Bloggen er flyttet til blogg.infodesign.no - følg med meg dit"
Dagbladet skriver at saken om "Max Manus"-opplasting tas til Høyesterett.
Saken handler om hvorvidt identiteten til den som ulovlig la ut Max Manus-filmen på nett skal utleveres. Sandrew og Filmkameratene stevnet bredbåndsleverandøren Lyse Tele/Altibox med krav om at de får vite identiteten til den som skal ha lastet opp filmen ulovlig.
Ikke noe Kafkask så langt, men det uggne er at innholdet i kjennelsene fra Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett hemmeligholdes etter ønske fra saksøkers advokater.
Saken er viktig fordi den kan danne presedens i forhold til hvorvidt private aktører skal kunne få detaljopplysninger om nettbrukere, en mulighet bare politiet har i dag. En avgjørelse vil, for å si det forsiktig, kunne ha innflytelse på folks oppfatning av den pågående diskusjonen om Datalagringsdirektivet, et direktiv som nå er ute på høring.
Ytringsfriheten - den delen som angår retten til å motta informasjon - har det ikke godt for tiden. Konsekvensen av hemmelighold av rettsavgjørelser er at vi ender opp med to debatter, en offentlig og en som kun foregår mellom de aktørene som er på innsiden.
Etiketter: Debatt, Politikk, Ytringsfrihet
Wessel-Aas skriver blant annet om hvordan nettopp tankesettet, som ligger bak direktivet, angriper grunnforutsetninger for den skjøre samfunnsformen en demokratisk rettsstat er:
Det dreier seg om forholdet mellom stat og borger med hensyn til informasjon og kontroll med informasjon. Dette er komplisert, men enkelt sagt: I et demokrati er utgangspunktet at det er borgerne som har krav på åpenhet om og innsyn i all informasjon om hvordan staten forvalter den makten den har fått fra oss gjennom våre folkevalgte. På den måten skal vi kunne føre kontroll med at makten ikke misbrukes. Dette forutsetter ikke bare åpenhet og innsyn i forvaltningen. Det forutsetter i tillegg blant annet at vi står fritt til å kritisere måten makten blir forvaltet på (ytringsfrihet) og at vi kan velge når vi ønsker å diskutere og kommunisere om slike og andre spørsmål i fortrolighet - uten at staten eller andre utenforstående får del i hvem vi kommuniserer med eller hva vi kommuniserer (privatliv) - og når vi ønsker å kommunisere offentlig.
Og dersom du ikke allerede har kilkket deg videre: Gjør det! Etiketter: Personvern, Politikk, Ytringsfrihet
Selve innholdet i kommunikasjonen er det (så langt) forbudt å lagre, hvilket jo i utgangspunktet høres bra ut, problemet er bare at nettadresser (i form av IP-nummer) vil bli lagret, noe som i praksis kommer ganske nær en direkte lagring av innholdsdata. Det er svært mange opplysninger som kan lagres.
Mye dårlig kommer ofte i det godes tjeneste. Hovedmålet med direktivet er å kunne bekjempe organisert kriminalitet, terrorisme og alvorlig kriminelle handlinger, noe det jo er vanskelig å være "motstander" av. Samtidig angripes elementære borgerrettigheter, noe mange ikke synes å være klar over eller særlig opptatt av. Eller kjenner du også et lite stikk hver gang du trekker bankkortet, kjører gjennom bomringen eller når du har med deg mobiltelefonen...
Skanser som faller er svært vanskelige å ta tilbake, og striden forflyttes i stedet til neste skanse. Derfor må en alltid må spørre seg er derfor "hva blir det neste". Hvor mange skanser må falle før noen får lov til å høste de datane som Datalagringsdirektivet setter seg fore å lagre. Det som da skremmer en lovlydig borger er at noen (ikke lett å vite hvem) i en ikke alt for fjern fremtid skal kunne systematisere informasjon, som hvilke nettsider jeg har vært innom med hvem jeg har ringt, hvem jeg har sendt epost til, hvor jeg har oppholdt meg osv.
Georg Apenes har formulert seg godt om det grunnleggende spørsmålet: Hva skal til for at personopplysninger innsamlet for ett, definert formål skal kunne brukes til andre? I dagens rettssituasjon kan de aller fleste personopplysninger på visse vilkår benyttes ved oppklaring av lovbrudd. Det sier seg selv at jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Og videre I en profan versjon av det bibelske utsagn om at vi alle egentlig er syndere, slår EU-kommisjonen fast at det er en potent og legitim metode å konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem... Dette er ikke «etterforskning» men «overvåkning».
Det er liten tvil om at en rekke overgrepssaker og annen alvorlig kriminalitet ville kunne blitt oppdaget ved automatisk gjennomgang av denne typen data. Dette er da også de eneste argumentene som politi og myndigheter klarer å komme opp med. Argumentene er lette å forstå, men prisen er imidlertid vår alles frihet, en pris som tross alt er for høy å betale. Konsekvensen er nødvendigvis at politiets arbeid blir mye mindre "effektivt", men slik må det være.
Her kan du lese Justis- og politidepartements vurdering direktivet, og se hvor langt prosessen med implementering av direktivet har kommet i de ulike landene. Etiketter: Debatt, Personvern, Ytringsfrihet Via Bente Kalsnes.
Se også: Blogger viktig for ytringsfriheten i Irak.
Detsynes også på sin plass å videreformidle denne:
Hvis Staten (det vil si det regjerende flertall) - makten - i større grad enn nødvendig for å opprettholde selve demokratiet, kan tvinge til seg innsyn i vår private kommunikasjon, vil det frata opposisjonen muligheter til å utvikle og utveksle sine alternative tanker, meninger og strategier i fortrolighet. Noe som selvsagt bidrar til å konsolidere den regjerende makten. Dersom det i tillegg er slik at den enkelte er usikker på når kommunikasjon er fortrolig, fordi Statens evetuelle "innsyn" foretas i det skjulte, gjennom hemmelig innsamling, overvåkning og/eller avlytting, skapes en ytterligere nedkjølende effekt på opposisjonell aktivitet. Fordi man "aldri vet" om man er "alene". Dette er de klassiske og historisk veldokumenterte tegnene på det som - hvis det går for langt - skaper en totalitær stat, der all opposisjon knebles.
Dette behøver altså ikke skje gjennom dramatiske statskupp, det kan like gjerne skje gradvis og nesten umerkelig - som resultatet av en sum av isolert sett "uskyldige" tiltak. Det er derfor vi i Europa etter Annen Verdenskrig vedtok for eksempel EMK - for å hindre at eksisterende demokratiske rettsstater, ved gjennom flertallsvedtak å ofre de mer abstrakte prinsippene om privatsfære og ytringsfrihet for mer umiddelbare, konkrete "effektivitetstiltak", kunne utvikle seg til nye totalitære stater.11.10.09
Tanker om direktiv og lagring av trafikkdata
EUs datalagringsdirektiv ble vedtatt i 2006, og må et stykke på vei sees i sammenheng med USAs Patriot Act. Direktivet innbærer kort fortalt at alle tele- og nettleverandører blir pålagt å lagre trafikkdata i seks til 24 måneder. Det skal kun lagres informasjon som kan identifisere avsender og mottager, men også data om lokalisering av mobile enheter. Denne informasjonen skal være tilgjengelig for politiet (se en utfyllende oppsummering av direktivet på Wikipedia).
17.6.09
Iran. A Nation of Bloggers
#iranelection cyberwar guide for beginners
The purpose of this guide is to help you participate constructively in the Iranian election protests through Twitter.
Please remember that this is about the future of the Iranian people, while it might be exciting to get caught up in the flow of participating in a new meme, do not lose sight of what this is really about.
Etiketter: Blogging, Ytringsfrihet
Etiketter: Ytringsfrihet
Et tankekors er det å lese alle disse anonyme utspillene her på dagbladet.no. Samtlige kommentarer er rimelig agressive. Jeg blir benevnt som klovn osv, "avskyr ubukeligheter som meg" at jeg er "idiot".Han utdyper sitt standpunkt her.
Hadde f.eks. Fattærn (som du kaller deg) eller dere andre er på db.no kommet med slike kommentarer om dere hadde stått frem med fullt navn. Neppe. Min forskning viser at det er stor forskjell på nettsteder som er anonymbaserte og de som ikke er det. På anonymbaserte nettsteder gjør folk ting de ikke burde ha gjort, mens folk er mer tilbakheholdne og mer edrulige i fora hvor de står frem med fullt navn. Kanskje du kan lese artikkelen i Aftenposten før du bestemmer deg for "å avsky ubrukeligheter som meg".
Av 1200 ungdommer som begrunnet hvorfor de hadde sluttet å bruke et nettsamfunn helt eller mindre enn før, fant jeg at den fjerde viktigste grunnen var seksuell trakassering, ca 10 % av utvalget. Dette var i all hovedsak jenter som var i anonymbaserte nettsamfunn. Jeg kunne ikke finne samme tendens i nettsamfunn hvor man stod frem med fullt navn. Ta en kikk på penest.no og deiligst.no....så skjønner du hva jeg mener.
Etiketter: Ytringsfrihet
- Vil forestillingen om en privat sfære der borgeren er innrømmet politisk rett og praktisk adgang til å styre innhentingen, bruken og oppbevaringen av opplysninger om seg selv, bli med oss inn i en fremtid som ligger 10-20 år foran oss?Kenan Malik skriver i Bergens Tidende om "Sviket mot yrtingsfriheten":
Igjen kan jeg svare at jeg tror forestillingen vil eksistere - muligens som en idéhistorisk antikvitet.
Det er imidlertid ikke verre enn at jeg gleder meg over aktuelle og presise formuleringer når det gjelder personvernets plass og rolle i et samfunn som vårt. Slik jeg for eksempel fant den i budsjettinnstillingen fra Stortingets kommunalkomite før jul i fjor "Vernet om den private sfæren er en forutsetning for et fritt samfunn. Frihet forutsetter at hvert enkelt menneske vernes mot utilbørlig registrering, overvåkning og inngripen i privatlivet." Og, som en fanfare vel egnet til å hensette de fleste i julestemning: "Demokratiet forutsetter at det i siste instans er borgerne som kontrollerer staten, ikke staten som kontrollerer borgerne."!
Personvernet ? oppfattet som en menneskerettighet ? vil neppe unngå å møte med andre, mindre ideelle behov og rettigheter. Merk at enkelte slike møter vil anta karakter av kollisjoner. Menneskerettighetene er stadig gjenstand for modifikasjoner og presiseringer. Enten i den offentlige debatten, i domstolene eller i lovgivningen.
Uttrykksfriheten, og dens motstykke ?inntrykksfriheten?, er i dag betydelig, men reaksjonene på en bruk av ytringsfriheten som kan virke sårende eller krenkende gjør det rimelig å oppfatte ytringsfriheten anno 2007 som mindre kategorisk; mindre fundamental enn da den opprinnelig ble formulert. Den hjertelige oppriktighet eidsvolds-fedrene åpnet for i Grunnlovens § 100, hadde til hensikt å gi det nye Norge konstitusjonell vitalitet. Og det som man med frimodighet skulle kunne ytre seg om var ?statsstyrelsen og en hvilken som helst annen gjenstand?. 200 års praktisk erfaring viser imidlertid at formuleringen kan oppfattes svært så begrensende hvis ikke kjendiser, offentlige personer og naboen finner seg i å bli konvertert til "hvilkensomhelst annen gjenstand"?? Og det gjør de neppe!
Retten til fri tanke og fri tro synes å være gjenstand for bred tilslutning ? uttrykt gjennom aksept og kanskje endog respekt. Men globalt er det ikke lett å slå fast at dette er mer enn et vestlig standard-ideal.
Fatwaen gjorde Rushdie-saken til den viktigste kontroversen om ytringsfrihet i moderne tid. Den ble også et vannskille for vårt forhold til denne grunnleggende friheten. Rushdies kritikere tapte slaget - Sataniske vers selges fortsatt. Men de vant krigen. Kjernen i kritikken mot Rushdie - at det er moralsk uakseptabelt å støte andre kulturer - er nå akseptert i brede lag.
I 1989 kunne selv ikke en fatwa stoppe videre publisering og salg av Sataniske vers. Salman Rushdie ble tvunget til å leve i skjul i nesten ti år. Oversettere og forleggere ble drept, en bokhandler bombet og Penguins ansatte tvunget til å gå med skuddsikre vester. Likevel vek Penguin aldri en tomme.
I dag trengs det ikke mer enn et brev fra en sint akademiker før forleggere løper i dekning. I september stanset det amerikanske forlaget Random House en roman det hadde kjøpt for 100.000 dollar av frykt for å skape en ny Rushdie-sak. The Jewel of Medina, skrevet av journalisten Sherry Jones, er en historisk roman om Aisha, Muhammeds yngste kone. Random House hadde sendt manuskriptet til forfattere og akademikere i håp om respons som kunne brukes i markedsføringen. Denise Spellberg, professor i islamsk historie ved Universitetet i Texas, meldte tilbake at boken var «støtende». Random House trakk den øyeblikkelig.
I løpet av de 20 årene som har gått siden Sataniske vers er fatwaen i praksis blitt innarbeidet, ikke bare i forlag. Teatre vingeklipper skuespill, operahus kutter ut produksjoner og gallerier sensurerer utstillinger - alt i hensynsfullhetens navn.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Overvåkning, Ytringsfrihet
Etiketter: Ytringsfrihet
Et oppslag i en personlig publikasjon blir som oftest til som del av en kontinuerlig prosess der publisisten veksler mellom forskjellige roller, noen ganger er vedkommende produsent av egne tekster, noen ganger kommenterer han bidrag fra andre, noen ganger er han kun tilskuer, osv. Produksjonsprosessen føyer seg inn i et større kretsløp der informasjon bringes inn fra en rekke ulike personer og organisasjoner. Publisisten forholder seg til denne komplekse informasjonsmengden gjennom å sitere fra og lenke til utvlagte tekster, og sette dette inn i en sammenheng.Dette henger nært sammen med , og eksemplifiseres av en sak som Eirik N skriver om:
Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender?s Game.Cards artikkel anbefales på det varmeste, men viktigere er Eiriks poeng: "sitateretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning." Få ting er farligere å tukle med enn retten til vederlagsfritt å gjengi deler av andres utsagn. Uten den retten forsvinner opplyst debatt og vi kan skylle ned det som måtte være igjen av demokratiet.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Opphavsrett, Ytringsfrihet
Jeg er blant dem som mener at tekniske kontrollsystemer generelt er svært problematiske, enten dette dreier seg om implementering av EUs datalagringsdirektiv (som neppe rammer de kiminelle man sier man vi kontrollere), systemer for plagiatkontroll i skolen (dersom disse kommer i stedet for en sosial kontroll) eller software som filterer innhold i hjemmet.
Når det gjelder det siste skriver Dagsavisen at nær hvert tredje hjem gjør bruk av denne typen software. Til og med når ungene nærmer seg myndighetsalder velger 20% å filtrere den informasjonen som barna skal ha mulighet til å tilegne seg.
Nå mener jeg selvsagt ikke at det er noe mål at unge skal sitte å surfe på nettsider med pornografi etc, men det viser seg nå en gang at slike filtre også rammer informasjon av større nytteverdi. Dessuten føyer dette seg inn i rekken av tiltak som raskt venner oss til at overvåkning på forskjellige områder i samfunnet er noe "vi bare må innfinne oss med". Dette kan i sin tur medføre en redusert beredskap blant folk flest når det gjelder spørsmål om peronvern, og med ett er vi på vei mot en type regime som vi tidligere ikke ville bli identifisert med.
Etiketter: Informasjonsfrihet, Ytringsfrihet
Etiketter: Ytringsfrihet
