Når det gjelder å tilegne seg eksisterende kunnskap kommer vi nok sørgelig til kort sammenlignet med ivrige koreanere. Å konkurrere ut fra et forsøk på å bli "flinkest" i klassen kan vi trolig glemme først som sist - det løpet er kjørt. Det vi kanskje kan håpe på er å (videre)utvikle en innovasjonskultur knyttet til smart anvendelse av teknologi, men jeg ser ikke helt for meg hvordan dette skal skje. Ting må nok bli skikkelig ille før det blir bedre.
Nå er det riktignok ikke dette denne videoen primært handler om, den forteller nemlig om et stort marked for nettbaserte læringsressurser i Korea. Men den betalingsviljen som tydeligvis er til stede sier sitt om hvor høyt disse folka setter utdanning. Skal vi komme i nærheten av dette trengs grunnleggende endringer i folks tenkemåte, noe som nok ligger langt utenfor det vi kan påvirke gjennom f eks politiske prioriteriger.
Foreløpig er det en liten trøst knyttet til kulturforskjeller. På BlogTalk i fjor spiste jeg lunsj sammen med en amerikaner (lurer sannelig på om han hadde med Twitter å gjøre, men pinlig nok husker jeg ikke) som kunne fortelle at de hadde benyttet programmerere fra Kina, Russland og USA. Han fortalte at kineserne gjorde eksakt som de ble fortalt, og gjennomførte et oppdrag selv om de så at det bar galt av sted. Russerne var hakket bedre, men også der skulle det mye til for at de kom med selvstendige innspill. Amerikanerne måtte en derimot holde igjen, for det kom stadig nye forslag til hvordan noe kunne løses anderledes. Poenget er at de endte opp med amerikanske programmerere, nettopp fordi det ga mye raskere innovasjon. Dyrere, men mer innovativt. Vi kan bare håpe på at kinesere og koreanere m fl bruker noen tiår på å bli mindre autoritetstro. Uansett, det haster...
Vox Publica fortsetter sin serie der de spør forskere om deres forhold til Wikipedia. Diskusjonen er riktignok mest aktiv på Eirik Newth sin blogg, men all ære til Vox Publica for å dra debatten i gang, samt sørge for nye stemmer i denne sammenhengen. Sist ut er klimaforsker Helge Drange, som kommer med et vesentlig poeng:
"Jeg synes at det er naturlig at forskere bidrar, og mener at forskere burde bidra mer. Samtidig er en av styrkene ved Wikipedia nettopp det at man ikke trenger en PhD-grad for å publisere noe; alle bør kunne få bidra. Wikipedia er en fantastisk og unik ressurs fordi den er global, den er tilgjengelig for alle (24 timer i døgnet), den er gratis, og man er ikke avhengig av å bruke store papirmengder slik som er tilfelle med tradisjonelle leksikon. En annen fordel med Wikipedia er at kunnskapen oppdateres kontinuerlig."
Drange rører ved et sentralt poeng, nemlig hvorvidt offentlig finansierte forskere faktisk burde føle en forpliktelse til å bidra til åpne resursser. Det er nok et syn som sitter langt inne, og Wikipedia er selvsagt ikke en formidlingskanal som konkurerer med meriterende publiseringskanaler (noe som er en egen diskusjon). Wikipedia er imidlertid en informasjonsressurs som er mye brukt blant skoleelever, enten man liker det eller ikke, og det er kanskje her man når noen av de viktigste målgruppene når det gjelder formidling (prioritert av Departementet er det vistnok også). Forskningsjournalistikken er dessuten under pari samtidig som det er vanskelig å slippe til i radio og fjernsyn. Dermed er det kanskje bedre dersom forskere tar skjeen i egn hånd.
Jeg sitter og leser korrektur og har kommet dit hvor jeg kommer litt inn på kringkastingselskapenes bruk av sine arkiver. Settingen er undervisning, hvor potensialet for å nå ut til unge brukere burde være til stede. Om ikke annet som en alternativ til tanketomme såpeserier.
NRKs styre vedtok i desember 2001 å avvikle Undervisnings- og Kunnskapsredaksjonene. Det blir ikke produsert eller sendt flere språk og kulturprogram. Programmene denne siden referer til, er derfor historie.
Hvilken strategiske tanker styret har hatt, eller blitt utsatt for, lurer jeg fremdeles på. Skjønt det ble vel egentlig sagt ganske klart:
Strategien de siste månedene har vært å finne samarbeidspartnere for å etablere et frittstående selskap, NRK Kunnskap, som skal levere undervisningsopplegg på kommersielt grunnlag.
Og hva har kommet ut av dette? nrk.no/skole ønsker deg velkommen, på "kommersielt grunnlag", med et imøtekommende "401 Unauthorized". De gidder ikke en gang lage en side som forklarer ståa!
Dette er trist når en vet at det lages, og har blitt laget, svært mye bra i NRK. For ett år siden kunne det virke som det var et slags lys i tunnellen. Målet var et klipparkiv med 10 000 klipp innen 2009. Departementet la til om med til grunn at tjenesten skal tilbys gratis i den grad driftskostnadene ikke avhenger av antall brukere.
Nå har en jo begynt å skjønne at det er noen skjær i sjøen, blant annet på grunn av problemer med ESA. Som Einar Berg resonnerer seg fram til handler trolig dette om hvilke tjenester en allmennkringkaster har lov til å tilby uten å komme i konflikt med konkurranseloven, og andre lover. Det samme som senket BBCs Creative Archive og BBC Jam med andre ord.
Hmm, en kan sikkert skylde på ESA, men med det blir jo dette et politisk problem, noe både Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet bør føle et betydelig ansvar for. Tror ikke de skal ha store problemer med å finne alliansepartnere på dette området i andre europeiske land.
Og hvem er det egentlig som skal beskyttes? TV2? Et selskap som i en årrekke har hatt tilgang til seddelpressa med statlig velsignelse. Vi har fått mer fjernsyn, det er så, men kvaliteten har vel ikke blitt bedre, Tippekampen er borte, Skolefjernsynet likeså... Jo,jo, jeg vet at dette er komplekst, men konsekvensene er jo bare kjipe.
Det blir jo stadig tydeligere at fri konkurranse og markedstenkning ikke løser alle problemer: Miljø, energi, matvarer, kunnskapsformidling etc...
Oppdatering (litt senere på dagen): Jo mer en kikker på dette desto mer mistrøstig blir det. Programserien "Drømmen om Norge" finnes på nett i form av tre hundre artikler og oppgaver. Glimrende, det er bare en liten hake ved det hele: "På grunn av rettighetsavtaler kan du dessverre ikke lenger se programmene i reprise." Jeg har et lite håp om at utviklingen går i retning av at kostnadene til nødvendige rettigheter regnes inn ved lignende produksjoner, men jeg er stygt redd det kan bli lenge til. Det er jo intet mindre enn tragisk at slikt skal bli liggende å støve ned i arkivene. Materialet kunne trolig vært revitalisert gjennom gjenbruk, med samfunnsmessig gevinst.
Jeg kan nok knapt kalles en bibliotekbruker lenger, men det handler mest om hva jeg etterspør og mindre om biblioteket som samfunnsbyggende institusjon. Dette handler mest om det siste: fascinasjonen for biblioteket som et sted der kunnskap voktes.
På vei hjem fra BlogTalk08 i Cork stoppet jeg i Dublin og fikk noen timer i byen før flyet gikk hjemover. Utstyrt med et skikkelig dårlig kart satte jeg meg fore å legge turen innom Guiness-byggeriet, men bestemte meg for å stikke innom Trinity College på veien. Lykken står som kjent den svimete bi, for inne på univeristetsområdet så jeg et skilt som viste veien til utstillingen om "Book of Kells".
Book of Kells er et bibelmanuskript fra 800-tallet kjent for sine vakre illustrasjoner. Spot on! Ikke minst fordi jeg i mitt innlegg på BlogTalk gjorde et poeng av hvordan bilder organiserer informasjon romlig. Når det gjelder nettpublisering er dette et område liten grad er blitt teoretisert omkring - "undertheorized" ifølge Mark Bernstein.
Utstillingen om Book of Kells var flott den, vi snakker tross alt om det som av mange blir regnet som verdens peneste bok, men det var likevel først på vei ut at oppturen begynte for alvor. Utgangen var nemlig lagt gjennom The Long Room.
For Star Wars-kjennere (jeg er riktignok ikke blant dem) kan det være moro å vite at The Long Room er forbilde for Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Likheten er såpass påfallende at Trinity College vurderte å gå til sak (ref Wikipedia). I alle fall et rom som oste av lagret kunnskap.
Spennende var det også å se det pågående restaureringsarbeidet: Papir og lærinnbinding er i høyeste grad forgjengelig og mange av bøkende må gjennom en omfattende prosess for ikke å gå i oppløsning.
Jeg vandret videre med mitt dårlige kart og satte kursen i retning St. Patrick katedralen (info på norsk - PDF). Jonathan Swift (1667 - 1745) - forfatteren av Gullivers reiser (finnes forresten som lydbok via det glimrende prosjektet Librivox.org - hadde jeg ikke vært belemret med et knippe talefeil skulle jeg satt i gang med den norske versjonen... ). Vel Swift var altså prest her i 30 år (1713-1745) og ligger begravet i kirken.
Før jeg kom til katedralen passerte jeg imidlertid en liten inngang med et knapt synlig skilt og med ett sto jeg inne i det som viste seg å være Irlands første offentlige bibliotek (også det med informasjon på norsk), grunnlagt av erkebiskop Narcissus Marsh i 1701 (altså et lite hundreår før offentlige bibliotek så dagens lys her hjemme).
Biblioteket er såpass gammelt at det er et eksempel på hvordan interiøret ble laget den gangen bøkene var lenket til bokhyllene. Ikke "lenket" i metaforisk forstand, men rent fysisk. Avlukkene som leserene ble låst inne i sammen med sjeldne bøker kan du også se her. Biblioteket har 80 inkunabler i hyllene...
Ifølge den svært imøtekommende guiden var Marsh opptatt av matematikk, og ikke minst øynet jeg en faglig link da jeg fikk vite at Marsh særlig jobbet med refleksjon og refraksjon. Nå viste det seg at jeg bommet litt her, for Marsh var mer interessert i lyd enn i optikk: I 1683 skrev han Essay on the Doctrine of Sounds, Containing some Proposals for the Improvement of Acoustics.
The paper was remarkable because of Marsh's use of three new words. He used diacoustics to describe the study of refracted sound, catacoustics for that of reflected sound, and most important of all, he was the first scientist to use the word microphone. (Ref)
Som om dette ikke var nok, på flyet hjem leste jeg Jon Hustads Knut Olav Åmås artikkel om situasjonen for bibliotekene i Norge der han blant annet presenterer Finlands kraftige satsing på et høyt utviklet biblioteksystem som en delforklaring på landets suksess med leseferdighetene i skolen. Til sammenligning ligger Norge på bunn i Norden når det gjelder utlån og bevilgninger pr. innbygger...
Jeg venter spent på å få muligheten til å kjøpe en OLPC (dvs gi 1 få 1, et tilbud som foreløpig bare er tilgjenegelig i USA, ut året).
Deler av denne presentasjonen går ganske langt inn i det rent tekniske, men i begynnelsen sies det interessante ting om hvordan man har tenkt omkring læring. Igjen er det bare å oppfordre til at utdanningsmyndighetene kikker nøye på tankegangen som ligger bak. Her vil man rett og slett forandre på hvordan barn og unge lærer gjennom å gi dem nye verktøy.
Dersom du ikke er interessert i det rent tekniske, gå fram til 36 minutter der det er snakk om sikkerhet. OLPC snur på denne problematikken og tenker ganske anderledes (se Bitfrost). OLPC tar konsekvensen av at den enkelte bruker skal eie sin maskin, fullt og helt. Brukerne skal kunne eksperimentere med maskinen, også når det gjelder å gjøre endringer i programvaren. Dersom dette går galt, skal man på en enkel måte komme tilbake til den opprinnelige konfigurasjonen. Lek og lær!
...building into OLPC's Linux-based operating system a security platform called Bitfrost, named after Bifröst, a bridge in Norse mythology that reaches from Earth to heaven and that intruders can't cross. Instead of blocking specific viruses, the system sequesters every program on the computer in a separate virtual operating system, preventing any program from damaging the computer, stealing files, or spying on the user. Viruses are left isolated and impotent, unable to execute their code. "This defeats the entire purpose of writing a virus"
XOen har forresten egen knapp som til enhver tid kan vise kildekoden for de programmene som kjøres er en spesial-feature som trolig kommer til å gjøre underverker for forståelsen av datamaskinenens virkemåte.
Norge som "kunnskapsnasjon" bør kikke på / bekymre seg for tankegangen bak OLPC. Prosjektet ser ut til å kunne bli en suksess - noe som er kjemepebra. Datakompetanse er forsåvidt en underordnet bit av prosjeketet som helhet, men det slår meg at de barna som får denne teknologien i hendene trolig kommer til å kjøre rundt norske elever, som dessverre er henvist til et "dataregime" der de på ingen måte blir eiere av egen maskin. Både norske elever og lærere ender opp med å være nødt til å innordne seg et ganske rigid regime, der de i liten grad gis muligheter til å installere og eksperimentere med ulik programvare. Argumentet er sikkerhet, og nettopp der synes OLPC å ha tenkt forfriskende nytt.
kanskje kan vi håpe på en fremtid der elevene lærer å produsere i åpne formater, der lærere kan utnytte og medvirke til åpne kilder, og at vi slipper overskrifter som dette.
Eg undrar meg ofte over at kunnskapsarbeidarar, som lærarar og bibliotekarar, framleis vel å forhalde seg til kunnskapar og viten som noe som kan godkjennast og sementerast mellom to permar. Det nokre vel å kalle "ikkje kvalitetessikra," er i realiteten ofte ei spegling av det som skjer rundt oss, koss det skjer, og av farta det skjer i. Ingen redaksjon kan godkjenne dette, det må heile tida reforhandlast i lys av det som skjer med oss sjølve og alt det andre rundt oss. Wikipedia viser oss tydeleg plastisiteten i kunnskapsomgrepet, og dette bør reflekterast inn i kunnskapssynet vårt i skulen. Tekstane vi omgir oss med vil i aukande grad vere meir eller mindre i konstant endring, ulikt slik dei har vore frå Gutenberg og fram til no (men kan hende meir likt slik tekstane var i førgutenbergsk tid?), og det gjer det vanskeleg å tenkje kring kunnskapar slik vi har gjort dei siste par hundre åra.
Nå finnes det jo former for kunnskap som er mer bestandig enn andre, men straks denne kunnskapen skal anvendes i praksis kommer evnen til å tenke dynamisk og innovativt inn for fullt. Så er det bare å håpe at dette får et visst gehør oppover i systemet...
Slagordet «ansvar for egen læring» har blitt ansvar for egen ulykke i den norske grunnskolen. Nå tar kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell det endelige oppgjøret med metoden som har gitt tidkrevende, bråkete og resultatløst gruppearbeid i klasserommene.
Solhjell lanserer nå en firepunktsplan som skal gjøre læreren sterkere: 1. Full gjennomgang av lærerutdanningen. 2. Norske lærere skal systematisk ta mer etter- og videreutdanning. 3. Statusen til læreryrket skal heves. 4. Lærernes kompetanse i lesing og regning må styrkes.
Ikke vanskelig å være enig i at gruppearbeid uten retning ikke har så mye for seg, men at det er målet om "ansvar for egen læring" det er noe i veien med er jeg mer usikker på. Samfunnet trenger mer enn noe annet innovatører, mennesker som evner å tenke nytt, og en må i alle fall spørre seg på hvilket nivå i utdanningssystemet elevene skal begynne å "tenke selv". Testregimene som sier at det står så dårlig til henger i seg selv ikke helt på greip (i alle fall er det noe rart med disse tallene) og forteller kanskje like mye om de som tester.
I Morgenbladet understreker Reiulf Steen, som burde være Solhjells "våpendrager" "at kva skolesyn ein har, også heng saman med kva samfunssyn ein har.
- Eg blir irritert på den einsidige skoledebatten. Pisa og nasjonale prøvar, måling og testing er det som einsidig dominerer den offentlege samtalen om skolen. Ein snakkar om matte, språk og naturfag. Viktige verdiar som skal fremjast gjennom skolen som empati, medkjensle og omsorg er ikkje målbart, og blir gløymd bort.
Noen ganger kan en lure på om utdanningspolitikken helst skulle sett at vi var tilbake til en virkelighet der de som ikke hadde lyst eller evner kunne reise på sjøen, eller finne seg en annen yrkesvei der de kunne begynne som ufaglært og deretter tilegne seg nødvendig, om enn begrensete, teorikunnskaper gjennom praksis. Slik er det jo ikke lenger, og skolens største utfordring er dermed den økte differensieringen. En "enkel" løsning er skilte løp for de flinke og de mindre flinke - noe som i grunnskolen vil gi oss jenteskoler med et par klasser for flinke gutter. Selv ikke OECD tror det er en god plan. Den komplekse løsningen innebærer at forskjellene må fanges opp i den enkelte klasse: Noen har rett og slett stor nytte av prosjektarbeid, og de vil etter hvert kanskje utvikle seg til gode innovatører i samarbeid som evner å samarbeide med andre. Andre kommer ingen vei med mindre noen holder dem i ørene, og noen av disse kommer til å være slik gjennom hele yrkeslivet. Ikke enkelt, men vidundermedisinen, som er bra for alt, finnes jo ikke.
I forsøk på en konklusjon: Ja til prosjektarbeid og dermed ansvarliggjøring av den enkelte, men som i alle reelle prosjekt - noen tenker konsept, noen leder, noen utfører (etter instruks), og det er sjelden de samme menneskene og det endrer seg gjerne over tid.
Jeg merket meg spesielt hva yngste deltager, leder av Elevorganisasjonen Vibeke Mohn Herberg, sa: "Skolen må begynne å bruke Internett som verktøy i stedet for som kilde." Mer presist kan det knapt sies. Dette betyr mer fokus på produksjon og aktiv bruk, mindre bruk av nettet som oppslagsverk. Herberg nevnte et konkret eksempel, som jeg dessverre ikke fikk med meg, men det gikk på at elevene ble sendt til en bestemt innholdsressurs, uten at de ble gitt konkrete, produktuive oppgaver.
Her er det lett å skylde på lærerne, men jeg tror det bare delvis er rett adresse. For noen dager siden var jeg på skolebesøk på en videregående skole i Bergensområdet og fikk et visst innsyn i hva man sliter med straks man forsøker seg på å bruke nettet som verktøy. Den enkelte lærer kan stort sett bare glemme å installere programvare på sin egen PC, og selv IT-ansvarlig på skolen sliter. I praksis fører dette til at de få lærerne som er innovatører møter en lang rekke hindre når de forsøker å promotere bruk av IKT i kollegiet.
Vel tilbake på jobb fikk jeg høre at det dessverre ikke stopper med dette. Det er nesten så jeg ikke tror at dette stemmer, men flere kunne bekrefte at lærere i grunnskolen i Bergen ikke får lese e-post hjemmefra. For noen dager siden ble det påpekt hvordan lærere må legge inn fritid til oppdatering når det gjelder bruk av IKT. Dette er trolig noe mange vil gjøre dersom de ser at de får noe igjen for det når de er på jobb. Desto mer absurd blir det dersom lærerne møter hindringer som på utenforstående virker fullstendig banale.
Det står ikke stort bedre til i høyere utdanning heller. På Høgskolen kan vi ikke installere programmer på våre egen PCer, og en kollega som spurte pent om å få OpenOffice ble regelrett nektet. Resultatet blir at en ikke orker og finner taktikker, enten ved å bruke sin egen, private maskinvare (jeg drar aldri mer på et oppdrag utenfor arbeidsplassen med den bærbare PCen fra kontoret) eller man innordner seg systemet og nærmer seg verden via Office-pakken og Internet Explorer. Der stopper det, både når det gjelder programvare og kompetanse. Ikke fordi dette er dårlig programvare, men fordi det er det eneste alternativet for mange.
At det skorter på digital kompetanse i norsk skole bør derfor ikke forundre noen. Stedet å begynner er kanskje ikke mer kursing, men å la lærere få anledning til å ta mulighetene i bruk. La dem slippe åket og mangelen på tillt som de møtes med når det gjelder å være "herre over egen maskin".
Dagens gladmelding. ITU har gitt støtte til et forskningsprosjekt som skal se på bruken av Memoz. Mediesenteret samarbeider med Senter for utdanningsforskning, også ved høgskolen, Intermedia (UiB), samt Svein Østerud og Egil Skogseth (UiO). I prosjektet skal vi jobbe med flere skoler i Bergen og en skole i Oslo.
Forskningsprogrammet har som hovedmål å utvikle forskningsbasert kunnskap om og praksisnære modeller for utvikling av digital kompetanse og integrering av IKT i faglig arbeid. Intensjonen bak satsingen er å legge til rette for videreutvikling og forbedring av praksis, noe som på sikt vil gi oss kunnskap om hvordan fremtidens læringsomgivelser kan eller bør se ut.
Programutlysningen er forankret i Program for digital kompetanse 2004-2008 som skisserer ambisiøse mål og visjoner for utdanningen: utvikling av digital kompetanse for alle og integrering av IKT i alle fag.
Følgende prosjekter er tildelt midler i programmet:
Den digitale lærergjerningen - Høgskolen i Østfold, avdeling for lærerutdanning
LMS i fremtidens læringsmiljø - NTNU, Voksne i livslang læring
TWEAK - Universitetet i Oslo, InterMedia
Elevproduserte læringsobjekter i naturfag: Fra Internettsøk til kunnskapsintegrasjon - Universitetet i Oslo, Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling
Ballast - Høgskolen i Oslo, avdeling for lærerutdanning
Memoz - Høgskolen i Bergen m fl
Spillbasert læring i økonomifaget - Høgskolen i Buskerud, avdeling for økonomi og samfunnsvitenskap
I forbindelse med en lengre post om både lærerlønninger og digital kompetanse leste følgende betraktning i Dignalet: "Hadde jeg fått lærerlønn for alle timer jeg har ved tastaturet, så hadde jeg hatt råd til både det ene og det andre vil jeg tro."
Det er sen sentral observasjon dette, og den forteller minst to vesentlige ting: For det første tar det mye tid å opparbeide og vedlikeholde en hvilken som helst kompetanse, IKT feltet er ikke i en særstilling i så måte. For det andre, en kan ikke forvente å få betalt for all den tiden en benytter i denne forbindelsen.
De fleste av delærerne som får til noe med IKT legger nok inn en del innsats på fritiden. De leker og eksperimenterer med mediet, prøver og feiler, før de kommer fram til bruksmåter som fungerer i forhold til den undervisningen de ønsker å presentere for sine elever og studenter. At dette er tidkrevende kommer vi aldri utenom.
Det leder videre til min litt deprimerende konklusjon: Jeg tror aldri man kommer i havn med IKT i skolen før en del holdninger til etterutdaning og det å holde seg oppdatert endrer seg i samfunnet generelt. Dersom man baserer seg på en forventning om å få betalt for å holde seg oppdatert blir en dessverre stående stille. Og slik er jeg stygt redd det må være.
Bloggposten, referet ovenfor, ender opp med et annet perspektiv, men som er svært beslektet: At mye av problemet er knyttet til en reell skuffelse over festtaler som aldri slår igjennom, politikere som lover og aldri holder ord, planer som legges for så å skrinlegges, alt fordi det ikke finnes midler og ressurser for gjennomføring. Kanskje er det her pengene brukes best, på å skape forutsetninger for engasjement, ståpåhumør, dugnadsånd etc.
Ingen enkel sak dette, men en må nok i høy gard kikke i andre retninger enn mot lærerene på grunnplanet dersom en skal forklare, og gjøre noe med, den bedrøvelige tilstanden på IKT-feltet i skolen.
Jeg begynte med å påpeket at mange av de problemene man møter kan skyldes at IKT behandles som et problem i skolen. Et problem som håndteres ved relativt konsekvent å jobbe imot de fleste unike egenskapene ved datateknologien generelt og nettmediene spesielt. Skal man komme videre må perspektivet endres, noe som får store konsekvenser for tenkningen, kanskje særlig på administrativt nivå.
Hittil har det vært vanlig å "skylde på" lærernes manglende vilje og kompetanse. Jeg tror imidlertid det er betimelig å utvide kritikken: Det var nemlig en interessant diskusjon underveis der mange kunne vise til erfaringer der IT-avdelingen ved den enkelte institusjon snarere fremstår som en "fiende" fremfor å være en fascilitator for pedagogisk bruk av IKT. Man kan argumentere mye, og sikkert godt, for at man må ha enhetlige systemer som kan driftes sentralt. Men samtidig fraskriver man seg mange av mulighetene knyttet til personlig initiativ og utforskertrang. Eksemplene er dessverre alt for mange, fra de banale problemene som kan oppstå fordi man ikke har tilgang til ulike frie programmer (f eks ved HiB, og i Bergensskolene hvor det å installere OpenOffice er direkte uønsket fra ledelseshold) til en fundamental uvilje mot enhver såkalt "sikkerhetsrisiko". Det eneste sikre er at man ikke vil få mange gode undervisere og studenter innen IKT-feltet.
Et annet, langt mer åpent og proaktivt, regime må på plass, noe som helt klart er et ledelsesansvar som går hele veien opp til institusjonenes øverste ledelse og deres eiere.
Tar man ikke tak i dette vil nesten all innovativ utvikling foregå via eksterne tjenester. Jeg nevner Google Apps som en konkret LMS-konkurrent, men flere vil komme. Disse er gratis, reklamefri for studentene, har uovertruffen funksjonalitet, og kan beholdes av studentene i et livslang-læring-perspektiv.
Lenkingen til Wikipedia er ikke tilfeldig, for meg er dette svært ofte det beste stedet og begynne når jeg skal finne ut noe. For 15 år siden (da jeg holdt på med hovedfag) var biblioteket der hvor slike prosesser startet. Slik er det i liten grad i dag, noe som rommer både potebsiale og utfordringer for såvel bibliotek som undervisning generelt.
Oppdatering: Tord Høivik trekker noen av perspektivene et stykke videre. Tord skriver generelt mye interessant: I det siste har jeg særlig merket meg "Wikipedia + Google danker ut portalene". En avledet overskrift som godt kunne vært plassert i mitt foredrag er "Wikipedia + Google danker ut LMSene", et spørsmål som handler om mange av de samme bakenforliggende utviklingstrekkene: En bevegelse i retning av åpne, fleksible informasjonssystemer som legger til rette for enkelt innholdsproduksjon, og gjenbruk, samt muligheter for personlige tilpasninger.
Et utmerket eksempel på hvordan MyMaps kan utnyttes, her i samspill med Google Earth: Fiskeørna Ola på tur til Afrika.
Høgskulen i Bergen inviterer lærarar, studentar og tilsette i abm-sektoren til konferanse om Lokalsamfunnet som læringsarena.
Dagskonferansen vil løfta fram ei rad praksisnære tilnærmingar til bruk av lokalsamfunnet. Fleire av føredraga rettar dessutan særskilt søkjelyset på abm-sektoren og på korleis den kan vera ein medspelar i samfunnsfaget.
Jeg skal snakke om bruk av Google-maps, riktignok under dekknavnet "Jørn" :)
Skjermdumpet av NDLAs hovedside er et lite tidsbilde. Her vil det komme mange forandringer og tillegg.
På samlingen i forbindelse med lanseringen presenterte jeg to kommende verktøy som Mediesenteret lager for NDLA: Min gamle kjepphest, et verktøy for å lage nettfilm / audiovisuelle nettfortellinger, samt en ide av noe nyere dato, et verktøy for "romlig" nettpublisering.
Skjermdumpet er hentet fra presentasjonen og viser et eksempel på arbeidsflaten i memoz - her med et verdenskart som bakgrunn. Arbeidsflaten er ubegrenset og brukeren navigerer ved hjelp av "navigatoren" som vises i utsnittet.
Oppdatering 07.10.07: Presentasjonene vist ved hjelp av Google Documents ser ut til å egne seg ypperlig for fjernundervisning. Forutsatt at alle er logget på med en Google-konto kan "tilskuerene" henge seg på en presentasjon styrt av den som har tatt kontrollen over presentasjonen. Deltagerne kan chatte med hverandre i en del av vinduet mens presentasjonen går i hovedvinduet.
Det eneste som synes å mangle er en integrasjon mot Google Talk, eller for den saks skyld Skype, slik at jeg kunne respondert muntlig til spørsmål som kunne komme inn via chaten. Skype har støtte for gruppesamtaler med opp til 10 deltagere. Jeg vet ikke om, eller hvordan dette støttes i Google Talk. Ulempen er selvsagt at 10 deltagere oftest vil være i minste laget, men her hadde en jo vært tjent med enveis kommunikasjon på lydsiden, så lenge de andre deltagerene kan komme med innspill skriftlig.
Danmark kom nylig med en nasjonal strategi for IT-læring, som setter omfattende og ambisiøse mål for eLæring i Danmark. Planen tar sikte på å utvikle en stor bredde av det offentlige, og det er satt av mer enn 135 millioner kroner til gjennomføringen. /../
Strategien retter fokus mot fem målgrupper: Barn og unge, videregående utdannelsesinstitusjoner, den offentlige sektor, private virksomheter og borgere. Det settes konkrete mål og initiativer i forhold til hver enkelt målgruppe. Blant tilltakene er oppretting av et nasjonalt vitensenter for eLæring.
En bitte liten hverdagshistorie begynner med 14-åringen som leser en oppgave formulert noenlunde som dette: Se i et atlas, finn et kart over Finnmark, og finn ut hvilken av elvene Alta og Tana som har størst nedbørsområde.
Forsåvidt en fin oppgave, dersom 14-åringen ble gitt verktøy som gjorde det mulig å løse den. Vi gikk først løs på husets tre atlas. Dette var vanskelig å finne ut av ved hjelp av kartene, men vi konkluderte til slutt med at Alta-vassdraget tilsynelatende har størst nedbørsområde. Hvor vannskillet faktisk går var det imidlertid ikke mulig å finne ut eksakt, og vi var lite sikre på svaret.
Denne oppgaven var kanskje ikke så gal i utgangspunktet, men prosessen fikk meg til å tenke på hvordan den (i mitt hode) burde ha vært. Kanskje noe ala dette:
Forklar kort hva vi mener med "nedbørsfelt" Bruk NVE-atlas og sammenlign Alta-vassdraget med Tana-vassdraget. Hvor store er nedbørsfeltene? Hvor stor er forskjellen i prosent?
Deretter kan jo dette tas videre på forskjellige måter. Kanskje i form av oppgaver der elevene skal beregne vannføring med utgangspunkt i gjennomsnittlig nedbør etc, eller mer praktiske oppgaver, som å plotte deler av informasjonen inn på kart. Dette har nå blitt så enkelt at det er et verktøy tilgjengelig for alle.
Jo mer en kikker på dette desto mer mistrøstig blir det. Programserien "Drømmen om Norge" finnes på nett i form av tre hundre artikler og oppgaver. Glimrende, det er bare en liten hake ved det hele: "På grunn av rettighetsavtaler kan du dessverre ikke lenger se programmene i reprise." Jeg har et lite håp om at utviklingen går i retning av at kostnadene til nødvendige rettigheter regnes inn ved lignende produksjoner, men jeg er stygt redd det kan bli lenge til. Det er jo intet mindre enn tragisk at slikt skal bli liggende å støve ned i arkivene. Materialet kunne trolig vært revitalisert gjennom gjenbruk, med samfunnsmessig gevinst.
På vei hjem fra BlogTalk08 i Cork stoppet jeg i Dublin og fikk noen timer i byen før flyet gikk hjemover. Utstyrt med et skikkelig dårlig kart satte jeg meg fore å legge turen innom Guiness-byggeriet, men bestemte meg for å stikke innom Trinity College på veien. Lykken står som kjent den svimete bi, for inne på univeristetsområdet så jeg et skilt som viste veien til utstillingen om "Book of Kells".
Utstillingen om Book of Kells var flott den, vi snakker tross alt om det som av mange blir regnet som verdens peneste bok, men det var likevel først på vei ut at oppturen begynte for alvor. Utgangen var nemlig lagt gjennom The Long Room.
For Star Wars-kjennere (jeg er riktignok ikke blant dem) kan det være moro å vite at The Long Room er forbilde for Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Likheten er såpass påfallende at Trinity College vurderte å gå til sak (ref Wikipedia). I alle fall et rom som oste av lagret kunnskap.
Før jeg kom til katedralen passerte jeg imidlertid en liten inngang med et knapt synlig skilt og med ett sto jeg inne i det som viste seg å være Irlands første offentlige bibliotek (også det med informasjon på norsk), grunnlagt av erkebiskop Narcissus Marsh i 1701 (altså et lite hundreår før offentlige bibliotek så dagens lys her hjemme).
Jeg har nettopp snakket om "IKT og bruk i skolen " til en gruppe bestående av Nettverk for pedagogisk bruk av IKT og Nettverk for skolebibliotek. Oppgaven var å snakke om IKT i undervisning og læring med eksempler fra Mediesenterets virksomhet.
Tar man ikke tak i dette vil nesten all innovativ utvikling foregå via eksterne tjenester. Jeg nevner Google Apps som en konkret LMS-konkurrent, men flere vil komme. Disse er gratis, reklamefri for studentene, har uovertruffen funksjonalitet, og kan beholdes av studentene i et livslang-læring-perspektiv.
Riktignok finner du ikke fagressursene på NDLA.no, men på fag.utdanning.no. 
Presentasjonene vist ved hjelp av Google Documents ser ut til å egne seg ypperlig for fjernundervisning. Forutsatt at alle er logget på med en Google-konto kan "tilskuerene" henge seg på en presentasjon styrt av den som har tatt kontrollen over presentasjonen. Deltagerne kan chatte med hverandre i en del av vinduet mens presentasjonen går i hovedvinduet.
En bitte liten hverdagshistorie begynner med 14-åringen som leser en oppgave formulert noenlunde som dette: Se i et atlas, finn et kart over Finnmark, og finn ut hvilken av elvene Alta og Tana som har størst nedbørsområde.
