Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Videoene som lå her tidligere laget mye krøll (Steve Jobs har nok et poeng når det gjelder Flash): se de her.
Etiketter: Forretningsmodeller, Journalistikk, Medieøkonomi
Saken stiller spørsmål ved hva som er argumentasjonen for at politiet skal ta med seg kamera inn i folks hjem, filme det som foregår, og kringkaste det etterpå. Begrepet informert samtykke (her kan politiet lære litt av legeforeningen) synes i alle fall ikke å være en del av politiets og produksjonsselskapets vokabular. Det er ille nok i seg selv.
Direkte hårreisende blir det når en leser hva kommunikasjonsdirektør Svein Holtan i Politidirektoratet sier om saken. Han mener politiet har ivaretatt personvernet i arbeidet med «Politiet 2»:
- Vi har som sagt en veldig streng avtale med dem som produserer serien. Vi har en avtale, som er gjennomgått av alle våre jurister, som sier at det er vi som eier opptakene som blir gjort, vi er svært nøye på at ikke noen opptak skal komme på avveie.Hva? Dette kringkastes....
Så vidt jeg kan skjønne må dette gjelde retten til å bestemme over eget bilde, åndsverkloven paragraf 45c, samt selvfølgelig personvernlovgivningen. §45c gjelder riktignok retten til eget bilde knyttet til fotografi, men bør vel også gjelde for levende bilder. Skillet mellom et digital stillbilde og videobilder blir jo dessuten stadig mer uklart.
TV-programmet sladder riktignok de som er med, men det forhindrer selvsagt ikke at de er gjenkjenbare for mange - og da særlig blant de som har størst betydning, nemlig naboer, venner og bekjente.
Da Tromsø 2018 tapte i Høyesterett nylig, riktignok i en strid som gjeld økonomisk utnyttelse, ble det ikke lagt vekt at personen på bildet ikke var direkte gjenkjenbar. Gjenkjennelse på bakgrunn av andre forhold ble tillagt vekt.
Bottom line: skal politiet vifte med kamera innenfor folks privatsfære får de holde opptakene internt. Hvis ikke bør de sørge for skriftlig samtykke fra de det gjelder.
Etiketter: Journalistikk
Ledere fra de største avisene, sportsdelen fra lokalavisen i din hjemby og det siste nytt om det lokale boligmarkedet. Eller for den saks skyld sladder fra tabloidavisene, blandet med økonominyheter og de siste postene fra blogger du vil lese på papir. Poenget er at det er du som bestemmer.
Din niiu blir hver eneste dag satt sammen gjennom en automatisert prosess, trykt digitalt på avispapir for så å bli brakt hjem til kundene.
Niiu selger sine utgaver for 1.80 Euro, noe som nødvendigvis må bety at de er finansiert gjennom en god slump reklame, men her kan en se for seg helt andre priser per kunde - siden reklamen jo kan skreddersys etter den enkelte brukers interesser. Forløpig fås Niiu bare i Berlin, men konsepter som dette vil trolig spre seg.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være noe som Posten burde kunne snuse på. Riktignok er det mange avtaler som må på plass, men den største kostnaden / problemet er trolig knyttet til utgifter til ombæring.
Oppdatering:
Noe annet, men likevel relatert: Rupert Murdoch slår fast at det ikke finnes noen nettsteder som "makes serious money":
Etiketter: Journalistikk, Medieøkonomi, Publiseringsregimer
Tradisjonelle modeller er truet
Gratismodeller, er langt fra eneste løsning
Kommer andre typer aktører, samtidig som annonsørene i større grad kan kjøpe tilgang til bestemte brukergrupper
Abonnemnetsavis . ca 33% fra abonnenter. Løssalg 75% kommer fra salgssummen. Gratisaviser 100%
Inntektsmodellen for film: kinovisning, VOF, DVD, betal TV, TV - prisen per bruker synker jo lenger ut i kjeden en kommer.
Ulike tradisjonelle prismodeller
Viser til Norwegians Vinn et fly, som knyttes til Facebook
Facebook connect vil bli brukt i mange kampanjer fremoverPlayahead, viser innloggingsside som viser en PSP, men som passer godt til det segmentet man henvender seg til
Restplassannonser - lurer på hvorfor dette benyttes til annonsenettverk, i stedet for å eksperimentere på denne flaten
Hver måned går det 15 millioner meldinger mellom brukere på Nettby
Visertil case på Playahead. "monster" ala Tamagutchi. Etter 14 dager fikk monstrene kviser, men kunne fjernes med Clearasil.
Viser også til at 205000 brukere sendte 5,5 millioner "Stimorolkyss"
Involvere brukerne gjennom rating ,deling, skape, oppdage
dersom man deltok fantes det "premier"
Elektroniske medier er naturlige monopoler.
Viser til den tradisjonelle modellen hvor pris og kostnadskurver krysser hverandre der hvor produktets "korrekte" pris i et marked ligger.
Hvordan sette pris på et elektronisk produkt der kostnaden ved å nå en ekstra bruker er null. Dette har blitt gjort gjennom høye kostnader for å komme inn på markdet, samt reguleringsregimer.
Viser til VG og Dagbladet der kostnadene ved distribusjon er så store at nye aktører ikke kommer inn på det nasjonale markdet
I stedet for å ta betalt av brukerne tar man betalt fra nedre for brukernes oppmerksomhet - annonsefinansiering
Nettavisen 0,36
Dagbladet, 4 kr
VG 3,91 kroner
VG nett, 50 øre
Nettby, 41 øre
Finn 2,1
Kun VG nett er en redaksjonelt drevet tjeneste som tjener brukbart med penger. De enste som tjener penger er de som ikke har redaksjonelle kostnader. Nettby omsatte for 40 millioner og satte igjen med 20 millioner. Google tjener 44 øre per bruker, men antallet brukere er svært høyt.
I papirverdenen må en annonsere både i VG og Dagbladet for å nå alle. På nett er det anderledes. Det holder å annonsere i VG. 80% av leserne av Dagbladet.no er også innom VG.no. Løsningen er å tilby en lavere pris, noe som trekker det generelle nivået ned.
Fjernes distribusjon og trykk kan man klare seg med 1,3 kr per bruker, jmf tallene presentert ovenfor
Nettet lovet bedre dokumentasjon mht hvilke brukere man faktisk når. Har dårlige tall på dette området, unntatt i de sosiale mediene. TV har vært mye flinkere til å vite mer om brukerne.
alt det gamle skal vi fortsette med, starte noe nytt som kan overta over tid
Dagbladet klarte ikke å koble Blink til kjerneproduktet, noe som ga svak tilhørighet
Lojaliteten til nettsteder som Blink er den samme type lojalitet som du har til et utested. Du går der så lenge vennene dine også gjør det
bygge nye tjenestene på basis av eksisterende konkurransefortrinn
VG har hele tiden hatt fokus på kjerneproduktet (nyheter, sport og underholdning) Fokuserte på å få denne maskinen til å gå skikkelig, før de begynte å koble på nye inntekstsstrømmer
Nevner Vektklubb - definert som et redaksjonelt produkt
utfordring å få redaksjonene til å tenke kommersielt uten at dette går på bekostning av den redaksjonelle integriteten
stort behov for aviser som evner å være mer målrettet
Lance! og A+ fra Brasil. Viser også til Vencer
Målrettetde publikasjoner krever at journalistene må forholde seg til grasrota, og ha nese for hva leserne til enhver tid er opptatt av. Dette er en kobling til brukerne som tradisjonelle medier langt på vei har mistet.
Viser til familjeliv.se
123 tusen medlemmer, 300.000 unike brukere per uke, mer en to millioner brukerbilder,nærmere 50 millioner kommentarer i forum
vet mye om brukerne, og kan dermed målrette annonser
Impremedia - forventer at 25% av fortjenesten vil komme fra nettmediene i 2011
Stikkord
RelevantShould we charge for digital content?
Micropayment Toget gikk trolig for mer enn 15 år siden Spør en brukerne om de er interessert i å betale (paidcontent.com)Blant de som sier at de vil betale sier de fleste at de vil betale mindre enn ti pund for et års abonnement
Blant de som vil betale kan de tenke seg å betale mindre enn 20 pence per dag
Flere kan være interesset i en bundlet modell, der nettilgang kobles til abonnement på papirutgaven.
The SMART publishing model
Segmented consumer databases
kunnskap om markedet - hvem etterspør produktetMarket driven product development
hvem vil betale for finansieringenAudience focused content
Relevant platform decisions
velge plattform ut fra hvem målgruppene erTarget delivery
Mener det finnes mer enn femti ulike inntjeningsmodeller som kan utforskes og kombineres
Viser til avisen Sacramento Bee
data fra abonnementsystem, fra nettsted, informasjon som kommer å epost, Yahoo, mobile tjenester etc. Alle disse dataene samles i en database.
avisen sier opp folk. To har blitt ansatt i år, begge arbeider med analyse av data. Disse jobber med å lage sammensatte brukerprofiler og kobler dette med andre tilgjengelige data. Benytter disse dataene for å presentere pakker for annonsørene.
Nevner eztech (?) et selskap som tilbyr disse tjenestene på konsulentbasis
Nevner WAN-IFRA og Nielsen Claritas
New York times har gjort en målrettet innsats mot å selge til yngre universitets-studenter (Young achievers) med tanke på at disse skal bli abonnenter på et senere tidspunkt
Identifiserer de mest interessante kundegruppene for hver enkelt annonsør. og sammenligner dette med disse gruppenes mediebruk
The future and change study
Hyper niching
Niiu & Washington postmå vurdere hvor stort det aktuelle markedet er. Nevner et interesant prosjekt Printcasting.com - samme som Magcloud, men knytter dette til et annonsenettverk.
viser til Metro i England. De retter seg mot unge urbane mennesker, 18-34, høyere enn gjennomsnittlig inntekt. Avisen er fullstendig annonsedrevet.
Berglund nevner et eksempel der man hadde et magasin inne i det sosiale nettverket. Brukerne kunne få sitt ansikt på coveret, men måtte da betale den fulle tilgangspakken. 60.000 gjorde dette.
Stone mener at yngre er engasjerte i en rekke tema som ikke er knytet til underholdning. Nevner The chicago News cooperative, blant annet støttet av McArthur stiftelsen. Jobber med public-service journalistikk.
Nevner at det ikke lenger er journalister som bruker sine ressurser på å gå i møter der poltikerne diskuterer. Ønsker å få på plass et system i England som kan crowdsource dette.
Nevner at for 100 år siden ble avsier drevet av folk som hadde en lidenskap for det de gjorde. Man kommer trolig tilbake til noe som ligner på denne situasjonen.
noen oppfører seg mindre bra, men man er i posisjon der man kan gi fansen noe de ønsker, noe som gir muligheter.
Granhaug er ikke bekymret for dette, men det kan virke som at ahn ikke helt ser implikasjonene.
Stuart tar til orde for at "dersom det er nyttig er det ok". Tar forbehold om at ting ikke skal gjøre skade.
Tirsdag 3.11.09: Hvem setter dagsorden?
Onsdag 4.11.09: Jakten på nye forretningsmodeller
I forkant av seminaret skrev prosjektgruppa to kronikker, en med tittel Du setter dagsorden, en annen med tittel Amatører og profesjonelle på Twitter.
Etiketter: Forretningsmodeller, Journalistikk, Publiseringsregimer, Sosiale medier
Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.
Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset - og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik - nærmest av gammel vane?
Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.
I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering, kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand - eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no - eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?
I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at ?en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst?:
Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.
Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere - en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.
Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et ?blad eller tidsskrift? i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?
Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen - hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier - for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?
Det lurer jeg på.
?
Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna - begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen ?En dødsannonse for redaktøren?? og redaktør Geir Arne Bores ?Et forsvar for ledelse?
Artikkelen er publisert med en Creative Commons Attribution-Noncommercial 3.0 Unported License.
Etiketter: Journalistikk
