Viser en oversikt over forretningsmodell - Osterwalder, 2004
Mange tradisjonelle aktører har et eieforhold til sine kunder. "Dette er vårt marked"
Tradisjonelle modeller er truet
Gratismodeller, er langt fra eneste løsning
Kommer andre typer aktører, samtidig som annonsørene i større grad kan kjøpe tilgang til bestemte brukergrupper
Abonnemnetsavis . ca 33% fra abonnenter. Løssalg 75% kommer fra salgssummen. Gratisaviser 100%
Inntektsmodellen for film: kinovisning, VOF, DVD, betal TV, TV - prisen per bruker synker jo lenger ut i kjeden en kommer.
Bengt Berglund
Tendens til skjult markedsføring på Facebook i form av tekstreklame fra "venner"
Effektiv annonsering uten å gi mediebransjen en enste krone
Det norske markedet har nytt godt av svært høy CPM
Drivere for nye medier
kommersiell del som tvinger frem nye løsninger
teknologidistribusjon
Innhold og tjenester
bruksmønstre
Krysspublisering blir stadig viktigere
Ulike tradisjonelle prismodeller
faste plasser
Visninger
Visningspakker
Kombinasjonsprodukter
Nye prismodeller
Viser til Norwegians Vinn et fly, som knyttes til Facebook
Facebook connect vil bli brukt i mange kampanjer fremover
Playahead, viser innloggingsside som viser en PSP, men som passer godt til det segmentet man henvender seg til
Restplassannonser - lurer på hvorfor dette benyttes til annonsenettverk, i stedet for å eksperimentere på denne flaten
Hver måned går det 15 millioner meldinger mellom brukere på Nettby
Visertil case på Playahead. "monster" ala Tamagutchi. Etter 14 dager fikk monstrene kviser, men kunne fjernes med Clearasil.
Viser også til at 205000 brukere sendte 5,5 millioner "Stimorolkyss"
Involvere brukerne gjennom rating ,deling, skape, oppdage
dersom man deltok fantes det "premier"
TV3 Paradise hotell, satte i gang 700 aktiviteter i løpet av en 14 dagers periode
36000 medlemmer på Facebook
243000 så på promovideoer
Skulle man kjøpt ved CPC ville det kostet ca 5 kr per klikk
Ville anslagsvis kostet 50 kroner å hanke inn et "medlem"
Stephan Granhaug
Medienes jakt på ny inntekter
Elektroniske medier er naturlige monopoler.
Viser til den tradisjonelle modellen hvor pris og kostnadskurver krysser hverandre der hvor produktets "korrekte" pris i et marked ligger.
Hvordan sette pris på et elektronisk produkt der kostnaden ved å nå en ekstra bruker er null. Dette har blitt gjort gjennom høye kostnader for å komme inn på markdet, samt reguleringsregimer.
Viser til VG og Dagbladet der kostnadene ved distribusjon er så store at nye aktører ikke kommer inn på det nasjonale markdet
I stedet for å ta betalt av brukerne tar man betalt fra nedre for brukernes oppmerksomhet - annonsefinansiering
Inntekter per daglig bruker i 2008
Nettavisen 0,36
Dagbladet, 4 kr
VG 3,91 kroner
VG nett, 50 øre
Nettby, 41 øre
Finn 2,1
Kun VG nett er en redaksjonelt drevet tjeneste som tjener brukbart med penger. De enste som tjener penger er de som ikke har redaksjonelle kostnader. Nettby omsatte for 40 millioner og satte igjen med 20 millioner. Google tjener 44 øre per bruker, men antallet brukere er svært høyt.
I papirverdenen må en annonsere både i VG og Dagbladet for å nå alle. På nett er det anderledes. Det holder å annonsere i VG. 80% av leserne av Dagbladet.no er også innom VG.no. Løsningen er å tilby en lavere pris, noe som trekker det generelle nivået ned.
Bruker selv mer tid på nett enn i de tradisjonelle mediene. Men 76% av annonsekronene knyttes til de tradisjonelle mediene, som tar 14% av tiden (i det konkrete eksempelet(). Må etterhvert bli et større sammenfall mellom tidsbruk og hvor annonsekronene plasseres.
Fjernes distribusjon og trykk kan man klare seg med 1,3 kr per bruker, jmf tallene presentert ovenfor
Nettet lovet bedre dokumentasjon mht hvilke brukere man faktisk når. Har dårlige tall på dette området, unntatt i de sosiale mediene. TV har vært mye flinkere til å vite mer om brukerne.
Aktørenes strategier for å sikre seg et liv på nett
Differensiering:
alt det gamle skal vi fortsette med, starte noe nytt som kan overta over tid
Dagbladet klarte ikke å koble Blink til kjerneproduktet, noe som ga svak tilhørighet
Lojaliteten til nettsteder som Blink er den samme type lojalitet som du har til et utested. Du går der så lenge vennene dine også gjør det
Transformering
bygge nye tjenestene på basis av eksisterende konkurransefortrinn
VG har hele tiden hatt fokus på kjerneproduktet (nyheter, sport og underholdning) Fokuserte på å få denne maskinen til å gå skikkelig, før de begynte å koble på nye inntekstsstrømmer
Nevner Vektklubb - definert som et redaksjonelt produkt
utfordring å få redaksjonene til å tenke kommersielt uten at dette går på bekostning av den redaksjonelle integriteten
Mediebedriftene sliter med å endre fra en differensieringsstrategi til en transformeringsstrategi
Nevner Firda.no som et godt eksempel
Martha L. Stone
New Revenue Models for a New World
Shaping the Future of the Newspaper
sponset av blant annet Norske skog og Telenor
Publishing to Targeted Audiences
stort behov for aviser som evner å være mer målrettet
Lance! og A+ fra Brasil. Viser også til Vencer
Lancenet.com hadde mer en 10 millioner unike brukere i august 2009
tjener mye penger på tilleggsprodukter
bundler avisen med tokens som en senere kan bruke til å kjøpe produkter
Tiden da "one size fits all" er definitivt over ifølge Walter de Matoos
Målrettetde publikasjoner krever at journalistene må forholde seg til grasrota, og ha nese for hva leserne til enhver tid er opptatt av. Dette er en kobling til brukerne som tradisjonelle medier langt på vei har mistet.
Viser til familjeliv.se
123 tusen medlemmer, 300.000 unike brukere per uke, mer en to millioner brukerbilder,nærmere 50 millioner kommentarer i forum
vet mye om brukerne, og kan dermed målrette annonser
Impremedia - forventer at 25% av fortjenesten vil komme fra nettmediene i 2011
Stikkord
Relevant
Passionate
We are living along with them
brukerne vil gjerne dele informajson om det som opptar dem
Should we charge for digital content?
Micropayment
Toget gikk trolig for mer enn 15 år siden
Spør en brukerne om de er interessert i å betale (paidcontent.com)
Blant de som sier at de vil betale sier de fleste at de vil betale mindre enn ti pund for et års abonnement
Blant de som vil betale kan de tenke seg å betale mindre enn 20 pence per dag
Flere kan være interesset i en bundlet modell, der nettilgang kobles til abonnement på papirutgaven.
The SMART publishing model
Segmented consumer databases
kunnskap om markedet - hvem etterspør produktet
Market driven product development
hvem vil betale for finansieringen
Audience focused content
Relevant platform decisions
velge plattform ut fra hvem målgruppene er
Target delivery
Mener det finnes mer enn femti ulike inntjeningsmodeller som kan utforskes og kombineres
Viser til avisen Sacramento Bee
data fra abonnementsystem, fra nettsted, informasjon som kommer å epost, Yahoo, mobile tjenester etc. Alle disse dataene samles i en database.
avisen sier opp folk. To har blitt ansatt i år, begge arbeider med analyse av data. Disse jobber med å lage sammensatte brukerprofiler og kobler dette med andre tilgjengelige data. Benytter disse dataene for å presentere pakker for annonsørene.
Nevner eztech (?) et selskap som tilbyr disse tjenestene på konsulentbasis
New York times har gjort en målrettet innsats mot å selge til yngre universitets-studenter (Young achievers) med tanke på at disse skal bli abonnenter på et senere tidspunkt
Identifiserer de mest interessante kundegruppene for hver enkelt annonsør. og sammenligner dette med disse gruppenes mediebruk
The future and change study
innholdstjenester for mobiltelefoner og sosiale medier regnes som de mest interessante vekstområdene
tydelig bevissthet omkring behovet for produktutviking
Hyper niching
Niiu & Washington post
Magcloud.com
Paneldebatt
Hvordan anvende målretting i små markeder
må vurdere hvor stort det aktuelle markedet er. Nevner et interesant prosjekt Printcasting.com - samme som Magcloud, men knytter dette til et annonsenettverk.
Hvordan endre vanene med at man er blitt tilvent å få nyheter gratis
viser til Metro i England. De retter seg mot unge urbane mennesker, 18-34, høyere enn gjennomsnittlig inntekt. Avisen er fullstendig annonsedrevet.
Berglund nevner et eksempel der man hadde et magasin inne i det sosiale nettverket. Brukerne kunne få sitt ansikt på coveret, men måtte da betale den fulle tilgangspakken. 60.000 gjorde dette.
Tradisjonelt er det vanskelig å fange inn avislesere i segmentet 20-30, men dette kan forandre seg.
Kommer dette til å få konsekvenser for kvaliteten?
Stone mener at yngre er engasjerte i en rekke tema som ikke er knytet til underholdning. Nevner The chicago News cooperative, blant annet støttet av McArthur stiftelsen. Jobber med public-service journalistikk.
Nevner at det ikke lenger er journalister som bruker sine ressurser på å gå i møter der poltikerne diskuterer. Ønsker å få på plass et system i England som kan crowdsource dette.
Nevner at for 100 år siden ble avsier drevet av folk som hadde en lidenskap for det de gjorde. Man kommer trolig tilbake til noe som ligner på denne situasjonen.
Fan communities er interessante. Er det noen ulemper med å legge til rette for slike communities?
noen oppfører seg mindre bra, men man er i posisjon der man kan gi fansen noe de ønsker, noe som gir muligheter.
Spørsmål om personvern
Granhaug er ikke bekymret for dette, men det kan virke som at ahn ikke helt ser implikasjonene.
Stuart tar til orde for at "dersom det er nyttig er det ok". Tar forbehold om at ting ikke skal gjøre skade.
Kjell Aamot slutter som Schibsted-sjef. Til glede for mange i Schibstedsystemet ser det ut til. De gleder seg trolig for tidlig! Det skal godt gjøres å finne den personen i Norge som har et bedre innblikk i hvor det bærer hen for pressens vedkommende. Når Aamot sier at den tradisjonelle pressen kommer til å slite så er det ikke for å være kjip, men fordi han, ut fra den posisjonen han har hatt, faktisk mener det. Det burde ikke være så vanskelig å se at han har rett, men de som tror han tar feil kan jo sette sparepengene sine i papiraviser.
Ifølge Kampanje er "Aamot sjokkert over VGs klubbleder" ("sjokket", ja, ja, men vi skjønner hvor de vil hen). Anne Lise von der Fehr er på sin side lei av at Aamot spår papir- og betalingsavisenes bortgang.
- Nå trenger vi en konsernsjef som forstår kvalitetsjournalistikk. Vi mener det er helt vesentlig for Schibsted å satse på det, og kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett, sier von der Fehr til E24.
En synes nesten litt synd på henne, skjønt det er vel mest et uttrykk for fagforeningspolitikk og i mindre grad hva hun faktisk mener. Uansett er det et tegn på at noen nok må justere virkelighetsbildet sitt i tiden som kommer.
Aamots avskjedshilsen blir dermed: "- Det er ingen tvil om at endel journalistikk i trykte medier er helt suveren og det er mange dyktige gravende journalister i papiravisene, men selvfølgelig er det like god kvalitet på nett og vel så det. Det er en svært spesiell uttalelse fra en klubbleder for alle journalistene i VG.
Den iboende trangen til å verne om det bestående er på mange måter en god egenskap. I et stort perspektiv er det en forutsetning for evnen til å lære av historien, samtidig som en viss porsjon konservatisme medfører at samfunnet gir oss trygghet, ved å være noenlunde forutsigbart. Mediene spiller avgjort en rolle i denne sammenhengen (formidle det bestående), men det betyr jo ikke at medienes form må være fast. Det er rett og slett veldig merkelig, og et tegn på at noe er alvorlig galt, når journalistenes fagblad gjør et nummer av at en journaliststudent har nettmedier som førstevalg på sin søknad om praksisplass. Det i en tid da det burde stått store oppslag i journalistutdanningens kantine med teksten: "Vil du ha jobb? Lær deg å skrive for nett!". Hei, sa jeg "skrive" - legg til (video)fotografere også.
Nå er det ikke bare journalist(studentene) som ikke ser skriften på veggen. Hvor ligger de ulike norske medieutdanningene i løypa? Skal ikke påberope meg å ha noen komplett oversikt, men jeg har en snikende følelse av at nettet ikke akkurat har inntatt medievitenskapen i den grad som en fremtidsrettet strategi skulle tilsi.
Overskriften henspeiler forresten på et reklamebanner som lå på Kampanjes nettside (der von der Fehr langet ut mot Aamot). Kanskje et utslag av kontekstbasert reklame :)
Spørsmålet både mediefolk og de som driver med utdaninning bør stille er likevel følgende: Hvilken kompetanse skal vi ta sikte på å besitte om 2-5 år?
På dager preget av et optimistisk sinnelag tenker jeg at det nåværende systemet for akademisk publisering skal dø, på samme måte som aviser på papir etter hvert vil forsvinne. Det vil ta tid, men det vil skje.
Problemet er at utviklingen av fagene kan risikere å tørke ut i mellomtiden. Nylig fortalte en masterstudent meg at hun hadde benyttet noe jeg hadde skrevet, noe som alltid er hyggelig. Problemet var bare at dette gjaldt en artikkel, som nylig kom ut i en bok. Empirien som artikkelen viser til gjaldt blant annet eLogg, noe som begynner å bli fire-fem år gammelt. Mye av det gjelder fremdeles, men "time to market" blir jo lang da.
Det var professor Reidar Conradi ved NTNU i Trondheim som i Aftenposten tok bladet fra munnen. Han uttalte at publiseringssystemet til akademiske tidsskrifter er i krise. Forskningsnyheter som trykkes, kan være flere år gamle. Fordi alle forskere nå må publisere hyppig for å gjøre karrière, har både antall artikler og tidsskrifter økt kraftig.
Dette har ført til køer og store problemer i tidsskriftene. Forsker Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo hengte seg på og uttalte at «det er så mye galt med tidsskriftmodellen at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne».
Ifølge Espen Andersen Ting må i alle fall endres - hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.
Arne Olav Nygard skriver også om "Publiseringskrisa": Det er derfor rart at ein i ei tid med så store endringar i medielandskapet nettopp i akademia, med sine behov for å formidle og setje dagsorden, ikkje er blant dei første som tenkjer nytt. Og ekstra rart er det at publiseringskanalane for refleksjonar knytt til digital tekstkultur så til dei grader er vikla inn i heilt andre verdisystem. Skal eg publisere ein artikkel som til dømes tar utgangspunkt i observasjonar av ungdommar medan dei nyttar sosiale kanalar på nett, vil dette gjennom tradisjonelle fagfellevurderte tidsskrift kome på trykk eit par år etter at det har blitt gårsdagens nyheiter.
Det er to tungstveiende grunner til krisen: for det første det faktum at de fleste akademikere gjør karrierer innenfor "siloer", der det å bli sosialisert inn et fags tenkemåte er det vesentligste. Nå ville ethvert fag opphøre som fagområde dersom man slutter med en konservativ / konserverende tilnærmimg til faget. I alle fall slik vi tenker fag i dag - det er kanskje noe av problemet. Uansett, (u)kultur endres langsomt medmindre man introduserer nye intensciver. Det bringer oss til den andre siden av problemet: hvordan man belønner vitenskapelig virksomhet. I tillegg til at systemet er ineffektivt sørger det nåværende finansieringsystemet for å dytte fagfolk i retning av uheldige tilpasninger: for eksempel medfører "betaling" per artikkel at forskere faktisk oppmunteres til å spre det som er mest interessant tynnest mulig utover. For all del ikke publiser alt i en artikkel, klarer du å koke suppe på en spiker er det det beste. Videre innbyr systemet med forhåndsgodkjenning av publiseringskanalene til ulike former for "korrupsjon".
Men det er håp. Så lenge flere og flere vil etterspørre aktuell informasjon, fremfor gammel, tror jeg vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning av at forskere vil preferere åpne kilder, og dermed også anstrenge seg for å gjøre sine egne resultater fritt tilgjengelige. Foreløpig motarbeides dette imidlertid aktivt gjennom krediteringsystemets utforming.
Overskriften skal selvsagt ikke tas 100% bokstavelig, men illustrerer for så vidt noe jeg nettopp postet til fotostudentene:
Det foregår for tiden en interessant debatt om bildebruk på Journalisten.no. Bakgrunnen er at mane blogger bruker bilder uten å betale, eller spørre om lov. Fotografen krediteres heller ikke.
Nå finnes det også mange eksempler fra pressen, så hvem som bryter loven er i og for seg ikke det mest interessante. Det debatten imidlertid illustrerer er de problemene som oppstår når kostnaden ved å publisere og mangfoldiggjøre bilder blir tilnærmet null. Dette er en åpenbar utfordring for de som ønsker å leve av å ta bilder - alle former for digitalt kopierbart innhold, for den saks skyld.
Mange kunne kanskje hatt nytte av å lese Chris Andersons artikkel Free! Why $0.00 Is the Future of Busines. Han skriver blant annet: "Over the past decade, however, a different sort of free has emerged. The new model is based not on cross-subsidies ? the shifting of costs from one product to another ? but on the fact that the cost of products themselves is falling fast." Dette gjelder i høy grad for digitale fotografier.
For å anskuliggjøre hva Anderson snakker om. På en tjeneste som Flickr finner du i skrivende stund 11.555.083 bilder som du kan bruke til hva du vil forutsatt at du henviser til fotografen (vær imidlertid varsom med bilder av personer, her slår andre regler inn). Dette vil trolig øke til15 millioner bilder i løpet av dette året. De fleste av bildene er neppe særlig interessante, men det finnes mange fotografier av høy kvalitet. Ved hjelp av gode søketjenester er det relativt enkelt å finne bilder som kan illustrere en artikkel eller nyhetssak,
Med andre ord. Tyvlån av bilder er ikke kjernen av problemet. "Problemet" er i mange sammenhenger at bilder er gratis.
Anderson trekker opp tre scenarier, som en innholdsprodusent (f eks en fotograf og/eller skribent) gjør lurt i å tenke gjennom:
scenario - kunden betaler for eksklusivitet :
Low-cost digital distribution will make the summer blockbuster free. Theaters will make their money from concessions ? and by selling the premium moviegoing experience at a high price.
scenario - innholdet betales gjennom reklamefinansiering og sponsing :
Ads on the subway? That's so 20th century. By sponsoring the whole line and making trips free, the local merchants association brings grateful commuters to neighborhood shops.
scenario - produktet pakkes inn gjennom bundling (kjøp noe for å få noe annet gratis) :
It's a free second-gen Wiii! But only if you buy the deluxe version of Rock Band.
På Norges forskningsråds nettsider kan en lese at forskere som bruker "moderne IKT-infrastruktur" til å dele kunnskap med andre, kan oppnå mer i løpet av kortere tid.
- Fremdeles finnes det mange forskere som ikke innser at de kan forske mer effektivt når de tar i bruk e-vitenskapens muligheter, sier Gudmund Høst i Forskningsrådet. Artikkelen sier mye om "E-vitenskap" på et teknisk nivå (deling av data, prosessorkraft og infrastruktur), men dette handler også om pedagogisk samarbeid.
- Vi er få mennesker i Norge og i de andre nordiske landene, og forskerutdanning er i sin natur høyt spesialisert. Når vi forener kreftene, kan vi gi spesialiserte forskerkurs til flere mennesker og dermed forbedre forskerutdanningen. Samtidig utvikles personlige nettverk mellom mennesker tidlig i deres. forskerkarrierer. Slik nettverksbygging vil være en bærebjelke i å styrke Norden som en foregangsregion for forskning og innovasjon basert på e-vitenskap, sier Høst.
Jeg merker meg at det ikke står noe om Open Access, fri tilgjengeliggjøring av forskningsresultater. For å ta "en Rema": det enkleste er ofte det beste. Skal tro hva som ville skjedd dersom Forskningsrådet hadde brukt noen millioner på å etablere og støtte åpne fagtidsskrifter. Et problem med Open Access er jo at siden innholdet er fritt tilgjengelig lar det seg vanskelig gjøre å ta seg betalt, noe som gjør at alt redaksjonalt arbeid må finansieres gjennom frivillighet og ulike former for sponsormidler.
Nå kjenner jeg ikke tidsskriftsøkonomien i detalj, men det er alltid morsomt å leke med tall. La oss si at et tidsskrift gir ut 4 nummer i året, med ca 10 artikler i hvert nummer, og hvor det koster 400 kroner i året å abonnere. Vi tar i og sier at de har 1000 abonnenter. 400.000,- i faste inntekter finansierer neppe hele gildet, men her skal en jo ta kostnader til papir, trykk, porto, kundehåndtering mm. Vi kutter så godt som alle disktribusjonskostnader og legger artiklene på nett. Hva vil dette koste oss?
Publisering gjør vi via et enkelt publiseringssystem, uten å fire en millimeter med hensyn til kvalitet. La oss sette av 50.000,- til en skikkelig jobb med å tilpasse et publiseringsystem, selvsagt basert på åpen kildekode. Det første året lar vi det bli med dette, men de påfølgende årene bruker vi disse midlene på illustrasjoner og fornying av innpakningen av artiklene.
La oss si at vi må vurdere 100 artikler årlig, hvorav 50 publiseres. Papirtidsskriftene bataler normalt ikke noe for peer-reviewing, men vi ønsker her å gi litt til de som yter en innsats og honorerer hver reviewer med kr 1000,- . Vi trenger i alle fall to fagfeller per artikkel, og svir med det av 200.000,- på dette tiltaket.
Gitt at vi forholder oss til de nevnte 400.000,-, sitter vi igjen med 150.000,-. Disse pengene bruker vi til drift og sekretariat.
Med en dose egeninnsats, som UH-sektoren er velkjent med, kan disse summene kuttes betraktelig. F eks kan en nok basere seg på at fagfeller gjøre denne jobben i sin arbeidstid, betalt av intitusjonene. Uansett, for 400.000,- snakker vi butikk, og burde kunne holde et nettbasert tidsskrift oppe på et høyt nivå, både når det gjelder faglig innhold og formidlingen av dette.
Dersom jeg ikker er helt på jordet ville 4 årlige millioner fra Forskningsrådet kunne finansiere ti kvalitetstidsskirft. Sekretariatfunksjonen kunne settes bort til institusjoner innen UH-sektoren i Norge. Vinn, vinn: bedre tilgang, større spredning, og raskere spredning av informasjon. Resultat: høyre innovasjongrad (innovasjonsmeldingen - "Et nyskapende og bærekraftig Norge" - kom i dag) og bedre forskning.
Arne Olav Nygard kommer med interessante betraktninger omkring kritikken mot NDLA, og ikke minst den fullstendige mangelen på kritikk mot Oslo fylkeskommune og prosjektet Real digital / World Beside som fikk støtte samtidig med NDLA. Oslo fylkeskommune var forøvrig den eneste fylkeskommunen som ikke ble med på NDLA-prosjektet.
I motsetning til NDLA, som bruker offentlige penger for at folk skal få fri tilgang til læremidler, bruker Oslo fylkeskommune midlene på et matematikkspill, som nok blir fint, men som jeg nok aldri kommer til å få se snurten av (annet enn på TV). World Beside skal nemlig bli en betalingstjeneste (dersom de skaffer 30 millioner til fram mot 2010), noe det tydeligvis er helt OK å bruke offentlige penger til. Jo, jo, det er jo mange tjenester som koster penger, og som samtidig mottar offentlig støtte. Isolert sett er ikke nødvendigvis det problem. Men, som Arne Olav påpeker, virker det ganske pussig at
"denne forretningsmodellen, å få statsstønad for å kunne utvikle noe som skulane i neste omgang må bruke opp læremiddelpengar på å kjøpe, er fritatt for ein kvar ideologisk kritikk her til lands, anten det no er frå politikarar, kunnskapsarbeidarar eller fagforeiningar og interesseorganisasjonar (som UF og Elevorganisasjonen), medan eit foretak som vil gje tilbake til offentlegheita (gjennom by-nc-sa-lisensen av materialet vi produserer sjølv) det vi har fått stønad for å produsere, blir ståande igjen som ulven som freistar å blåse ned forlagshusa og ruinere valfridomen..
Vi lever sannelig i en merkelig verden.
Det bør forresten sies at NDLA begynner å få ting på stell. Det har tatt sin tid, med manglende innhold, rotete struktur og ditto grafisk(e) uttrykk, men nå begynner læremidlene å finne en god form, samtidig som stadig mer godt innhold kommer på plass.
Dersom jeg var en ung lærer med mange år foran meg i skoleverket ville jeg absolutt tatt en titt, og funnet ut av hvordan jeg kan bruke de ressursene som finnes. Jeg ville også snust på den kommende delingsarenaen, ettersom det kan gi meg tilgang til andre kompetente kolleger som er interesserte i å videreutvikle sine undervisningsopplegg på mest mulig effektiv måte. Så fikk jeg heller holde en lav profil og supe litt kaffe når eldre kolleger snakker nedsettende om prosjektet på lærerrommet.
Kartdata burde være offentlig informasjon, men dette ser ut til å sitte langt inne. Jeg hadde et håp om at det kunne blitt en bedring her, men Regjeringen vedtok nylig en ny forskrift til offentlighetslov hvor de fremdeles holder på at Statens kartverk skal ta betalt for kartdata.
Jeg har tidligere vært inne på at dette har svært lite for seg: "Salg av disse dataene skjer gjennom Ugland IT, og det tilbakeført 11,5 millioner kroner til staten i form av royalties for salg av kartdata. Kartverket betegner selv dette som et beskjedent beløp, men her er det vel rettere å si at det er latterlig lite (rundt 2,4% av utgiftssiden)."
Staten pålegger kommunene å holde kartverket oppdatert, samtidig som den overtar disse dataene vederlagsfritt. At dette ikke skal komme innbyggerne til gode gjennom bedre karttjenester er mildt sagt merkelig. Dette handler jo om arbeidsplasser i Ugland IT, men en frigivelse av kartdata vil garantert skape flere jobber enn de rundt 40 som i dag jobber med dette.
Det tåpelige er at jo lenger dette pågår desto mer avhengig blir vi av Googles karttjenester. Noe skjer tilsybelatende: GeoDep skal gi "saksbehandlerne mulighet til å klippe ut kartutsnitt og legge på egen informasjon, lime inn, lagre og sende ut et bearbeidet utsnitt". Fin tjeneste til sitt bruk, men vi snakker på ingen måte om gjenbukbare data.
Torvund siterer en uttalselse fra NRKs Erik Solheim:
NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.
NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang."
Slik jeg leser Solheims uttalelse viser den til den samme type erfaring som jeg selv har gjort opp gjennom årene. Det å rettighetsklarere musikk, video og bilder for en nettproduksjon tar mye tid, ofte svært mye tid, og rettigheten kan kun kjøpes for en avgrenset periode. Konsekvensen er at man skygger unna og ser etter andre løsninger, medmindre man rett og slett er nødt.
Et konkret eksempel: Jeg skrev for en tid tilbake en lengre gjennomgang av spillefilm, med vekt på den filmer med det en kan kalle Hollywood-dramaturgi. Ideelt sett ville jeg brukt en nyere film for å eksemplifisere for å forklare de ulike dramaturgiske grepene, men lot være fordi jeg vet at rettighets-avklaring kommer til å koste for mye. Jeg kunne muligens ha påberopt meg sitatretten, men her er det mye som ikke er avklart for filmsitaters vedkommende - jmf noen tidligere betraktninger rundt den problemstillingen, først på Digital og sosial, så i Vox Publica. Vel, enden på visa ble i alle fall at i stedet for å benytte en nyere film bruke jeg 1933-utgaven av King Kong i stedet.
Faktisk hjelper det ikke noe å bruke en 75 år gammel film. Edgar Wallace døde riktignok i 1932, men mannen bak filmen Merian Cooper døde i 1973, hvilket betyr at hans økonomiske rettigheter tilhører hans arvinger fram til 2043 i henhold til den norske Åndsverkloven. Om jeg holder koken så lenge er jeg trolig pensjonist :) Jeg må med andre ord sette min lit til sitatretten, og Google video.
Poenget er ikke annet enn at dette skaper en rekke praktiske problemer, fordi rettighetsregimene ikke er tilpasset dagens bruksmåter, og man ser seg derfor om etter andre løsninger - les: materiale der rettighetene er enklere å forholde seg til.
Samtidig er det ikke vanskelig å si seg enig med Torvund: "Jeg ønsker også en fri kultur og det er mye i de senere års opphavsrettsutvikling som jeg sterkt misliker. Men jeg ønsker også at kunstnere og andre kulturarbeidere skal kunne leve av det de produserer. Det skal være mulig å tilby det man produserer i et marked og få inntekter hvis markedet vil ha det man tilbyr." Problemet er imidlertid vernetiden, som medfører at det meste av de vi kan kalle samtidskultur forsvinner fra samtiden og inn i vernetidens historiske mørke, for først kanskje å dukke opp igjen 70 år etter at opphavsmannen er død.
70 år er meningsløst lenge, og lar noen få tjene penegr på Mikke Mus og Elvis. I den situasjonen som skapes ender priatene opp med å være de som bærer kulturen fram, og gjør den kjent for nye generasjoner.
I januar 2009 vil Store norske leksikon gjøre innholdet fritt tilgjengelig, og man innser dermed at det ikke finnes noe alternativ til gratis på nettet. Samtidig åpnes det for at alle som ønsker det kan legge inn artikler på sine interessefelt. Dette vil selvsagt kreve aktiv "røkting", og en kan søke om å bli fagansvarlig på en rekke fagområder. Målet er etterhvert å få opp mot 1000 fagansvarlige.
Den mest synlige forandringen er selvsagt gratis tilgang, men de andre endringene er vel så viktige:
Åpning av redigeringen. Riktignok forbeholdt de fagansvarlige.
Åpning for brukerartikler: Utenfor nettstedets kvalitetssikrede kjerne kan brukerne bidra med artikler om nye temaer, omskriving av eksisterende artikler, bilder m.m.. Forslag kanaliseres til fagansvarlige for vedkommende fag for evaluering for opptak i den kvalitetssikrede kjernen.
- I mine ører høres dette ut som en blåkopi av NDLAs tanker om et "lag 2" med brukerskapt innhold, noe som lover godt:
Lag 2: Ein "FagWiki" er ein arena for samhandling og deling. Innhald som lærarar og elevar legg ut på FagWikien skal kunne omarbeidast, omstrukturerast og/eller utvidast av ein annan brukar - slik vi kjenner det mellom anna frå Wikipedia - den frie encyklopedi.
Åpning av programvaren (åpen kildekode eller open source): Fri tilgang for alle programmerere til å bruke den nyutviklede programvaren i egne programløsninger.
- Flottings. Igjen med tanke på NDLA og andre aktører på innholdsmarkedet (noen bør snakke med hverandre). At man svir en million i stedet for å bygge videre på Mediawiki eller lignende får så være.
Åpning for artikler på nynorsk.
Ifølge Dagbladet er det budsjettert med 125.000 unike brukere per uke i løpet av det først året, og med lønnsom drift innen utgangen av det tredje året. Det høres ut som en noenlunde realistisk målsetning, i alle fall dersom man allierer seg med partnere som kan generere trafikk (noen bør hviske "NRK" i øret til Giske). Olav Øvrebø viser til Spiegel Wissen som aktivt kobler nyheter med materiale fra leksikon. Han påpeker videre at denne modellen har et stort potensiale, og bør gjøre Store Norske til en svært interessant partner for norske leverandører av nyheter.
Aftenposten skriver at Nasjonalbiblioteket skal bidra med lister med anbefalt utdypende lesning. Videre at Statens senter for arkiv, bibliotek og museum vil bidra med en million kroner hvert av de kommende tre årene for å sørge for tilrettelegging mot landets museer, biblioteker og arkiver.
Men hva med lisensieringen? Noe det ikke sies et kvekk om er under hvilke betingelser brukerne forventes å bidra. Antar at det legges opp til en viss honorering av de fagansvarlige, skjønt jeg finner ikke noe om dette. Er det videre mulighet for en viss økonomisk gevinst for en bidragsyter? Jeg tviler på det, og i så tilfelle deler jeg denne bekymringen. Nå antar jeg imidlertid at økonomisk kompensasjon, ala Google Knol, ikke vil være et tema. Neste spørsmål blir dermed hvilke incitamenter finnes for at folk skal bidra. Mens det er hyggelig å skrive litt gratis for Wikipedia (fordi jeg vet at innholdet vil være fritt) vil jeg neppe springe i retning av Store Norske medmindre de gjør det mulig å velge en ikke-kommersiell lisens (slik blant andre Knol gjør).
Jeg tror Store Norske og det norske Wikipedia i hovedsak vil appelere til ulike bidragsytere, men at konkurransen vil kunne tjene begge. Men andre ord en fin dag for både innholdsprodusenter og -forbrukere...
Mine egne erfaringstall tilsier at 20.000 sidevisninger genererer omkring 150 dollar i reklameinntekter fra Google Adwords. Tallene varierer imidlertid ganske mye mellom forskjellige domener og tema, men likevel: Blondinbellas 300.000 besøk per uke bør i alle fall kunne gi 50.000 kroner i måneden, trolig en god del mer. Med direkte betaling for produktomtaler snakker vi trolig om adskillig mer.
Jill viser til at det ifølge svensk lov ikke er tillatt å operere med tekstreklame, noe som også diskuteres i kommentarene til Espens posting. Jeg vet ikke hvorvidt det norske lovverket har formuleringer som tilsvarer de svenske, men pressen forholder seg i alle fall til Tekstreklameplakaten, "et regelverk i tillegg til Vær Varsom-plakaten som gir etiske retningslinjer om tekstreklame og sponsing, og som er relevant som grunnlag for behandling i Pressens Faglige Utvalg. Alle medlemmer av Norsk Presseforbunds grunnorganisasjoner plikter å arbeide etter disse regler, uansett medium".
Jill påpeker at bloggere som ikke opplyser om eventuell produktplassering ødelegger sin egen troverdighet. Spørsmålet jeg stiller meg er imidlertid om troverdighet spiller noen særlig rolle. De som skal treffe et massemarked, hvilket en jo må gjøre dersom det skal bli mye penger av å blogge på norsk, må vel først og fremst treffe innenfor "underholdning" snarere enn "saklig informasjon" - dermed spiller personlig touch, humor, kjendisstoff, intriger etc mye større rolle enn "troverdighet". Bloggere som vil tjene penger bør kanskje rett og slett skygge unna troverdighet...
Neste spørsmål jeg stiller meg: Ville jeg som tenåring har skrevet i hytt og vær om diverse produkter dersom jeg fikk godt betalt for det. Selvsagt!
Eirik Newth linker til Jon Michelet, som har gjort seg noen erfaringer med nettdistribusjon:
Det slo meg da jeg var ferdig med arbeidet at denne raskt skrevne boka ikke var egnet til å trykke på papir, men at den var velegnet for publisering på internett. Det viste seg at jeg hadde rett i denne tanken om boka som nett-bok. Responsen har overgått alle mine forventninger! Boka ble lagt ut på nettet den 13. februar 2008. Fram til påsken 2008 hadde hjemmesiden hatt godt over 5000 besøkende, og det kommer stadig nye lesere til boka. Svært mange av dem har tatt kontakt med meg via epost eller brev. Selv om jeg har vært forfatter helt siden 1975, har jeg aldri før opplevd maken til kontakt med leserkretsen.
Mitt ringe bidrag i samme ånd finnes nå her. Jeg har planer om å gjøre boken tilgjengelig i et bedre format, men dette får duge inntil videre.
På en samling ved høgskolens forskningsseksjon fikk jeg litt (etter mitt syn høyst ufortjent) pepper for min påstand om at fagbibliotekene vil utraderes dersom de følger et tankesett som er basert på at informasjon formidles via trykte skrifter. Nå er jeg svært begeistret for biblioteker, men det bør jo ikke forhindre et visst klarsyn.
Nå skal en jo heller ikke kikke særlig langt for å se hvor det bærer: I forrige uke stratet Greenbook - DigitalForlaget, et initiativ det er all grunn til å ønske velkommen. Universitetet i Stavanger (UiS) har med dette lansert Norges første digitale forlag beregnet på læremidler. Når sier de at de "kanskje" også er verdens første digitale forlag, men det må være en sannhet med en haug med modifikasjoner.
At en norsk undervisningsinstitusjon drar i gang dette er interessant i seg selv, og vil forhåpentligvis bidra til at man raskt får på plass et system for fagfellevurdering og påfølgende notering på listen over forlag som gir publiseringspoeng.
Planen er å levere noe mer enn bare en digital bok. Forlaget skal kunne levere en lydfil i tillegg til en digitalisert tekst. Tekstene skal også kunne suppleres med animasjoner, spill og video.
Forlaget hever også listen for royalties til et nivå som begynner å ligne noe. De vil tilby forfatterne 26 til 30 prosent royalty, det dobbelte av hva de får i dag gjennom tradisjonell publisering. Markedet for akademisk publisering er jo nærmest mer lukrativt enn å pushe dop, så det bør finnes muligheter her.
På den nevnte samlingen ble det forslått at HiB burde satse på å bli best på formidling - både forskningsformidling og almenrettet formidling. Om det skal bli en strategi er det nok på tide å få opp farten.
Cory Doctorow er en mann med mange talenter, de fleste med utspring i hans virke som forfatter. Ulikt de fleste av sine kolleger har Doctorow for vane å "gi vekk" bøkene sine, i dette tilfellet Little Brother som kan lastes ned gratis på forfatterens nettsted.
For me - for pretty much every writer - the big problem isn?t piracy, it?s obscurity (thanks to Tim O?Reilly for this great aphorism). Of all the people who failed to buy this book today, the majority did so because they never heard of it, not because someone gave them a free copy. /../ The good news (for writers) is that this means that ebooks on computers are more likely to be an enticement to buy the printed book (which is, after all, cheap, easily had, and easy to use) than a substitute for it. You can probably read just enough of the book off the screen to realize you want to be reading it on paper.
So ebooks sell print books. Every writer I?ve heard of who?s tried giving away ebooks to promote paper books has come back to do it again. That?s the commercial case for doing free ebooks.
"Lillebrødrene" som kjemper mot overmakten er en tydelig referanse til George Orwells "Storebror". Doctorow beskriver et samfunn i en ganske nær fremtid som er gjennomsyret av overvåkning. mange av de fenomenene som beskrives er fremskrivninger av eksisterende løsninger, for eksempel dette prosjektet fra Dallas, hvor villstyrige skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker - via Eirik Newth:
det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg?
Den smått pretensiøse overskriften skyldes ikke bare at jeg har skrevet om Nettsteder for NDLA, og får drive litt reklame for min egen tekst. Den er riktignok bearbeidet språklig av redaksjonen, en jobb jeg er glad for å slippe :)
Teksten kan man selvsagt ha ulike meninger om, men prosessen og tekstens muligheter for et videre liv synes jeg det er verd å kommentere. Om ikke annet så som en betraktning omkring betydningen av NDLA.
William Nygaard og leder i Forleggerforeningens læremiddelutvalg, Tom Skovdahl, var for en tid tilbake ute og uttalte seg om det de kaller «statsforlag». I denne forbindelse preseterer de å si følgende:
"- NDLA vil i realiteten bli et statsforlag, og fordi læremidlene tilbys gratis vil markedet forsvinne for frie forlag. Det vil bety ensretting, mindre mangfold og et mer autoritært samfunn."
Jeg synes det er smått utrolig hva disse gutta har mage til å lire av seg. Jeg antar de er sitert korret når det videre står at det "... ikke spiller noen rolle om læremidlene kommer som tradisjonelle bøker eller i digital form". Dette er etter mitt syn nærmest vrøvl, selv om en nok må ta høyde for at uttalelsene er mer strategiske enn et direkte uttrykk for forlagenes virkelighetsbilde. Skulle imidlertid dette være forlagenes oppriktige mening ser jeg blålysene i horisonten.
At fremtidens læremidler vil foreligge i digital form er jo nettopp det som er fundamentalt forskjellig, og som åpner for helt andre bruksmåter enn detradisjonelle, papirbaserte læremidlene. Teksten jeg har skrevet for NDLA kunne nok vært presentert i en bok, og teksten i seg selv ville kanskje til og med tjent på det. Men det er jo ikke her forskjellen ligger, det som er nytt med teksten - som ellers er ganske tradisjonell, uten interaktive muliheter - er dens gjenbrukbarhet. Som bruker av denne teksten gir lisensen deg frihet til:
å dele - å fremstille eksemplarer og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten
å bearbeide - å tilpasse verket og å skape adaptasjoner
På følgende vilkår:
Navngivelse. Du skal navngi opphavsmannen til verket som angitt av rettighetshaver og lisensgiver (men ikke på en slik måte at det ser ut som om disse støtter deg eller bifaller din bruk av verket).
Ikkekommersiell. Du kan ikke bruke dette verket til kommersielle formål.
Del på samme vilkår. Dersom du endrer, bearbeider, gjenbruker eller bygger videre på dette verket, kan du kun dele eller spre resultatet under en lisens som er den samme, eller lik, denne.
Mine rettigheter som forfatter er dessuten ivaretatt på en måte som skiller seg vesentlig fra hva tilfellet ville vært dersom jeg skulle gått inn på en standardavtale med et forlag. I så tilfelle ville jeg fraskrive meg så godt som alle økonomiske rettigheter, vanligvis med en royalty-avtale til gjengjeld. Som leverandør til NDLA beholder jeg og min arbeidsgiver langt flere rettigheter. Ethvert av lisensvilkårene kan nemlig bli frafalt dersom du får tillatelse fra rettighetshaveren. I begge tilfeller beholder jeg mine ideelle rettigheter.
Kort oppsummert: Alle kan bruke teksten min til å lage nye verk, så lenge de ikke bruker det til kommersielle formål, og så lenge de navngir meg som opphavsmann. en lærer kan altså kopiere, og tilpasse teksten til sine behov uten å måtte bekymre seg for problemstillinger knytett til økonomi. Jeg kan samtidig utnytte teksten som jeg måtte ønske, det til tross for at jeg har fått betalt for å skrive den.
Når NDLA får i gang neste fase med et rammeverk som legger til rette for effektiv gjenbruk av tekstene (f eks et wiki-lignenede system) kan tekstene utvikles videre gjennom aktiv bruk, og med stadig tilbakekobling der innspill med høy kvalitet kan kjøpes ut og tas inn i det sentrale læreverket. Dette vil være et syetm som setter innholdet og dets kvaliteter i sentrum samtisig som det er det stikk motsatte av "ensretting", "mindre mangfold" og et "autoritært samfunn".
NDLA er kanskje ikke en gave til forlagene, men både forfattere, brukere og kvaliteten vil på sikt kunne tjene svært mye på den modellen som prosjektet står for. Derfor er det synd at Kunnskapsdepartementet ikke helt våger å satse fullt ut på prosjektet.
Det totale bokmarkedet i Norge i 2006 er anslått til 5,8 milliarder kroner, målt etter utsalgsverdi. Dette er riktignok drøyt en halv milliard over normalen, dette på grunn av "Kunnskapsløftet" i grunnskolen. Det ble utgitt i overkant av 1000 nye titler beregnet for grunn- og videregående skole i 2006. Det er en kraftig økning fra 2005, da det ble utgitt ca. 300 nye titler. For fagbokmarkedet ligger antallet nye titler stabilt rundt 400.
Plinius har sett på prisutviklingen over en ti-års persiode og finner at detr er relativt store forskjeller for ulike typer bøker. Fem kategorier ble billigere:
Norsk sakprosa for voksne - som i snitt kostet 82 % av 1996-prisen
Oversatt sakprosa for voksne: 83 %
Norsk skjønnlitteratur: 86 %
Oversatt skjønnlitteratur: 91 %
Oversatte barnebøker: 92 %
Fem grupper ble dyrere:
Billigbøker: 106 %
Lærebøker (for høyere utdanning): 126 %
Fagbøker (for arbeidslivet): 128 %
Lærebøker for videregående skole; 139 %
Lærebøker for grunnskolen: 141 %
Omsetningsutviklingen over en femten års periode. I den samme perioden som vi har hatt en ekstrem utvikling av informasjonstilgangen via World Wide Web har også omsetningen av papir hatt en betydelig økning.
Etter 1. mai 2005 ble det anledning til å gi inntil 12,5 prosent rabatt på nye
bøker til allmennmarkedet i alle salgskanaler. Den delen av bokmarkedet hvor det er åpnet for en viss prisnedgang har da også hatt en reduksjon i pris, selv dette neppe bare kan tilskrives dereguleringen av denne delen av markedet. Likefult er det interessant å se at en bransje som argumenterer for "konkurranse", i noen sammenhenger, har hentet ut den støreste prisveksten i det samme markedet. Prisvekst er selvsagt ikke det samme som overskudd, men kostnadene til de teksniske sidene ved bokproduksjon går jo stadig ned, noe en burde forvente at ga lavere priser. Kanskje er det fremdeles riktig at en skal "lete lenge for å finne forlag som har klart å utnytte ny teknologi for å få til ei mer rasjonell og bedre produksjonslinje for bøker"?
Ifølge Bok og samfunn, som presenterer forlagenes regnskapstall, har Kunnskapsløftet "satt sitt preg på forlagsøkonomien i 2006, i hvert fall for de store forlagene. Store kostnader knyttet til reformen, samt lavere salgsvolum enn forventet, gir utslag på forlagenes tall. Marginforskyvning fra forlag til bokhandel gjør det også tyngre å få til god lønnsomhet i forlagene".
We are planning to create an exclusive Special Edition of Album 15 which we are making available as a PRE-ORDER directly from us. Based on the success of the "Marbles" pre-order, we plan to make 2 different versions available: a 'Deluxe Campaign 2CD Edition' in super-sexy packaging with YOUR NAMES in the booklet - this will be priced at £29.99 and only available to pre-order; and also the Standard Release - the double album split into Volumes 1 & 2 available separately as 'normal' 1CD-in-a-box releases priced at £9.99 each.
For en tid tilbake lanserte jeg en lignende tanke for en kamerat, som respons på hans innsigelser mot Radioheads modell ("betal hva du vil"). tanken min var at et "up and coming"-band kunne finansiere en plateinnspilling gjennom andelslag med utsikter til en begrenset økonomisk gevinst dersom utgivelsen selger godt. Skulle slaget gå dårlig ville andelseierene kun sitte igjen med en dedikret plate, men dette er heller ikke et helt avskrekkende scenario.
Blant etablerte artister har jeg svært stor sans for Trent Reznor / Nine Inch Nails som gjør en lang rekke spennende ting i forlengelsen av selve musikken. Blant annet albumet "Year Zero" (se også Wikipedia), som ble fulgt opp av en rekke nettsteder (oppsummert her.
Et grep som er enklere å få tak på er utgivelser på en lang rekke formater, fra tradisjonelle CDer, vinylplater, via nedlastbare filer, til DVDer med flersporsutgaver av musikken som fansen fritt kan remimikse. De beste resultatene ender på NINs nettsider, fritt nedlastbare, men også for salg.
Den modellen vil bli brukt på NINs kommende utgivelse Y34RZ3R0R3M1X3D (Year Zero Remixed).
Oppdatering: Olav Torvund følger opp under tittlen "Har pirater moral?". Jeg synes alltid moral-argumentasjon blir vanskelig i spørsmål som i hovedsak er av økonomisk karakter. En kan for eksempel finne mange argumenter for at det kapitalistiske systemet med markedsstyring er dypt umoralskt (ta kaffepriser som et eksempel), men det er kanskje likevel det beste alternativet vi har. Gitt det perspektivet er det vanskelig å bruke moral som rettesnor i forhold til fildeling.
På samme vis som det økonomiske systemet generelt må fildeling diskuteres med et mer pragmatisk utgangspunkt: Hva er de faktiske alternativene? Å rettsforfølge de som systematsik tilgjengeliggjør filer, eller refaranser til filer er i beste fall en strategi som har begrenset levetid. Fildelingsystemene er allerede dynamiske, stedløse, og virtuelle. Ser en f eks på fildeling basert på BitTorrent er dette bare knyttet til faste nettadresser der hvor torrentene er lagret. Ellers lever filene fritt, på og mellom brukernes maskiner. Det eneste sikre er at utviklingen vil gå i retning av stading færre krav til fast adressering, samt at utvekslingen av filer blir mer anonym og kryptert, som f eks via FreeNet.
Oppdatering 21.11.07:
Fildeling med BitTorrent er en overlegen distribusjonsform fordi den fordeler bruken av båndbredde, men ikke nødvendigvis den enkleste måten å finne filer på. Denne videoen viser hvordan litt avansert bruk av Google kan gjøre underverker i jakten på forskjellige filer på nettet:
Kjell Aamot slutter som Schibsted-sjef. Til glede for mange i Schibstedsystemet ser det ut til. De gleder seg trolig for tidlig! Det skal godt gjøres å finne den personen i Norge som har et bedre innblikk i hvor det bærer hen for pressens vedkommende. Når Aamot sier at den tradisjonelle pressen kommer til å slite så er det ikke for å være kjip, men fordi han, ut fra den posisjonen han har hatt, faktisk mener det. Det burde ikke være så vanskelig å se at han har rett, men de som tror han tar feil kan jo sette sparepengene sine i papiraviser.
Den iboende trangen til å verne om det bestående er på mange måter en god egenskap. I et stort perspektiv er det en forutsetning for evnen til å lære av historien, samtidig som en viss porsjon konservatisme medfører at samfunnet gir oss trygghet, ved å være noenlunde forutsigbart. Mediene spiller avgjort en rolle i denne sammenhengen (formidle det bestående), men det betyr jo ikke at medienes form må være fast. Det er rett og slett veldig merkelig, og et tegn på at noe er alvorlig galt, når journalistenes fagblad gjør et nummer av at en journaliststudent har nettmedier som førstevalg på sin søknad om praksisplass. Det i en tid da det burde stått store oppslag i journalistutdanningens kantine med teksten: "Vil du ha jobb? Lær deg å skrive for nett!". Hei, sa jeg "skrive" - legg til (video)fotografere også.
Kartdata burde være offentlig informasjon, men dette ser ut til å sitte langt inne. Jeg hadde et håp om at det kunne blitt en bedring her, men Regjeringen vedtok nylig en ny forskrift til offentlighetslov hvor de fremdeles holder på at Statens kartverk skal ta betalt for kartdata.
Et konkret eksempel: Jeg skrev for en tid tilbake en lengre gjennomgang av spillefilm, med vekt på den filmer med det en kan kalle Hollywood-dramaturgi. Ideelt sett ville jeg brukt en nyere film for å eksemplifisere for å forklare de ulike dramaturgiske grepene, men lot være fordi jeg vet at rettighets-avklaring kommer til å koste for mye. Jeg kunne muligens ha påberopt meg sitatretten, men her er det mye som ikke er avklart for filmsitaters vedkommende - jmf noen tidligere betraktninger rundt den problemstillingen, først på Digital og sosial, så i Vox Publica. Vel, enden på visa ble i alle fall at i stedet for å benytte en nyere film bruke jeg 1933-utgaven av King Kong i stedet.
Download the album via Torrent
