Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Disse spørsmålene har på ingen måte gått ut på dato. Arne Olav Nygard viser til en artikkel i Utdanningsnytt. Her handler det ikke om plagiatkontroll, som et stykke på vei kan rettferdiggjøres - skjønt den underliggende problemstillingen knyttet til hvilken praksis man faktisk legger til rette for ligger fast. Artikkelen i Utdanningsnytt gjelder en mye mer eksplisitt kontroll over elevenes maskiner i klasseromssituasjonen. Av en uforståelig grunn forsøker noen å fremstille dette som at følgende ikke dreier seg om overvåkning: "Fra kontoret sitt kan han stenge internettilgangen på hele skolen, i enkelte rom eller på enkelte maskiner. Han velger seg datarommet, og vips kommer 16 skjermbilder opp på hans egen skjerm."
Arne Olav formulerer det mest fundamentale problemet slik: "Å møte elevar med at alt dei gjer i ein gitt situasjon skal overvakast av di dei nok sannsynleg kjem til å handle uønska, er i seg sjølv eit svært uheldig signal å gje elevane, både som institusjon og som lærar. Dette formidlar eit menneskesyn i alle høve eg ikkje greier å stå inne for, og som den lange humanioratradisjonen eg er innsosialisert i som akademikar seier lite fint om."
Jeg for min del spoler tilbake til en av mine kommentarer knyttet til den nevnte bloggposten for drøyt to år siden: Jeg ser den økte bruken av ulike kontrollmekanismer som en del av en langt større, og mer bekymringsfull, utvikling hvor man på alle områder i samfunnet innfører stadig nye kontrollrutiner. Fra dette prespektivet er jeg (fremdeles) redd at de vi utdanner, som skal bli fremtidige beslutningstakere, ikke vil være i besittelse av en tilstrekkelig bevissthet omkring de problematiske sidene ved systematisk kontoll. Blant annet fordi dette er noe de vil ha blitt vant til i skoleverket. Derfor bør kontroll i skolen i størst mulig grad skal utøves sosialt - noe som fordrer åpenhet - og ikke i form av "smarte" tekniske verktøy for kontroll der den enkelte ikke har innsyn.
Fra en annen bloggpost knyttet til overvåkning i skolen sakser jeg: På dubestemmer.no står en setning som burde henges opp hos Utdanningsforbundet og hos fylkespolitikere: "Det du ikke gjør i det virkelige livet, bør du heller ikke gjøre i den digitale verdenen". Skoler som innfører overvåkningsystemer som beskrevet ovenfor skaper seg en virkelighet som de over tid kommer til å tape all sin autoritet på. Slike systemer vil systematisk frata den enkelte lærer muligheten til å gi sine elever tillit, noe som i sin tur vil skade forutsetningene for tillit den andre veien. Det kan da umulig en lærer være tjent med. Som samfunn taper vi stort på redusert tillit, om skolen skulle ha en hovedoppgave i et dannelsesperspektiv burde det være nettopp å bygge opp under folks evne til å vise hverandre tillit.
Artikkelen i Utdanning avsluttes med et utsagn som, forutsatt at det er korrekt gjengitt, fremstår som rimelig naivt:
- Å få lærerne til å ta det i bruk er ofte en utfordring når det kommer noe nytt, men her er nytteverdien så stor at jeg tror de vil se fordelene, sier Monstad. Han tror at ved å installere Classroom manager vil skolen få bukt med en del vegring hos lærerne når det gjelder å bruke internett i undervisningen.
og, om mulig, enda verre:
- De tar tilbake kontrollen, supplerer Igland.
Mulig det, men det dreier seg i tilfelle om en teknisk kontroll, på overflaten, en kontroll som på ingen måte handler om gensidig respekt, tillit, allmendannelse eller andre verdier som skolen burde være en formidler av.
Etiketter: Gårsdagens læringsomgivelser, Informasjonsfrihet
Tirsdag 3. november 2009 vil Stopp Datalagringsdirektivet bli stiftet.
kl. 18:00 - 20:00 blir det stiftelsesmøte hos Fritt Ord, Uranienborgveien 2.
Stopp Datalagringsdirektivet er en tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som skal arbeide for å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.
Jeg viste for noen dager siden til Jon Wessel-Aas artikkel om Datalagringsdirektivet og Regjeringens unnfallenhet / sviktende argumentasjon. Igjen med en oppfordring om å lese det i sin helhet.
Etiketter: Informasjonsfrihet
Et ganske interessant apropos til at Telenor er saksøkt av plate- og filmbransjen, som vil ha bestemte servere utstengt fra nettet.
Opera Unite gjør i prinsippet webleseren (Opera 10) om til en webserver. Dermed skal alle brukere enkelt kunne sette opp slike tjenester på sin egen maskin, og unngå tradisjonelle problemer med rutere og brannmurer. Brukerne kan også få tjenesten sin rutet gjennom en proxyserver som befinner seg hos Opera.
Med Unite kommer i utgangspunktet seks ulike tjenester:Etiketter: Informasjonsfrihet
Det var professor Reidar Conradi ved NTNU i Trondheim som i Aftenposten tok bladet fra munnen. Han uttalte at publiseringssystemet til akademiske tidsskrifter er i krise. Forskningsnyheter som trykkes, kan være flere år gamle. Fordi alle forskere nå må publisere hyppig for å gjøre karrière, har både antall artikler og tidsskrifter økt kraftig.Ifølge Espen Andersen Ting må i alle fall endres - hvis ikke ender store deler av akademia opp med en situasjon der små klikker av forskere sitter og bedriver en form for gjensidig (og langsom) mental masturbasjon. Og det blir det lite resultater av.
Dette har ført til køer og store problemer i tidsskriftene. Forsker Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo hengte seg på og uttalte at «det er så mye galt med tidsskriftmodellen at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne».
Etiketter: Forretningsmodeller, Informasjonsfrihet, Publiseringsregimer, Åpent innhold
- Vil forestillingen om en privat sfære der borgeren er innrømmet politisk rett og praktisk adgang til å styre innhentingen, bruken og oppbevaringen av opplysninger om seg selv, bli med oss inn i en fremtid som ligger 10-20 år foran oss?Kenan Malik skriver i Bergens Tidende om "Sviket mot yrtingsfriheten":
Igjen kan jeg svare at jeg tror forestillingen vil eksistere - muligens som en idéhistorisk antikvitet.
Det er imidlertid ikke verre enn at jeg gleder meg over aktuelle og presise formuleringer når det gjelder personvernets plass og rolle i et samfunn som vårt. Slik jeg for eksempel fant den i budsjettinnstillingen fra Stortingets kommunalkomite før jul i fjor "Vernet om den private sfæren er en forutsetning for et fritt samfunn. Frihet forutsetter at hvert enkelt menneske vernes mot utilbørlig registrering, overvåkning og inngripen i privatlivet." Og, som en fanfare vel egnet til å hensette de fleste i julestemning: "Demokratiet forutsetter at det i siste instans er borgerne som kontrollerer staten, ikke staten som kontrollerer borgerne."!
Personvernet ? oppfattet som en menneskerettighet ? vil neppe unngå å møte med andre, mindre ideelle behov og rettigheter. Merk at enkelte slike møter vil anta karakter av kollisjoner. Menneskerettighetene er stadig gjenstand for modifikasjoner og presiseringer. Enten i den offentlige debatten, i domstolene eller i lovgivningen.
Uttrykksfriheten, og dens motstykke ?inntrykksfriheten?, er i dag betydelig, men reaksjonene på en bruk av ytringsfriheten som kan virke sårende eller krenkende gjør det rimelig å oppfatte ytringsfriheten anno 2007 som mindre kategorisk; mindre fundamental enn da den opprinnelig ble formulert. Den hjertelige oppriktighet eidsvolds-fedrene åpnet for i Grunnlovens § 100, hadde til hensikt å gi det nye Norge konstitusjonell vitalitet. Og det som man med frimodighet skulle kunne ytre seg om var ?statsstyrelsen og en hvilken som helst annen gjenstand?. 200 års praktisk erfaring viser imidlertid at formuleringen kan oppfattes svært så begrensende hvis ikke kjendiser, offentlige personer og naboen finner seg i å bli konvertert til "hvilkensomhelst annen gjenstand"?? Og det gjør de neppe!
Retten til fri tanke og fri tro synes å være gjenstand for bred tilslutning ? uttrykt gjennom aksept og kanskje endog respekt. Men globalt er det ikke lett å slå fast at dette er mer enn et vestlig standard-ideal.
Fatwaen gjorde Rushdie-saken til den viktigste kontroversen om ytringsfrihet i moderne tid. Den ble også et vannskille for vårt forhold til denne grunnleggende friheten. Rushdies kritikere tapte slaget - Sataniske vers selges fortsatt. Men de vant krigen. Kjernen i kritikken mot Rushdie - at det er moralsk uakseptabelt å støte andre kulturer - er nå akseptert i brede lag.
I 1989 kunne selv ikke en fatwa stoppe videre publisering og salg av Sataniske vers. Salman Rushdie ble tvunget til å leve i skjul i nesten ti år. Oversettere og forleggere ble drept, en bokhandler bombet og Penguins ansatte tvunget til å gå med skuddsikre vester. Likevel vek Penguin aldri en tomme.
I dag trengs det ikke mer enn et brev fra en sint akademiker før forleggere løper i dekning. I september stanset det amerikanske forlaget Random House en roman det hadde kjøpt for 100.000 dollar av frykt for å skape en ny Rushdie-sak. The Jewel of Medina, skrevet av journalisten Sherry Jones, er en historisk roman om Aisha, Muhammeds yngste kone. Random House hadde sendt manuskriptet til forfattere og akademikere i håp om respons som kunne brukes i markedsføringen. Denise Spellberg, professor i islamsk historie ved Universitetet i Texas, meldte tilbake at boken var «støtende». Random House trakk den øyeblikkelig.
I løpet av de 20 årene som har gått siden Sataniske vers er fatwaen i praksis blitt innarbeidet, ikke bare i forlag. Teatre vingeklipper skuespill, operahus kutter ut produksjoner og gallerier sensurerer utstillinger - alt i hensynsfullhetens navn.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Overvåkning, Ytringsfrihet
Et oppslag i en personlig publikasjon blir som oftest til som del av en kontinuerlig prosess der publisisten veksler mellom forskjellige roller, noen ganger er vedkommende produsent av egne tekster, noen ganger kommenterer han bidrag fra andre, noen ganger er han kun tilskuer, osv. Produksjonsprosessen føyer seg inn i et større kretsløp der informasjon bringes inn fra en rekke ulike personer og organisasjoner. Publisisten forholder seg til denne komplekse informasjonsmengden gjennom å sitere fra og lenke til utvlagte tekster, og sette dette inn i en sammenheng.Dette henger nært sammen med , og eksemplifiseres av en sak som Eirik N skriver om:
Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender?s Game.Cards artikkel anbefales på det varmeste, men viktigere er Eiriks poeng: "sitateretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning." Få ting er farligere å tukle med enn retten til vederlagsfritt å gjengi deler av andres utsagn. Uten den retten forsvinner opplyst debatt og vi kan skylle ned det som måtte være igjen av demokratiet.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Opphavsrett, Ytringsfrihet
Jeg er blant dem som mener at tekniske kontrollsystemer generelt er svært problematiske, enten dette dreier seg om implementering av EUs datalagringsdirektiv (som neppe rammer de kiminelle man sier man vi kontrollere), systemer for plagiatkontroll i skolen (dersom disse kommer i stedet for en sosial kontroll) eller software som filterer innhold i hjemmet.
Når det gjelder det siste skriver Dagsavisen at nær hvert tredje hjem gjør bruk av denne typen software. Til og med når ungene nærmer seg myndighetsalder velger 20% å filtrere den informasjonen som barna skal ha mulighet til å tilegne seg.
Nå mener jeg selvsagt ikke at det er noe mål at unge skal sitte å surfe på nettsider med pornografi etc, men det viser seg nå en gang at slike filtre også rammer informasjon av større nytteverdi. Dessuten føyer dette seg inn i rekken av tiltak som raskt venner oss til at overvåkning på forskjellige områder i samfunnet er noe "vi bare må innfinne oss med". Dette kan i sin tur medføre en redusert beredskap blant folk flest når det gjelder spørsmål om peronvern, og med ett er vi på vei mot en type regime som vi tidligere ikke ville bli identifisert med.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Ytringsfrihet
Etiketter: Informasjonsfrihet, Politikk
Etiketter: Fremtidens læringsomgivelser, Informasjonsfrihet, Læring, Verktøy
Helt siden Filmarkivet.no ble lansert for tre år siden, har dette vært en vesentlig svakhet. Årsaken har naturligvis vært at det bare har vært Microsofts produkter som i tilstrekkelig grad har ivaretatt rettighetshaverne legitime rett til å verne seg mot piratkopiering.Her er det kanskje på sin plass med en liten kommentar: For det første er det ingen grunn til at den vern om økonomiske interesser knyttet til nyere verk skal medføre at også verk som er fallt i det fri "vernes" på samme måte. Jeg mener Filmarkivet.no kunne hatt en delt strategi på dette området fra den dagen de lanserte tjenesten. Dernest mener jeg det er grunn til å diskutere hvor grensene for "rettighetshavernes legitime rett". Som jeg også har vært inne på en rekke ganger er det god grunn til å diskutere hvorvidt denne retten, dersom resultatet er utstrakt bruk av restriktive teknologier (som DRM), hindrer andre rettigheter. Eksempler er sitatretten og rettigheter knyttet til ytringsfriheten, som også omfatter retten til å kunne motta informasjon.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Rettigheter, Åpent innhold
Det er i dag 18 år siden Berlinmuren "falt". I den anledning kan du følge min "virtuelle tur" langs Berlinmuren, dvs der hvor den gikk gjennom Berlin sentrum.
Etiketter: GIS, Informasjonsfrihet, Memoz
