Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Dagbladet skriver at saken om "Max Manus"-opplasting tas til Høyesterett.
Saken handler om hvorvidt identiteten til den som ulovlig la ut Max Manus-filmen på nett skal utleveres. Sandrew og Filmkameratene stevnet bredbåndsleverandøren Lyse Tele/Altibox med krav om at de får vite identiteten til den som skal ha lastet opp filmen ulovlig.
Ikke noe Kafkask så langt, men det uggne er at innholdet i kjennelsene fra Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett hemmeligholdes etter ønske fra saksøkers advokater.
Saken er viktig fordi den kan danne presedens i forhold til hvorvidt private aktører skal kunne få detaljopplysninger om nettbrukere, en mulighet bare politiet har i dag. En avgjørelse vil, for å si det forsiktig, kunne ha innflytelse på folks oppfatning av den pågående diskusjonen om Datalagringsdirektivet, et direktiv som nå er ute på høring.
Ytringsfriheten - den delen som angår retten til å motta informasjon - har det ikke godt for tiden. Konsekvensen av hemmelighold av rettsavgjørelser er at vi ender opp med to debatter, en offentlig og en som kun foregår mellom de aktørene som er på innsiden.
Etiketter: Debatt, Politikk, Ytringsfrihet
Wessel-Aas skriver blant annet om hvordan nettopp tankesettet, som ligger bak direktivet, angriper grunnforutsetninger for den skjøre samfunnsformen en demokratisk rettsstat er:
Det dreier seg om forholdet mellom stat og borger med hensyn til informasjon og kontroll med informasjon. Dette er komplisert, men enkelt sagt: I et demokrati er utgangspunktet at det er borgerne som har krav på åpenhet om og innsyn i all informasjon om hvordan staten forvalter den makten den har fått fra oss gjennom våre folkevalgte. På den måten skal vi kunne føre kontroll med at makten ikke misbrukes. Dette forutsetter ikke bare åpenhet og innsyn i forvaltningen. Det forutsetter i tillegg blant annet at vi står fritt til å kritisere måten makten blir forvaltet på (ytringsfrihet) og at vi kan velge når vi ønsker å diskutere og kommunisere om slike og andre spørsmål i fortrolighet - uten at staten eller andre utenforstående får del i hvem vi kommuniserer med eller hva vi kommuniserer (privatliv) - og når vi ønsker å kommunisere offentlig.
Og dersom du ikke allerede har kilkket deg videre: Gjør det! Etiketter: Personvern, Politikk, Ytringsfrihet Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om. På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet. Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips). Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte. Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng." Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene. Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig? Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall. Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system. Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer. Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project. "For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk. Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden. Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv! Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår Etiketter: Opphavsrett, Politikk, Åpent innhold Etiketter: Opphavsrett, Politikk Etiketter: Politikk Etiketter: Blogging, Politikk, Åpent innhold Etiketter: Politikk, Sosiale medier, Web 2.0, Åpent innhold Etiketter: Informasjonsfrihet, Politikk
Hvis Staten (det vil si det regjerende flertall) - makten - i større grad enn nødvendig for å opprettholde selve demokratiet, kan tvinge til seg innsyn i vår private kommunikasjon, vil det frata opposisjonen muligheter til å utvikle og utveksle sine alternative tanker, meninger og strategier i fortrolighet. Noe som selvsagt bidrar til å konsolidere den regjerende makten. Dersom det i tillegg er slik at den enkelte er usikker på når kommunikasjon er fortrolig, fordi Statens evetuelle "innsyn" foretas i det skjulte, gjennom hemmelig innsamling, overvåkning og/eller avlytting, skapes en ytterligere nedkjølende effekt på opposisjonell aktivitet. Fordi man "aldri vet" om man er "alene". Dette er de klassiske og historisk veldokumenterte tegnene på det som - hvis det går for langt - skaper en totalitær stat, der all opposisjon knebles.
Dette behøver altså ikke skje gjennom dramatiske statskupp, det kan like gjerne skje gradvis og nesten umerkelig - som resultatet av en sum av isolert sett "uskyldige" tiltak. Det er derfor vi i Europa etter Annen Verdenskrig vedtok for eksempel EMK - for å hindre at eksisterende demokratiske rettsstater, ved gjennom flertallsvedtak å ofre de mer abstrakte prinsippene om privatsfære og ytringsfrihet for mer umiddelbare, konkrete "effektivitetstiltak", kunne utvikle seg til nye totalitære stater.13.4.09
Hvem sin kulturarv?
Krysspostet flere steder. Publiser gjerne en kopi eller en lenke.
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?Dårlig butikk
Tvilsomt om rettigheter
Så hvorfor slippes ikke dette fri?
Cut the Crap!
Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.9.4.09
Venstre med lovende programformuleringer om opphavsrett
Venstre er et parti som har skjønt mye (kanskje grunnen til at partiet aldri har vokst seg store). For litt siden etterlyste jeg hvem som arbeider for kortere vernetid for åndsverk. Venstre har fått med nettopp dette, samt "open access" i landsstyrets forslag til program (pdf) for neste stortingsperiode:
Partiet er forbilledlig klare, i alle fall i programmet:
Ja, bare det ikke ender som dette
Et rimelig krav, men finansieringsystemet motarbeider det aktivt.Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).
Så blir det spennende om SV tar utfordringen (nestleder Solhjell formulerer seg godt omkring disse spørsmålene, herunder fildeling) , og sørger for at de rødgrønne får lignende formuleringer på programmet.
Via Olav Øvrebø.15.2.09
Om politiske og religiøse symboler
Først kan en lese seg litt opp på Wikipedia. I Aftenposten kan en lese at "debatten om hijaben i den muslimske verden foregår på andre premisser enn i Vesten. Fordi muslimene mener at den ikke er et påbud i islam, men et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon i 1980-tallet".
Jon Olav Egeland skriver, det er "ingen motsigelse mellom statens og politiets verdigrunnlag og bruken av muslimsk hijab, jødisk kippa eller sikhenes turban så lenge bruken ikke er til hinder for den praktiske utførelsen av tjenesten. Tvert imot kan slik bruk signalisere at statens autoritet gjelder for alle grupper, og som symbol på at denne autoriteten er akseptert".
Aslam Ashan mener imidlertid at Norge må ikke bli mer pakistansk enn Pakistan. I Pakistan er hijab ikke tillatt i politiet. Ashan tar dermed til orde for det som burde være åpenbart: enhver borger må tilpasse seg norsk kultur. - Ifølge statistisk sentralbyrå vil det være to millioner med innvandrerbakgrunn i Norge i 2050. Jeg tror ikke man skal starte så tidlig med å gi slipp på norsk kultur. Snarere tvert; det er slik at vi som kommer utenfra, må tilpasse oss kulturen vi flytter inn i, og ikke motsatt. Da jeg kom til Norge for 38 år siden, visste vi at vi kom til et helt nytt land, og at vi måtte tilpasse oss den kulturen som var her i vesten. Det skulle bare mangle.
At kultur er en relativ størrelse er så sin sak, men enn så lenge skal det godt gjøre å avvise at nasjonen Norge er tuftet på en arv fra kristendommen - enten man liker det eller ikke.
Morten Størksnes skriver også om denne saken i BT: "It's the religion, stupid".
I papirutgaven av BT står det dessuten et interessant leserinnlegg, skrevet av Linn Trones, med tittelen "Hijab er politikk, ikke religion". Hun skriver blant annet at i land som Egypt, Irak, Syria og Libanon er det forbudt for kvinnelige TV-medarbeidere å vise seg på skjermen med hijab. I disse landene anses hijaben som en politisk erklæring.
13.1.09
Personvernkommisjonens sluttrapport
Har ikke fått lest rapporten ennå, men Personvernkommisjonens arbeid griper inn i mange samfunnsområder. Dette blir trolig et viktig dokument.
Kommisjonen kommer med forslag til tiltak for å bedre innbyggernes personvern. I tillegg forklarer rapporten forskjellige teknologier som både utfordrer og fremmer personvernet.
3.12.08
Bloggen som politisk våpen
Bloggen som politiskt vapen, av Henrik Alexandersson, kan bestilles som PDF eller i trykt form.
Dersom du ikke kan eller vil betale finnes den også via The Pirate Bay. For ordens skyld: det er forfatteren som har lagt ut trackeren.
Et par andre referanser dropper ned i hodet:
Når vi først er inne på denne prismodellen (salg kombinert med gratis nedlasting) passer det å nevne The Public Domain: Enclosing the Commons of the Mind. Denne boken er lisensiert med en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike License.
Forfatteren sier som så: If you like it, please consider buying a copy.
Why am I allowing you to copy the book for free? And why is Yale University Press letting me? To understand why I am doing it, watch this video by Jesse Dylan. And if you want to understand why it makes economic sense to my publisher, read this short article.4.11.08
Om offentlig informasjon og sosiale medier
Petter Bae Brandtzæg og Marika Lüders i SINTEF IKT har levert en rapport til FAD: eBorger 2.0. Den alminnelige borger som leverandør av offentlig informasjon? (PDF)
Her står det mye bra som de rette instanser bør ta til seg:
Forvaltningen må åpne opp og tilgjengeliggjøre offentlig elektronisk informasjon, data og metadata, slik at borgere (og private aktører/utviklere) kan anvende, publisere og dele denne informasjonen i nye former og kontekster. Dette krever i større grad felles og/eller standardiserte publiseringsløsninger for både stat og kommune. Dette vil kunne skape tjenester og informasjon tilbake til det offentlige, gjennom en kombinasjon av offentlige data (som for eksempel kartdata) og andre tilgjengelig data (les Mashups), samt bemyndige borgerne til å ta ansvar og informere seg selv og andre. Det offentlige kan dermed bruke flere ressurser på tilgjengeliggjøring av offentlige metadata og data på et universelt format, og på den måten øke kvaliteten på tjenester og informasjon i andre enden.
Som jeg skulle sagt det selv, og det har jeg da også - senest for et par dager siden :)
Å motarbeide åpenhet er ikke forenlig med målsetningen om at offentlig virksomhet skal være åpen og gjennomsiktig. Kapittel 7.3 demonstrerer hvilke muligheter som oppstår med såkalte «mashupløsninger». Per i dag, er dessverre dette vanskelige å iverksette i en norsk kontekst på grunn av utpregede lukkede informasjonsutvekslingsløsninger innen offentlig sektor. For å stimulere til økt åpenhet bør man også vurdere premiering i form av økt støtte til de delene av offentlig sektor som er gode på åpenhet og tilgjengeliggjøring...
Så absolutt enig.
For å skape mest mulig etterrettelig informasjon og innovasjon bør forvaltningen åpne opp og frigjøre offentlige data slik at disse kan gjenbrukes i nye kontekster og for utvikling av nye tjenester. Det finnes per i dag få eller ingen gode mekanismer som muliggjør det å laste ned store datasett, metadata fra det offentlig (kommune og stat) for å kunne skape alternative tjenester som f.eks They Work For You eller EveryBlock. I stor grad er metadata fra offentlig forvaltning ikke-eksisterende.
Dette var kun en smakebit. Rapporten bør leses i sin helhet!
Videre krever en slik strategi at IKT-politikken ser på brukerne som en samarbeidspartner (og ikke en passiv mottaker). eForvaltningen bør på en best mulig måte utnytte overskuddet og kreativiteten blant befolkningen. I tillegg krever det at forvaltningen legger opp til et datagrunnlag som er søkbart og tilgjengelig for uavhengige aktører utenfor forvaltningen. Standardisering og åpne kildekoder er stikkord. Sentrale forslag er i tillegg å inngå samarbeid med såkalte eGovgeeks, samt å legge til rette for at brukerne kan hjelpe hverandre i et nytt offentlig egov-wikipedia, og å integrere offentlige tjenester i andre relevante brukerskapte fora.27.1.08
Demokratiske verdier på billigsalg
Nå har jeg ingen planer om å begynne å gjengi pressemeldinger her, men denne fra EFN synes jeg fortjener et unntak:
EFN stiller seg sterkt kritisk til politiets vurdering når de påstår at personvernet vil bli styrket ved å logge enda mer personlig informasjon om alle borgere.
Leder for Datakrimavdelingen i Kripos, Rune Fløisbonn, påstår i sin uttalelse til Aftenposten at personvernet vil bli styrket som følge av Datalagringsdirektivet. Det han da ser bort i fra, er erfaring fra Norge og hele verden som sier at slike store registre også blir misbrukt, i stor grad, av både myndigheter og private. Å
bevisst unnlate å ha slike omfattende registre, er samfunnets sikringsmekanisme mot det politiske og utøvende maktapparatets svaiende oppfatninger om rettssikkerhet i samfunnet. Når politiet vurderer saken i et så ensidig perspektiv som oppklaringsprosent, sier det seg selv at man bør stille spørsmål ved politiets
uttalelser og vurderinger. Det hjelper heller ikke at Fløisbonns argumentasjon er misvisende og villedende, som Datatilsynet har påpekt. Det er heller ikke betryggende at politiet lagrer sensitive personopplysninger utover og i strid med tidsfristene i lovverket.
I Norge har vi et politisk system som bygger på demokratiske verdier og idealer som f.eks. frie valg, ytringsfrihet og rettsstaten. Fløisbonns forslag er det samme som å legge ut våregrunnleggende demokratiske idealer på billigsalg for å oppnå kortsiktige mål. Man kan ikke løse kompliserte problemer sominternasjonal terrorisme og organisert kriminalitet med ensidige og rettighetskrenkende løsninger som innebærer kontroll over
normalbefolkningen. Datalagringsdirektivet har vidstrakte konsekvenser for samfunnet som helhet, både nasjonalt og internasjonalt. Denne form for dyptgående tiltak rettet mot hele befolkningen påvirker langt flere aspekter av samfunnet enn politiets påstand om å oppnå bedre bekjempelse av terrorisme og annen kriminalitet[Ref].
EFN har stor forståelse for politiets utfordringer i forbindelse med kriminalitet i Norge og andre land og er enige i at politiet trenger nye verktøy for å løse sine utfordringer. Men vi mener at en helhetlig strategi, der også demokratiske verdier og
rettigheter inngår og ivaretas, er det eneste som virkelig kan løse utfordringene. Vi ønsker derfor en åpen og bred debatt om problemene, behovene og løsningene.
Noen eksempler på tiltak som både er beviselig effektive samtidig som de er forenlige med demokratiske verdier og rettigheter er: økt politisk og finansiell støtte til politiet, økte ressurser, spesialgrupper, spaning og infiltrasjon av kriminelle miljøer, internasjonalt samarbeid m.m. Det finnes mange undersøkelser om og analyser av hvordan utfordringene kan løses. La disse bli diskutert og iverksatt før vi prøver et demokrati- og rettsstats-reduserende kontrolltiltak som skaper flere og større
problemer enn det løser.
EFN ønsker løsninger som ikke går på bekostning av våre hardt tilkjempede demokratiske verdier og som ikke rammer uskyldige borgere, pressefrihet, ytringsfrihet og retten til å ha et privatliv. Det er politisk naivt å tro at vi kan overvåke oss
selv til fred og frihet for alle.
