse at den tradisjonelle måten å lage leksikon på ikke er veldig effektivt eller billig. Når kvaliteten heller ikke blir vesentlig bedre er det vanskelig å konkurrere.
Dey ligger også noe veldig positivt i dette: Kostnadene ved å produsere og distribuere informasjon har blitt så mye lavere at spredningen kan økes dramatisk. Det er dårlig nytt for de som baserer sine modeller på fysiske informasjonsbærere, men godt nytt for verden...
Jimmy Wales ble intervjuet da han var innom Oslo, på veien til Bergen:Etiketter: Foredrag, Fremtidens læringsomgivelser, Presentasjoner
Jeg tar utgangspunkt i problemstillingene rundt Willy Pedersen vs Harald Eia, og spinner videre derfra...
Oppdatering 23.10.09:
Jill Walker Rettberg snakker om noe av det samme:
Oppdatering 23.10.09:
Nå er ikke "forfatter" en entydig størrelse, men denne artikkelen er nå likevel ganske interessant.
Etiketter: Foredrag, Åpent innhold
Jeg sakser fra programmet:
Seminaret skal vise akademikere hvordan Wikipedia er skrudd sammen, og fordeler og ulemper med en wiki. Det vil også bli vist hvordan de selv kan bidra og hvordan de kan knytte kontakter med skribenter og andre akademikere som ønsker å gjøre arbeider på og om Wikipedia. Vi vil også vise hvordan andre bruker Wikipedia innen sitt fagfelt på nye og unike vis.Seminaret består av fire tema, hvert tema blir avsluttet av en paneldebatt med spørsmål til deltagerne. Temaene er Politikk, Presse og sosiale medier, Forskning og Formidling og er tolket nokså vidt. Akademiet er et samarbeide mellom Høyskolen i Bergen, Friprog og Wikimedia Norge.
Foredragene er åpne for studenter mot at de viser studentkort, men da uten noen form for bevertning. Det faglige programmet ser spennende ut, men her er jeg litt forutinntatt siden jeg står på programmet :)
Jeg har gitt innlegget en litt kryptisk tittel - "Between transmission and emergence" med det litt mer utfyllende "- how collective participation influence on presentation and learning". Når håper jeg riktignok at jeg skal kunne holde innlegget på norsk (ting flyter atskillig lettere da), men vi får se.
I alle fall vil jeg ta utgangspunkt i hvordan ulike kommunikasjonsmønstre kan benyttes for å karakterisere hvordan kommunikasjonen endres når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik nettopp Wikipedia eksemplifiserer. Jeg vil samtidig trekke de generelle perspektivene litt videre og konkretisere dette med tanke på hvordan en best forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Det kommer med andre ord til å handle mye om kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold.
Slik blir det: "Mellom transmisjon og emergens - hvordan legge til rette for kollektiv deltagelse"
Med utgangspunkt i ulike kommunikasjonsmønstre diskuteres de endringene som oppstår når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik blant annet Wikipedia eksemplifiserer. De generelle utviklingstrekkene blir diskutert med tanke på hvordan en forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Hvordan legge best mulig til rette for kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold?
Etiketter: Foredrag
Afterwards came Kathleen Fitzpatrick (1. opponent) and Gunnar Liestøl (2. opponent). Aud Sissel Hoel was the third member of the commitee. I am especially grateful for Kathleen coming a long way, from California, to lead the opposition.
The picture shows me and Gunnar discussing how the nine patterns are categorised with reference to Michel de Certeau's understanding of strategies and tactics.
Comments appreciated.... (også på norsk)
My extended notes: Critical vocabulary in the analysis of an eLogg case & Summary of thesis
Etiketter: Doktoravhandling, Foredrag
Det er naturlig å avlegge Melvil Dewey innførte sitt klassifikasjonssystem i 1874 (jeg blandet et øyeblikk Melvil med John, somtok sin PhD i 1884). Uansett, begge sto godt plantet i en tradisjon der mediene lot seg ordne ved hjelp av hyller og kartotekkort. Det er et vesentlig poeng at Dewey, dvs Melvil, introduserte dette kategoriseringsystemet fordi man allerede den gang slet med å holde orden på for mye informasjon.
Neste spørsmål er hva skjer når informasjonskildene ikke lenger domineres av skriftlig tekst? Enn så lenge har tekst fremdeles ett enormt fortrinn knyttet til "metadata", men det kommer nye metoder for indeksering av video og bilder, slik at denne typen informasjon blir enklere å finne fram i. Nå er riktignok MSNBCs versjon av Obamas innsettelse knyttet til teksten, men dette viser tydelig hvordan kominasjonen av tekst (som metadata) og video fungerer.
Etiketter: Bibliotek, Foredrag, Presentasjoner, Web 2.0
Etiketter: Blogging, Foredrag, Forskning, Memoz, Sosiale medier
Etiketter: Foredrag
Litt mangelfull kommunikasjon i forkant får trolig ta noe av skylden for at min presentasjon ved eZ brukerkonferanse ikke traff hele målgruppen. Det er nemlig to vidt forskjellige innganger til spørsmålet
Hvilke informasjons-strukturer fungerer?Etiketter: Foredrag, Presentasjoner
Fredag for en ukes tid siden holdt jeg et foredrag ved konferansen "Digital læring - Kvardag og vyar" i Stavanger. Oppgaven var å si noe om bruk av weblogger i undervisningen generelt og eLogg spesielt.
Jeg hadde dessverre ikke så mye tid denne dagen og måtte stikke ganske kort etter foredraget. Det jeg fikk av tilbakemeldinger tydet imidlertid på at budskapet om at enkle systemer må til for å skape trygge lærere, som dermed våger å tenke nytt: Nytenkning, både faglig og pedagogisk, kan ikke påtvinges folk i form av komplekse tekniske løsninger.
Det viser seg gjentatte ganger at folk er interessert i muligheten for å bruke eLogg i sin undervisning, og dessverre må vi fremdeles gi det samme kjipe svaret: eLogg er en fullt fungerende prototype, men ikke et ferdig produkt. Så er det bare å håpe at vi klarer å komme videre og implementere eLogg-funksjonalitet på Lifetype-plattformen. Da ville vi ha et robust system rent teknisk, enkel funksjonalitet, og det hele ville være basert på åpen kildekode og åpne lisenser.
Vi får se hvor det bærer. Inntil videre kan innlegget leses her...
Jeg har netopp holdt et innlegg under konferansen Digital Hverdag, en seanse som endte opp litt anderledes enn planlagt. Nå var det ganske mye som var utenfor vår direkte kontroll, men det ble litt mer performance enn hva vi hadde planlagt. Meningen var å holde innlegget parallelt med at tre ungdommer (takk til Hedda, Giske og Aksel, samt Ingrid) demonstrerte sin bruk av teknologien, men sistnevnte - altså teknologien - slo seg ganske så vrang, noe som satte sitt preg på forestillingen. Wikipedia er et eksempel på at forutsetningene for
hvordan
vi bruker informasjon har endret seg dramatisk med Internett, noe som
nødvendigvis får konsekvenser for hvordan tenker
omkring
bruken av informasjon i undervisning og læring. Det er kan være vanskelig å si noe om hva
som er god
og mindre god læring, enten denne foregår
på nett
eller ikke. Det vi imidlertid kan slå fast er at
læring
er knyttet til mange av aktiviteter som vi utfører
svært
ofte, uten at vi nødvendigvis er bevisste at vi er inne i en
læringsprosess. Det er også verd å merke
seg at
læring relativt sjeldent skjer i tilknytning til det vi
kaller
undervisning. På den ene
siden skal den lærende gjennom undervisning formidle
kvalitetssikret informasjon, slik at de lærende kan bygge opp
en kunnskap som vi anser som nyttig. Problemet er at kontrollen som må prege undervisning
kan
føre til en konserverende holdning der man legger for stor
vekt på det bestående, samt det som man allerede
vet
fungerer. Undervisning er dermed en forutsetning for innovasjon, men
de fleste av de aktivitetene som kjennetegner undervisning oppmuntrer
i seg selv ikke til nytenkning. Litt tabloid kan vi si at Singapore er flinke på
undervisning (formidle det bestående). men mindre flinke
på
læring (forstått som evnen til å tenke
nytt). I et land som Norge, med et relativt høyt
kostnadsnivå,
er evnen til nytenking kanskje vel så viktig som kunnskap om
det bestående. Nettopp derfor er det så viktig
å
ha en åpen og innovativ tilnærming til
læring.
Dette er i utgangspunktet problemløsende aktiviteter,
knyttet
til nysgjerrighet og skapertrang, noe undervisningen må
støtte
opp under. Den kommunikative tradisjonen som undervisningen
bærer ennå
med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en
eksklusiv formidlingskanal. Motivasjon er en
forutsetning for at læring
skal bli effektiv. Det hjelper lite å drille de
lærende
til å gjengi kjent kunnskap, utfordringen er få dem
til å
tenke nytt samtidig som de er i stand til å trekke veksler
på
den kunnskapen som allerede finnes. Den generasjonen som i dag er kjernemålgruppen til
utdanningsystemet er født etter 1980. Det er også
blant
disse vi finner mange bedriftenes nye arbeidstagere, mennesker som
skal læres opp i forhold til hvordan arbeidsoppgavene
løses
i den enkelte bedrift. Ifølge trendforskerne er de under
tredve mindre opptatt av jobben som identitesskaper, dette i
kombinasjon med at utbudet av jobber er større enn noen
gang. En jobb som gir status og penger er ikke
nødvendigvis nok
for mennesker som i større grad legger vekt på
mulighetene til å leve et kreativt liv hvor sosiale
fellesskap
prioriteres høyt. Det er ikke nødvendigvis gitt at prioriteringer
knyttet til
sosiale fellesskap i seg selv har innvirkning på
forventningene
til et e-læringsopplegg, men når vi ser
på
egenskapene som kjennetegner de mest brukte nettstedene på
nett
tegnes et langt tydeligere bilde av betydningen av brukermedvirkning
og utvikling av sosial identitet. e-læring gjør det mulig å
gjennomføre
studier med mange individuelle frihetsgrader. Ulempene er gjerne
knyttet til begrenset sosial tilknytning til et samlende
læringsmiljø. Samarbeidslæring krever
imidlertid
deltakelse i et sosialt miljø, noe som ofte må
gå
på bekostning av den individuelle fleksibiliteten.
Samarbeidslæring står for tiden sterkt innen
sosiokulturell og konstruktivistisk pedagogisk teori, en retning som
er populær ved mange tradisjonelle
undervisningsinstitusjoner. Wikis, blogger, podcasts, brukergeneret innhold,
åpen
arkitektur mm. Inngangsportene til "buzz-wordet" Web 2.0
er
mange. Det som imidlertid er felles for alle disse
tilnærmingsmåtene
er at de handler om å sette den enkelte bruker i fokus
på
en helt annen måte enn hva man har vært vant til
å
tenke tidligere. Dette gjelder spesielt innenfor undervisning hvor
man i hundrevis av år har hatt tradisjon for å
"dytte"
innhold på de lærende i en ganske fastlagt form. De største nettsuksessene de siste årene
er MySpace,
Flickr og YouTube er alle basert på brukernes mulighet til
å
komme med egne bidrag og bli synlig innefor et sosialt fellesskap.
Når disse forutsetningene er til stede utløser det
store
mengder arbeidstid som benyttes til ulike
former for
innholdsproduksjon uten at brukerne får noen
økonomisk
godtgjørelse for dette. Dette er mulig nettopp fordi
brukerne
selv bygger opp innholdet innenfor et rammeverk hvor de
føler
at de får noe tilbake i form av nye bekjentskaper og
tilbakemeldinger fra andre brukere med tilsvarende interesser som dem
selv. Resultatet er disse tjenestene har fått en enorm
popularitet. Wikipedia er et eksempel på hvordan informasjon blir
lettere
tilgjengelig, men det er ikke er noen fast sammenheng mellom tilgang
til informasjon og kunnskap. Mange er skeptiske til den måten
å produsere informasjon på som Wikipedia
representerer,
nettopp fordi en femtenåring kan sitte å redigere
innholdet. I praksis viser det seg imidlertid at det innholdet som
produseres på denne måten har forbausende
høy
kvalitet. Unntak finnes selvsagt, men problemet blir å kunne
skille mellom informasjon av god og dårlig kvalitet.
Når
det er sagt: Ukorrekt informasjon finner vi overalt i samfunnet, det
og lære seg å nærme seg alle
informasjonskilder med
et kritisk blikk er i seg selv en vesentlig kompetanse. Dessuten viser det seg i praksis at Wikipedia slett ikke er
så
ille. Tidskriftet Nature foretok for et års tid siden en
sammenligning av Encyclopaedia Britannica og Wikipedia. Nature
sammenlignet
50 artikler om samme tema fra hver av leksikaene og
sendte disse til et utvalg eksperter for peer-reviewing.
Hovedkonklusjonen var at ingen av oppslagsverkene er perfekte, men at
det er omtrent like mange unøyaktigheter begge steder.
Totalt
fant de 162 mangler og feil i Wikipedia, mot 129 i Britannica.
Ekspertene var ellers enige om at artiklene i Britannica var bedre
strukturert og mer lettlest. Ifølge den
amerikanske
økonomen Clayton Christensen har det han kaller "disruptive
technology" tre kjennetegn: De nye løsningene appellerer først
og fremst til kunder som de etablerte selskapene i et gitt marked anser
som mindre interessante. Vanligvis på grunn av disse kundenes
manglende batalings evne og/eller vilje. De nye løsningene er tilsynelatende av
dårligere kvalitet enn det som tilbys gjennom de teknologiene
som allerede er toneangivende i markedet. Etablerte aktører som satser på
å tilby produkter basert på den forstyrrende
teknologien, ville oppleve at deres fortjeneste blir kreftig redusert.
De kan til og med risikere å drive med tap. Wikipedia er en del av en langt større tendens hvor
egenskapene til Internett trekker i retning av at informasjon blir
gratis tilgjengelig. Open
Courseware Consortium, med amerikanske MIT
i spissen er et eksempel. MIT har som uttalt strategi at ALT
deres
undervisningsmatereill skal være fritt tilgjengelig
på
nett i løpet av noen år. Hvorfor
gjør en av verdens mest anerkjente
undervisnings-institusjoner dette? Trolig handler det om en erkjennelse av at tilgang til
informasjon
har mistet all sin verdi som konkurransefortrinn innen
undervisningssektoren. Undervisnings handler i dag om noe annet, og
som en del av bestrebelsene på å trekke til seg de
beste
studentene på et internasjonalt marked velger MIT å
gjøre
den delen av undervisningen hvor de ikke kan vise til særlige
fortrinn åpent tilgjengelig. I praksis har imidlertid Open Courseware slitt med å
få
til deling av store mengder læringsressurser. Enkelte
institusjoner, som MIT, går i front, men etterveksten - og
dermed bredden - mangler foreløpig. Dette skyldes ikke minst
opphavsrettslige problemstillinger. Et annet initiativ, kalt Connexions,
har nærmet seg
problemstillingene knyttet til åpent innhold fra en annen
vinkel. De baserer seg på en modell som har en del til felles
med den vi kjenner fra Amazon.com. Det betyr blant annet at brukerne
kan gi sine vurderinger av lærestoffet de benytter, samtidig
som Connexions aktivt tar kontakt med et stort antall potensielle
leverandører av lærestoff. Innholdet lisensieres etter modellen til Creative
Commons, som har mye tankegods til felles med fri
programvare-bevegelsen. De lykkes, også fordi det er
prestisje
knyttet til å få sitt lærestoff gradert
som topp
hos Connexions. Prosjektet tilbyr også
forfatterverktøy,
og har ambisjoner om å bli en publiseringskanal der veien fra
forskningsresultater til publikasjon er mindre tidkrevende enn hva
tradisjonell tidsskriftspublisering innebærer. Connexions har
nå mer enn en million brukere fra 157 land. Fagstoff er gjerne av en karakter som tilsier at det tjener
på
hyppig oppdatering for dermed å sikre størst mulig
relevans til enhver tid. Oppdatering av digitale nett-ressurser
fremstår dermed som en attraktiv løsning og det er
naturlig at forlag og andre kommersielle aktører har
forventninger og planer knyttet til et marked for digitale
publikasjoner. Alle de tekniske rammebetingelsene som må til for
å
gjøre digitalt innhold til gjenstand for (stykk)betaling
over
nettet er for lengst på plass. I tillegg kommer det forholdet som vi allerede har
vært inne
på, knyttet til at eksklusiv
tilgang til innhold i liten grad
synes å være regnet som et fortrinn. Gitt premisset om at innhold i seg selv ikke lenger er et
betydelig konkurransefortrinn blir det interessant å utforske
de mulighetene som nettet gir for nye presentasjonsformer i
kombinasjon med sosiale funksjoner. Et
interessant eksempel i så
måte er Second Life, en tredimensjonal verden der
brukerne kan
møtes og utveksler ulike former for informasjon og
interagere
sosialt på måter som gjør det mulig
å trekke
veksler på de erfaringer og omgangsformer som vi benytter i
vår
fysiske omgivelser. Linden Lab, som utvikler Second Life, frigir nå
deler av
programvaren som open source for at andre utviklere skal få
mulighet til å endre, forbedre og tilføye nye
funksjoner.
Uansett, til tross for at det endte opp litt kaotisk var det hele ganske godt foreberedt. Selve forestillingen blir det vanskelig å gjengi, men det faglige innholdet var som følger:Et landskap i endring
Wikipedia illustrerer noe av denne
to-sidigheten knyttet til formalisert læring:
"We
All Have a Lot to Learn": Jeg liker å bruke
situasjonen i Singapore som eksempel. Landet scorer høyest
på
tester av kunnskapsnivået blant elever i skolen, men likevel
påpeker landets undervisningsminister at man har et problem.
Problemet er at når man ser på de samme menneskene
noen
år etter at de har gått ut av skoleverket finner
man få
tegn til virkelige enere. Den kunnskapen som elevene er flinke til
å
tilegne seg omsettes ikke til ny forskning, nye produkter eller nye
måter å gjøre ting på.
Alle institusjonaliserte lærings-aktiviteter
skjer i dette spenningsfeltet mellom undervisning og læring,
og
dette kommer særlig til uttrykk gjennom ulike digitale
kommunikasjonsløsninger fordi skillet mellom tilgang til
informasjon er så nært knyttet til aktiviteter der
denne
informasjonen gjenbrukes og settes inn i nye sammenhenger (omsettes
til individuell kunnskap). Bakteppe
Utdanningssystemet har mistet
sitt informasjonsforsprang: Tilgangen til informasjon er i
prinsippet lik på alle områder i samfunnet.
Få er uenige i at dette krever endringer i hvordan vi
underviser, men
angrepsmåtene er forskjellige - ikke minst når det
kommer
til valg av verktøy. Samarbeidslæring
Problemet med tradisjonell
samarbeidslæring er at den ikke skalerer særlig
godt.
Store kull må splittes opp i mange små grupper for
at
tradisjonelle samarbeidsformer skal fungere, og det krever fort mye
administrasjon og tilgang til egnede lokaler dersom dette skal la seg
gjennomføre i stor skala. Skalerbarhet er tradisjonelt et
argument for e-læring, hvilket betyr at man står
ovenfor
noen tilsynelatende motsetninger.
Det er på dette
området e-læingsfeltet kan trekke veksler
på
erfaringer fra personlige publiseringsmedier, som for eksempel
weblogger, der individuelle og sosiale funksjoner kombineres
på
en effektiv måte. Felles for disse
publiseringsløsningene
r at de gir den enkelte stor grad av frihet, samt varierte muligheter
for interaksjon med andre lærende. Bak "Web 2.0"
En av de store endringene som datamaskiner og Internett har
ført meg seg er at hver enkelt av oss har fått
helt nye
muligheter til å produsere informasjon. Vi er ikke lenger
prisgitt hva andre velger å fortelle om et tema, men kan
på
ulike måter bli aktive bidragsytere.
En rekke
kommersielle aktører har skjønt dette, at
brukeraktivitet, sosiale funksjoner, og brukergenerert innhold har
egenskaper som folk finner stadig mer interessante. I første
omgang når dette underholdningsmediene, noe som understrekes
av
at både avissalget
og fjernsynsbruken
går dramatisk ned.
Dette handler om tidsbruk og informasjonstilgang, en utvikling som
også vil påvirke utdanningssektoren, selv om denne
lever
en ganske beskyttet tilværelse.
I tillegg til å vær en vesentlig motivasjonsfaktor
har de kollektive systemene noen betydelige fordeler i kraft av at de
greier å trekke veksler på det man kan kalle
"kollektiv
intelligens". Dette kan kort forklares som det faktum at summen
av enkeltbrukere alltid vil vite mer om et tema enn ett enkelt
individ. Det er dette som gjør at den ensomme
læremiddel-forfatter ikke har fremtiden for seg. Han kommer
til
kort, både når det gjelder økonomi,
relevans, og
kvalitet.
Dersom vi overfører den tenkningen som ligger
bak systemene som åpner for brukermedvirkning og anvender
dette
på e-læring vil det nødvendigvis
innebære at
vi må legge til rette for at det de lærende selv
produserer interessant innhold og at de motiveres til å dele
det de produserer med andre. For at dette skal bli mulig trenger vi
systemer med stor grad av åpenhet.Tilgang til informasjon versus
kunnskap
Forstyrrende teknologier
Christensen har først og fremst undersøkt
hvordan forstyrrende teknologier har vunnet frem når det
gjelder tekniske produkter (eksempler er utviklingen PCer,
harddisker, IP-telefoni, SMS mm)
Dette forteller oss at mange
av de tekniske kommunikasjons-løsningene som vi i dag finner
relativt lite anvendbare i læringssammengheng faktisk kan
komme
til å bli dominerende i en ikke alt for fjern fremtid.
Hvilke
"forstyrrende teknologier" finnes inne e-læring
Noen
eksempler er mobilt Internett, augmented reality, bruk av
dataspill. Historien om Internett gjentar seg: Et medium som i
gitte sammenhenger ble ansett som perifert og av liten
økonomisk
interesse viser seg å ha egenskaper som utkonkurrerer
løsninger
som er bedre på noen områder.
Prinsippet om
forstyrrende teknologier har også mer direkte relevans for
undervisning. Innen mange bransjer ser vi dette i form av
leverandører og bedrifter som gir skreddersydde tilbud
på
sine spesialområder: Altså korte, intensive kurs,
knyttet
til arbeidssituasjonen og koblet til en sertifiseringsordning. Utviklingstendens - Gratis
tilgang til innhold
Utviklingstendens -
stykkbetaling for innhold
Problemet er at parallelt
med utviklingen av tekniske løsninger har de kulturelle
bruksmåtene langt på vei utviklet seg i en annen
retning.
Brukerne venner seg i stadig større grad til at tilgangen
til
ulike innholdstjenester er gratis. Nye læringsarenaer
Second Life ble etablert i 2003, og
"innbyggertallet" er i dag godt over millionen, mennesker
fra alle verdenshjørner. IBM er blant de aktørene
som
vil benytte store ressurser på denne typen virtuelle
verdener,
nyhetsbyrået Reuters har en egen nyhetstjeneste for Second
Life, og kringkastingsselskap som BBC benytter denne
kommunikasjonsformen for å utvide, og supplere sitt
eksisterende tilbud. Dette åpner også for rent
kommersielle anvendelser som
for eksempel når Adidas tilbyr virtuelle versjoner av
klær
fra sine kolleksjoner. På musikkfronten har Suzanne Vega
allerede holdt
verdens første
virtuelle konsert.
Som det første
europeiske universitetet åpnet Syddansk
Universitet en egen
avdeling i Second Life for noen uker siden. Univeristetet er
i
utgangspunktet representert i flere byer og Second Life betegnes som
en virtuell campus i tillegg til de eksisterende.
På konferansen om digitale læringsmiljøer gikk oppdraget ut på å snakke ut fra
overskriften "Er et
LMS nok?" med noen refleksjoner omkring læringsplattformer og
læringssyn. Hvorvidt det følgende ble en
fullstendig
besvarelse i så måte er vel tvilsomt, men
det virket i alle fall som om de prespektivene jeg trakk opp tjente som
utgangspunkt for debatt. Nå poengterte Marit
Synnevåg, som
hadde jobben med å oppsummere konferansen, at dette delvis er poenger som
jeg kommet med tidligere, og i etterpåklokskapens lys kan jeg
være med på at dette kanskje ikke bringer debatten videre.
På den annen side er en vel ikke kommet helt i havn med
diskusjonen ennå.
Ettersom jeg hadde begrenset mulighet til å snakke om de tankene og erfaringene vi har gjort omkring utvikling og testing av eLogg får jeg heller vise til noe av det her. Øystein Johannessen innledet med mellom annet en henvisning til økt satsing på åpen kildekode. eLogg på LifeType (lifetype.no er på trappene) plattformen kan dermed bli et godt prosjekt :) Dette er imidlertid et prosjekt hvor vi gjerne vil ha med flere, noe som bør kunne være interessant fordi sluttresultatet vil være åpen kildekode og med en åpen lisens (GPL).
Den samme Johannessen snakker forresten også om "Nasjonal arven på nett" og hvordan tilgjengeliggjøring er en viktig forutsetning for en "kultur for læring" (jmf. denne og lenkete poster). Dersom departementet og Utdanningsdirektoratet faktisk får gjennomslag for de tankene som presenteres går vi spennende tider i møte.
Men, til saken. Hele innlegget med kommentarer (skrevet mens jeg ventet på flyet hjem):
Jeg
innledet med en kort visitt til Program for digital kompetanse
2004-2008 for føst å kunne si noe om at "digital
kompetanse" ofte blir redusert til et spørsmål om
ferdigheter
i tekstbehandling, bruk av regneark,
presentasjonsprogrammer og internettsøk. Videre at en robust
digital kompetanse bør ha et annet
utgangspunkt enn
konsum av innhold og bruk av ferdig programvare, jmf Kvalitetsutvalget
som trekker fram både et dannings-
og
ferdighetsaspekt, noe jeg mener i større grad bør
knyttes
til elevenes produksjon av ulike medietekster. Dette gjelder i
første omgang skriftlig produksjon - noe de fleste synes
å
være enige i at det er for lite av i skolen - dernest
produksjon
av mer medierike utrykk.
Et problem er at programmet er mest
konkret
når det formuleres målsetninger og krav til de
tekniske
løsningene, f eks kravenen om integrasjon mot eksisterende
administrative systemer. De adskillig mer ambisiøse
målene
2,3 og 4 er det imidlertid langt vanskeligere å konkretisere.
Her
peker jeg forsøksvis på personlige
publiseringsløsninger
som en del av en mulig løsning, ikke minst fordi disse har
sitt
utgangspunkt i den åpne delen av Internett og dermed
gjenspeiler
deler av den virkeligheten som elevene møter utenfor skolen.
- strukturere undervisningsaktiviteter
- lagre og dele informasjon
- planlegge og styre prosjekter
- kommunisere og samarbeide
- organisere deltakerne etter roller og gruppetilhørighet
- styre tilgang til rom, verktøy og innhold etter roller og gruppetilhørighet, med tilhørende rettigheter
- administrere undervisningen og læringsprosessene
UNINett ABC / Temahefte LMS
Et spørsmål blir dermed om dette handler
for
mye om administrasjon og for lite om læring?
Når det er sagt: det er ingen grunn til å stikke
under en
stol at undervisning faktisk handler en god del om ulike former for
administrasjon. Dersom et system kan gjøre hverdagen for
lærerne enklere, rent administrativt, kan en håpe
på
at det frigir tid og ressurser som kan anvendes til bedre kvalitativ
oppfølging av elevene i andre sammenhenger. Samtidig er
bør en ha ambisjoner om at systemene også direkte
skal
støtte produktive prosesser på en kvalitativ
måte.
Jeg stilte meg også kritisk til at de samme tekniske løsningene benyttes på alle nivå. Under diskusjonen etterpå ble det poengtert at LMSene også kan tilpasses, men jeg mener å ha mine ord i behold når jeg påstår at dette skjer på et overordnet nivå, og at dette ikke er en form for kontroll med publiseringen som overlates til den enklete lærer og elev. Dette står langt på vei i motsetning til "nettverdenen forøvrig":
Jeg er opptatt av det personlige utgangspunktet der læring kan skje i rekke ulike skjæringspunkter mellom tilgang til informasjon, individuell bearbeiding og samarbeid med andre. Et sentralt poeng er imidlertid at et læringsmiljø ikke skal introdusere skiller mellom det individuelle (selv)studiet og den kollektive samhandlingen.
På alle
områder i samfunnet sees ellers en utvikling i
retning av økende individualisering
Forøvrig er det et særs teknologideterministisk syn å hevde at LMS som sådant er begrensende, eller for den delen frigjørende. Verktøyene vil ha et potensial i begge retninger, og resultatet må sees i sammenheng med den praksis vi integrerer dem i.
Det er samspillet mellom teknologi, organisering og læringssyn / kultur som er utslagsgivende, og ikke LMS alene.
Læringsplattformer – the good, the bad or the ugly?
Samtidig er jeg ikke i tvil om at verktøy påvirker
praksis, og at alle medierende redskaper dermed har betydning. Ikke
minst gjelder dette for publiseringsløsninger brukt i
undervisning og læring. At LMSene baseres på et
ideal om at det
er mulig å
lage et kommuikasjons-system som kan dekke ulike behov uten
å
påvirke formidlingen av innholdet karakteriserer jeg derfor
som legitim salgsretorikk, men neppe særlig mer enn det.Personlig har jeg ingen problemer med å bekjenne meg til en form for teknologisk determinisme, i den forstand at jeg gjennom egen erfaring vet at de verktøyene jeg bruker har stor betydning. Ikke bare for hvordan innholdet presenteres, men i minst like stor grad i forhold til hvor mye og hvor ofte jeg faktisk produserer noe. Gitt at informasjonstilgangen via Internett er fragmentert har jeg selv stor nytte av verktøy som på en enkel måte lar meg skrive raskt, ofte og kort, og publiserer dette. Slik kan jeg senere finne tilbake til informasjon om en rekke ulike tema, og jobbe vider med dette, ofte med innspill som har kommet som et resultat av at teksten er publisert. Levi-Strauss sin bruk av betegnelsen brikolør (se Helge Ridderstrøms artikkel om "Ungdommers koombinasjonskunst") synes å beskrive denne innsamlingen av informasjon på en god måte. Jeg har skrevet en artikkel om "selvfremstilling" som blant annet tar opp dette.
Så gjenstår selvsagt utfordringene knyttet til å få elevene til å reflektere omkring den informasjonen de samler, samt evnen til å sammenfatte dette til kunnskap. Her har jeg ingen klare svar annet enn en klar fornemmelse av at å produsere (i hovedsak skrive) ofte fremmer evnen til å bruke og re-kontekstulaisere informasjon, noe som igjen danner et godt utgangspunkt for refleksjon. Denne teksten, skrevet med utgangspunkt i stikkordene fra foredraget, får tjene som eksempel (om ikke nødvendigvis godt) i så måte.
Barn
og voksne tolker, forstår og resonnerer på
kvalitativt
forskjellige måter og fortjener dermed forskjellige
grensesnitt.
Her er det imidlertid viktig å presisere at dette handler om
mer
enn grafisk tilpasning av det visuelle grensesnittet. I minst like stor
grad er dette et spørsmål om hvordan det legges
til rette
for ulike former for kommunikasjon.
Konklusjonen midtveis blir dermed at jo LMSene virker
begrensende,
noe de imidlertid har til felles med et hvert annet verktøy.
Alle kommunikasjonsmiljø åpner de
noe muligheter og stenger for andre. Lærere og
lærende med
høy digital
mediekompetanse vil håndtere de fleste
løsninger uten alt for store problemer, mens det som oftest
er
vanskeligere for de som skal bygge opp sin kompetanse. De fleste
lærere befinner seg fremdeles i denne gruppen og fortjener
enkle
verktøy som de kan blir trygge brukere av.
Kompleksitet medfører gjerne til at man tyr til kjente
arbeidsformer,
for eksempel de prosedyrene man lærte på
brukerkurset. For komplekse
systemer kan bidra til å sementere eksisterende pedagogikk.
Jeg mener at argumenter som at "mulighetene tas ikke i bruk" er ikke
gode i denne
sammenhengen.
Videre understreker jeg at spørsmål om teknologi er ikke bare spørsmål om teknikk, og at innføringen av læringsteknologi dermed ikke bare er en teknisk operasjon! Hvilke kulturelle bruksmåter som oppstår er viktigere!
Dette handler dermed om skoleutvikling, hvor innføring av av ny teknologi kan gi anledning til å diskutere pedagogikk og didaktikk. Det er imidlertid grunn til å understreke at et manglende mangfold der de tekniske løsningene er tilnærmet like påvirker forflater denne diskusjonen. At det faktisk finnes reelle alternative tekniske løsninger er i seg selv viktig, ikke bare for konkurranseforholdene, men for debatten og refleksjonsnivået knyttet til bruk.
Min påstand er at prosessene blir ofte bakvendte:Desverre skjer ting gjerne i motsatt rekkefølge:
Verktøy introduseres
sentralt - deretter finner man hvilke behov det kan dekke
- dette blir styrende
for undervisningen, så begynner man å
"flikke" på
verktøyet.
Men, skal skolen drive med teknologiutvikling?
Svaret på dette spørsmålet er eller min
mening JA, nettopp fordi:
Teknologi = Teknikk + kulturelle bruksmåter
En ekstern leverandør kan i denne sammenhengen i beste fall
levere et
fungerende, teknisk rammeverk. For å være en reell
premissleverandør
må skolene i tillegg ha:
Brukerkompetanse, Utviklingskompetanse, og Endringskompetanse. Dette er
et langt lerret å bleke og vi komme til å ta tid.
Hva er så alternativene til de rensyrketde
LMSene?
Her bør det først sies at LMSer er
løsningen i noen sammenhenger, men det er ikke det
eneste alternativet.
Det finnes en lang rekke tilgjengelige løsninger som kan
tilpasses spesielle formål. Weblogger og
wikis basert
på åpen kildekode og
åpne lisenser er en del av dette bildet. Disse kan knyttes
til
det en kan kalle "personlige læringsomgivelser",
løsninger
som er designet spesielt for
bruk
på World Wide
Web hvor kommunikasjonen kjennetegnes av at
innholdet blir til i sosiale sammenhenger:
Kommentarfunksjoner, utstrakt bruk av
Lenker, og
Sammensatte tekster.
Personlige publiseringsformer er interessante i
læringssammenheng
fordi de setter de lærende i roller som aktive produsenter av
informasjon.
Moodle
- LMS
Elgg -
sosial læringsomgivelse
WordPress og
LifeType -
webloggsystemer
OpenOffice -
kontorpakke
Gimp -
bildebehandling
Mediawiki
Denne korte listen ovenfor er hummer og kanari, men felles for de nevnte programmene er at de er basert på åpen kildekode, de benytter åpne standarder, og kan tilpasses fordi de har åpne lisenser. Slike tekniske løsninger gjør det mulig å tilpasse lokalt, men det kan kreve mer enn ren bruker-kompetanse.
Nok et lite hjertesukk: Har skolene for stor driftsbudsjett? Jeg kan nesten ikke se noen annen grunn til at ikke OpenOffice er mer brukt i skolen. Dette er et spørsmål jeg mener er viktig, ikke minst dersom man velger å benytte en publiseringsløsning der produksjonen av tekster i hovedsak skjer ved hjelp av eksterne editorer. Dersom man gjør et slik valg burde det være selvsagt at man la opp til at folk kan skaffe seg sammeverktøy hjemme, noe som det ligger bedre til rette for med OpenOffice - som er gratis - fremfor ulike betalingsprogrammer. Forskjellen mellom de aktuelle kotorpakkene er forsvinnende liten, og de forskjellene som finnes taler etter min menig for gratis-akternativet. Derfor har jeg problemer med å skjønne begrunnelsen for avgjørelser som dette.
Jeg fant det imidlertid riktig å understreke at den viktigste formen for åpenhet er sosial, noe som er vesentlig for et godt læringsmiljø. Noen av konsekvensene er at man "gjemmer" minst mulig vekk for elevene, at man lar elevene få gi og motta respons i åpne settinger. Åpenhet gir etter min mening økt opplevelsen av å ha kontroll samtidig som det tar samarbeidslæring på alvor. Akkurat dette er ikke LMSene særlig gode til, fordi de ikke er laget med åpenhet for øye.Mot slutten blir pørsmålet derfor hvor
man skal
rette fokus:
Forsøk på en sammenfatning:
Enkle systemer
skaper trygge lærere: Trygghet i forhold til teknikk
gjør det lettere å
ta utfordringer knyttet til pedagogikk og didaktikk. Enkle systemer gir
dermed større fleksibilitet i praksis.
Åpne prosesser/
systemer
er motiverende: Motivasjon er et grunnleggende premiss for
læring
og best praksis oppnås i systemer som er åpne.
Mangfold er positivt!
Et viktig siktemål med all undervisning er
å
få de lærende til å reflektere over og bearbeide den
informasjonen de mottar. Dette er aktiviteter som kan
støttes av datamaskinens nære kobling mellom
konsum og produksjon.
I et sosiokulturelt perspektiv kan læring forstås
som et samvirke mellom tre forhold (Roger
Säljö - Læring
i praksis):
Digitale læringsomgivelser kan fungere som slike verktøy som støtter kommunikasjon
|
|
Kontroll med produksjon
og gjenbruk |
|||
|
|
|
Informasjonssenter |
Individuelle brukere |
Kollektiv |
|
Kontroll med |
Informasjonssenter |
Overføring |
Registrering |
Kommentering |
|
|
Konsultering |
Dialog |
Kollaborasjon |
|
|
|
Syndikering |
Deling |
Emergens |
|
Læringsplattformene brukes i hovedsak til
å legge
ut innhold som
elevene skal tilegne seg, samt beskjeder og oppgaver de skal besvare.
Kommunikasjonen i systemet skjer først og fremst mellom
lærer og
enkeltelever.
Kunnskapssyn:
Læring skjer gjennom individuell tilegnelse av informasjon.
|
|
Kontroll med produksjon
og gjenbruk |
|||
|
|
|
Informasjonssenter |
Individuelle brukere |
Kollektiv |
|
Kontroll med |
Informasjonssenter |
Overføring |
Registrering |
Kommentering |
|
|
Konsultering |
Dialog |
Kollaborasjon |
|
|
|
Syndikering |
Deling |
Emergens |
|
Denne situasjonen finner vi i åpne systemer
på
Internett. Det kan skje mye læring i slike systemer, men de
er ikke
nødvendigvis egnet til alle former for undervisning av den
grunn.
Kunnskapssyn:
Læring skjer gjennom kollektiv samhandling.
Mest realistisk?
|
|
Kontroll med produksjon
og gjenbruk |
|||
|
|
|
Informasjonssenter |
Individuelle brukere |
Kollektiv |
|
Kontroll med |
Informasjonssenter |
Overføring |
Registrering |
Kommentering |
|
|
Konsultering |
Dialog |
Kollaborasjon |
|
|
|
Syndikering |
Deling |
Emergens |
|
Etiketter: Foredrag
Etiketter: Foredrag
