Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Disse spørsmålene har på ingen måte gått ut på dato. Arne Olav Nygard viser til en artikkel i Utdanningsnytt. Her handler det ikke om plagiatkontroll, som et stykke på vei kan rettferdiggjøres - skjønt den underliggende problemstillingen knyttet til hvilken praksis man faktisk legger til rette for ligger fast. Artikkelen i Utdanningsnytt gjelder en mye mer eksplisitt kontroll over elevenes maskiner i klasseromssituasjonen. Av en uforståelig grunn forsøker noen å fremstille dette som at følgende ikke dreier seg om overvåkning: "Fra kontoret sitt kan han stenge internettilgangen på hele skolen, i enkelte rom eller på enkelte maskiner. Han velger seg datarommet, og vips kommer 16 skjermbilder opp på hans egen skjerm."
Arne Olav formulerer det mest fundamentale problemet slik: "Å møte elevar med at alt dei gjer i ein gitt situasjon skal overvakast av di dei nok sannsynleg kjem til å handle uønska, er i seg sjølv eit svært uheldig signal å gje elevane, både som institusjon og som lærar. Dette formidlar eit menneskesyn i alle høve eg ikkje greier å stå inne for, og som den lange humanioratradisjonen eg er innsosialisert i som akademikar seier lite fint om."
Jeg for min del spoler tilbake til en av mine kommentarer knyttet til den nevnte bloggposten for drøyt to år siden: Jeg ser den økte bruken av ulike kontrollmekanismer som en del av en langt større, og mer bekymringsfull, utvikling hvor man på alle områder i samfunnet innfører stadig nye kontrollrutiner. Fra dette prespektivet er jeg (fremdeles) redd at de vi utdanner, som skal bli fremtidige beslutningstakere, ikke vil være i besittelse av en tilstrekkelig bevissthet omkring de problematiske sidene ved systematisk kontoll. Blant annet fordi dette er noe de vil ha blitt vant til i skoleverket. Derfor bør kontroll i skolen i størst mulig grad skal utøves sosialt - noe som fordrer åpenhet - og ikke i form av "smarte" tekniske verktøy for kontroll der den enkelte ikke har innsyn.
Fra en annen bloggpost knyttet til overvåkning i skolen sakser jeg: På dubestemmer.no står en setning som burde henges opp hos Utdanningsforbundet og hos fylkespolitikere: "Det du ikke gjør i det virkelige livet, bør du heller ikke gjøre i den digitale verdenen". Skoler som innfører overvåkningsystemer som beskrevet ovenfor skaper seg en virkelighet som de over tid kommer til å tape all sin autoritet på. Slike systemer vil systematisk frata den enkelte lærer muligheten til å gi sine elever tillit, noe som i sin tur vil skade forutsetningene for tillit den andre veien. Det kan da umulig en lærer være tjent med. Som samfunn taper vi stort på redusert tillit, om skolen skulle ha en hovedoppgave i et dannelsesperspektiv burde det være nettopp å bygge opp under folks evne til å vise hverandre tillit.
Artikkelen i Utdanning avsluttes med et utsagn som, forutsatt at det er korrekt gjengitt, fremstår som rimelig naivt:
- Å få lærerne til å ta det i bruk er ofte en utfordring når det kommer noe nytt, men her er nytteverdien så stor at jeg tror de vil se fordelene, sier Monstad. Han tror at ved å installere Classroom manager vil skolen få bukt med en del vegring hos lærerne når det gjelder å bruke internett i undervisningen.
og, om mulig, enda verre:
- De tar tilbake kontrollen, supplerer Igland.
Mulig det, men det dreier seg i tilfelle om en teknisk kontroll, på overflaten, en kontroll som på ingen måte handler om gensidig respekt, tillit, allmendannelse eller andre verdier som skolen burde være en formidler av.
Etiketter: Gårsdagens læringsomgivelser, Informasjonsfrihet
Bergens Tidende har gjennom en rekke artikler problematisert bruken av PC i skolen. Avisen kan nok beskyldes for en temmelig ensidig vinkling, men "spissing" og føljetonger er nå en gang blitt den gamle pressens vesen. Fart i sakene ble det for alvor da leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, hengte seg på BTs siste artikkel med en kommentar: Her blir nok følgende gullkorn blir stående for ettertiden: "Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker."
"Sinkene" er, ifølge BTs gjengivelse, "Lærere med mindre enn 30 studiepoengs utdanning i faget, som følger læreboken og som bruker mye IKT". Dette gir dårlige elevresultat. De pedagogiske racerne er derimot "Lærere med høy fagdanning, som ikke følger læreboken og bruker lite, men målbevisst IKT". Dette gir gode elevresultat.
Lars Vavik ved Høgskulen Stord/Haugesund er prosjektleder for undersøkelsen. Han oppsummerer slik:- Lærerne som oppnår spesielt gode resultater år etter år har høy faglig utdanning. Men det er forunderlig lite sammenheng mellom høy faglig utdanning og høy IKT-bruk.
Med andre ord: Høy fagutdanning er bra, samtidig som en ikke bør følge læreboka. Når det gjelder IKT så må dette brukes målbevisst. Om det er noe nytt her så er vel det kanskje at dyktige lærere ikke følger læreboka.
Oppsummeringen av undersøkelsen innledes med at "Lærerne i alle fag, utenom kroppsøving, har oppsiktsvekkende stor tro på at IKT er positivt for undervisingen", uten at jeg får vite hvorfor det er oppsiktsvekkende. Det er jo et interesssant funn gitt den øvrige fremstillingen av undersøkelsen. For jeg kan også lese at et av hovedfunnene "slår fast at det ikke er mangel på IKT-kompetanse og utstyr som fører til beskjeden IKT-bruk, men lærerens pedagogiske vurdering av mangelfull faglig nytteverdi ved IKT-bruk". Dette skjønner jeg ikke: sier lærerne både at de er tror at "IKT er positivt for undervisningen" og samtidig at IKT gir "mangelfull faglig nytteverdi"?? Om ikke annet burde det få de som har gjennomført undersøkelsen til å kikke litt ekstra på materialet.
Siste punkt i oppsummeringen avsluttes slik: "Lærere i norsk skole har både IKT-kompetanse og IKT-utstyr, men velger bevisst å bruke det lite for å kunne nå sine faglige mål med undervisningen." Om ikke annet blir en veldig nysgjerrig på hva som her ligger i "IKT-kompetanse".
Over tusen lærere over hele landet har svart på undersøkelsen som HSH står bak gjennom forskningsprosjektet - Education, Curricula & Technology. For HSHs del får en kanskje håpe at det kommer noe godt nytt ut av prosjektet også. Prosjektet er nemlig "en kilde til videreutvikling av masterutdanningen 'IKT i Læring' ".
For min egen del oppsummerer jeg med noe jeg har skrevet før: Isolert sett har bruken av IKT trolig større konsekvenser enn noen annen undervisningsteknologi, ikke minst når det gjelder ressursbehov og avhengighet av tekniske løsninger. Skoleverket har jo alltid vært avhengig av ulike former for teknologi, men i forhold til sluttbrukerne er analog undervisningsteknologi (som papirbøker) langt mindre teknifisert enn hva tilfellet er for datamaskinen. Ressursbehovet knyttet til datamaskiner gir alene grunn til en viss varsomhet. Samtidig er det er uomtvistelig faktum at vi må forholde oss til digital teknologi på alle områder i samfunnet, spesielt de som involverer informasjonsformidling, noe som får særlig store konsekvenser for informasjonsintensive bransjer som skoleverket.
IKT kan sees som en mulighet for å gi elevene utvidet tilgang til flere supplerende informasjonskilder samtidig som IKT-støttede arbeidsformer gir nye muligheter for kollektive samarbeidsformer. Datamaskinene er på mange måter et bindeledd mellom undervisning og yrkesliv. IKT byr også på unike muligheter fordi samme medium benyttes til en rekke ulike former for konsum, produksjon og kontinuerlig endring av informasjon. Koblingen mellom konsum og produksjon, sammen med effektiv tilgang til store mengder informasjon, har et implisitt pedagogisk potensial, særlig når de lærende skal utvide sine kunnskaper ved å knytte ny informasjon til eksisterende kunnskap i form av egne resonnementer og kollektiv samhandling.
Vekselvirkningen mellom tilgang til informasjon, refleksjon og utadrettet kommunikasjon er en ønsket arbeidsform i alt læringsarbeid, ikke minst med tanke på mange av de problemstillinger de lærende kommer til å bli stilt ovenfor i yrkeslivet, men også ut fra et demokratiperspektiv.
Hvordan kunnskaper fordeles og benyttes har alltid befunnet seg i grenselandet mellom et demokratisk problem og et demokratisk potensial. Spredning av informasjon medfører at de som er i stand til å ta den i bruk, får fortrinn som kan omsettes i økonomisk og politisk makt. I denne sammenheng har utdanningssystemet alltid vært nødt til å forholde seg til to samfunnsmessige hensyn: målet om å kvalifisere de lærende, samt behovet for å sortere dem etter hvordan hver enkelt er i stand til å omsette disse kvalifikasjonene i bestemte praksisfelt.
Dette har læreplanene langt på vei erkjent, noe som er bakgrunnen for at en ser nødvendigheten av IKT-ferdigheter mm som en fjerde basiskompetanse. Norsk Lektorlag liker det nok ikke, men den tiden er nok forbi da en kunne slå seg til ro med "Null Internet - null problem".
Det vi nok alle kan enes om er at vi trenger flere høyt utdannende lærere, med evne til å ta selvstendige valg. Mennesker som ikke snur bunken og kjører gjennom den samme læreboka år etter år, men som evner å ta i bruk ulike undervisningsteknologier for å gjennomføre differensierte undervisingsopplegg som dekker alle læreplanenes mål.
Etiketter: Fremtidens læringsomgivelser, Gårsdagens læringsomgivelser, Undervisning, Utdanning
Nasjonalbibliotektet skal legge 50.000 bøker på nett. Da jeg leste pressemeldingen kalte jeg det en kommende fadese, noe som styrkes av nasjonalbiblioteksrens uttalelser til Aftenposten. Skjønt det begynner tilsynelatende bra: - Dette vil øke tilgjengeligheten av litteratur på norsk enormt. Vi har sett lenge at den moderne bruker er på nett for å finne kunnskap og opplevelser. Da er det viktig at den norske litteraturen også er der, sier nasjonabibliotekar Moe Skarstein.
"Øke tilgjengeligheten ja", javel, men ifølge Moe Skarstein kan du "bare se på «bilder» av sidene, de blir ikke lagt ut som digital, omformbar tekst. Dermed blir det ikke lett å omforme teksten til andre formater enn PC-skjermen."
Dette er trolig samme løsning som Nasjonalbiblioteket har benyttet for å gjøre litteratur om nordområdene "tilgjengelig", og oppriktig talt: det er ingen god løsning. Sjekk Fritjof Nansens På ski over Grønland og test leseopplevelsen. Dårlig brukervennlighet er trolig noe av årsaken til at løsningen er svært lite brukt.
En ting er at løsningen fungerer dårlig. Et annet moment er at jeg ikke kan skjønne annet enn at den må være i strid med den nye diskrimineringsloven, som trådde i kraft i år. I § 11 står det blant annet:
Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021.
ABM-utvikling har laget en håndbok om universell utforming, som blant annet lenker til Tilgjengelige nettsteder 2:3 - design og koding (PDF 700KB). En finner ikke mye om å presentere tekst som bilder der. Kanskje et kurs hadde gjort seg?
Nå skal riktignok Nasjonalbibliotekstes prosjekt evalueres først i 2011. Strengt tatt trenger ikke prosjektet følge loven, men det virker ikke særlig fremtidsrettet å legge opp til løsninger som åpenbart ikke er universelt utformet.
Grunnen til at Nasjonalbiblioteket velger en løsning som ikke er universelt utformet skyldes at de vil sørge for at innholder ikke skal kunne kopieres. Spørsmålet en bør stille seg er om det er vel anvendte penger. Mye tyder på at det ikke er det. Løsningen man legger opp til er lite brukervennlig, den er på ingen måte universelt utformet og koster en masse penger. Kanskje skulle en heller brukt prengene på en reell tilgjengeliggjøring av verk som har fallt i det fri, og la resten ligge...
Etiketter: Brukervennlighet, Gårsdagens læringsomgivelser, Tilgjengelighet
Etiketter: Gårsdagens læringsomgivelser, Åpent innhold
Etiketter: Gårsdagens læringsomgivelser
