Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Leif Ove Larsen og Torgeir Uberg Nærland skriver i Vox Publica NRK og sitatretten i Vox Publica at dersom Høyesterett gir NRK medhold i saken innebærer en styrking av ytringsfriheten. De skriver blant annet:
NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: ?Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv? (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.
/../
I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy ? sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.
Her er det bare å slutte seg til Larsen og Nærland som gir NRK honnør for å kjøre en prinsipielt viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter.
Etiketter: Opphavsrett, Sitatrett
Tekniske beskyttelsessystemer (DRM) gjør det mulig for rettighetshavere i digital sammenheng å regulere tilgang til og bruk av opphavsrettsbeskyttet innhold. Slike systemer nyter dessuten i stor utstrekning rettsbeskyttelse mot omgåelse. Denne teknisk-juridiske tilleggsbeskyttelsen setter rettighetshaverne i stand til å styre bruken av opphavsrettsbeskyttet innhold på en helt annen måte og i et helt annet omfang enn i det som har vært vanlig i analoge sammenhenger. I praksis vil det lett oppstå situasjoner hvor tillatt privatkopiering faktisk ikke kan utføres.
Rieber-Mohn kommer til at privatkopieringsregelen er beskyttelsesverdig i digital sammenheng, og at visse lovtiltak er nødvendige for å sikre den gjennomslag.
Her er noen av tiltakene han går inn for:
-Det finnes systemer for å holde kopiene i husstanden, såkalte autoriserte domener. Disse gjør det samtidig mulig å kopiere ubegrenset innad i en husstand. Dersom slike systemer ikke fungerer godt nok i dag, mener jeg det er innholdseiernes ansvar å skape dem.De fleste stusser nok litt over begrepet autoriserte domener. Eirik Newth peker til Wikipedia som har følgende å si om den saken: ?an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household?. Det vil si en form for DRM som begrenser mediebruk til én husholdning.
Rieber-Mohn påpeker at det i dagens digitale virkelighet er langt større behov for å ta privatkopier enn tidligere. Både behovet for å ta sikkerhetskopier og for å flytte verker mellom ulike enheter er viktige og nødvendige behov. Tiltakene han skisserer er samtidig utformet slik at de ikke skal gå på tvers av de internasjonale forpliktelsene Norge har.
- Med dagens regelverk kan man dele ganske mye lovlig. Det er lett å forstå at rettighetshaverne kan gå glipp av inntekter dersom du lar en venn eller naboen ta en kopi. Men ingen forventer at to mennesker i en husstand skal kjøpe to kopier av et verk. Vi vet ganske intuitivt hvor grensen for en husstand går, hvem som er i den og hvem som er utenfor. Derfor mener jeg dette er et hensiktsmessig sted å sette grensen for privatkopiering. Ved å sette grensen der, ivaretar man både de viktigste rettighetene til opphavsrettshaveren, og de viktigste rettighetene til forbrukeren, sier Rieber-Mohn.Her er det ganske mye som kan gå i gal retning, sett fra mitt ståsted. At rettighetshaverne kan gå glipp av inntekter dersom du lar en venn ta en kopi, kan i seg selv ikke være noe argument. At "venner" er vanskelig å avgrense bør ikke bety det samme som at fremtidig kopiering skal snevres inn til den enkelte husstand (forstått som "personer som hører til samme husholdning"). Jeg kan heller ikke se at man ved å sette grensen der, ivaretar man både de viktigste rettighetene til opphavsrettshaveren, og de viktigste rettighetene til forbrukeren. Privatkopiering handler jo om mye mer enn sikkerhetskopier, det handler om å dele kulturprodukter innenfor privatsfæren.
Et ganske enkelt, men nært eksempel: hver jul stiller jeg på julekonsert med et kor hvor ett av barna synger. Med meg har jeg en liten stereo-opptaker. Opptakene blir ganske gode, og ender opp som familiens juleplate, som også blitt kopiert og distribuert til besteforeldre. Opptaket er på sett og vis en bootleg, men jeg føler meg på trygg grunn så lenge dette skjer i private former. Skal en imidlertid holde seg innenfor husstandens grenser blir det ingen plate på besteforeldrene. Ikke rimelig, spør du meg.
Begrepet husstand er heller ikke så veldig entydig. Hva med barn som veksler på å bo hos hver av sine skilte foreldre - hvor hører filene deres hjemme? Eller hva med et studentkollektiv? Må man være gift, dele seng, ha felles barn etc for å kunne kvalifisere til husstand?
Nåja, de siste spørsmålene er kanskje ikke så relevante. Uansett om en definerer husstand ganske vidt vil det innebære en betydelig innsnevring av retten (det er nettopp en "rett") til privatkopiering.
Oppdatering 21.01.10:
Jan Omdahl spør "Bør det være ulovlig å kopiere musikk til kjæresten" i anledning at Thomas Rieber-Mohns avhandling kommer i bokform. Omdahl avslutter med å påpeke at"den kritiske dimensjonen blir interesseavveiningen mellom kulturindustriens ønske om strikt forvaltning av opphavsretten på den ene siden, og hensynet til forbrukerrettigheter, personvern og borgernes alminnelige rettsfølelse på den andre.
Etiketter: Opphavsrett
Mye av diskusjonen gjengitt nedenfor synes å blande rettigheter til oppfinnelser og opphavsrett. Fra mitt ståsted kunne det virke som om dette bunnet i at de fleste deltagerne hadde hovedfokus på "det patenterbare". Den følgende oppsummeringen forsøker å gjengi det som ble sagt, og eventuelle uklarheter er derfor ikke forsøkt korrigert.
Det er nok en del skrivefeil innimellom, men jeg har ikke hatt tid til å finkorrigere alt. Det går litt fort i svingene når en skal notere...Det bør nevnes at seminaret hadde svært få deltagere fra høgskolesektoren.
Universitetsloven med sterkere krav til publisering, samt Lov om ansattoppfinnelser.
Hvordan håndere eksterne og interne forhold: Forvalte totale samfunnsmessige verdier.
USA har en tradisjon fra 1980-tallet, der alle IP-rettigheter lå hos institusjonen.
Utfordringer knyttet til hvordan en kommuniserer samfunnsoppdraget til industrie.
Understreker behovet for en ytterligere profesjonalisering knyttet til IP-rettigheter. Sentral del av relasjonen til næringslivet og vesentlig for å lykkes i "informasjonssamfunnet"
To parter med felles interesser knyttet til å øke kompetanse, dvs utdanne kandidater som kan komme både undervisnings og næringsliv til gode.
Universitetets interesser
Næringslivet ønsker å kontrollere hva som publiseres, mens institusjonene må ta hensyn til videre forskning etter avsluttet prosjekt.
Eierskap er viktig i forhold til å kunne ta kunnskap i bruk på bredest mulig basis. Digernes mener at et eierskap forankret i et Universitet er den beste måten å sikre dette,
Spørsmål knyttet til sponset forskning
Universitetet har "eierskap"
Ikke-eksklusive rettigheter kan avtales med kommersielle aktører
Kontraktbasert forskning (i hovedsak eksternt finansiert)
Delt "eierskap", avhengig av hvem som bringer mest inn i prosjektet
Eksklusive lisenser, men hvor universitetet får anledning til å bruke resultatene i egen forskning. Forhandling om andre bruksområder
Kontraktbasert forskning(fullt finansiert med eksterne midler)
Aksepterer industrielt eierskap, siden dette neste alltid er basert på bedriftens know-how og teknologi
Publisering kan ofte bli vanskelig i slike prosjekter
Lisensiering
Ikke-eksklusive lisenser
Ønsker primært denne typen lisenser, begrenset til den aktuelle virksomhetens forretningsområde, men dette kan ofte være problematisk i møte med store selskaper med et bredt "field of use"
Eksklusive lisenser
Må alltiid knyttes til krav om aktivitet, og en må sikre seg muligheter til å terminere en avtale dersom den ikke tas i bruk.
Viderelisensiering må avtales i hvert enkelt tilfelle.
Enkelte selskaper har en stor del av sin omsetning knyttet til viderelisensiering
Patentering
Noen bedrifter patenterer lite, og ønsker dermed å holde nyvinninger strengt hemmelig. Det kan være relativt lett å omgå patenter, og man må akseptere hemmelighold i slike tilfeller. Dette dreier seg imidlertid om unntakstilfeller
Godtgjørelse
Ikke lurt å kreve høye lisensieringsavgifter som er kalenderstyrt. Må være knyttet til aktivitet / omsetning.
Institusjonene egenfinansierer mye forskning. Det kan derfor ligge svært mye arbeid bak universitetets bidrag. Utfordring å priser dette riktig.
Møter ofte motparter som ønsker å bregrense universitetets frihet til videre bruk, for eksempel gjennom forsøk på å båndlegge forskerens virke med tanke på å kunne veilede studenter på andre prosjekter. I slike situasjoner er det viktig med frihet til å kunne bruke resultatene i videre forskning og formidling.
Publisering vs patent
Det er ofte mulig å publisere, samtidig som man beskytter det som kan patentere.
Krever imidlertid et tillitsforhold mellompartene. Nødvendig tillit oppstår mellom praktikere, og blir ofte mye vanskeligere i det øyeblikk en kobler inn advokater.
Må forholde seg til en rekke ulike aktører med forskjellige roller.
NFR skal ivareta nasjonale interesser, men det finnes per i dag ingen nasjonal IP-policy
Forskningsrådet har et sett skriftlige retningslinjer, blant annet Standardavtale med institusjonene (kap 2.7 og 2.8) - Jeg finner imidlertid ikke dette dokumentet, kun Rammeavtale om forvaltning av personale finansiert av Norges forskningsråd.
NFR må ha en IP-policy fordi det er behov for en oppdatering på grunn av lovendringer:
UH-loven
skal sikre størst mulig samfunnsutnyttelse og bidra til kommersialisering, men kommersiell virksomhet skal ikke være en primær inntektskilde for institusjonene
Permanent hemmelighold er forbudt
Nødvendig med en korrigering av Forskningsrådets tidligere praksis der en ga alle rettigheter til søker. Grunnleggende prinsipp at forskning skal komme samfunnet til gode.
NFR aksepterer imidlertid at det er forhandlinsfrihet mellom partene
Avtaler skal være inngått før utbetaling fra NFR skjer
Hva er kjernen av de vi må beskytte?
Hvem skal eie patentet?
I USA eier ofte universitetene patentet, men i Norge har det vært mye vanligere å gi dette til bedriften.
Det kan koste flere tiltalls millioner å håndheve et patent, og man må gjøre en vurdering med hensyn til om det faktisk er regningssvarende å eie patentet. Må skape vinn-vinn-situasjoner mellom universitet og forskningsmiljø (sikre både næringsmessig utnytting og videre forskning)
Hva kan publiseres / deles med andre?
Stiller en for store krav finner partene andre de kan samarbeide med. Globalt marked.
Norsk lov iser klart at rettighetene starter hos den som skaper et verk eller en oppfinnelse
Begrensninger knyttet til offentliggjøring av resultater
Utfordring å komme frem til en felles rettslig tolkning av hvordan loven skal tolkes
Må ha en enhetlig policy, slik at det ikke oppstår konkurransevridning på dette området
Dersom hemmelighold skal godtas må det være et særlig grunnlag og det må i det enkelte tilfelle være et reelt behov (viser til J F Bernt)
Holde stipendiater på grunnforskningsdelen av prosjektene, og i mindre grad knytte dem til konkret implementering. Stipendiatene står i en særstilling i forhold til hensynet til publisering - uten publisering stopper hele forskerutdannelsen opp.
Mediene forstår i liten grad at man har et krav om å samarbeide med industrien
Interessekonflikt knyttet til ansatte som også arbeider for et firma
Liten andel av det totale budsjettet som er rene oppdrag ved UiB, men totalt 600-650 millioner i form av eksterne midler
Også offentlige oppdragsgivere stiller krav med hensyn til publisering
Har ofte ansatte med flere ansettelsesforhold, både offentlig og privat
Må være forberedet på å si nei når en forhandler med mulige vatalepartnere.Langt igjen til en situasjon der en er tilstrekkelig bevisst med tanke på hvilke verdier som institusjonen faktisk bringer inn i prosjekter
Mål
100 ideer årlig
50 vurderes
25 utvikles videre
5-8 kommersialiseres
Primært utfordringer knyttet til konkretisering av kontrakter. Må styrke bevisstheten hos alle parter om betydningen av kontrakter
Avtaler handler om å styre deltagernes forventninger. Viktig at det ikke er forskerne som står for forhandlingene. Viktig at en slipper å starte fra scratch hver gang. Alle kan ikke være like profesjonelle, noe som forutsetter en ryddig rammeavtal.
Publisering
Publisering et forhandlingspunkt som også bedriftene bruker mye tid på. Dette til tross for klare formuleringer i lovverket. Innleder mener det er viktig at NFR er tydelige, ikke minst når det gjelder publisering.
Aukrust mener imidlertid at NFR ikke bør gå lenger enn de gjør i dag. Man konkurrerer med institusjoner over hele verden, selv om industrien nok har en sedvane i retning av å jobbe mot nasjonale miljøer. Må ikke sette seg i en situasjon der bedriftene "skyves" i retning av utenlandske institusjoner.
Publlisering gir universitetene de beste professorene og de beste studentene. Dette behovet er sterkt, og lite aktuelt å fravike. Likevel bruker man mye tid på å diskutere dette. Bør trolig tydeliggjøre premissene gjennom hva som kommuniseres fra Forskningsrådet
Instituttsektoren har lang erfaring med dette, men universitetsansatte har helt andre rettigheter enn de som arbeider innen instituttsektore. Også helt andre hensyn å ta med hensyn til rekruttering.
For visse bedrifter må en del informasjon holdes hemmelig, noe som blir en forutsetning for å samarbeide. Dersom man ikke er oppmerksom på slike problemstillinger tidlig kan man særlig komme til å stille stipendiater i en umulig situasjon.
Fra UiB påpekes det at man vanligvis snakker om 3 måneders utsettelse, som en policy. Aksepteter opp mot seks måneder, men ytterligere utsettelse er uvanlig.
Må finne mekanismer i samarbeidet som fanger opp resultatet tidlig, slik at patentering kan gå noenlunde parallelt med forberedelser til publisering. Tre måneder er for kort i en patenteringsprosess.
Ideelt sett burde de enkelte institusjonene operere med noenlunde samme tidsrammer.
Forhandlinger
TTOenes store skrekk er at man får ideene svært sent. Ønsker ideelt sett tilgang til søknadene.
Problemene oppstår ofte i det øyeblikk man forsøker å formalisere noe i form av juridiske avtaler.
Innspill fra salen: lite problem i praksis, men oppstår enkelte ganger i det øyeblikket næringslivet blir usikre. Viktig å forklare premissene på et tidlig tidspunkt.
I panelet sies det imidlertid at jo klarere retningslinjer man har desto letter går det. Bedriftene må være klar på at man ikke kan forholde seg til en UH-intitusjon slik man forholder seg til et konsulentselskap.
De fleste aktørene man jobber med finnes innen små- og mellomstore bedrifter. Disse må man bruke noe tid på å forklare premissene
Forskjelle på å hemmeligholde bakgrunnsinformasjon og resultater
For mange som forhandler. Forskere og næringsliv blir enige på måter som ikke holder når man kobler inn juriste. Andre mener at den juridiske kvalitetsikringen må komme tidligere, noe som kan forebygge en rekke problemer.
Den norske diskusjonen bør reflekter det som nå skjer på EU-nivå
Regjeringen har signalisert at Forskningsmeldingen skal evalueres i den kommende stortingsperioden
Er det lurt å involvere institusjonens styre?
Digernes mener dette er viktig. Må vedta en policy.
Men klare retningslinjer kan skape problemer i seg selv. Det man imidlertid må være klare på er hva det skal forhandles om.
Firkantete regler skaper problemer, ikke minst i hendene på jurister.
Er det klokt at univeristetene eier resultatene i bidragsprosjekter?
Industrien bør ha en rett til å kunne forhandle om eksklusive rettigheter.
Kontrakstfeset rett til å eie er en leveranse, som gjør at man beveger seg over i oppdragssfæren
Må differensiere mellom bedriftstyper
Store bedrifter ser IP som en handelsvare, og må forsvare eierskap ovenfor sine eiere
SMB bruker noen ganger IP-rettigheter hemingsløst til å øke verdien og posisjonen til bedriften
Ulike forutsetninger for hva man diskuterer mellom universiteter, institutter og bedrifter
NFR mener at det er så store forskjeller mellom de ulike tilfellene, noe som umuliggjør stramme retningslinjer. Det må være forhandlingsfrihet innenfor rammene av norsk lov. Kan komme med normer og anbefalte løsninger, noe man også kan videreutvikl.
Ingen ønsker svært rigide regler, men NFR kan godt komme med retningslinjer som alle kan forholde seg til
Råd må plasseres i den ytterkanten hvor man ønsker å skape et handlingsrom for partene
Det er umulig å komme frem til absolutter på IP-området. NFR har imidlertid kommet et godt stykke på vei.
Grunnprinsippet, også ved patentering, er å fremme innovasjon.
Tilgang til statlig finansiert forskning er og skal være noe annet enn forhandlinger med en hvilken som helt kommersielle aktør.
Også ved 100% eksternt finansiert virksomhet har de som kommer med oppfinnelser rettigheter
Hva kreves det for å eie IP
Norske universiteteter har få patenter, med unntak av Sintef. Patentering handler i mange sammenhenger om å synliggjøre kunnskap. For næringslivet er publisering interessant på individnivå, men patentering forteller noe om institusjonens innovasjonskultur - henviser her til amerikanske forhold (3M)
Nytt lovverk er ment å sikre bedre kunnskapsoverføring. Dersom det oppstår problemer vil man måtte vurdere å utvikle en nasjonal policy. Interessant med konkretiseringen av dilemmaet mellom patentering og publisering.
Norge har en "dårlig" tradisjon for å patentere.
Hvordan publisere uten å avsløre hemmligheter?
Gjerne knytett til ulike former for faglige møter, ikke bare artikler.
Hva er argumentene for utsatt publisering?
Lang utsettelse ekskluderer stipendiater fra næringsrettet forskning- 12-18 måneder er alt for lenge i denne sammenhengen. Verdiskapningen man kan klare å få ut av prosjektene vil kunne lide under dette.
En del av samfunnsoppdraget er nå blitt å samarbeide direkte med industrien. NFR har en rolle for å kommunisere dette, ikke minst ovenfor media. Universitetene har imidlertid også et selvstendig ansvar.
Hvordan ville forholder mellom Birkeland og UiO vært i dag. Han ville trolig blitt tatt for en sammenblanding mellom egen og arbeidsgivers virksomhet. Må passe på å ivareta forholdet til de ansatte.
Økende forventninger til spredning og nytte av kunnskap utviklet ved UH-institusjoner
Lovendringene innebærer ingen føringer om at UH-sektoren skal bli kommersielle foretak. Samtidig lovfestes retten til publisering, selv om dette går på tvers av mulighetene for patentering.
Presset i retning av kommersialisering er imidlertid irreversibelt. Det betyr at de skanser som "faller" neppe kan "vinnes tilbake".
Trend i retning av økt åpenhet, f eks Open courseware
Ett forbehold knyttet til kravet om økt åpenhet. Det eneste forbeholdet er "dersom forlagene ikke tillater dette"
Kan ta en nettbasert MBA i dag ved ledende amerikanske universitetet. Dette får konsekvenser for norske universiteter også.
Lavere lønninger gjør at en må basere seg på dialog, fremfor pålegg
Ser på sin rolle som forløser, som skal komme frem til en policy som forståelig for alle ansatte ved universitetet
Tar utgangpunkt i Imateriallitesrettsutvalgets arbeid (Politikk for håndtering av immaterielle rettigheter ved Universitetet i Oslo - Oslo, 16. november 2004, med senere justeringer, senest av 28.februar 2006)
Rapporten går gjennom "opphavsrettsbeskyttede" arbeidsresultater
Som en hovedregel kommer faglitterære publikasjoner til å være den ansattes
Forlagsmessig utnyttelse regnes ikke som næringsmessig utnyttelse undervisningsmateriale
Databaser, kataloger etc
Databaser kan både inneholde åndsverk, men kan også være åndsverk i seg selv. Dette selv om de inneholder tredjeparts materiale.
Presiserer at Åndsverkloven verner uttrykk / presentasjon, ikke ideer og kunnskap
Rettighetene må knyttes til en fysisk person
Arbeidsgiver får kun rettigheter i den utstrekning det er nødvendig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål
Ikke helt enkelt hvem som har råderett over forskningsresultater, for å unngå tvil og tvister må dette avtalereguleres. Per i dag er det kun en stilltiende avtale om at overgang av rettigheter ikke er nødvendig.
Eneretten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmenheten
Antyder at en liten gruppe studenter kan medføre at noe regnes som privat bruk
Understerker betydningen av ideelle rettigheter. Disse er viktige straks det blir spørsmål om å gjøre endringer av andre personer enn opphavspersonen
Policyen som utarbeides vil komme til å ligge til grunn for formuleringer i fremtidige ansettelseskontrakter
Mange er opptatt av rettighetene til undervisningsopplegg
Det er en uttalt forsiktighet, også internasjonalt, der man i liten grad krever fulle rettigheter til de ansattes åndsverk, Institusjonen må imidlertid sikre seg en bruksrett på visse vilkår.
Interessevaveininger
Størst mulig grad av rettighetsoverdragelse, gjerne med tanke på Open access, versus forskernes faglige frihet
Disincentiv dersom man ikke selv kan råde over sine resultater
Kreves en pragmatisk tilnærming
Har universitetet behov for fulle rettigheter eller har man kun behov for en bruksrett.
Har man behov for eksklusive rettigheter'
Utvalgets konklusjoner
Ikke behov for overdragelse av rettigheter til faglitterære verk. Må imidlertid avklares for enkelte typer verk, særlig der universitetet har gått inn med betydelig midler og hvor man vil sikre en god formidling av resultanene
Nevner Ibsenprosjektet som et konkret eksempel
Utvalget bruker ikke mye tid på Kopinoravtalen
Dette er en avtalelisens, og utvalget foreslår ingen endringer i dagens ordning.
Ved kopiering av ansattes egne arbeidstresultater betaler man to ganger. Prinsipielt er utvalget av den mening at dette ikke er riktig praksis, men forslår likevel ikke endringer fordi dette vil krev en betydelig innsats for noe som i praksis ikke dreier seg om store summer. Anslagsvis en million ved UIO.
Men det er viktig med egenarkivering ved den enkelte institusjon. Dette bør kunne legges ut åpent, men en å også kunne gjennomføre digital arkivering uten at dette blir liggende åpent.
Undervisningsmateriale
Forelesninger bør ikke universitetet kreve rettigheter til. Dette er begrunnet med at en forelesning kan være personlig, og formen kan miste noe av sitt særpreg dersom man gjør opptak av forelesningsituasjonen. Varsling dersom man gjør endringer i eksisterende opptak
Mener forelesningsmateriale bør gjøres tilgjengelig opp nettet, men begrenset til det aktuelle kruset. Dette dreier seg også om verk som ikke har verkshøyde
Digitale læremidler
Her bør institusjonen ha en evigvarende rett, samt rett til å gjøre endringer. Må kunne trekke inn stadig nye medarbeider for å videreutvikle slike ressurser
Kompendier bør behandles på samme måte medmindre det er tegnet en forlagskontrakt.
Datamaskinprogammer
Rettigheter bør tilfalle institusjonen, spesielt der disse er del av digtiale læremidler
Databaser
kan omfatte mye forskjellig fra "enmannsproduksjonner" (som en bør holde seg unna) samt større verk der universitetet bør sikre seg bruksrettigheter
Utredninger
Bør være en begrenset overgang av rettigheter til tredjepart, regulering av bruk
Forskere med kombinderte stillinger: Her bør opphavsrett håndteres i en rammeavtale mellom institusjonene
Ikke riktig at UiB har sluttet seg til Felles rettighetspolitikk. NTNU og UiT har vedtatt dette.
Har vært et tilbakevendende tema siden 2007. UiB valgte å ta hensyn til Forskerforbundets og NFFOs innsigelser. UiB mente det var nødvendig å gå grundigere inn på rettigheter til faglitterærer verk
Oppnevnte et utvalg ledet av Jan Fridjof Bernt
Arbeidsgruppen kom med et dokument i april 2009 - Rettighetspolitikk ved UiB. Har som formål å trekke opp noen grunnleggende prinsipper.
UiB har så langt fått få kommentarer fra andre Universiteter, men ønsker å se Bernt-utvalgets dokument som et bidrag til videre arbeid innen sektoren som helthet.
Understreker at de vitenskapelig ansatte har spesielle rettigheter, som ikke de andre ansatte har (?) Min kommentar: Jeg skrev et spørsmålstegn ved denne formuleringen fordi den bør presiseres: Paragraf 1.5 pkt 5 sier: "Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale. "
UiBs tekst synes å inneholde mange av de samme standpunktene som det Sejersted II ser ut til å komme frem til
UiBs policy understreker at man viderefører modellen for inntektsfordeling
Mener at dokumentet i stor grad samsvarer med det som kommer fra EU
Commision recommendation fra 10. april 2008
Ønsker seg imidlertid et felles policygrunnlag
UiB ønsker å gjøre sitt policydokument bedre kjent hos de øvrige institusjonene og at dette kan tjenes om inspirasjon for andre
Forholdet til et åpent arkiv (BORA) - inneholder alle masteroppgaver og avhandliger.
Oppfordrer alle ansatte om å levere sine arbeider til BORA. Vil ha det som en fast rutine å be om dette.
Understereker at det er viktig å ta godt vare på forskeren.
Forskerforbundets opphavsrettsutvalg er svært engasjer i dette
Sier seg fornøyd med det signaliseres fra UiO og UiB
Hvordan man kobler de ulike interessene med et overordnet mål om å la kunnskapen komme samfunnet til gode.
For FF er opphavsrettslige hensyn og akademinsk frihet det mest sentrale
Hovedregelen er at arbeidsgiver får en lisens som gjør det mulig å gjennomføre arbeidsavtalens formål
Setter seg imot generalle avtaler med omfattende overdragelse av rettigheter
Ønsker mer individuell behandling
Open access
Forskerforbundet er selvsagt i utgangspunktet for dette. Viktig med formidlingskanaler som når ut til folket. Det forutsettes imidlertid at rettighetsspørsmål blir tilstrekkelig ivaretatt
Problemstillinger knyttet til økonomi og akademisk frihet
Den enkelte må kunne velge publiseringskanal
Må ikke presse ansatte til å publisere i open access-tidsskrifter
Kritisk til en utvikling der kostnader ved publisering flyttes fra sluttbruker og over på de som publiserer
Må skille mellom institusjonelle og fagspesifikke arkiv
Må arbeide videre mot en felles politikk på tvers av institusjonene.
Ser for seg at det må bygges opp kompetanse i tilknytning til en felles "rådgivningstjeneste" - muligens lagt til UHR
Kommer med et fromt ønske om å unngå økt byråkratisering
Skille mellom UiBs og NTNUs vedtak
Mener at NFRs dokument om felles rettighetspolitikk er for uklar når det gjelder ansattes faglitterære verk. Enighet om at UiB og UiO er på linje
Det tas til orde for at alle universitetene i praksis er på linje
Sejersted nevner at universitetet i Lund går langt i retning av å pålegge de ansatte å publisere Open access. MIT tar alle rettigheter på vegne av de ansatte, men de betaler de ansatte på et helt annet nivå i utgangspunktet. Andre rammebetingelser gjør at man bør ha en mer forsiktig tilnærming i Norge
Ser at mange tidsskrifter åpner for at en kan betale for publisering med Open access. Sejersted tror det er fullt mulig å lage gode ordninger som både ivaretar peer-reviewing og open access. Bør arbeide for at forskningsbevilgningene tar høyde for kostnader knytett til å publisere open acccess
Publisering går foran for kommersialisering
Er det et motsetningsforhold her, eller kan begge de to hensynene ivareta?
Grunnoppgaver er undervisnings, forskning og formidling. Forskningsresultater blir gyldige gjennom publisering, noe som har forrang foran kommersialisering. KD understreker at andre oppgaver skal komme i tillegg, bare når det ikke kommer i konflikt med primæroppdraget.
TTOene må ikke trumfe frem avtaler som tar vekk den grunnleggende motivasjonen for å drive forskning
En kan ikke nekte publisering, men oppfordre den enkelte til å ta hensyn til patentering
Viktig å kommunisere at publisering kan hindre kommersialisering
Viktig å presisere hva som er primæroppdraget (dette prinsippet skal ligge i bunn), men mener det ikke er noen motsetning mellom dette og kommersialisering
Innenfor mange felt er det ikke et kommersielt marked for forskningsresultatene.
Viktig å presisere at forskere har en rett til å publisere nettopp for å hindre kommersialisering
Noen praktiske hindringer for open access
Der det ikke er problematisk av andre grunner bør open access være preferert. Gjerne i egne arkiver. I denne sammenhengen bør en ikke alltid godta et nei for et nei-
Utfordring knyttet til en finansiering gjennom å la være å abonnere på en del dyre tidsskrifter. Dette er ingen enkelt oppgave, og i tilfelle man får dette til er det grunn til at man stiller krav til hvilke kanaler det publiseres i
Ikke gratis å publisere i open access. Kan koste mye penger, en forskyvning av kostnader som krever at man avsetter penger til dette. Kanskje er det her det kommer til å butte mest.
Forskningsrådet kommer her med en policy (fikk ikke helt tak i hva dette gikk i og når det skulle komme).
I Danmark diskuteres problemstillinger knytett til at mer forskning finansieres via eksterne midler, noe som ikke nødvendigvis fremmer innovasjon
Det tas til orde for at en ikke må ha som utgangspunkt at alt er vanskelig, men fokusere på de positive sidene ved at noen utenfor sektoren virkelig er interessert i den kunnskapen som produseres
Må ha klare retningslinjer slik at den enkelte ikke trenger å forholde seg til et komplisert regelsett. Må gi de ansatte et handlingsrom.
Ansatte med flere hatter
Trenger trolig mer åpenhet om den enkelte ansattes ulike interesser utenfor institusjonen
Kan ha en del å lære fra sektorer som i større grad er vant til åpenhet
Ønsker at forskere skaper nye til, noe som raskt reiser habilitetsspørsmål.
Trenger å gjøre det attraktivt å starte egne firma, men åpenhet og en klar policy gavner alle.
UiO har bedt om en egen utredning av Adv Hjort, som nok kommer til å ende med et skjema som forskere må fylle ut før en søknad sendes.
Også viktig å rettlede forskere som kommer i en situasjon der det kan stilles spørsmål om habilitet
Ingen enkel jus. UiO viser til at man må trekke inn ekstern advokathjelp. I en konkret sak klarte man ikke å svare på de aktuelle spørsmålene: Det skal veldig mye til at man skal unngå økt byråktratisering. Må ta høyde for at institusjonen kommer i Riksrevisjonens og pressens søkelys.
Hode er ikke mot mer folk for å håndtere dette, men ber om at det ikke må bli flere krav til utstrakt rapportering. Trenger hjelp fra et godt byråkrati, men Haugstad påpeker at eksterne dokumentasjonskrav gjør at en neppe kommer utenom at dette også vil gå på bekostning av den ansattes tid.
Må evne å se problemer i forkant slik at en slipper å håndtere dette i etterkant
Som institusjonsleder er det en grense for hvor mange eksterne interesser en kan ha før det går på bekostning av det man er betalt av institusjonen for å gjøre
Må ta tak i hensynet til åpenhet internt, hvis ikke er det sannsynlig at man kommer til å bli pålagt dette.
Institusjonene har interesse av å profilere seg gjennom å legge ut gode forelesninger, som en teaser
Kjøp av professorer
Ingen skal kunne kjøpe et professorat, men det finnes en rekke eksempler på Professor 2 stillinger som ikke er betalt av universitetet. Dette er på mange måter positivt, men er også problematisk- Igjen er krav til åpenhet en forutsetning.
I relasjon til helseforetakene er dette en vanlig problemstilling. Det medisinske fakultet hadde trolig ikke gått rundt dersom en ikke hadde denne muligheten. Diskusjon om eierskap til oppfinnelser der man ved UiO ender med å skille mellom eksternt og internt finansierte Prof 2 stillinger. Dette er problematisk.
I EU prosjekter er det krav om å rapportere om mulige interessekonflikter
Når det gjelder patenterbare oppfinnelser har man en plikt til å varsle arbeidgivere.
jobber mye med fortrolig informasjon men det er svært problematisk å operere med fortrolighetsavtaler.
Non-disclosure agreements / fortrolighetsavtaler må en være svært forsiktig med å undertegne. Må også være forsiktig med hva slags informasjon man faktisk tar inn i prosjekter.
Ved NTNU har det vært tettet bånd mellomansatte og næringsliv. Mange eksempler på at informasjon har blitt hemmelighetholdt.
Lang tradisjon for å holde resultater hemmelig. Viser til "Double helix"
Forskjell på avtalefestet hemmelighold og det den ansatte selv velger å hemmeligholde.
Hvordan legge inn incentiver som belønner patentering?
Hevdes at dette delvis kan gjøres via lønnssystemet
Bør ikke komme i en situasjon der oppmuntring kun knyttes opp til et økonomisk belønningssystem
Blogg: IPRat, ligger under TTO: https://www.ntnu.no/wiki/display/tto/IPRat
Etiketter: Opphavsrett, Rettigheter
Det følgende er mine (Jon Hoems) notater fra kurset arrangert av Forskerforbundet den 24. og 25. september 2009:
Vyrje begynte med å knytte opphavsrettens til to store spørsmål: Hva som regnes som "verk" og hva som er ?plagiat?. Sakene som angår Åndsverkloven handler sjelden om tvister om lovtolkningen, men om hva loven skal gjelde.
Jorunn Fossberg var førstekonservator ved Norsk Folkemuseum hvor hun tidligere arbeidet med å lage en detaljert oversikt over norske sølvsmeder. Arbeidet ligger til grunn for "Norsk sølv", et sponset bokverk som har kostet 8-10 millioner for første bind.
Assistenten overtar prosjektet, for bind 2, i Fossbergs sykefravær. Fossberg mener det er hennes materiale, samlet inn gjennom 40 år. Det står på Norsk folkemuseum, men Fossberg mener hun har førsteretten til å forske på dette materialet.
Forlaget mener at hvem som helst bør kunne benytte materialet som ligger på Norsk folkemuseum.
Fossberg ønsker å låne arkivet for å kunne skrive sin egen versjon av bind 2. Hun gjennomfører dette og ber forlaget om å utgi den versjonen hun har skrevet. Forlaget har imidlertid allerede skrevet forlagsavtale med assistenten. Assistenten får imidlertid ikke tilgang til materialet, som Fossberg har fått låne, og Norsk folkemuseum begjærer midlertidig forføyning.
Retten måtte her ta stilling til "Adgangsrett", "Eiendomsrett" og "Opphavrett": Hvem eier arkivet? Hvem skal ha adgang til materialet? Er det opphavsrettslige problemstillinger knyttet til dette? I hvilken grad står assistentens arbeid i forhold til det arbeider som Fossberg har gjort med selve arkivet?
Forskningsmateriale, som arkivet til Fossberg, er ikke å regne som åndsverk, men sentralt i denne saken er Åndsverkloven §49, annet ledd. Denne sier noe om adgangsrett til opphavsrettslig beskyttet materiale. Retten tok kun stilling til adgangsrett, og konkluderer med at det bør være tilstrekkelig at Fossberg leverer materialet tilbake i samsvar med inngått avtale.
Opphavsmenn har generelt rett til adgang til originaleksemplaret, som de er avhengig av for å utøve sin opphavsrett. På samme måte har forskere rett til å kreve adgang til forskningsmateriale som de selv har samlet inn.
Vyrje mener det er nærliggende å anta at Folkemuseet har en eiendomsrett til det aktuelle materialet, men dette gir ikke anledning til å nekte Fossberg adgang til materialet som hun har samlet.
Vyrje viser til Kai Krüger: man må langt på vei godta at forskeren selv har eiendomsrett til sitt materiale.
Det er videre spesielle forhold knyttet til UH-sektoren. Forskere sitter med sterkere rettigheter enn hva tilfellet er i andre deler av samfunnet.
Det mest kritiske er i praksis adgangsretten. Dette finnes det imidlertid ingen lov som regulerer dette direkte. Når det gjelder eiendomsretten er negativt regulert. Man kan gjøre det man vil, så lenge dette ikke finnes lovfestete begrensninger.
Den aktuelle saken kan også reise spørsmål knyttet til arkivloven. Dersom en har en stilling der en arbeider med innsamling vil innsamlet materiale i utgangspunktet være institusjonens.
Kommunen saksøker, sammen med to bygdebokforfattere, saksøkt Gratangen kommune.
Det er allerede gitt ut flere bøker av høy kvalitet, og Salangen ønsker å videreføre prosjektet for egen regning. kommunen engasjerer en forfatter for å skrive regionens historie etter 1730. Materialet befinner seg imidlertid hos Gratangen kommune som ikke vil låne ut materialet før de har skaffet seg en oversikt over innholdet i arkivet.
Salangen begjærer midlertidig forføyning for å få tilgang til materialet i samsvar med en tidligere avtale. Arkivet innholder mye materiale som er sammenstilt av den ene bygdebokforfatteren, som nå arbeider for Salangen. Vyrje mener det er klart at forfatteren ikke kan nektes tilgang til dette materialet.
Saken vedrører også forvaltningsretten. Skjønnet som har endt med at man "låser døra" kan anses som myndighetsmissbruk - man har ikke fulgt offentlighetsloven.
Overlege Leren. Tvist om rettigheter til biologisk materiale samlet inn gjennom to forskningprosjekter. Leren satte i gang prosjektene og var drivende kraft. Retten ga Leren rett til å beholde dette materialet.
Her er det snakk om disposisjonsrett til forskningsmateriale, ingen påberoper seg eiendomsrett. Ingen lovbestemmeler regulerer dette.
Arbeidstageroppfinnerloven er ikke relevant i denne sammenhengen da denne kun regulerer patenterbare oppfinnelser. Det er betydelig forskjell mellom åndsrett og rett til oppfinnelser
Her måtte det foretas en samlet interesseavveining: Retten er enig i at arbeidsgiver har en omfattende rett til å nyttegjøre seg det arbeidstager frembringer. Men spesielt ved immateriell rett, vil arbeidstagerens eiensdoms- og utnyttelsesrett kunne slå igjennom. Hver sak må vurderes for seg. Retten la i dette tilfellet til grunn at Leren var den som definerte prosjektenes innhold. Hensynet til selve forskningen tillegges også selvstendig vekt. Retten slår fast at forskere har spesielle rettigheter.
Konsept for et fjernsynsprogram vernes ikke etter norsk rett. Formgivningen av konseptet ble anført subsidiært. Retten sier imidlertid at de to programmene er forskjellig på uttrykksplanet - kun konseptet er likt, noe som altså ikke er vernet.
For at det skal være urimelig i næringsmessig forstand må det anføres noe helt spesielt.
Skiltdommen fra 1959 sier at fortrolig kunnskap som er tilegnet gjennom et avtaleforhold hindrer en i å utnytte denne kunnskapen til konkurrerende virksomhet.
Markedsføringsloven
Det mest interessante spørsmålet er ofte ikke om noe er et åndsverk, men hvorvidt det er et plagiat
Andy Warhols Campbell suppeboks, har trolig verkshøyde. Har transformert en tredimensjonal figur til en todimensjonal fremstilling.
NRK-logoen, tilføyelse NRK1. Opphavsmannen, Ingolf Holme, påberopte seg rettigheter. Ettersom den opprinnelige logoen var utarbeidet før arbeidsforholdet startet er det helt klart at Holme har fulle rettigheter. Saken endte med forlik utenfor rettsystemet
duChamps pissoar. Et kunstverk, men dette har ikke tilstrekkelig verkshøyde i opphavsrettslig forstand.
katalogverk §43
Fotografiske bilder §43a
Titler §46
Et verk skal ha preg av opphavsmannens innsats. Et verk må være skapt av mennesker. Aleneverk
Kan også være snakk om avhengighetsverk, f eks oversettelser, fellesverk, sammensatte verk og samleverk.
Rettigheter til et verk skapt i et arbeidsforhold kan overdras til arbeidsgiver i den grad det kreves for at arbeidsavtalens formål skal nå sitt formål.
En som er ansatt i en forsker-/undervisningsstilling kan trolig nekte å legge ut presentasjonene sine eller la andre medarbeidere jobbe videre med disse. Det vil imidlertid avhenge av hva som krevdes for å utføre jobben på det tidspunkt man ble ansatt.
Formålet er gjerne innfridd i det forskeren benytter sitt eget materiale i sin egen undervisning. Presentrasjoner kan vise seg å stå dårlig alene. Den ansatte må kunne motsette seg at disse legges ut isolert. Dette kan knyttes til ideelle rettigheter.
Skal presentasjoner utnyttes ut over dette kreves en avtale, noe som igjen krever en enighet mellom avtalepartene. Nye arbeidsavtaler kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Det vises til at enkelte institusjoner benytter stillingsbeskrivelser som er foranderlige. Arbeidsrettslig går ikke dette.
FFs hovedpoeng er at den enkelte selv skal ha råderett
Samme forhold som for presentasjoner. Den ansatte bør kunne motsette seg denne typen opptak.
Forskere og universitetsansatte beholder mer av opphavsretten enn hva tilfellet er for f eks en journalist
FF mener at det neppe er nødvendig med generelle avtaler om overdragelse av opphavsrett
Oppdragsforskning kan forholde seg anderledes.
Det er forskjellige regler for konsulenter og ansatte. Innleide konsultenter beholder alle rettigheter ut over det som er eksplisitt avtalt. En konsulent som fakturerer overdrar ingen rettigheter til sin oppdragsgiver.
Viser til Filmmanusdommen, 1985 - gjengitt her, der den som tok diktat fikk anderkjent selvstendige bidrag. Denne dommen var dels relevant for tvisten mellom Hans Petter Moland og Kristin Amundsen om manus til Aberdeen.
Økonomiske rettigheter §2
Ideelle rettigheter §3
Etterligningsvern §4
Opphavsretten kommer kun til anvendelse derom en etterligning fremkommer gjennom en bevisst handling fra den som "kopierer". Likheter kan oppstå tilfeldig. En må bevisst gå inn for å produsere et plagiat.
Viser Bart Simpson, som er en klar henvisning til Munchs "Skrik". Vyrje viser dette med henvisning til sitatretten.
Parodier står i en særstilling - her tillates ganske mye
Viser til plagiatstriden - Hamsun og Dostojevski
Dag Thorenfeldts bilder av Høyrepolitikere. Brukt av Sosialistisk ungdom. Setter bildet inn en helt ny sammenheng.
Vyrje argumenterer for at dette var en parodisk, politisk vinkling. Denne saken ble løst gjennom forlik.
Men forvekslingsfare er ikke noe som vedrører opphavsretten
Litteraurvitenskap, kunst og jus "lever i hver sin verden"
Andy Wahrols "plagiat" av Munch
Viser til Napster.no saken, der man ikke tok stilling til lenker til lovlig utlagt materiale.
Jusen i dag sier at man kan lenke til lovlig utlagte filer.
Det er slått fast i lovs form at forskningsresultater skal formidles - de kan ikke holdes hemmelig.
Foreløpig ikke noen avklaring omkring rettigheter til publisert materiale
Store populærvitenskapelige verk har vært en betydelig inntekstkilde for enkeltpersoner. Det samme kan gjelde lærebøker. Universitetet kan benytte sine rettigheter som arbeidsgiver til å stille krav, men dette er neppe formålstjenlig.
De største problemene er gjerne knyttet til de ideelle rettighetene.
Open access - bygger på prinsippet om at universitetets berettigelse er å gjøre forskningsresultatene kjent for så mange som mulig. Open access sliter fordi mange kommer i en situasjon der man ikke kan publisere åpent, fordi dette stenger for meritterende publisering.
Lite tjent med "hjemmesnekrete" løsninger for arkivering på instistusjonsnivå.
Fremdeles kjekt å ha et trykt eksempler i hånden, samt kvalitetssikring der publisister har et profesjonelt forhold til fagfellevurdering. Bernt mener at en ikke bør gå inn for tiltak som aktivt undergraver disse publiseringskanalene
Over tid er det som kun er publisert på papir en dårlig kanal. I praksis forsvinner innholdet fra offentligheten. Det å publisere bare på papir "burde derfor være forbudt", nærmest en "akademisk forbrytelse"
De kommersielle publiseringskanalene er blitt et problem i andre deler av verden, på grunn av eskalerende kostnader. Gjelder særlig tidsskrifter, noe som er en uholdbar situasjon. Et svik mot prinsippet om at kunnskap er en global verdi.
Bernt mener at det ikke er legitime grunner for ikke å publisere artikler på nett etter f eks 6 måneder.
Tid er begrensningen - trenger kanaler som gjør at man raskt finner fram til relevant materiale innen ulike fagfelt
Ikke bare en fagforeningssak eller en sak for den enkelte institusjon. Den primære motparten er det store akadmiske verdenssamfunn. Spørsmålene burde være gjenstand for internasjonale avtaler. Vanskelig å få til, men de nordiske landene kunne velge å gå foran.
Mener standarder bør defineres gjennom lovgivning. Håper på at det blir utredet nye bestemmelser i UH-loven med tanke på allmen tilgjengeliggjøring av forskningsresultater.
En genrell forpliktelse til å gjøre resultater fra forskning tilgjengelig, slik at det kan komme samfunnet til nytte. Mener derfor det kan være en god måte å anvende penger dersom man betaler noe for å gjøre kunnskap mer tilgjengelig for flere.
Stadig oftere blir det snakk om et sameierskap, der institusjonen i enkelte prosjekter går inn med betydelige ressurser. Et prosjekt fordrer en avtale der den enkeltes rettigheter og plikter kan avtales i mer detalj. Kan ikke lage et generelt regelverk, men kan utarbeide maler for et avtaleverk.
Regelen er at opphavsmannen kan motsette seg bruk av ikke-publisert materiale. Dette må i tilfelle knyttes til en avtale.
Kommentarer til Bernt: Mener Departementet handlet klokt da de behandlet Bernt-utvalgets rapport. Blant annet ivaretok man hensynet til de som vil publisere for å hindre patentering. Skal ikke gjøre noe som avgrenser forskerens rett til å publisere der vedkommende selv ønsker
Anbefaler Stortingsmelding 30 "Klima for forskning" kap 12, som gir en god oversikt over tenkningen.
Presset er ganske entydig i retning av økt effektivisering, knyttet til hvordan resultater kommer til "nytte". Lite press i retning av å gjøre universitetene til kommeriselle aktører. Virksomheten skal i økende grad komme samfunnet til nytte. En del av dette bildet er knyttet til kommersialisering, men det er ikke noe press i retning av at institusjonene skal ha en direkte rolle. Det blir trolig over tid mer begrenset med tanke på hva en kan forske på. Mindre problemer knyttet til å publisere der man selv ønsker.
Kommentar til juristenes gjennomganger: Bred forståelse for et vern av institusjonene mot å bli rent kommersielle enheter. Man oppfattes imidlertid som en institusjon der det er mindre kontroll, noe som det er mindre forståelse for i samfunnet forøvrig. Dette kommer trolig til å lede til økte dokumentasjonskrav, noe som igjen vil gi mer byråkrati. Påpeker at man kan bruke bistandsmidler for å gi fattige lang tilgang til kunnskap.
Ledende unisversiteter, som MiT, går klart i retning av offentlig tilgjengeliggjøring. Når MiT gjør dette får det konsekvenser for andre ledende universiteter. Har institusjonene i Norge ambisjoner om å være i førstedivisjon får dette betydning.
Institusjonenes handlingsrom er under press. Staten kan vise til en klar realvekst i makrotallene, samtidig som man på institusjonsnivå opplever mindre handlingsrom. Betydelig press i retning av å vise at man utnytter ressursene bedre- tidsregistering kan bli en del av dette bildet.
Mulige interessekonflikter i samarbeidsforhold med eksterne kommersielle aktører. Ofte et samrøre mellom forskerens personlige interesser, kommerielle aktører og institusjonens. I samarbeidsprosjekter med næringsliver kan det også være spørsmål om forskningstid innebærer en ulovlig subsidiering av kommersielle aktører. Vil trolig måtte ende med mer kontroll.
Sedvaner i den norske UH-sektoren, som betyr at institusjonene ikke ensidig kan vedta f eks open access. Må blant annet ta hensyn til at man har et lavt lønnsnivå.
Universitetet er i utgangspunktet interessert i å legge til rette for open access. Forlagene er imidlertid svært sterke. Det som gir grunn til optimisme er at store aktører som Harvard og MiT beveger går klart i retning av Open Access.
Haugstad nevner Sejerstedt II utvalgets innstilling er ventet innen kort tid (uke 41) - håper den er klar til seminaret i Trondheim den 2. oktober 2009.
Den videre prosessen vil antagelig måtte innebære en samordning av institusjonenes policy
En må ned i det enkelte case for å se hvor en faktisk er uenig. Nevner et eksempel knyttet til ansatte som flytter fra en institusjon ti en annen. Skal institusjonen kunne kreve bruk av upublisert materiale - man har gjerne et reelt behov for å sikre seg en bruksrett av forelesningsmateriale. Klar problemstilling med hensyn til hva man gjør med presentasjoner. Elektroniske publikasjoner. Ressursen penger kan få en høyere status enn den ansattes tid - det er slett ikke selvsagt at det må være slik.
Presiserer at det følgende gjelder opphavsrette. Mye av det som er skrevet og dels vedtatt mangler nemlig elementær innsikt i forhold til det vesentlige skillet mellom patent og opphavsrett
Elektroniske bøker kommer, men om det kannibaliserer papirbokmarkedet ved man ikke sikkert.
Belønningssystemer: MiT belønner innenfor systemet, mens man i Norge belønner utenfor institusjonen. Hvordan godgjøre de som publiserer mye?
Kunnskap er fri, ingen kan ta eierskap til kunnskap. Selv om man har funnet ny kunnskap har man ikke enerett til dette straks man offentliggjør dette. Hvordan man presenterer kunnskap kan imidlertid være vernet.
Retten til å utnytte kunnskap kan være begrenset, men da snakker vi kun om patent. Det som er patentert kan også formidles, men ikke utnyttes fritt kommersielt.
UH-sektoren skal utvikle og formidle ny kunnskap (noe som først og fremst skje gjennom undervisning)
Kunnskap er en "gave" til samfunnet, men det å utvikle læremidler er ikke nødvendigvis en del av primæroppdraget. Å fembringe opphavsrettlig vernete verk er en vesentlig del av våre arbeidsoppgaver, men arbeidsgiver har ikke inntekt av å selge eksemplarer eller hente inn inntekter på andre måter
Instusjonene har derfor lite behov for å begrense de ansattes rett til å utnytte egne arbeider. Dette er kun aktuelt når det kommer i konkurranse med institusjones kommersialisering av den ansattes arbeid
Institusjonen kan altså ha interesse av å utnytte verk i egen virksomhet, men trenger ikke å overta rettigheter for å oppfylle dette. Det praktiske kan enkelt ordnes gjennom en ikke-eksklusiv lisens.
Spørsmålet er dessuten bare aktuelt i forhold til ikke-publisert materiale
Torvund er skeptisk til at dette skal kunne kreves. I et godt fagmiljø sirkulerer denne type materiale ganske fritt. Kan utarbeides etter særskilt avtale
Man bruker i stor grad andres verk i sin egen undervisning. Utnyttelse i egen institusjon kan begrunnes i selve ansettelsesforholdet, men Torvund mener at utnyttelse i hele sektoren innebærer en vederlagsfri ekspropriasjon.
Når det gjelder doktoravhandlinger og masteravhandlinger er det absolutt ingen grunn til at man skal fraskrive seg rettigheter, men foktoravhandlinger bør man kunne kreve at gjøres offentlig tilgjengelig. Man gir ikke fra seg noen rettigheter selv om man må gjøre noe fritt tilgjengeli.
Overdragelse av rettigheter gir ingen rett til å gjøre endringer i det aktuelle materialet.
Det kan være lovlig å opptre uetisk. Ifølge Åndsverkloven kan man fritt "stjele" andres ideer, menforskningsetisk vil dette være svært betenkelig.
Kun den faktiske presentasjonen av kunnskap er vernetav Åndsverkloven.
Skal alltid ivareta opphavsmannens ideelle rettigheter
Litt skeptisk til at man skal kunne overdra bruken av materiale. Lite problem i praksis, man omarbeider for at presentasjonen skal passe til hvordan man selv vil legge frem et materiale. Torvund har selv benyttet podcast (opptak av forelesninger). Tenker at forelesingen primært er for de som er til stede. Har gjerne ikke et veldig gjennomarbeidet manuskript, men legger likevel opptakene ut til de studentene som er tatt opp på det aktuelle kurset. Min kommentar: Problemstillinger knyttet til oppdatering. Hvordan får den enkelte mulighet til å revidere det som allerede ligger ute.
Ingen av de som har meldt seg inn i Forskerforbundet har gitt fagforeningen rett til å forhandle kollektivt med tanke på å gjøre avtaler. Om Staten skulle komme med krav på dette området vil FF kunne avvise dette på grunn av at man ikke har de nødvendige fullmakter fra medlemmene.
Et spørsmål om hva avtalen man har med Kopinor regulerer. Her har det skjedd noe, man kan i noen grad legge slike filer på læringsplattformen. Men dette gjelder foreløpig kun ikke-systematisk utlegging av materiale. Kan ikke legge ut tradisjonelle kompendier med den avtalen man har per i dag.
Studentene kan kopiere til privat bruk, men institusjonen kan ikke legge til rette for dette. En kan stille spørsmål om hvordan dette stiller seg i forhold til lenker.
Kom inn gjennom et EU-direktiv i 1991, men det er ikke klart definert hva dataprogrammer faktisk er. Står også svært lite avklarende i det aktuelle direktivet.
Studentene har i utgangspunktet ikke lov til å gjøre dette. En forelesning er et åndsverk og opptak krever dermed samtykke. Det er også et spørsmål hvordan det skal bruke (om det kun er snakk om privat bruk)
Det er allment akseptert at dette ikke er å anse som tilgjengeliggjøring, men det kan kun lenkes til materiale som er gjort tilgjengelig på lovlig vis
Systematisk lenkling til materiale kan imidlertid være problematisk.
Creative Commons er et sett av standardavtaler der en stiller sine verk til disposisjon for andre innenfor gitte rammer:
Dette er ikke snakk om å frasi seg opphavsrett, men CC-lisenser er konkrete avtaler om bruk.
Problemstillinger knyttet til at det ikke skal betales vederlag for denne typen bruk inn i Kopinor-systemet.
Torvund mener at man stort sett kan gjøre det man har behov for å gjøre innefor Kopinoravtalen. Kopinor gjør en beregning med tanke på hvor stor andel som er gjort tilgjengelig på en måte som utløser betaling. Slik sett er det viktigere å tilgjengeliggjøre enn å CC-lisensiere.
Min kommentar: Skille mellom hvordan man lisensierer ulike typer innhold. Kun tekstlig innhold vedrører Kopinor. Man kan la vanlig opphavsrett gjelde for tekst, men CC-lisensiere bilder og illustrasjoner etc.
Torvund påpeker at Kopinor ivaretar en kollektiv ordning for vederlag for bruk. Enn så lenge genererer materiale som er gjort tilgjengelig digitalt lite inntekter, og gir dermed heller ikke grunnlag for å "hente penger ut av systemet".
Kopinor tar vederlag per kopiert side. Dette får konsekvenser for fag som stort sett publiserer korte artikler.
Tellekantsystemet har en innvikrning på vilke publiseringskanaler man velger
Bernt: trykkebidrag har man hatt tidligere også. Ikke noe i veien for at man skulle kunne søke om midler til publisering i Open Access.
Kostnader til publisering i open access bør holdes isolert fra den enkeltes forskningsmidler. Torvund: redd for at man kan komme i en situasjon der man i et fagmiljø må prioritere hvilke artikler som skal publiseres. Denne problemstikken må løses.
Kan man finne frem til et system der midlene som løses ut fra Staten år til å betale for open acess publisering? Institusjonen kan allerede velge å gjøre dette, men det forutsetter at man prioriterer dette. Torvund: Det må komme friske penger inn, ellers vil man spise av det som går til forskningsmilder.
Kommentar fra salen: Noen av midlene som bibliotekene i dag betaler for tilgang bør kunne omdisponeres på sikt. Det vises til "Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter", et dokument som har en uklar status, og som kom ut nærmest som en "arbeidsulykke".
Det kommer stadig flere spørsmål fra ansatte som ikke vet hvor de skal henvende seg for å få svar på spørsmål. Per i dag finnes det ikke et felles kompetansesenter, noe som gjør at man lett kan ende opp med ulike løsninger på grunnplanet. Jo flere avtaler man får på dette området desto flere spørsmål vil komme.
Mye er samfunns- og institusjonspolitikk, ikke alt er juridiske problemstillinger i utgangspunktet. Dette
er imidlertid store spørsmål som vedrører institusjonenes identitet. Man har til dels startet på et nivå der abstraksjonsnivået har blitt for stort.
Etiketter: Opphavsrett
Testens spørsmål 4:
Din kollega Vibeke skal holde en presentasjon, og hun har funnet noen filmsnutter på Internett som passer godt inn i den presentasjon hun skal holde. Er det lov for Vibeke å bruke filmsnutter fra Internett i sin egen presentasjon?
Problemet er bare at Norwaco kan ha noe å si i denne sammenhengen. UH-sektoren har til og med en egen avtale som regulerer dette. Det samme har videregående skole.
Dessuten, skal en spikke litt flis: Det er selvsagt flere enn "filmskaperen" som har rettigheter knyttet til en film. Skal en spørre, må en i prinsippet spørre alle...
En kan mene mye om fornuften i avtaler som de som forvaltes av Norwaco, men uansett er svaret neppe så enkelt som at det bare er å spørre om lov.
En gammel sak som illusterer problemstillingen (riktignok handler dette om musikk - dermed TONO og ikke NORWACO): "Mikal Telle tok utfordringen fra EMI, og la ut musikk fra selskapet sitt gratis på nett. Nå har TONO sendt en regning på 6000 kroner i posten, siden deler av låtmaterialet var innmeldt hos rettighetsselskapet."
Telle hadde spurt bandene det gjaldt...
Etiketter: Opphavsrett
I en kronikk tar noen av de som står bak oppropet til orde for at opphavsretten er en av bærebjelkene i vårt moderne demokrati og kunnskapssamfunn. De henviser blant annet til «The Statute of Anne», fra 1709. Et svært vesentlig poeng er imidlertid ikke tatt med: The Statue of Anne ga nemlig et verk vern i fjorten (14) år, "from the Day of the First Publishing the same, and no longer".
Dette er ganske så vesentlig - det lovverket som vi har i dag gir nemlig opphavspersonen full råderett over den økonomiske utnyttelsen av et verk i 70 år etter vedkommendes død. Som jeg har skrevet om tidligere er dette meningsløst lenge:
Les: Alt skal ikke være gratis, men må vi vente i 70 år?
Hvordan åndsverkslovgivningen har fått lov til å utvikle seg slik har jeg spekulert en del på, og jeg tror et svar er som følger: I motsetning til mange andre felt i samfunnet har opphavsretten fått lov til å utvikle seg uten at folk flest har brydd seg. Tidligere, i en tid med fysiske kopier, kunne man stort sett bare benytte et verk på måter som var noenlunde i samsvar med loven. for de fleste spilte det ingen rolle om de ikke kunne redistribuere innholdet i en bok, rett og slett fordi arbeidet med å lage en skikkelig kopi tok for mye tid. Dermed var det kun de med kommersielle interesser og de som produserte åndsverk som kom til å forholde seg til lovens praktiske konsekvenser. Dermed har de med (egen)interesser knyttet til distribusjon av åndsverk sakte men sikkert kunnet utvide vernetiden, uten at det fikk noen praktiske konsekvenser for sluttbrukerne.
Problemet er dermed at vernetiden stadig har blitt utvidet, aldri redusert. Det er ikke så rart. Bernkonvensjonens Artikkel 19 sier nemlig: "Bestemmelsene i nærværende konvensjon er ikke til hinder for å kreve anvendelse av mer vidtgående bestemmelser som måtte være fastsatt i et unionslands lovgivning." Med andre ord vil bestemmelsene kun kunne bli "mer vidtgående" over tid, noe de da også har blitt.
Med datamaskinen og digitalisering av innhold har dette endret seg radikalt, og lovverket får med ett større praktiske konsekvenser for hver enkelt av oss. Med det kommer også følgene av den lange vernetiden tydligere frem, og stadig flere vil trolig komme til å stille spørsmål ved rimeligheten av at et åndsverk utgitt i dag først blir et fellesgode etter 70 til +/- 150 år.
Det er nemlig ikke slik at opphavsretten kan sidestilles med eiendomsretten. De aller fleste verk bygger på ulike måter, og i varierende grad på andre verk - vi lar oss inspirere av hverandre. Et åndsverk er derfor et fellesgode som tilhører samfunnet, men samfunnet gir opphavspersonen råderett over verket i en avgrenset periode.
I 1700-tallets England anså man at det var rimelig at opphavspersoner fikk råde over verket i 14 år, deretter var det fritt. Eneretten til å tjene penger var altså mye kortere enn hva den er i dag, og det i en tid da produksjonskostnadene, knyttet til eksemplarfremstilling, var astronomiske i forhold til hva de er i dag.
Hva som er "grådighet" avhenger av øynene som ser, men det er neppe noen tvil om at motivene for den betydelige utvidelsen kun er økonomisk motivert. Når en samtidig vet at de aller fleste verk har tømt sitt inntjeningspotensiale kun noen få år etter at de er utgitt, så blir konsekvensen at loven i all hovedsak gavner de "store", mens majoriteten av verk i praksis blir "låst inne" uten å komme samfunnet til gode.
Spørsmålet samfunnet alltid må ta stilling til er hvordan man skal veie individuelle økonomiske interesser opp mot samfunnets interesser. Fra et samfunnsmessig ståsted bør en spørre: Hva er det minste vern, som får et tilstrekkelig antall mennesker til å produsere åndsverk av kvalitet. Svært ofte har nok de svarene en kommer til lite med rent økonomiske inscentiver å gjøre...
Etiketter: Opphavsrett
Etiketter: Opphavsrett
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.
På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.
Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).
Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.
Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."
Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.
Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?
Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.
Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.
Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.
Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.
Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project.
"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.
Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.
Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!
Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår
Etiketter: Opphavsrett, Politikk, Åpent innhold
