Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Nå er det riktignok ikke dette denne videoen primært handler om, den forteller nemlig om et stort marked for nettbaserte læringsressurser i Korea. Men den betalingsviljen som tydeligvis er til stede sier sitt om hvor høyt disse folka setter utdanning. Skal vi komme i nærheten av dette trengs grunnleggende endringer i folks tenkemåte, noe som nok ligger langt utenfor det vi kan påvirke gjennom f eks politiske prioriteriger.
Foreløpig er det en liten trøst knyttet til kulturforskjeller. På BlogTalk i fjor spiste jeg lunsj sammen med en amerikaner (lurer sannelig på om han hadde med Twitter å gjøre, men pinlig nok husker jeg ikke) som kunne fortelle at de hadde benyttet programmerere fra Kina, Russland og USA. Han fortalte at kineserne gjorde eksakt som de ble fortalt, og gjennomførte et oppdrag selv om de så at det bar galt av sted. Russerne var hakket bedre, men også der skulle det mye til for at de kom med selvstendige innspill. Amerikanerne måtte en derimot holde igjen, for det kom stadig nye forslag til hvordan noe kunne løses anderledes. Poenget er at de endte opp med amerikanske programmerere, nettopp fordi det ga mye raskere innovasjon. Dyrere, men mer innovativt. Vi kan bare håpe på at kinesere og koreanere m fl bruker noen tiår på å bli mindre autoritetstro. Uansett, det haster...
Lärare tjänar 50 miljoner i Sydkorea - Rapport | SVT Play, via Leif Harboe.
Etiketter: Fremtidens læringsomgivelser, Læring, Utdanning
Bergens Tidende har gjennom en rekke artikler problematisert bruken av PC i skolen. Avisen kan nok beskyldes for en temmelig ensidig vinkling, men "spissing" og føljetonger er nå en gang blitt den gamle pressens vesen. Fart i sakene ble det for alvor da leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, hengte seg på BTs siste artikkel med en kommentar: Her blir nok følgende gullkorn blir stående for ettertiden: "Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker."
"Sinkene" er, ifølge BTs gjengivelse, "Lærere med mindre enn 30 studiepoengs utdanning i faget, som følger læreboken og som bruker mye IKT". Dette gir dårlige elevresultat. De pedagogiske racerne er derimot "Lærere med høy fagdanning, som ikke følger læreboken og bruker lite, men målbevisst IKT". Dette gir gode elevresultat.
Lars Vavik ved Høgskulen Stord/Haugesund er prosjektleder for undersøkelsen. Han oppsummerer slik:- Lærerne som oppnår spesielt gode resultater år etter år har høy faglig utdanning. Men det er forunderlig lite sammenheng mellom høy faglig utdanning og høy IKT-bruk.
Med andre ord: Høy fagutdanning er bra, samtidig som en ikke bør følge læreboka. Når det gjelder IKT så må dette brukes målbevisst. Om det er noe nytt her så er vel det kanskje at dyktige lærere ikke følger læreboka.
Oppsummeringen av undersøkelsen innledes med at "Lærerne i alle fag, utenom kroppsøving, har oppsiktsvekkende stor tro på at IKT er positivt for undervisingen", uten at jeg får vite hvorfor det er oppsiktsvekkende. Det er jo et interesssant funn gitt den øvrige fremstillingen av undersøkelsen. For jeg kan også lese at et av hovedfunnene "slår fast at det ikke er mangel på IKT-kompetanse og utstyr som fører til beskjeden IKT-bruk, men lærerens pedagogiske vurdering av mangelfull faglig nytteverdi ved IKT-bruk". Dette skjønner jeg ikke: sier lærerne både at de er tror at "IKT er positivt for undervisningen" og samtidig at IKT gir "mangelfull faglig nytteverdi"?? Om ikke annet burde det få de som har gjennomført undersøkelsen til å kikke litt ekstra på materialet.
Siste punkt i oppsummeringen avsluttes slik: "Lærere i norsk skole har både IKT-kompetanse og IKT-utstyr, men velger bevisst å bruke det lite for å kunne nå sine faglige mål med undervisningen." Om ikke annet blir en veldig nysgjerrig på hva som her ligger i "IKT-kompetanse".
Over tusen lærere over hele landet har svart på undersøkelsen som HSH står bak gjennom forskningsprosjektet - Education, Curricula & Technology. For HSHs del får en kanskje håpe at det kommer noe godt nytt ut av prosjektet også. Prosjektet er nemlig "en kilde til videreutvikling av masterutdanningen 'IKT i Læring' ".
For min egen del oppsummerer jeg med noe jeg har skrevet før: Isolert sett har bruken av IKT trolig større konsekvenser enn noen annen undervisningsteknologi, ikke minst når det gjelder ressursbehov og avhengighet av tekniske løsninger. Skoleverket har jo alltid vært avhengig av ulike former for teknologi, men i forhold til sluttbrukerne er analog undervisningsteknologi (som papirbøker) langt mindre teknifisert enn hva tilfellet er for datamaskinen. Ressursbehovet knyttet til datamaskiner gir alene grunn til en viss varsomhet. Samtidig er det er uomtvistelig faktum at vi må forholde oss til digital teknologi på alle områder i samfunnet, spesielt de som involverer informasjonsformidling, noe som får særlig store konsekvenser for informasjonsintensive bransjer som skoleverket.
IKT kan sees som en mulighet for å gi elevene utvidet tilgang til flere supplerende informasjonskilder samtidig som IKT-støttede arbeidsformer gir nye muligheter for kollektive samarbeidsformer. Datamaskinene er på mange måter et bindeledd mellom undervisning og yrkesliv. IKT byr også på unike muligheter fordi samme medium benyttes til en rekke ulike former for konsum, produksjon og kontinuerlig endring av informasjon. Koblingen mellom konsum og produksjon, sammen med effektiv tilgang til store mengder informasjon, har et implisitt pedagogisk potensial, særlig når de lærende skal utvide sine kunnskaper ved å knytte ny informasjon til eksisterende kunnskap i form av egne resonnementer og kollektiv samhandling.
Vekselvirkningen mellom tilgang til informasjon, refleksjon og utadrettet kommunikasjon er en ønsket arbeidsform i alt læringsarbeid, ikke minst med tanke på mange av de problemstillinger de lærende kommer til å bli stilt ovenfor i yrkeslivet, men også ut fra et demokratiperspektiv.
Hvordan kunnskaper fordeles og benyttes har alltid befunnet seg i grenselandet mellom et demokratisk problem og et demokratisk potensial. Spredning av informasjon medfører at de som er i stand til å ta den i bruk, får fortrinn som kan omsettes i økonomisk og politisk makt. I denne sammenheng har utdanningssystemet alltid vært nødt til å forholde seg til to samfunnsmessige hensyn: målet om å kvalifisere de lærende, samt behovet for å sortere dem etter hvordan hver enkelt er i stand til å omsette disse kvalifikasjonene i bestemte praksisfelt.
Dette har læreplanene langt på vei erkjent, noe som er bakgrunnen for at en ser nødvendigheten av IKT-ferdigheter mm som en fjerde basiskompetanse. Norsk Lektorlag liker det nok ikke, men den tiden er nok forbi da en kunne slå seg til ro med "Null Internet - null problem".
Det vi nok alle kan enes om er at vi trenger flere høyt utdannende lærere, med evne til å ta selvstendige valg. Mennesker som ikke snur bunken og kjører gjennom den samme læreboka år etter år, men som evner å ta i bruk ulike undervisningsteknologier for å gjennomføre differensierte undervisingsopplegg som dekker alle læreplanenes mål.
Etiketter: Fremtidens læringsomgivelser, Gårsdagens læringsomgivelser, Undervisning, Utdanning
Evalueringsrapporten Læring i nettverk påpeker at "? deltakelsen i Lærende Nettverk ikke har resultert i pedagogiske diskusjoner på skolen, til tross for stor grad av involvering fra skoleledelsens side".2.3. Innen utgangen av 2008 skal faglig og pedagogisk personale i utdanning/ opplæring - herunder skoleledere, være digitalt kompetente.
Det foreligger ikke ytterligere målinger av om deltagende skoler har blitt lærende organisasjoner.
Det foreligger ikke en definisjon av hva "digitalt kompetent" innebærer for faglig og pedagogisk personale.2.4. Lærerutdanningen skal sørge for at norske lærerstudenter tilegner seg nødvendig digital kompetanse gjennom grunnutdanningen
NIFU Step sin rapport konkluderer med at i lærerutdanningene har "Integrering av IKT kommet langt ved enkelte skoler, men fortsatt er ofte fokus rettet mot å utvikle avansert verktøykompetanse mer enn å inkorporere andre elementer av digital kompetanse".
Oppsummert konkluderer ITU Monitor 2007 med at det er stor mangel på forskningsprosjekterer som tar for seg hvordan lærere i sin undervisning vektlegger elementer ved digital kompetanse. Videre fremheves det at 86 % av lærerne opplever "prøving og feiling" som den beste innlæringsmetoden, mens deltagelse på eksterne kurs gir lav grad av læringsutbytte. Utdanningsspeilet 2005 viser til at 44 % av lærere er involvert i kompetanseheving med tanke på bruk av IKT.
ITU Monitor 2007 konkluderer med at lærerutdanninsinstitusjonene har tatt i bruk IKT som verktøy i deres arbeid med studentene (LMS, elektronisk kommunikasjon), men at den innovative pedagogiske bruken uteblir.2.5. Innen utgangen av 2008 skal lærende ha utviklet en bevisst og kritisk holdning til innhold på Internett fra de bliver kjent med mediet. Søketeknikker, kildekritikk og sikkerhetsregler er sentralt for at bruk av Internett skal være motiverende og positivt for læringsarbeidet
Meidetilsynet sin kartlegging av 8 til 18-åringers bruk av digitale medier skriver at 54 % "mener de har fått regelmessig opplæring om Internett". Målingen viser også at "... kun 1 % tror at alt på Internett er sant, mens 31 % mener at det meste er sant".2.6. Innen utgangen av 2008 skal lærere og lærende grad inneha den nødvendige digitale kompetansen for å kunne etterspørre, utnytte og være medutviklere av digitale læringsressurser
Det foreligger ingen systematisk oppfølging av dette delmålet.4.2.1 Delmål:Iverksette innovative prosjekter som tester ut pedagogisk bruk av IKT i læring og utdanning
E-Learning Nordic konkluderer med at 77 % av lærere opplever at IKT har moderat eller stor positiv effekt på læringsutbyttet til elevene. I tillegg viser ITU Monitor 2005 at hele 88 % av lærerne ønsker å vite mer om pedagogiske muligheter for IKT.
Dette er gjennomgått kort i ITU-monitor 2007, og det konkluderes her med at "Det er stor mangel på forskningsprosjekter som tar for seg hvordan lærere i sin undervisning vektlegger elementer ved digital kompetanse."(2007:105) For øvrig kan ITUs eget PLUTO-prosjekt (1999-2003) vise til postive resultater vedrørende integrering av IKT i undervisningen.
Etiketter: Utdanning
På bloggen til NDLA kan en lese at Utdanningsforbundet aktivt fraråder sine medlemmer å dele eget innhold på den planlagte delingsarenaen i NDLA. Det som står nedenfor er i stor grad det samme som det som kan leses i bloggposten, men det er såpass oppsiktsvekkende at jeg gjengir mye av det her.
Det nevnte brevet tar punktvis for seg de ulike problemstillingene som legges til grunn for denne frarådingen:
NDLAs svar: Dette beror nok på en misforståelse. Fylkeskommunene opptrer ikke alene om dette. NDLA kjøper inn læremidler for over 50 % av prosjektmidlene. Det er og viktig å ta inn over seg at fylkeskommunene har ansvar for læremiddelsituasjonen i den videregående skolen. I den grad lærere og elever ønsker å dele eget innhold, som kan benyttes i undervisningsøyemed, er det fylkeskommunes oppgave å tilrettelegge for dette. Alternativet er å henvise elever og lærere til løsninger som gir dem lavere grad av kontroll.
NDLAs svar: På dette punktet ser det ut til at Utdanningsforbundet velger å misforstå NDLAs løsning, som gir mulighet for deling for dem som ønsker å benytte det. NDLA bygger på de samme prinsippene som i dag er normen for brukergenerert delt innhold på internett. NDLA arbeider for at de som ønsker å dele sitt innhold bruker et rammeverk som er tilpasset dette formålet. NDLA vil ikke tilby løsninger for deling som gir lavere frihet for bruk av læremidler enn det som i dag finnes på for eksempel Wikipedia. Det er imidlertid avgjørende at brukeren her har et selvstendig og opplyst valg. NDLA legger til rette for at brukere selv tar avgjørelser på et best mulig informert grunnlag.
Min kommentar: Her velger NDLA å være snille i kommentaren, for Utdannigsforbundet presenterer her en påstand som med all ønskelig tydelighet synliggjør at de ikke vet hva de snakker om. I tilfelle NDLA er det snakk om å produsere og/eller dele innhold med denne Creative Commons lisensen, som forutsetter at alle andre enn forfatteren kan bruke verket forutsatt at gjenbruk er ukommerisell, at opphavsmann krediteres og at man deler det nye verket på samme vilkår. Forfatteren beholder selv alle økonomiske rettigheter til verket. Dersom forfatteren skulle finne på å gå til et forlag, og dermed signere Normalkontrakten, fraskriver vedkommende seg disse økonomiske rettighetene og overdrar disse til forlaget. for forfatteren er dette langt mindre gunstig enn de vilkårene som NDLA tilbyr.
Denne komentaren gjelder også neste punkt:
NDLAs svar: For Lærere som utenfor arbeidstiden ønsker å produsere læremidler, gis det lik mulighet for å tilby dette igjennom innkjøpsprosessene i NDLA. Dette kan enten gjøres i samarbeid med forlag, eller direkte til NDLA. Lærebokforfattere har i mange tilfeller magre betingelser ved tradisjonell forlagsdrevet lærebokproduksjon. Dette vet vi godt, siden mange av NDLA-medarbeiderne også er tradisjonelle lærebokforfattere. For lærere som er engasjert i NDLA, med arbeid for å tilrettelegge innhold i lag 1 (redaksjonelt kvalitetssikret innhold), oppnår man betingelser som hverken deltakere eller fagforeningene har funnet grunn til å kritisere, snarer tvert imot. Når Utdanningsforbundet videre tror at få eller ingen lærere ønsker å dele sitt eget innhold med andre, på en felles delingsarena (uten å få økonomisk kompensasjon), vet en at de tar feil. Denne delingsaktiviteten eksisterer allerede, men på arenaer utenfor skolen, og i løsninger som ikke tilbyr god kontroll for den enkelte bruker.
NDLAs svar: NDLA bruker i dag mesteparten av sine midler på kjøp av læremidler i markedet. Dette er fordi markedet evner å levere produkter med god kvalitet og rett pris. Her er det derfor grunn til optimisme mht til ulike kommersielle tilbyderes mulighet til å få selge læremidler.
Min kommentar: Skal tro på hvilket grunnlag de påstår dette? Det ligger i utdanningens natur at det alltid vil være behov for å fornye læremidler. Markedet vil alltid være der. Om forfattere som leverer innhold av høy kvalitet ikke kan levere til NDLA i fremtiden vil det selvsagt være aktører som vil fylle et eventuelt tomrom. Vi snakker her om et marked på 600 millioner i året...
En har heller ikke tatt inn over seg hvordan en delingsøkonomi fungerer. Dersom jeg har en følelse av at andre kan utnytte mitt arbeid kommersielt vil jeg alltid tenke meg om noen ganger før jeg gir et bidrag til en innholdsressurs. Om jeg derimot er sikret at andre ikke kan bruke mine bidrag til økonomisk vinning er jeg derimot langt mer villig til å yte min skjerv.
NDLAs svar: Gjennom den planlagte delingsarenaen vil lærere få mulighet til å bidra med eget innhold. Når de deler her vil de overføre generell bruksrett til allmennheten for all ettertid. NDLA og fylkeskommunene vil dermed ikke være i en særstilling mht. til bruk av innholdet. Forfatteren beholder sine ideelle rettigheter (dvs. sikrer seg å bli sitert og beskyttet mot ærekrenkelser slik loven tilsier). Dette er normale rettighetsprinsipp som gjelder for f.eks fri programvare og annet fritt innhold på nett.
Min kommentar: Premisset er galt og tilsvaret ikke helt presist. Forfatteren gir jo kun fra seg rettigheter til ukommerisell bruk. Vedkommende har selv full anledning til å utnytte verket som han/hun måtte ønske. Modellen vil her ofte være at man "gir noe bort", men bruker dette materialet som en del av en større helhet (f eks en bok) der man tar seg betalt. Dette passer kanskje dårlig med hvordan forlagene i dag driver butikk, men åpner for muligheter for forfatteren.
NDLAs svar: Fylkeskommunen har totalansvaret for læremiddelsituasjonen innen videregående opplæring. I dette ligger det også et ansvar for innkjøp av læremidler, samt tilpasning og tilrettelegging for god bruk i skolen.
Min kommentar: Så Utdanningsforbundet mener altså at dagens læremiddelmarked gir en god variasjon med tanke på "pedagogiske ideer og læringssyn"??? Dere kan jo selv tenke litt gjennom dette og se om dere kommer på mange gode eksempler...
NDLAs svar: Mangfoldige og rike digitale læringsressurser, gjerne kombinert med klassesett av bøker, legger til rette for metodefrihet. NDLAs læringsressurser gir ikke én vei igjennom innholdet, men gir utgangspunkt for flere. Videre vil det til alle kompetansemål knyttes opp ulike ressurser. Disse ressursene vil gi lærere og elever et reelt mangfold og mulighet til individuell tilpassning.
NDLAs svar: Midler som brukes på å kjøpe inn og utvikle læremidler igjennom NDLA gjør samlet sett skolene i stand til å løse oppgaven med å få læremiddelbudsjettet til å strekke til. Dette gir i praksis en større frihet til å velge læremidler, spesielt i fag som tradisjonelt har fått lavere prioritering.
Etiketter: NDLA, Opphavsrett, Utdanning, Åpent innhold
Etiketter: Utdanning
Jens Erik Kristensens antologi er på mange måter en deprimerende bok nettopp fordi den forteller sin historie dyktig og på mange nivåer. Den dokumenterer at kvaliteten på diskusjonen omkring høyere læreanstalter har sunket katastrofalt siden Max Webers tid - med Jürgen Habermas som en enslig mammut konservert av permafrosten. De tre siste bidragsyterne til antologien (Gibbons, Käufer og Scharmer) er lærerike fordi de viser utviklingen av det særegne mandarinspråket som nå omgir høyskoledebatten også her i landet.
Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett. På den måten blir Jens Erik Kristensens antologi både en minnebok og en gravskrift over Humboldts drøm om å forene forskning, undervisning og dannelse.
Etiketter: Dannelse, Utdanning
På vei hjem fra BlogTalk08 i Cork stoppet jeg i Dublin og fikk noen timer i byen før flyet gikk hjemover. Utstyrt med et skikkelig dårlig kart satte jeg meg fore å legge turen innom Guiness-byggeriet, men bestemte meg for å stikke innom Trinity College på veien. Lykken står som kjent den svimete bi, for inne på univeristetsområdet så jeg et skilt som viste veien til utstillingen om "Book of Kells".
Book of Kells er et bibelmanuskript fra 800-tallet kjent for sine vakre illustrasjoner. Spot on! Ikke minst fordi jeg i mitt innlegg på BlogTalk gjorde et poeng av hvordan bilder organiserer informasjon romlig. Når det gjelder nettpublisering er dette et område liten grad er blitt teoretisert omkring - "undertheorized" ifølge Mark Bernstein.
Utstillingen om Book of Kells var flott den, vi snakker tross alt om det som av mange blir regnet som verdens peneste bok, men det var likevel først på vei ut at oppturen begynte for alvor. Utgangen var nemlig lagt gjennom The Long Room.
For Star Wars-kjennere (jeg er riktignok ikke blant dem) kan det være moro å vite at The Long Room er forbilde for Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Likheten er såpass påfallende at Trinity College vurderte å gå til sak (ref Wikipedia). I alle fall et rom som oste av lagret kunnskap.
Spennende var det også å se det pågående restaureringsarbeidet: Papir og lærinnbinding er i høyeste grad forgjengelig og mange av bøkende må gjennom en omfattende prosess for ikke å gå i oppløsning.
Jeg vandret videre med mitt dårlige kart og satte kursen i retning St. Patrick katedralen (info på norsk - PDF). Jonathan Swift (1667 - 1745) - forfatteren av Gullivers reiser (finnes forresten som lydbok via det glimrende prosjektet Librivox.org - hadde jeg ikke vært belemret med et knippe talefeil skulle jeg satt i gang med den norske versjonen... ). Vel Swift var altså prest her i 30 år (1713-1745) og ligger begravet i kirken.
Før jeg kom til katedralen passerte jeg imidlertid en liten inngang med et knapt synlig skilt og med ett sto jeg inne i det som viste seg å være Irlands første offentlige bibliotek (også det med informasjon på norsk), grunnlagt av erkebiskop Narcissus Marsh i 1701 (altså et lite hundreår før offentlige bibliotek så dagens lys her hjemme).
Biblioteket er såpass gammelt at det er et eksempel på hvordan interiøret ble laget den gangen bøkene var lenket til bokhyllene. Ikke "lenket" i metaforisk forstand, men rent fysisk. Avlukkene som leserene ble låst inne i sammen med sjeldne bøker kan du også se her. Biblioteket har 80 inkunabler i hyllene...
Ifølge den svært imøtekommende guiden var Marsh opptatt av matematikk, og ikke minst øynet jeg en faglig link da jeg fikk vite at Marsh særlig jobbet med refleksjon og refraksjon. Nå viste det seg at jeg bommet litt her, for Marsh var mer interessert i lyd enn i optikk: I 1683 skrev han Essay on the Doctrine of Sounds, Containing some Proposals for the Improvement of Acoustics.
The paper was remarkable because of Marsh's use of three new words. He used diacoustics to describe the study of refracted sound, catacoustics for that of reflected sound, and most important of all, he was the first scientist to use the word microphone. (Ref)Som om dette ikke var nok, på flyet hjem leste jeg
Etiketter: Bibliotek, Læring, Stedfesting, Utdanning, Åpent innhold
"- NDLA vil i realiteten bli et statsforlag, og fordi læremidlene tilbys gratis vil markedet forsvinne for frie forlag. Det vil bety ensretting, mindre mangfold og et mer autoritært samfunn."Jeg synes det er smått utrolig hva disse gutta har mage til å lire av seg. Jeg antar de er sitert korret når det videre står at det "... ikke spiller noen rolle om læremidlene kommer som tradisjonelle bøker eller i digital form". Dette er etter mitt syn nærmest vrøvl, selv om en nok må ta høyde for at uttalelsene er mer strategiske enn et direkte uttrykk for forlagenes virkelighetsbilde. Skulle imidlertid dette være forlagenes oppriktige mening ser jeg blålysene i horisonten.
Etiketter: Forretningsmodeller, NDLA, Opphavsrett, Utdanning, Åpent innhold
Så til det som kanskje blir vanskeli å gjennomføre i praksis: Kvalifiserringskravene er i høy grad knyttet til faglig kompetanse, noe som innebærer rekruttering av folk med spesifikk fagkunnskap i stedet for "pedagoger". Det andre punktet inkluderer at lærerne gjennomfører gjensidig veiledning, noe som forutsetter en reell delingskultur.
Via Tversover
Etiketter: Utdanning
Det finst mange lærebøker, javisst. Men i mitt fag, som er norsk, er det i det store og heile marginale skilnader mellom desse læreverka. Vi har vald mellom læreverk som har ulik layout, til ein viss grad ulike tilnærmingar til oppgåvene, men i det store bildet handlar dette ikkje om ein valfridom med store pedagogiske eller metodiske konsekvensar. Lærebøkene er rett og slett variantar av kvarandre, tufta på det same læringssynet, med visse skilnader.Rapporten / forleggerforeningen argumenterer som om den tradisjonelle bruken av læremidler, i form av bøker, skal sikre et mangfold som så hevdes å forsvinne med NDLA. Det kan kanskje se slik ut på makronivå, men jeg tviler sterkt på at det vil oppleves slik av den enkelte lærer. Opplever den enkelte lærer et mangfold og en valgfrihet, eller blir vedkommende i praksis stilt ovenfor et lite antall valgmuligheter, som så låser den enkelte?
"Rapportens" del om mediemangfold (under pkt.4.3) fortjener et eget avsnitt. Her sammenlignes NDLA med et tenkt eksempel hvor myndighetene oppretter en offentlig eid nettavis som skal konkurrere med privateide nettaviser. Bytt ut noen ord her, for eksempel nettaviser med kringkasting og offentlig eid nettavis med NRK, og du får faktisk et prinsipielt angrep på kultur- og mediepolitikk. Og dette fra en bransje som har nytt godt av: fastprisordning, innkjøpsordning, mva-fritak...Et sentralt poeng dette. Forlagsbransjen driver business, og tjener godt på det, men har vært flinke til å pakke dette inn i tilstrekkelige doser kultur og samfunnsnytte og fått behørig beskyttelse med det som utgansgpunkt. Når de nå begynner å kritisere andre aktører ramler det ett og annet ut av skapet.
Heldigvis går verden fremover - og i dag produseres kunnskap i stadig større grad i en elektronisk sammenheng, leveres over nettet, hvor feil kan rettes opp og mer informasjon og kraftige søkemotorer bare er noen klikk unna. Det er klart for enhver at akkurat som leksikon har gått fra være noe som står i en hylle og koster masse penger til å bli et søkefelt på en skjerm, vil lærebøker gå fra å være noe tungt, dyrt og gammelt i en ransel til noe rikt, lett og billig i skoleelevenes mobiltelefon eller webterminal. Men overgangen er ikke uproblematisk.
/../
Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og mange dyktige medarbeidere.
Først en nødvendig "disclaimer": Utdanningspolitikk på dette nivået kan jeg lite om, men undrer meg litt hver gang vi får høre hvor dårlig norsk skole er, og hvor mye bedre ståa er i f eks Finland. ikke er jeg noen kløpper i statistikk heller, men har nå fått med meg nok til å bevege meg inn i dette landskapet med en dose skepsis.
Ser vi i retning av PISA-undersøkelsen står det ikke særlig bedre til, men om ikke annet kan vi her trøste oss med at Russland har havnet under oss på listen! Så vidt jeg kan skjønne må det bety at russerne er flinke til å lese, men fantastisk dårlige på en del annet (?)
Disse tallene ser lite lovende ut når det gjelder naturfagkunnskaper i grunnskolen. Men hvordan ser det ut i videregående? Når det gjelder interesse ser i alle fall ting ut til å endre seg raskt, jeg mener å huske at søkningen til naturfag var rekordstor i år.
Med nedbyggingen av spesialskolene på 1990-tallet og ideologien om den inkluderende skole fra 1997 (L97, side 29), har Norge hatt et skolesystem som formulerer en skole for alle der rettigheter er knyttet til å gå på sin lokale skole. Finland derimot, har fortsatt et nettverk avspesialskoler rundt om i landet. /../ Ut fra lovverket kan det leses at det er lærere og skolens ledelse som har rett til å overføre elever fra vanlig opplæring på den lokale skolen til spesialundervisning (§ 17.3), foreldrene skal kun konsulteres. (Se side 12)20% av elevene i Finland får spesialundervisning, og det er en god ting. Men, kommer alle disse elevene med i PISA-undersøkelsen mm. Jeg har blitt fortalt at de ikke gjør det, men finner ingen dokumentasjon. Nå kan det jo hende at skolen har blitt dramatisk dårligere, og at dette ikke er noe som kan tilskrives målemetoder og utvalg. Noen som vet noe om dette?
Etiketter: Utdanning
Etiketter: FoU, Utdanning, Web 2.0
Jeg har nettopp snakket om "IKT og bruk i skolen " til en gruppe bestående av Nettverk for pedagogisk bruk av IKT og Nettverk for skolebibliotek. Oppgaven var å snakke om IKT i undervisning og læring med eksempler fra Mediesenterets virksomhet.
Tar man ikke tak i dette vil nesten all innovativ utvikling foregå via eksterne tjenester. Jeg nevner Google Apps som en konkret LMS-konkurrent, men flere vil komme. Disse er gratis, reklamefri for studentene, har uovertruffen funksjonalitet, og kan beholdes av studentene i et livslang-læring-perspektiv.
Etiketter: Læring, Presentasjoner, Undervisning, Utdanning
Etiketter: Undervisning, Utdanning
Etiketter: Utdanning
Etiketter: Utdanning
Etiketter: Utdanning
Yngve Wallin, programansvarlig for den svenske KK-stiftelsens satsning på IT i lærerutdanningen, har skrevet en artikkel med tittelen Akut behov för digitale lärresurser der han kommer med rene ord for pengene:
"Behovet av bra digitala lärresurser för skola och utbildning börjar bli akut. Problemet är att de traditionella producenterna av läromedel sitter fastlåsta i affärsmodeller som inte fungerar på nätet. De försvarar sin marknad med näbbar och klor men frågan är hur länge de kan hejda utvecklingen.Via Øystein Johannessen.
/../
Vem äger det material som en lärare skapar på arbetstid? Vem äger det material som en elev skapar på arbetstid? Svåra frågor, med nätet som infrastruktur har vi en enorm potential att skapa gemensamt material som kan anpassas efter behov. Men då måste vi våga tänka nytt! Och ställa krav på dom som producerar material för skola och utbildning."
Etiketter: Utdanning
Kunder av en herværende LMS-leverandør får i disse dager henvendelse fra en hyggelig telefonselger med spørsmål om man ønsker å kjøpe en komponent som sjekker innleverte tekster for mulig plagiering. Selgeren holder seg nok til saken, men leverandøren bak løsningen sparer ikke på superlativene: "... you will prevent plagiarism without any additional effort. /../ With Ephorus, teaching will be fun again!"
De fleste kan trolig enes om at arbeider som elever og studenter har kopiert og hentet på Internett er et økene problem. En må imidlertid spørre seg: Hva er det faktiske problemet? Er det at digitale medier er enkelt kopierbare, eller kan problemet skyldes de læringsprosessene som undervisningen legger opp til?
Dersom man konkluderer med at problemet kun er av teknisk karakter er en plagiat-kontroll kanskje en fornuftig løsning, forutsatt at den faktisk fungerer - hvilket ikke er selvsagt. Det å skanne tilgjengelige kilder på nettet har jo sine begrensninger, samtidig som forskjellen på snusk og fusk ofte kan være vanskelig å trekke. Med andre ord må de undervisningsistitusjonene som mener de er tjent med en teknisk plagiatkontoll også være forberedt på å gjøre en juridisk avklaring omkring hva som er fusk overnfor sine elever og studenter. For en som mener vi har nok jurister er ikke dette et særlig lystelig scenario.
En minst like viktig, og adskillig mer fruktbar, strategi vil være å gå inn i de forholdene som ligger til grunn for at kopiering er en taktikk som studentene kan gjøre bruk av. Nye vurderingsformer, med mer hjemmearbeid, er trolig en del av dette bildet, fulgt av mangelfull utvikling av gode oppgaveformuleringer.
I grunnskolen kan en trolig komme et godt stykke gjennom en økt bevisstgjøring av elevene. Grensene mellom legitim kopiering (sitat) og det illegitime er jo ikke alltid så enkle å forholde seg til. Avskrift fra "Historien om Norge" kan jo i så måte føre med seg noen finurlige poenger. I høyere utdanning kan en imidlertid neppe regne med at tilsvarende holdningskampanjer har særlig effekt. De som jukser på univeristet og høgskole er klar over hva de gjør, og tar vel i de fleste tilfeller en kalkulert risiko.
I de aller fleste tilfeller kommer en svært langt med å forebygge fusk ved å følge Stig Roland Rasks 10 råd. Blant annet bør studentene selv utforme disposisjon, struktur og kategorisering i forveien, og i samråd med medelever og lærer. En bør også legge til rette for muligheter for respons fra medstudenter og lærer underveis i prosesssen. Legg også inn kontrollspørsmål som avdekker prosess og mål, og ikke minst: Publiser digitalt, noe som stimulerer til økt kvalitet og plagiering vil lettere bli avslørt. For egen del føyer jeg til: Sørg for at teknologien (inkuldert det pedagogiske opplegget) i minst mulig grad stiller seg i veien for sosial åpenhet.
Som konklusjon kopierer jeg fra Jan-Arve Overlands "Internett og fusk": Å kjøpe tjenester for plagiatkontroll er å legitimere en slapp pedagogisk praksis.
Til videre lesning, Svein Sjøbergs "Forskning: Fusk eller fakta? (Skolen etter Sudbø-saken)"
Etiketter: Undervisning, Utdanning
Kristelig Folkeparti går til det skritt å sende ut en egen pressemelding der de utfordrer Regjeringen til å vurdere å støtte prosjektet OLPC (One Laptop Per Child). Tanken er at man skal knytte innkjøp av 100-dollars-pc?er til norske grunnskoleelever og et samarbeidsland i Sør. Med andre ord: 200 dollar for en maskin her hjemme gir en gratis maskin til barn i den tredje verden.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være et utmerket forslag, forutsatt at produksjonskapasiteten blir stor nok. Skjønt ifølge Computerworld er Kunnskapsdepartementet av en annen oppfatning, blant annet fordi "innføring av en slik pc vil gi integrasjonsproblemer mot skolenes egne systemer og den bakenforliggende infrastruktur i grunnopplæringen". Jeg er mer en nysgjerrig på hva disse "integrasjonsproblemene" består i, ikke minst fordi jeg mener kan gjøre det aller meste av jobben min på en slik maskin, enten via lette programmer på selve PCen, eller via nettbaserte editorer. Det sies noe om manglende regneark, men det ville overraske meg om det ikke ble laget en liten regneark-applikasjon til denne plattformen straks det begynner å komme maskiner på markedet. Behovet i skolen ligger jo uansett mange hakk under Exel og lignende programmer. Avhengig av nettlseren kan en jo også se for seg at slike oppgaver i sin helhet ble løst via dokumenter som lagres, og editeres online.
Det største integrasjonsproblemet er vel til syvende og sist knyttet til de som skal bruke maskinene, og Kunnskapsdepartementet er muligens redde (kanskje med rette) for at å innføre fremmed maskinvare vil føre til at lærerne går i baklås. Men kanskje kan det like gjerne sees motsatt: Man har slitt i en årrekke med å få til konstruktiv bruk av PCer i skolen i stor skala. Ikke bare er bruken lav, den stagnerer. Tilgang til maskiner er en forutsetning, og bærbare maskiner til alle synes å være den enkleste måten for å sikre det. Gitt det utgangspunktet kan jeg ikke skjønne annet enn at en enkel, robust maskin med funksjoner skreddersydd for skolebruk, samt lavt strømforbruk, må være et godt utgangspunkt.
Etiketter: Undervisning, Utdanning
