Har slitt litt med hva jeg skal snakke om under Wikipedia Academyi morgen senere i dag. Det har blitt noen sene kvelder, men jeg endte til slutt opp med "Mellom transmisjon og emergens - hvordan legge til rette for kollektiv deltagelse".
Oppsummert som følger:
Med utgangspunkt i ulike kommunikasjonsmønstre diskuteres de endringene som oppstår når brukerene får mulighet til å gå inn i helt nye roller, slik blant annet Wikipedia eksemplifiserer. De generelle utviklingstrekkene blir diskutert med tanke på hvordan en forholder seg til formidling av informasjon og utvikling av nettbaserte læringsressurser. Hvordan legge best mulig til rette for kollektiv deltagelse og gjenbruk av innhold?
Ting har det med å forandre seg litt når en begynner å konkretisere ideene, men slik ser i alle fall presentasjonen ut:
Det hele var et litt dristig prosjekt, gitt at jeg ikke har forsket konkret på Wikipedia. Samtidig har jeg holdt på ganske mye med forholdet mellom individuelle og kollektive bidrag, om enn i andre sammenhenger. Betydningen av "åpne systemer" er også noe jeg har vært opptatt av.
Ostrom forklarer deler av sitt arbeid
For virkelig å hoppe ut i det begynte jeg ned Elinor Ostrom og Oliver Williamson, som deler årets Nobelpris i økonomi.
- Williamson har gjeve viktige bidrag når det handlar om korleis økonomiske aktivitetar bør organiserast, det være seg internt i bedrifta, gjennom kontraktar eller samarbeid med andre, eller overlate til marknaden. Ronald H. Coase fekk nobelprisen i økonomi for ideen til dette perspektivet i 1991, mens det er Williamson som har bygd rammeverket rundt det, sier Sven Haugland ved Institutt for Strategi og ledelse ved NHH.
- Elinor Ostrom har undersøkt i kva grad ulike aktørar bidreg i forvaltning av fellesgode. Ho tek utgangspunkt i studiar av konkrete case i ei rekkje land, og har gjort ein del overraskande observasjonar. Til dømes syner det seg at mange aktørar bidreg meir enn ein skulle tru. Og dersom ein har ein fri og demokratisk organiseringsprosess blir bidraga større og reguleringa av ressursbruk ofte betre enn om aktørane blir pålagt ein styringsstruktur som er pålagt av staten eller private institusjonar, sier Eirik Gaard Kristiansen ved Institutt for samfunnsøkonomi, også han fra NHH.
Jeg henger meg på begrepene "Styringskostnader" og "Transaksjonskostnader" og hvordan noe av Wikipedias suksess kan forklares ved at man har en modell som balanserer forholdet mellom indivd og kollektiv på en måte som holder disse kostnadene nede. Det hjelper selvsagt at folk bidrar gratis, men da hadde hatt liten betydning dersom systemet ikke lot dem bidra på en effektiv og ubyråkratisk måte. De som bidrar investerer sin egen tid, noe som også har en verdi som den enkelte sjelden er interessert i å sløse bort.
At Store norske leksikon ikke lykkes skyldes at man ikke har klart å få tilstrekkelig mange til å bidra med gratis arbeid. Trolig er det en for komplisert prosess knyttet til kvalitetskontroll mm, noe som fører til at "kostnaden" blir for høy for mange potensielle bidragsytere. Mangelen av en fri lisens gjør dessuten sitt til at det blir vanskelig å skape følelsen av et kollektivt prosjekt, som er en av forutsetningene for Wikipedias suksess. Det er ikke mangelen på flere millioner som gjør at SNL ikke lykkes, men en modell som gjør at de bruker for lang tid på å røkte informasjonen sin.
Jeg gjorde forresten et poeng av at det ikke nødvendigvis er antall feil i en publikasjon som er det avgjørende, men hvordan feil oppdages og rettes. Skal man bruke millioner på å holde norsk språk ved like er trolig de pengene best anvendt på Wikipedia. Dessverre for de tradisjonelle forlagene kommer nok også den dagen da flinke lærere tar inn over seg hvordan informasjon best spres og gjenbrukes, noe som vil gi prosjekter som NDLA vind i seilene. Foreløpig er jo dette et prosjekt som trenger betydelig fødselshjelp, men de underliggende problemstillingene knyttet til produksjon og revisjon av informasjon er sammenlignbare på mange nivåer. Forstå meg rett: jeg tror ikke at NDLA kan wikifiseres totalt - grunnen er at et pensum nødvendigvis er en styrt prosess, noe som involverer betydelige styringskostnader. Deler av prosessen, som kan tillates å leve et friere liv, kan imidlertid åpnes opp (sammenlign lysbilde 11 og 12) noe NDLA kan få til dersom de får skikk på delingsarenaen. Foreløpig er løsningen alt for dårlig. Mye kunne nok vært gjort bare ved å installere en Wikimedia-løsning fremfor å rote seg bort i et egenprodusert rammeverk.
For høye kostnader, knyttet til folks tid, er en skikkelig snublestein. Jeg advarte derfor mot en eventuell utvikling av Wikipedia i retning av økt fokus på individualisering, der man forutsetter pålogging og sporing av hvem som har kommet med hvilke bidrag (det var flere av innlederne som tok til orde for det). I alle fall ville dette være en en real obstruksjon for min del. Riktignok bidrar jeg ikke så ofte, men likevel atskillig mer en en gjennomsnittlig nettbruker, og det skjer nesten alltid uten å være pålogget Wikipedia. Under konferansen ble det da også bekreftet at en betydelig andel bidrag kommer anonymt.
Spørsmålet blir så hvordan, eller om Wikipedias suksess kan overføres til andre områder, som utdanning og formidlingsarbeid. Her er mitt perspektiv videre enn det å se på Wikipedia som modell alene, jeg er mer interessert i de fenomenene som Wikipedia er en represenrtant for. Her snakker jeg litt om kommunikasjonsmønstre, men sneier også innom åpne innovasjonsprosesser på slide nr 10. Poenget mitt er at prosesser som styres mot konkrete mål øker styringskostnadene, samtidig som det stenger for informasjon som noen anser som mindre relevant. At alt kan ha høy relevans for noen er Wikipedias styrke.
Selv om mediehverdagen vår har forandret seg radikalt de siste 20 årene, noe som har fått konsekvenser for kommunikasjonsmønstrene, sitter vi fremdeles med medieorganisasjoner som er fundert på en strategisk tankegang hvor kontroll er ansett som vesentlig. Wikipedias styrke ligger i det kollektive, der indvidier må forholde seg til hverandre taktisk, og hvor sentralisert kontroll er nærmest umulig.
Her kommer igjen en liten advarsel til Wikipedia-miljøet: Som 90-9-1-regelen illusterer (lysbilde 25) er det en svært liten gruppe som bidrar mye. For Wikipedias del er dette i all hovedsak menn (kun 13% kvinner). På onsdag ble det snakket om omdømmebomber i forhold til Wikipedia, men den lave kvinneandelen anser jeg som et mye større problem.
Via noen eksempler på tjenester som enten er blitt til på grunn av kollektiv innsats, eller kunne tjene på det, kommer jeg til tanker omkring fagfellevurdering etter publisering (som jo Wikipedia må sies å eksemplifisere) og om dette kan være en modell innen akademisk publisering. Tanken er så absolutt tenkt av flere, blant andre Kathleen Fitzpatrick og Steve Jones m fl.
Så en av mine kjepphester, nemlig at undervisningen har blitt mer lukket gjennom at vi har tatt i bruk læringsplattformer som gjemmer innholdet for omverdenen. Noe som jo står i skarp kontrakst til utviklingen i retning av Open courseware.
Her avsluttet jeg, men de siste sidene er forsåvidt kun en annen vinkling på disse problemstillingene, da knytett til hvordan data kan raffineres gjennom kollektive prosesser før kunnskap internaliseres på et individuelt nivå og legges til hver enkeltes viten.
Jimmy Wales ble spurt, i Dagsavisen, om hvorfor Store Norske Leksikon har mislykkes?
Svaret kan også tjene som en oppsummering av mitt foredrag:
- Vi må innse at den tradisjonelle måten å lage leksikon på ikke er veldig effektivt eller billig. Når kvaliteten heller ikke blir vesentlig bedre er det vanskelig å konkurrere.
Dey ligger også noe veldig positivt i dette: Kostnadene ved å produsere og distribuere informasjon har blitt så mye lavere at spredningen kan økes dramatisk. Det er dårlig nytt for de som baserer sine modeller på fysiske informasjonsbærere, men godt nytt for verden...
Jimmy Wales ble intervjuet da han var innom Oslo, på veien til Bergen:
Med den litt merkelige tittelen "Creative" mediebruk - om bruken av ulike former for lisensiert innhold i digitalfoto.hib.no, samt noen refleksjoner omkring ulike roller.
Studiets forside synliggjør til enhver tid aktiviteten i "læringsnettverket", der alt innhold i utgangspunktet postes slik at det er fritt tilgjengelig for alle - også utenforstående. Bakrunnen for å gå i gang med dette var et ønske om å hekte seg på en utvikling der innhold blir fritt tilgjengelig på nettet (Alt blir gratis - bortsett fra retten til å få veiledning og ta eksamen).
Alle studentene får sine egne blogger, og disponerer disse fritt innenfor de rammene plattformen setter (jmf "Brukerne vil organisere verden selv"). Når det er sagt: systemet vektlegger få muligheter, fordi studentene ikke har mulighet til noen form for direkte support - alt foregår via nettet.
Tar opp et paradoks: De digitale mediene muliggjør deling, men utviklingen så langt har gått i retning av at undervisningen blir lukket inne i læringsplattformene. Åpen kommunikasjon forutsetter åpne løsninger - kanskje på alle nivå. Mitt utgnagspunkt har derfor vært å bruke det tekniske rammeverket som en "brekkstang" for deling. Det var trolig et viktig premiss for at Norgesuniversitetet ga sin støtte og muliggjorde utviklingen av studiet.
Fordeler og ulemper med å publisere åpent:
Studenten vet hva de får, de har kikket på studiet før de melder seg på. De betaler dermed ikke for tilgang.
Ikke alle er komfortable med å poste åpent, men de aller felste velger å gjøre dette. Studentene blir dermed bedre forberedt på den virkelighet som møter dem utenfor studiet.
Noe egner seg ikke for offentligheten, men de fleste unngår denne typen informasjon, og det er enkelt å be den enkelte om å fjerne privat informasjon.
Jeg er opptatt av å legge til rette for at både veileder og studenter skal kunne veksle mellom forskjellige roller (noe som skriver seg tilbake til tidligere arbeid med eLogg). Jeg skiller mellom "initiativtagere", "kontrollører", "tilretteleggere" og "observatører", og konkluderer med at en åpen kommunikasjonsomgivelse må til dersom en skal oppnå en effektiv veksling mellom roller.
Til slutt litt om mine erfaringer med å benytte innhold med lisenser (Creative commons og GNU FDL) - viser folket i retning av FlickrCC. Flickr har nesten alltid et bilde du kan bruke, men pass på å sjekke lisensen (eksempel på bilder som er delt med kun navngivselse CC-BY).
Engelske Wikipedia er ikke bare en god innholdsressurs, på mange områder finner jeg ikke noe bedre. Utfordringen er å "blande" disse ressursene med eget innhold, samtidig som en er tro med den lisensen som innholdet er delt med.
Helt til slutt ligger besøkstallene. Gitt at det er rundt 20 studenter ser en at mye av trafikken kommer fra andre, men jeg har ikke presentert noen detaljert oversikt over dette.
Oppdatering:
Under Norgesuniversitets presentasjon sies det at de ikke vil stille krav til deling. Mye deles, men gjenbrukes lite. Man har inntrykk av at det må legges bedre til rette for deling, og ønsker innspill i forhold til dette.
Funn fra NUVs monitorundersøkelse (presenteres i en rapport i juni):
Rundt 70% av undervisningspersonale og forskere mener at "faglig ansatte" benytter digitale ressurser i stor grad. Hva som ligger bak tallene er imidlertid mer uklart
Alle bruker PowerPoint (sukk)
Lite bruk av digitale tester, spill og film benyttes lite
Mange bruker Wikipedia, uten at det blir sagt hvordan. Interessant nok: Ansatte (ialle fall de som har vsart på undersøkelsen) benytter Wikipedia oftere enn studenter.
De fleste vet ikke eller ønsker ikke å dele ressurser
Annonserer konferanse knyttet til opphavsrett og utdanning i november 2009. Ønsker innspill. i forhold til tema på deling.ning.com
Tittel var på et vis oppgitt på forhånd, men dette er min vri på "Brukerne vil organisere verden selv". Jeg er ikke helt sikker på om jeg snakket ifølge tittelen, men tror ikke det gjorde så mye.
Jeg begynner med et forsøk på å trekke opp noen lange linjer, og tar først en kjapp visitt innom Heraklits "panta rei", for med det å minne om at verden hele tiden er i forandring, og at informasjon alltid har blitt forstått og organiseret anderledes hver gang en ny informasjonsteknologi har blitt innført. Et klasifikasjonsystem som forholder seg til at en bok gjenfinnes på en bestemt hylle er imidlertid ikke nødvendigvis egnet i andre sammenhenger.
Det er naturlig å avlegge Melvil Dewey innførte sitt klassifikasjonssystem i 1874 (jeg blandet et øyeblikk Melvil med John, somtok sin PhD i 1884). Uansett, begge sto godt plantet i en tradisjon der mediene lot seg ordne ved hjelp av hyller og kartotekkort. Det er et vesentlig poeng at Dewey, dvs Melvil, introduserte dette kategoriseringsystemet fordi man allerede den gang slet med å holde orden på for mye informasjon.
I dag fordobles mengden av teknisk informasjon hvert annet år. Hva med annen offentlig informasjon? og Hva med all privat informasjon? Økningen er neppe mindre på disse områdene.
Så til det som mange nok opplever om litt sårt: Hva skjer når bøker ikke lenger distribueres på papir? Her viste jeg blant annet til hva New York Times kunne spart ved å gi alle sine abonnenter en Kindle. Poenget er at papirbasert distribusjon er uforholdsmesig dyrt - digital distribusjon er derimot tilnærmet gratis, og produksjonen kan organiseres på helt nye måter. Dermed vil det være et massivt, kommersielt press i retning av nettdistribusjon, straks "skjermene" blir gode nok til at brukerne ser seg best tjent med den elektroniske versjonen.
Neste spørsmål er hva skjer når informasjonskildene ikke lenger domineres av skriftlig tekst? Enn så lenge har tekst fremdeles ett enormt fortrinn knyttet til "metadata", men det kommer nye metoder for indeksering av video og bilder, slik at denne typen informasjon blir enklere å finne fram i. Nå er riktignok MSNBCs versjon av Obamas innsettelse knyttet til teksten, men dette viser tydelig hvordan kominasjonen av tekst (som metadata) og video fungerer.
Videre: "Alt" blir etter hvert lagret på nett og stadig mer blir tilgjengelig for alle (GDrive ol er like om hjørnet). Med tradisjonelle metoder får man kun kategorisert en brøkdel. Profesjonelle kan ikke gjøre jobben alene, de behøver hjelp fra amatører.
Jeg er begeistret for amatører (Amatør: av lat. amare elske; eg. 'elsker av kunst el. vitenskap'). Samlet kan nemlig brukerne som oftest (gjelder breddekunnskap, ikke spisskompetanse) mer enn den enkelte profesjonelle! Unntaket er nisjene hvor eksperter fremdeles råder. Fremtiden finnes i en mengde nisjer, kunsten er å koble disse nisjene til hverandre - å se på tvers.
Så til "Gjenfinningsproblemet". Det er ikke så lovende ut for bibliotekene: 89% av studentenes søk starter med en søkemotor, kun 2% velger bibliotekenes websider - ifølge Bibsys' behovsanalyse.
Innhold av kvalitet kan imidlertid spres effektivt innenfor rammene av løst organiserte (ofte uorganiserte) interessefellesskap. Skal bibliotekets nettsider oppleves som relevante i denne sammenhengen må de omfatte åpne kilder, også de som ikke er kvalitetssikret.
Alt blir gratis... Denne påstanden ble etterfulgt av et skjermbilde som viser Anne Åsheim, som annonserte at Dagbladet økte prisen. Her resonerte jeg meg frem til at Dagbladet ikke lenger distribueres på papir i 2011. Det var nok et litt kjapt resonnement, et alternativ er jo at papiravisen blir, nettopp, gratis.
Særlig fagbibliotekene opplever ikke"gratistrenden" i dag - temaet Open Access kunne jeg ikke forfølge (denne videoen tar imidlertid tak i noen av de aktuelle problemstillingene). Men endringene kommer nok, om enn langsomt - det tar tid å riste ut etablerte økonomiske systemer. Jeg for min del forsøker så godt jeg kan å unngå kilder som ikke er åpent tilgjengelig. For noen er det en smertefull prosess, samtidig som det åpner muligheter for nye aktører. Etter hvert kommer dette til å medføre adskillig bedre informasjonsflyt, bedre forskning og større samfunnsmessige gevinster.
AOIR08 omfatter til sammen rundt 270 innlegg, så her er det nok et og annet som forsvinner i mengden. Fordelen med mange grupper er imidlertid at de som kommer stort sett er genuint interessert i et tema, noe som gir kvalifiserte spørsmål i etterkant.
Presentasjonen "Spatial webpublishing and bricolage", om romlig publisering generelt og memoz spesielt:
Koblingene mellom arkitektur informasjons- design, hvordan en strukturerer informasjon, sosiale bruksmåter etc er mange. AOIR08 arrangeres i bygningen som huser Det danske IT-Universitetet, Danmarks yngste universitet, som flyttet inn i sitt nåværende husvære i 2004. Ut fra førsteinntrykket tjener denne bygningen formålet noe til de grader. Her ser det ut til at de riktige grepene er gjort, med store fellesareal, en mengde grupperom, god tilgang på datamaskiner. Et sted jeg ville kunne trives som student, og sikker som lærer også for den saks skyld.
Videosammendrag av presentasjonen laget ved hjelp av Google docs (Presenter) og Screencast-o-matic. Screencast-o-matic tar kun opp filer på maks 15 minutter, men vanligvis er detet et mer en tilstrekkelig format. Her ender jeg imidlertid opp med en presentasjon i tre deler, som så postes til Google video.
Jeg har ikke lagt vekt på lage en strømlinjeformet produksjon. Her er det den enkle og kjappe produkjsonsformen som står i fokus, slik det må være dersom en skal ta seg tid til det i en ellers travel hverdag. Jeg har med andre ord satt meg ned foran PCen, satt i gang opptaket og begynt å prate. En til tider famlene muntlig fremstilling får så være, her har jeg stupt rett ut i det, og det funker rimelig greit:
Del 1 (ca 15 min):
Først og fremst om produksjon i nettleseren
Del 2 (ca 15 min):
Handler mest om bruk av blogger
Del 3 (ca 10 min):
Blant annet om tagging og sosiale nettverk
Camera Obscura, et bra utgangspunkt for en diskusjon omkring en hendelse og "bevitnelsen" av den - dagens webkamera er eksempler på tekniske løsninger som overfører noen av de samme prinippene til det digitale domene.
Egentlig noe jeg skrev i forbindelse med et forskerkurs i 2004. Paperet er noe uferdig, noe som delvis skyldes at jeg havnet ganske langt nede i kjelleren i en periode etter dette - noe som dog er en helt annen sak. Jegg har lenge hatt et ønske om å jobbe videre med dette, slik at det kunne bli en gjennomarbeidet artikkel, men innser at den forsvinner litt fra radaren min så lenge den ligger lagret på en PC.
Holder for øyeblikket på med å skaffe meg en viss oversikt over hva jeg har holdt på med de siste årene. En ting er sikkert. Jeg hadde ikke husket / funnet igjen halvparten en gang dersom jeg ikke hadde blogget ting underveis. I så tilfelle hadde jeg kanskje hatt en annen strategi, men uansett her er det bare å få Det medierte vitne" på nett.
Temaet: Hvordan påvirkes en bevitnelse av de medierene objektenes posisjon i forhold til aktørene en bevitnelse. Dette er noe som meg bekjent ikke er diskutert i tilstrekkelig grad, i alle fall innen medievitenskapen, dog med forbehold om at jeg mangler oversikt. Emnet faller kanskje mellom litt for mange stoler, både mediefag, sosiologi, antropologi, rene teknologistudier og ikke minst juss er relevant.
Forhåpentligvis finner deler av dette veien til en bok om ikke alt for lenge.
En lang tur til Tromsø for å holde et ganske kort innlegg for Norsk Filmkritikerlag. Grunnen til at jeg sa ja var først og fremst at det ga meg en anledning til å ta turen til TIFF, en festival som jeg ikke har besøkt tidligere.
Tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant tyder på at innlegg var rimelig vellykket. Verre var det med imidlertid med hensyn til hva jeg fikk ut av filmfestivalen. Jeg kom så langt at jeg fikk kjøpt billett til Yella, som vant Sølvbjørnen ved fjorårets filmfestival i Berlin.
Jeg kom imidlertid ikke så langt at jeg faktisk fikk sett filmen, så her har jeg noe til gode ...
Jeg begynte med å påpeket at mange av de problemene man møter kan skyldes at IKT behandles som et problem i skolen. Et problem som håndteres ved relativt konsekvent å jobbe imot de fleste unike egenskapene ved datateknologien generelt og nettmediene spesielt. Skal man komme videre må perspektivet endres, noe som får store konsekvenser for tenkningen, kanskje særlig på administrativt nivå.
Hittil har det vært vanlig å "skylde på" lærernes manglende vilje og kompetanse. Jeg tror imidlertid det er betimelig å utvide kritikken: Det var nemlig en interessant diskusjon underveis der mange kunne vise til erfaringer der IT-avdelingen ved den enkelte institusjon snarere fremstår som en "fiende" fremfor å være en fascilitator for pedagogisk bruk av IKT. Man kan argumentere mye, og sikkert godt, for at man må ha enhetlige systemer som kan driftes sentralt. Men samtidig fraskriver man seg mange av mulighetene knyttet til personlig initiativ og utforskertrang. Eksemplene er dessverre alt for mange, fra de banale problemene som kan oppstå fordi man ikke har tilgang til ulike frie programmer (f eks ved HiB, og i Bergensskolene hvor det å installere OpenOffice er direkte uønsket fra ledelseshold) til en fundamental uvilje mot enhver såkalt "sikkerhetsrisiko". Det eneste sikre er at man ikke vil få mange gode undervisere og studenter innen IKT-feltet.
Et annet, langt mer åpent og proaktivt, regime må på plass, noe som helt klart er et ledelsesansvar som går hele veien opp til institusjonenes øverste ledelse og deres eiere.
Tar man ikke tak i dette vil nesten all innovativ utvikling foregå via eksterne tjenester. Jeg nevner Google Apps som en konkret LMS-konkurrent, men flere vil komme. Disse er gratis, reklamefri for studentene, har uovertruffen funksjonalitet, og kan beholdes av studentene i et livslang-læring-perspektiv.
Lenkingen til Wikipedia er ikke tilfeldig, for meg er dette svært ofte det beste stedet og begynne når jeg skal finne ut noe. For 15 år siden (da jeg holdt på med hovedfag) var biblioteket der hvor slike prosesser startet. Slik er det i liten grad i dag, noe som rommer både potebsiale og utfordringer for såvel bibliotek som undervisning generelt.
Oppdatering: Tord Høivik trekker noen av perspektivene et stykke videre. Tord skriver generelt mye interessant: I det siste har jeg særlig merket meg "Wikipedia + Google danker ut portalene". En avledet overskrift som godt kunne vært plassert i mitt foredrag er "Wikipedia + Google danker ut LMSene", et spørsmål som handler om mange av de samme bakenforliggende utviklingstrekkene: En bevegelse i retning av åpne, fleksible informasjonssystemer som legger til rette for enkelt innholdsproduksjon, og gjenbruk, samt muligheter for personlige tilpasninger.
Et utmerket eksempel på hvordan MyMaps kan utnyttes, her i samspill med Google Earth: Fiskeørna Ola på tur til Afrika.
Høgskulen i Bergen inviterer lærarar, studentar og tilsette i abm-sektoren til konferanse om Lokalsamfunnet som læringsarena.
Dagskonferansen vil løfta fram ei rad praksisnære tilnærmingar til bruk av lokalsamfunnet. Fleire av føredraga rettar dessutan særskilt søkjelyset på abm-sektoren og på korleis den kan vera ein medspelar i samfunnsfaget.
Jeg skal snakke om bruk av Google-maps, riktignok under dekknavnet "Jørn" :)
Skjermdumpet av NDLAs hovedside er et lite tidsbilde. Her vil det komme mange forandringer og tillegg.
På samlingen i forbindelse med lanseringen presenterte jeg to kommende verktøy som Mediesenteret lager for NDLA: Min gamle kjepphest, et verktøy for å lage nettfilm / audiovisuelle nettfortellinger, samt en ide av noe nyere dato, et verktøy for "romlig" nettpublisering.
Skjermdumpet er hentet fra presentasjonen og viser et eksempel på arbeidsflaten i memoz - her med et verdenskart som bakgrunn. Arbeidsflaten er ubegrenset og brukeren navigerer ved hjelp av "navigatoren" som vises i utsnittet.
Oppdatering 07.10.07: Presentasjonene vist ved hjelp av Google Documents ser ut til å egne seg ypperlig for fjernundervisning. Forutsatt at alle er logget på med en Google-konto kan "tilskuerene" henge seg på en presentasjon styrt av den som har tatt kontrollen over presentasjonen. Deltagerne kan chatte med hverandre i en del av vinduet mens presentasjonen går i hovedvinduet.
Det eneste som synes å mangle er en integrasjon mot Google Talk, eller for den saks skyld Skype, slik at jeg kunne respondert muntlig til spørsmål som kunne komme inn via chaten. Skype har støtte for gruppesamtaler med opp til 10 deltagere. Jeg vet ikke om, eller hvordan dette støttes i Google Talk. Ulempen er selvsagt at 10 deltagere oftest vil være i minste laget, men her hadde en jo vært tjent med enveis kommunikasjon på lydsiden, så lenge de andre deltagerene kan komme med innspill skriftlig.
Litt mangelfull kommunikasjon i forkant får trolig ta noe av skylden for at min presentasjon ved eZ brukerkonferanse ikke traff hele målgruppen. Det er nemlig to vidt forskjellige innganger til spørsmålet
Hvilke informasjons-strukturer fungerer?
Mitt utgangspunkt er det jeg forsøker å kunne litt om, altså hvordan man kan strukturere innhold slik at det fremstår på best mulig måte for ulike brukere.
Noen av de fremmøtte hadde imnidlertid oppfattet overskriften som om dette skulle handle om en rent teknisk tilnærming, altså hvordan man kan legge til rette for god informasjonsflyt i de tekniske løsningene på serversiden. For eksempel hvordan en database bør bygges opp for å serve innhold på en optimal måte. Det siste kan jeg ikke så mye om :)
Men slik blir det altså når jeg skal si noe om hva som fungerer og ikke med tanke på å øke tilgjengeligheten til informasjon...
For første gang på mange år kjørte jeg ikke foredraget via Operas projeksjonsvisning. Jeg ble nok en gang "bønnhørt" og dermed lokket over til Googles presentasjonsverktøy, både fordi presentasjonen med det befinner seg online og fordi den tilbyr en glimrende eksportmulighet, samt høy tilgjengelighet. Det ser ut til at Google benytter en lignende teknikk som S5, noe vi setter pris på :) Eneste tap er at jeg med dette har mindre kontroll med utseendet, enn hva tilfellet er i Opera. Men så kommer noen spennende funksjoner med på lasset, blant annet mulighet til å kjøre en chat parallelt med presentasjonen. Noen som har erfaring med hvordan dette fungerer i praksis?
Det meste av dagen i går tilbrakte jeg på fly, buss og båt. I alt var jeg 14 timer på veien Bergen - Oscarsborg - Bergen. Det hele for å holde et 45 minutters innlegg på årets Informatørkonferanse.
Konferansen er en nasjonal fag- og nettverkssamling for de som jobber med kommunikasjon innen høgskole- og universitetssektoren. Mitt innlegg var først og fremst rettet mot uliek former for brukerskapt innhold, og hvordan dette skaper både utfordringer og ikke minst muligheter for denne sektoren.
Presentasjon holdt under PlaceME-seminar i Stockholm for noen uker siden. Det er forsåvidt den samme problemstillingen som jeg presenterte ved Medieforskerkonferansen sist høst: forholdet mellom absolutt og relativ posisjon, og hvordan dette kan kobles til en begrepsbruk kjent fra middelalderens teater. Siden sist har jeg fått god hjelp med latinen, og er derfor rimelig sikker på at begrepene er godt forankret språkmessig:
by Séeberger Brothers
Locus"place" from Latin stlocus, "where something is placed", luogo, "place"
Locomotive, locus + motive
in loc? movér?, "to change position"
Platea "place", from Latin plateapiazza, via larga (broad street)
Following this performative tradition I introduce a distinction between two modes of position dependent media: locative media and plateatic media.
Locative media is then reserved for media expressions where the positioning of the mediating artefacts are relative to the user's position.
Locative media are enabled by a combination of positioning systems, mobile data communications and mobile computing that in combination makes it possible to locate the users and annotate space. <
Plateatic media is used to describe media expressions where the positioning of a mediating artefact is absolute.
Noen notater med utgangspunkt i tanker tenkt i det "siste"...
Noen betraktninger om hvordan situasjonen for video på nettet ser ut og hvor dette feltet kan tenkes å bevege seg. Brukergenerert innhold har beveget seg et godt stykke i løpet av de siste tre årene: Ikke minst erJumpCut en tjeneste som imponerer, og som tar video på nett noen vesentlige steg videre fra hva tjenester som YouTube kan tilby.
La til noen ekstra klipp i etterkant. Det blir mye biltrafikk dette, men så er jo også det virkeligheten utenfor kontoret :(
Følgende lille sekvens ble satt sammen av fire klipp, filmet med digitalkameraet mitt, tatt ut gjennom vinduet på kontoret. Total produksjonstid rundt fem minutter, pluss opplasting (men den skjedde i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjøre noe nyttig :).
Det beste er imidlertid at filmen kan editeres av andre. Klikk "Edit" og test selv.
Åpen kidekode og åpent innholder ikke alltid like lett å tilpasse seg. Brukergeneret innhold byr på mange muligheter, også for kommersielle aktører, men det gjelder å forstå forskjellene på "fritt", "åpent" og "gratis". At ukommersielle aktører kan bruke noe uten å betale forvirrer ofte de som må betale.
Sosiale nettverk er så mangt, det handler så definitivt om mer enn å ha en profilside på Facebook. Sosiologen Stanley Milgrams fant gjennom sine forsøk ut at det ikke er mer enn 5-7 relasjoner to mennesker, hvor de enn befinner seg. SmallWorld- prosjektet bekrefter Milgrams funn fra 1967. Forsøkene understreker hvor effektive sosiale nettverk er, på samme måte som Mark Granovetters teori om at informasjon spres mest effektivt i sosiale nettverk knyttet sammen med "svake forbindelse" (se tidligere post samt Granovetters artikkel "The Strength of Weak Ties").
Posisjoneringstjenester er et felt som finnes i mange interessante varianter. Også her ser utviklingen ut til å gå raskets der hvor tjenestene åpnes opp for aktiv brukermedvirkning og -utvikling. Ofte er det så enkelt at selv far kan fikse sin "egen" karttjeneste. Så er det da også det Google lever av.
Det at hvermansen med et kan stedfeste informasjon på denne måten er spennende i seg selv. Enda mer spennende blir det dersom man hever blikket og begynner å tenke på alle de tilstøtende anvendelsesområdene.
Mobilitet : Plazes er en av mange tjenester som nå også har blitt mobil. Samtidig kommer Nokia nå med den første telefonen med innebygd GPS - N95. Resten av mobilbeitet vil opplagt følge etter.
Når det gjelder rent virtuelle verdener er det mye snakk om World of Warcraft og Second Life. Dette er imidlertid tjenester der et fåtall leverandører kontrollerer de tekniske plattformene. Arts Metaverse er derimot et eksempel på lignende løsninger basert på open-source-plattformen Croquet.
Google har brukt påsken godt og lanserte for få dager siden en utvidelse til Google Maps - "My Maps" - som virkelig imponerer. Som alltid er det godt dokumentert og med kobling til Google Earth. Denne videosnutten viser noen av mulighetene.
Tidligere måtte en slite litt bare for å legge inn punkter med informasjon. jeg kom aldri så langt at jeg fikk tegnet ruter og områder på denne måten. Dette er med ett blitt svært enkelt: Jeg støtte ikke på noen problemer da jeg laget denne lille kladden. Google er skremmende gode, som nevnt tidligere er dette en skikkelig nøtt å bryne seg på for nasjonale aktører. En ting er at tjeneste er gratis, men vel så viktig er hvor godt det er tilrettelegt for at brukerene skal kunne produsere ved hjelp av disse tjenestene. Så er det da også det Google lever av.
Det at hvermansen med et kan stedfeste informasjon på denne måten er spennende i seg selv. Enda mer spennende blir det dersom man hever blikket og begynner å tenke på alle de tilstøtende anvendelsesområdene.
Det er naturlig å avlegge Melvil Dewey innførte sitt klassifikasjonssystem i 1874 (jeg blandet et øyeblikk Melvil med John, somtok sin PhD i 1884). Uansett, begge sto godt plantet i en tradisjon der mediene lot seg ordne ved hjelp av hyller og kartotekkort. Det er et vesentlig poeng at Dewey, dvs Melvil, introduserte dette kategoriseringsystemet fordi man allerede den gang slet med å holde orden på for mye informasjon.
Neste spørsmål er hva skjer når informasjonskildene ikke lenger domineres av skriftlig tekst? Enn så lenge har tekst fremdeles ett enormt fortrinn knyttet til "metadata", men det kommer nye metoder for indeksering av video og bilder, slik at denne typen informasjon blir enklere å finne fram i. Nå er riktignok MSNBCs versjon av Obamas innsettelse knyttet til teksten, men dette viser tydelig hvordan kominasjonen av tekst (som metadata) og video fungerer.
Koblingene mellom arkitektur informasjons- design, hvordan en strukturerer informasjon, sosiale bruksmåter etc er mange. AOIR08 arrangeres i bygningen som huser Det danske IT-Universitetet, Danmarks yngste universitet, som flyttet inn i sitt nåværende husvære i 2004. Ut fra førsteinntrykket tjener denne bygningen formålet noe til de grader. Her ser det ut til at de riktige grepene er gjort, med store fellesareal, en mengde grupperom, god tilgang på datamaskiner. Et sted jeg ville kunne trives som student, og sikker som lærer også for den saks skyld.
Tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant tyder på at innlegg var rimelig vellykket. Verre var det med imidlertid med hensyn til hva jeg fikk ut av filmfestivalen. Jeg kom så langt at jeg fikk kjøpt billett til Yella, som vant Sølvbjørnen ved fjorårets filmfestival i Berlin.
Jeg har nettopp snakket om "IKT og bruk i skolen " til en gruppe bestående av Nettverk for pedagogisk bruk av IKT og Nettverk for skolebibliotek. Oppgaven var å snakke om IKT i undervisning og læring med eksempler fra Mediesenterets virksomhet.
Tar man ikke tak i dette vil nesten all innovativ utvikling foregå via eksterne tjenester. Jeg nevner Google Apps som en konkret LMS-konkurrent, men flere vil komme. Disse er gratis, reklamefri for studentene, har uovertruffen funksjonalitet, og kan beholdes av studentene i et livslang-læring-perspektiv.
Riktignok finner du ikke fagressursene på NDLA.no, men på fag.utdanning.no. 
Presentasjonene vist ved hjelp av Google Documents ser ut til å egne seg ypperlig for fjernundervisning. Forutsatt at alle er logget på med en Google-konto kan "tilskuerene" henge seg på en presentasjon styrt av den som har tatt kontrollen over presentasjonen. Deltagerne kan chatte med hverandre i en del av vinduet mens presentasjonen går i hovedvinduet.
Litt mangelfull kommunikasjon i forkant får trolig ta noe av skylden for at min presentasjon ved eZ brukerkonferanse ikke traff hele målgruppen. Det er nemlig to vidt forskjellige innganger til spørsmålet
Hvilke informasjons-strukturer fungerer?
Dette åpner også for nye muligheter knyttet til "blandingssjangere" som augmented reality og telematisk tilstedværelse. Nå kommer også denne typen teknologi til mobiltelefonen: GeoVector er et eksempel på et system som utnytter GPS og kompass for å synkronisere 3D-grafikk med det brukeren ser.
