Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Interessant nok slår han fast at lærebokmarkedet tidligere har finansiert andre utgivelser, og "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Krysssubsidiering med andre ord. Det er jo en interessant konstatering i en avis som prediker at markedskreftene skal få rå. Det har de åpenbart ikke gjort tidligere heller, i en tid da forlagene kunne sende store regninger til elevene og bruke overskuddet på andre områder. Den tid er heldigvis forbi.
Grepstad kommer nok også med berettiget kritikk, men en får unektelig inntrykk av at han i hovedsak har fått med seg de tradisjonelle lærebokforlagenes innsigelser
Grepstad avslutter som følger (min utheving):
Også profesjonelle forlag kan gjere dårleg arbeid. Skilnaden er at NDLA har brukt offentlege midlar til å lage ?eire læremiddel som ikkje kan brukast. NDLA har kome ut av kontroll. Før dette året er omme, har NDLA brukt meir enn 100 millionar statskroner. Dei pengane har i røynda kome frå kunnskapsministeren. Midlane har gått til eit tiltak som kan redusere den breidda av bøker kulturministeren helst vil utvide. No må nokon snakke saman før dei seier meir om kvaliteten i skulen og mangfaldet i litteraturen.Kontrollaspektet er interessant. NDLA er et initiativ som springer ut fra alle fylkene unntatt Oslo. En av grunnene er at Oslo fylkeskommune økte om et eget prosjekt da NDLA fikk sin første tildeling. Prosjektet - Real digital - har så vidt jeg kan bringe på det rene endt opp med to betalingsløsninger: World beside og Kikora. I 2007-08 ble det brukt 13 statlige millioner på dette prosjektet (finner ikke tall for 2009). Denne pengebruken er det, så vidt jeg kan se, ingen som stiller spørsmål ved, det til tross for at ressursene ikke er tilgjengelige for folk flest. NDLA derimot, som gir alle full tilgang til det de produserer, får pepper så det holder.
Den som er litt konspiratorisk anlagt kan spekulere i om ikke hovedproblemet med NDLA er at det ikke er styrt fra Oslo, der folk "kan snakke sammen", slik at Grepstad og andre kommer tilbake dit de synes å mene at vi bør være: der skolemarkedet betaler for skjønnlitteratur mm.
En annen side av saken er den grenerelle utviklingen når det gjelder fritt tilgjengelige læringsressurser, her eksemplifisert vedOECDs rapport Giving Knowledge for Free: The Emergence of Open Educational Resources. Alt taler for at nettdistribusjon, og hyppig oppdatering, er fremtiden når det gjelder læremidler. Det fører med seg helt andre distribusjonsmodeller enn de forlagene så langt har basert seg på, noe man før eller siden må ta konsekvensen av.
Etiketter: Debatt, Medieøkonomi, NDLA
Høines påpeker at forlagsmodellen slik vi kjenner i dag springer ut fra Gutenberg, og den handler om pris per solgte kopi. Når dette trues av åpne løsninger på nett, og av myndighetenes gratisprinsipp, som i praksis betyr redusert salg av skolebøker siden bøkene nå ofte lånes videre til neste årskull.
Samtidig tar Høines til orde for at vi må ta vare på papirboka:
- Forsvinner boka fra undervisningen, må det ropes varsko. Men med den samfunnsutviklingen vi har i dag, så er det et stort eksperiment å tviholde på bøker. For det gode med det digitale formatet er at det lettere kan tilpasses den enkelte elevs behov, siden medvirkning, deling og samarbeid er helt sentralt i læringsprosessen.William Nygaard er imidlertid ikke beroliget, og fyrer av en bredside i Klassekampen den 22. :
Det frekke er Høines' retorikk. Er det noen som kan noe om moderne undervisning og produksjon av digitale læremidler for skolen, så er det de moderne undervisningsforlagene i Norge. Hans uttalelser tyder på at han allerede be?nner seg i en form for svermende isolat som gjerne skjer med miljøer som støtter seg til kunstige, ja, ulovlige privilegier med sensur som effekt. Sannheten er at forleggerne utvikler et vell av moderne og tilpassede digitale læremidler som går langt utenpå den offentlig produserte vare.Nygaard mener at det ikke finnes noen i Europa som ligger så langt fremme som norske forlag i produksjon av digitale læremidler, men at dette stoppes av initiativ som NDLA.
I en artikkel den 18. mener William Nygaard at det er urimelig at fylkeskommunen både er produsent og innkjøper, og at dette "underminerer det åpne demokratiske samfunn" (sic!). Nygaard trekker fram en rettslig betenkning, bestilt av Forleggerforeningen, og ført i pennen av jussprofessor Olav Kolstad. Kolstad har kommet fram til at finansieringen av NDLA er i strid med EØS-avtalens artikkel 61.
Artikkel 61 nr. 1 fastsetter at støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, er uforenlig med EØS-avtalen i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene (Ref).
Det er mye som ikke henger helt godt sammen her. Jeg skal være forsiktig med å bestride Kolstads juridiske vurderinger, men heller ikke gå god for dem. Han skriver blant annet noe merkelig om NDLAs rettigheter til en publiseringsløsning som er åpen kildekode med fri lisens - formuleringer som gjør meg skeptisk til Kolstads øvrige vurderinger. En kort passus om Diglib blir også hengende i lufta, men dette får være en annen sak. Formuleringer som "Et sentralt formål med NDLA må sies å være å redusere de offentliges utgifter..." må imidlertid sies å være en meningsytring, der Kolstad et stykke på vei gjør seg til mikrofonstativ for de interessene som har betalt ham. Det er fullt mulig å se NDLA i et videre prespektiv, der man i Norge ønsker å sikre et tilfang av åpnet læringsinnhold (jmf internasjonale initiativ som Open Courseware etc).
Det hadde forresten vært interessant å vite hvilken konklusjon Forleggerforeningen hadde kommet til dersom de skulle vurdere pressestøtten, innkjøpsordningene for litteratur, en eventuell støtte til Store Norske Leksikon etc. Ordningene er selvsagt ikke direkte sammenslignbare, men jeg vil tro det er mye som forsvinner med badevannet dersom Forleggeroreningens logikk skal legges til grunn.
Kolstad nevner BBC Digital Curriculum, senere BBC Jam (som kunne blitt en glimrende tjeneste), som ble nedlagt etter en lignende klage som den Forleggerforeningen synes å forberede. Det plasserer foreningen i dårlig selskap.
Kutter vi bort alt utenomsnakket kan problemstillingen om NDLAs væren eller ikke formuleres som følger: Skal noen offentlige penger kunne brukes på innhold som befokningen kan gjenbruke, eller skal de utelukkende brukes på innhold som ikke kan brukes til annet enn å konsumeres. Dette markerer også skillet mellom den gamle måten å tenke på hvordan innhold skal produseres og distribueres i fremtiden. I mitt hode er svaret ganske opplagt.
Oppdatering 28.01.10:
Høines skriver blant annet dette i sitt svar:
Gjennom NDLA tar det offentlige et initiativ til å få ?rem frie digitale læremidler i videregående skole. Prinsippet om åpne, fritt tilgjengeige læremidler: som alle kan lese og gi innspill til, med bidrag fra en lang rekke ulike forlag og leverandøren bærer i seg dype pedagogiske så vel som demokratiske verdier.
/../
Forleggerforeningen har fått utarbeidet en juridisk betenkning som underkjenner NDLAs ?nansieringsordningi forhold til EU-regulativer. Her er alle parter tjent med trygge og avklarte rammen og jeg ser Forleggerforeningens innspill som et konstruktivt bidrag på dette området.
Etiketter: Debatt, Fremtidens læringsomgivelser, NDLA
En av artiklene vi arbeider med videre viser til sammenhengen mellom ulike representasjonsformers nytteverdi i forbindelse med problemløsing og oppgavens ukjenthet (Geir Kaufmann, gjengitt i Imsen 1998:136). En konsekvens er at undervisningen i større grad bør benytte metoder og verktøy som gir eleven anledning til å kombinere ulike representasjonsformer. Memoz er et slikt verktøy...
Etiketter: FoU, Fremtidens læringsomgivelser, Memoz, NDLA
"denne forretningsmodellen, å få statsstønad for å kunne utvikle noe som skulane i neste omgang må bruke opp læremiddelpengar på å kjøpe, er fritatt for ein kvar ideologisk kritikk her til lands, anten det no er frå politikarar, kunnskapsarbeidarar eller fagforeiningar og interesseorganisasjonar (som UF og Elevorganisasjonen), medan eit foretak som vil gje tilbake til offentlegheita (gjennom by-nc-sa-lisensen av materialet vi produserer sjølv) det vi har fått stønad for å produsere, blir ståande igjen som ulven som freistar å blåse ned forlagshusa og ruinere valfridomen..
Etiketter: Forretningsmodeller, Fremtidens læringsomgivelser, NDLA
På bloggen til NDLA kan en lese at Utdanningsforbundet aktivt fraråder sine medlemmer å dele eget innhold på den planlagte delingsarenaen i NDLA. Det som står nedenfor er i stor grad det samme som det som kan leses i bloggposten, men det er såpass oppsiktsvekkende at jeg gjengir mye av det her.
Det nevnte brevet tar punktvis for seg de ulike problemstillingene som legges til grunn for denne frarådingen:
NDLAs svar: Dette beror nok på en misforståelse. Fylkeskommunene opptrer ikke alene om dette. NDLA kjøper inn læremidler for over 50 % av prosjektmidlene. Det er og viktig å ta inn over seg at fylkeskommunene har ansvar for læremiddelsituasjonen i den videregående skolen. I den grad lærere og elever ønsker å dele eget innhold, som kan benyttes i undervisningsøyemed, er det fylkeskommunes oppgave å tilrettelegge for dette. Alternativet er å henvise elever og lærere til løsninger som gir dem lavere grad av kontroll.
NDLAs svar: På dette punktet ser det ut til at Utdanningsforbundet velger å misforstå NDLAs løsning, som gir mulighet for deling for dem som ønsker å benytte det. NDLA bygger på de samme prinsippene som i dag er normen for brukergenerert delt innhold på internett. NDLA arbeider for at de som ønsker å dele sitt innhold bruker et rammeverk som er tilpasset dette formålet. NDLA vil ikke tilby løsninger for deling som gir lavere frihet for bruk av læremidler enn det som i dag finnes på for eksempel Wikipedia. Det er imidlertid avgjørende at brukeren her har et selvstendig og opplyst valg. NDLA legger til rette for at brukere selv tar avgjørelser på et best mulig informert grunnlag.
Min kommentar: Her velger NDLA å være snille i kommentaren, for Utdannigsforbundet presenterer her en påstand som med all ønskelig tydelighet synliggjør at de ikke vet hva de snakker om. I tilfelle NDLA er det snakk om å produsere og/eller dele innhold med denne Creative Commons lisensen, som forutsetter at alle andre enn forfatteren kan bruke verket forutsatt at gjenbruk er ukommerisell, at opphavsmann krediteres og at man deler det nye verket på samme vilkår. Forfatteren beholder selv alle økonomiske rettigheter til verket. Dersom forfatteren skulle finne på å gå til et forlag, og dermed signere Normalkontrakten, fraskriver vedkommende seg disse økonomiske rettighetene og overdrar disse til forlaget. for forfatteren er dette langt mindre gunstig enn de vilkårene som NDLA tilbyr.
Denne komentaren gjelder også neste punkt:
NDLAs svar: For Lærere som utenfor arbeidstiden ønsker å produsere læremidler, gis det lik mulighet for å tilby dette igjennom innkjøpsprosessene i NDLA. Dette kan enten gjøres i samarbeid med forlag, eller direkte til NDLA. Lærebokforfattere har i mange tilfeller magre betingelser ved tradisjonell forlagsdrevet lærebokproduksjon. Dette vet vi godt, siden mange av NDLA-medarbeiderne også er tradisjonelle lærebokforfattere. For lærere som er engasjert i NDLA, med arbeid for å tilrettelegge innhold i lag 1 (redaksjonelt kvalitetssikret innhold), oppnår man betingelser som hverken deltakere eller fagforeningene har funnet grunn til å kritisere, snarer tvert imot. Når Utdanningsforbundet videre tror at få eller ingen lærere ønsker å dele sitt eget innhold med andre, på en felles delingsarena (uten å få økonomisk kompensasjon), vet en at de tar feil. Denne delingsaktiviteten eksisterer allerede, men på arenaer utenfor skolen, og i løsninger som ikke tilbyr god kontroll for den enkelte bruker.
NDLAs svar: NDLA bruker i dag mesteparten av sine midler på kjøp av læremidler i markedet. Dette er fordi markedet evner å levere produkter med god kvalitet og rett pris. Her er det derfor grunn til optimisme mht til ulike kommersielle tilbyderes mulighet til å få selge læremidler.
Min kommentar: Skal tro på hvilket grunnlag de påstår dette? Det ligger i utdanningens natur at det alltid vil være behov for å fornye læremidler. Markedet vil alltid være der. Om forfattere som leverer innhold av høy kvalitet ikke kan levere til NDLA i fremtiden vil det selvsagt være aktører som vil fylle et eventuelt tomrom. Vi snakker her om et marked på 600 millioner i året...
En har heller ikke tatt inn over seg hvordan en delingsøkonomi fungerer. Dersom jeg har en følelse av at andre kan utnytte mitt arbeid kommersielt vil jeg alltid tenke meg om noen ganger før jeg gir et bidrag til en innholdsressurs. Om jeg derimot er sikret at andre ikke kan bruke mine bidrag til økonomisk vinning er jeg derimot langt mer villig til å yte min skjerv.
NDLAs svar: Gjennom den planlagte delingsarenaen vil lærere få mulighet til å bidra med eget innhold. Når de deler her vil de overføre generell bruksrett til allmennheten for all ettertid. NDLA og fylkeskommunene vil dermed ikke være i en særstilling mht. til bruk av innholdet. Forfatteren beholder sine ideelle rettigheter (dvs. sikrer seg å bli sitert og beskyttet mot ærekrenkelser slik loven tilsier). Dette er normale rettighetsprinsipp som gjelder for f.eks fri programvare og annet fritt innhold på nett.
Min kommentar: Premisset er galt og tilsvaret ikke helt presist. Forfatteren gir jo kun fra seg rettigheter til ukommerisell bruk. Vedkommende har selv full anledning til å utnytte verket som han/hun måtte ønske. Modellen vil her ofte være at man "gir noe bort", men bruker dette materialet som en del av en større helhet (f eks en bok) der man tar seg betalt. Dette passer kanskje dårlig med hvordan forlagene i dag driver butikk, men åpner for muligheter for forfatteren.
NDLAs svar: Fylkeskommunen har totalansvaret for læremiddelsituasjonen innen videregående opplæring. I dette ligger det også et ansvar for innkjøp av læremidler, samt tilpasning og tilrettelegging for god bruk i skolen.
Min kommentar: Så Utdanningsforbundet mener altså at dagens læremiddelmarked gir en god variasjon med tanke på "pedagogiske ideer og læringssyn"??? Dere kan jo selv tenke litt gjennom dette og se om dere kommer på mange gode eksempler...
NDLAs svar: Mangfoldige og rike digitale læringsressurser, gjerne kombinert med klassesett av bøker, legger til rette for metodefrihet. NDLAs læringsressurser gir ikke én vei igjennom innholdet, men gir utgangspunkt for flere. Videre vil det til alle kompetansemål knyttes opp ulike ressurser. Disse ressursene vil gi lærere og elever et reelt mangfold og mulighet til individuell tilpassning.
NDLAs svar: Midler som brukes på å kjøpe inn og utvikle læremidler igjennom NDLA gjør samlet sett skolene i stand til å løse oppgaven med å få læremiddelbudsjettet til å strekke til. Dette gir i praksis en større frihet til å velge læremidler, spesielt i fag som tradisjonelt har fått lavere prioritering.
Etiketter: NDLA, Opphavsrett, Utdanning, Åpent innhold
Etiketter: NDLA, Tilgjengelighet
"- NDLA vil i realiteten bli et statsforlag, og fordi læremidlene tilbys gratis vil markedet forsvinne for frie forlag. Det vil bety ensretting, mindre mangfold og et mer autoritært samfunn."Jeg synes det er smått utrolig hva disse gutta har mage til å lire av seg. Jeg antar de er sitert korret når det videre står at det "... ikke spiller noen rolle om læremidlene kommer som tradisjonelle bøker eller i digital form". Dette er etter mitt syn nærmest vrøvl, selv om en nok må ta høyde for at uttalelsene er mer strategiske enn et direkte uttrykk for forlagenes virkelighetsbilde. Skulle imidlertid dette være forlagenes oppriktige mening ser jeg blålysene i horisonten.
Etiketter: Forretningsmodeller, NDLA, Opphavsrett, Utdanning, Åpent innhold
Det finst mange lærebøker, javisst. Men i mitt fag, som er norsk, er det i det store og heile marginale skilnader mellom desse læreverka. Vi har vald mellom læreverk som har ulik layout, til ein viss grad ulike tilnærmingar til oppgåvene, men i det store bildet handlar dette ikkje om ein valfridom med store pedagogiske eller metodiske konsekvensar. Lærebøkene er rett og slett variantar av kvarandre, tufta på det same læringssynet, med visse skilnader.Rapporten / forleggerforeningen argumenterer som om den tradisjonelle bruken av læremidler, i form av bøker, skal sikre et mangfold som så hevdes å forsvinne med NDLA. Det kan kanskje se slik ut på makronivå, men jeg tviler sterkt på at det vil oppleves slik av den enkelte lærer. Opplever den enkelte lærer et mangfold og en valgfrihet, eller blir vedkommende i praksis stilt ovenfor et lite antall valgmuligheter, som så låser den enkelte?
"Rapportens" del om mediemangfold (under pkt.4.3) fortjener et eget avsnitt. Her sammenlignes NDLA med et tenkt eksempel hvor myndighetene oppretter en offentlig eid nettavis som skal konkurrere med privateide nettaviser. Bytt ut noen ord her, for eksempel nettaviser med kringkasting og offentlig eid nettavis med NRK, og du får faktisk et prinsipielt angrep på kultur- og mediepolitikk. Og dette fra en bransje som har nytt godt av: fastprisordning, innkjøpsordning, mva-fritak...Et sentralt poeng dette. Forlagsbransjen driver business, og tjener godt på det, men har vært flinke til å pakke dette inn i tilstrekkelige doser kultur og samfunnsnytte og fått behørig beskyttelse med det som utgansgpunkt. Når de nå begynner å kritisere andre aktører ramler det ett og annet ut av skapet.
Heldigvis går verden fremover - og i dag produseres kunnskap i stadig større grad i en elektronisk sammenheng, leveres over nettet, hvor feil kan rettes opp og mer informasjon og kraftige søkemotorer bare er noen klikk unna. Det er klart for enhver at akkurat som leksikon har gått fra være noe som står i en hylle og koster masse penger til å bli et søkefelt på en skjerm, vil lærebøker gå fra å være noe tungt, dyrt og gammelt i en ransel til noe rikt, lett og billig i skoleelevenes mobiltelefon eller webterminal. Men overgangen er ikke uproblematisk.
/../
Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og mange dyktige medarbeidere.
OpenSocial is currently being developed by Google in conjunction with members of the web community. The ultimate goal is for any social website to be able to implement the APIs and host 3rd party social applications. There are many websites implementing OpenSocial, including Engage.com, Friendster, hi5, Hyves, imeem, LinkedIn, MySpace, Ning, Oracle, orkut, Plaxo, Salesforce.com, Six Apart, Tianji, Viadeo, and XING.
Etiketter: Google, LMS, NDLA, Sosiale medier
Jeg begynner å bli fornøyd med dette. Dan Michael har så langt gjort en kjempejobb, og Memoz er blitt morsomt å jobbe med. Skjermbildet forteller ikke så mye om dette, men på ulike måter kan jeg her merke og kommentere tekst, legge inn bilder og videoer etc. jeg kan også lenke til de elementene jeg har lagt inn på siden, og deretter gå direkte til akkurat denne posisjonen - altså ikke bare til den vertikale posisjonen, slik tilfellet normalt er med et "anker" i HTML-koden.Etiketter: Memoz, NDLA, Sosiale medier
Riktignok finner du ikke fagressursene på NDLA.no, men på fag.utdanning.no. 
Presentasjonene vist ved hjelp av Google Documents ser ut til å egne seg ypperlig for fjernundervisning. Forutsatt at alle er logget på med en Google-konto kan "tilskuerene" henge seg på en presentasjon styrt av den som har tatt kontrollen over presentasjonen. Deltagerne kan chatte med hverandre i en del av vinduet mens presentasjonen går i hovedvinduet.Etiketter: Læring, Memoz, NDLA, Presentasjoner
Sitter på NDLA-samling på Gardermoen og bruker siste rest av batteriet på PCen til å formidle videre at Djupedal gir penger til NDLA.
Oppdatering 20.04.07:
I Kunnskapsdepartementets pressemelding heter det blant annet:
Tildelingen må sees i sammenheng med at det å kunne bruke digitale verktøy er innført som grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet, og at digitale ferdigheter er integrert i kompetansemålene i læreplanene.Ettersom NDLA i hovedsak vil bli en innholdressurs, med tilhørende oppgaver og verktøy, må vel dette forstås som at en skal legge til rette for at elevene skal kunne jobbe aktivt med de ressursene som blir tilgjengelige. For min egen del blir det naturlig å tenke på bruks-scenarier der elevene i stor grad utarbeider egne tekster (i utvidet forstand), der de benytter eksisterende medie-elementer (med skikkelig kildehenvisning) som deler av sine egne produkter. Typiske eksempler vil være å illustere egne tekter med bilde, og videomateriale som blir tilgjengeliggjort gjennom NDLA.
I tildelingen legges det vekt på at bla. opphavsrettslige forhold blir ivaretatt. Ved egenutvikling av digitale læremidler kan man velge å benytte et system der de opphavsmenn som ønsker det, kan tillate en større grad av informasjonsdeling og gjenbruk enn det som er vanlig praksis i dag (som f eks Creative Commons). Ved innkjøp av digitale læremidler kan NDLA ikke stille krav om at aktuelle rettighetshavere skal tilslutte seg et slikt system for informasjonsdeling og gjenbruk.Det er jo ikke vanskelig å skjønne hvorfor Departementet har lagt inn denne formuleringen, men dersom en tolker dette strengt kan konsekvensen bli at YouTube, JumpCut og Flickr, samt en rekke lignende tjenester blir mer interessante som kilder til video- og bilderessurser. Rett og slett fordi de vil være langt mer anvendelige siden de legger godt til rette for elevenes gjenbruk. En video på YouTube kan man legge inn i sin egen nett-tekst, mens en video tilgjengeliggjort via NDLA kan det hende man kun kan peke til.
Etiketter: NDLA
Hans Marius Graasvold, advokatfullmektig i NFF, kommer i et intervju med Klassekampen med det som trolig er stridens kjerne når det gjelder bruk av Creative Commons i forbindelse med NDLA:
Han trekker fram konflikten mellom Kommunenes sentralforbund og Kopinor som et aktuelt eksempel. I fjor førte blant annet en uenighet om hvor mye kommunene skulle betale for å ta utskrifter fra Internett til et kopieringsforbud i kommunene som varte i tre måneder. Hvert år kopierer skoler og kommuner for om lag 100 millioner kroner for fotokopiering og utskrifter.Dette peker dermed direkte på et problem som alle fagforfattere har en interesse av å finne en løsning på: Hvordan sikre best mulig spredning av et verk, samtidig som man ivaretar mulighetene for videre (gjen)bruk, alt dette uten at fundamentet for de kollektive ordningene (som Kopinor) forsvinner. Åpenbart ingen enkel kabal, men gitt at nettdistribusjon forandrer markedet bør en begynne diskusjonen omkring hvordan blant annet Kopinor-regimet kan tilpasses denne virekligheten. Inntil videre synes CC-lisensiering eller lignende å være den enste måten å sikre gjenbuk av det innholdet som produseres for NDLA.
- Hadde man hatt et system som klart gjorde rede for betingelsene for hvordan materiale som er publisert på Internett kunne brukes, kunne denne konflikten ha vært unngått. Men det er også viktig for oss å oppdra våre medlemmer slik at de får et mer bevisst forhold til dette, sier Graasvold.
Etiketter: NDLA, Opphavsrett
Trond Andreassen, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO), føger opp Kjell Lars Berges kritikk av NDLA med "Et varsko til Djupedal" i Aftenposten. Andreassen betegner hele planen som "ynkelige greier". Han får svar fra Djupedal som understreker at "NDLA skal bidra til økt konkurranse og til at elever og lærere får et økt tilfang av trykte og digitale læremidler som eksisterer side om side. Jeg forutsetter at NDLA retter seg etter gjeldende bestemmelser for offentlige anskaffelser og opphavsrett."
Når det gjelder opphavsretten, slik den er formulert i Åndsverksloven, er det ingen tvil om at en forfatter (eller en hvilken som helst opphavsmann) kan overføre økonomiske rettigheter til andre gjennom avtale, mens de ideelle rettighetene, deriblant navngivelsesretten, ikke kan overdras. Dette prinsippet er en forutsetning for blant annet forlagenes virksomhet som gjennom forfatteravtaler overtar store deler av innetektene fra en bok. Mange forfattere er godt fornøyd med dette fordi forlagene dermed også påtar seg finansiering av noen redaksjonelle oppgaver, utgifter til produksjon, distribusjon, salg mm. Dette har vært en utmerket modell for finansiering av produksjon av fysiske produkter hvor kostnadene knyttet til selve distribusjonsmediet har vært høye.
Straks distribusjonen blir digital forandres imidlertid dette bildet ganske radikalt. Endringene er ikke så fundamentale når det gjelder innholds-produksjon og kvalitetssikring, men forutsetningene for distribusjon og salg blir helt anderledes. Dette åpner for nye muligheter for forfattere fordi de har hånd om den delen av verdikjeden som i liten grad endres. Det er jo ganske åpenbart, men det synes ikke som om NFFOs representanter helt har tatt dette inn over seg.
Når det gjelder Andreasses og Berges utspill kommer Marion Federl, fagredaktør i norsk, med et utmerket tilsvar. I motsetning til de to nevnte herrer har hun en langt mer relatitetsorientert tilnærming til forfatterenes rolle:
De fleste læremiddelforfatterne er ikke profesjonelle skribenter i den forstand at de lever av å skrive. De har vanligvis sin hovedbeskjeftigelse i skolen og produserer læremidler på fritiden. Royaltysystemet for honorering innebærer at det er salgstallene som avgjør hva de får igjen for de mange timene de har brukt på arbeidet sitt, og mange opplever at timelønna for strevet blir meget lav, selv med tilskudd i form av stipend fra NFF.
Dersom en mottar lønn for arbeidet, vil en for eksempel ha en forutsigbar økonomi, en vil være sikret ved sykdom og en vil få bedre arbeidsvilkår fordi forfatterjobben ikke kommer på toppen av den fulle stillingen som de fleste arbeidstakerne er avhengig av.
Etiketter: NDLA
I innlegget om fremtiden for e-læring som jeg holdt under Digital Hverdag 07 trakk jeg opp to (motstridende) scenarier: "Gratis tilgang" versus "stykkbetaling" for innhold. Jeg la lite skjul på at jeg tror utviklingen uunngåelig går i retning av gratis-scenariet ut fra en erkjennelse av at tilgang til informasjon har mistet sin verdi som konkurransefortrinn innen undervisningssektoren. Noe av bakteppet var utenlandske initiativ som Open Courseware, men også nasjonale, som NDLA.
Nå har Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA) vært i gang med det foreberedende arbeidet en god stund allerede, men det må likevel en artikkel i Aftenposten til for å sparke folk i gang. Under tittelen "Bokbransjen er rasende" sier Øystein Djupedal at han "registrerer at den ordningen vi har i dag der hver elev kjøper sine bøker, har vært gunstig for forlagene. Fra høsten vil vi få én stor innkjøper, nemlig fylkeskommunen. Jeg skjønner at forlagene bokbransjen ikke liker dette, sier Djupedal."
"Ikke liker" synes å være en svak betegnelse, i det minste dersom en tar Kjell Lars Berge (leder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) på ordet:
"- Dette innebærer at tradisjonell forlagsdrift i Norge kan være en saga blott. Vi får opprettet et statsforlag som vil bestemme både arbeidsmetoder og faginnhold i skolen. Ministeren bruker våre skattepenger til å etablere et statsforlag og statstilsatte tekstleverandører som til utkonkurrere norske forlag og frie norske forfattere"Så absolutt høyt oppe på banen dette, ikke minst fordi utsagnet kommer fra lederen av en interesseorganisasjon som tar strekt til orde for statlige innkjøpsordninger i andre sammenhenger. I bunn og grunn er jo NDLA nettopp en innkjøpsordning, men en ordning som skiller seg fra de tradisjonelle modellene. Det betyr imidlertid ikke det samme som at en slik ordning er dårligere tilpasset den tiden vi lever i. En kan tvert imot argumentere for at NFFO er i ferd med å gjøre den sammme bjørnetjenesten for fagbok-forfatterene som musikkbransjen har gjort for musikere i flere år allerede: De etablerte aktørene står sammen med "interesse-organisasjonene" og forsøker tilsynelatende å forhindre de som skaper verkene i å finne fram til modeller som de er tjent med. NFFO opptrer svært lite konstruktivt i denne sammenhengen. Et grep som organisasjonen kunne gjort var å bli med på en dialog omkring hvilke avtaler som skal gjelde mellom prosjekt som NDLA og forfatterene. I stedet ser det ut til at organisasjonens leder kjører det hele ut på et sidespor der NFFO riskerer å gjøre seg selv irrelevant for fremtidens fagforfattere.
"William Nygaard burde konsentrere seg om å få Aschehoug over fra det cellulosebaserte til den elektroniske informasjonssamfunnet, slik Schibsted er i ferd med å gjøre det for aviser. Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person - særlig når lærebøker blir en dynamisk tjeneste."Det har dessuten kommet et godt tilsvar fra NDLA ved Frank Emil Moen.
Kjell Lars Berge uttalelser har lenge vært en fornærmelse mot min intelligens, i den grad at jeg har vært flau over å være medlem av NFF. Nå har mannen også klart å fonærme yrkesstoltheten min. Her om dagen fikk jeg tilsendt en blankett for fornyelse av medlemskapet i NFF. Den går rett i søpla. Det finnes langt bedre ting å bruke 1100 kroner på. Jeg valgte å bruke summen på en gave til Wikipedia.En aldri så liten "disclaimer" er nok på sin plass her: Jeg er medlem av NFFO, og jobber for tiden med NDLA.
"Forlagene må også ta sin del av ansvaret. I likhet med platebransjen kvier den seg for å satse på digitale produkter. Ny teknologi gjør det lettere og billigere å formidle både litteratur og musikk, og forlagene føler seg naturlig nok truet av denne utviklingen.
Men i stedet for å gå fra konseptene når kunnskapsministeren bruker et relativt beskjedent beløp som 15 millioner kroner for å få fortgang i utviklingen, bør forlagene bestrebe seg på selv å posisjonere seg for det voksende digitale markedet."
Etiketter: NDLA
